En gang for mange år siden, mens jeg var tillitsvalgt, var ikke lønna på medlemmenes konto klokka 8 om morgenen på lønningsdag. Innen klokka 10 hadde jeg fått en håndfull telefoner, sms og mailer om temaet. Jeg ringte Sykehuspartner, de som hadde ansvaret for lønnsutbetalingene. Jeg var ikke den eneste som ringte. De hadde en datafeil, og de arbeidet med å få ut informasjon på sykehusenes hjemmesider. Full forståelse for at dette skapte irritasjon. De kunne og forsikre meg om at pengene ville være på kontoene senest klokka 12.

I går skulle jeg få trygd inn på min konto. Eller dagpenger da. Av erfaring kommer de litt ut på dagen. Sånn rundt klokka 15.  Jeg sjekka om pengene var kommet inn på konto da jeg skulle gå fra jobben klokka 15.30. Jeg hadde tenkt å dra å handle, men siden det sto 5,65 kr på lønnskontoen var det ikke noe vits i å dra å handle mat hvis ikke pengene hadde kommet inn.
Det hadde de ikke. Jeg dro til byen, og tok en runde på senteret. Da klokka var blitt over 16 sjekket jeg kontoen igjen. Fremdeles ingen penger. Vel, det var bare å reise hjem.
Først nærmere klokka 18 kom pengene inn på konto. Og jeg måtte reise ut for å kjøpe brød og litt annet etter middag.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Selvsagt er det ingen krise at pengene kommer inn på konto 3 – 4 timer senere enn forventet, Ikke for ansatte på sykehuset og ikke for mottakere av støtte fra NAV.
Men mens jeg møtte  forståelse for den ulempen dette skapte og mennesker som virket oppriktig lei seg hos Sykehuspartner, vet jeg av erfaring at det ikke er den samme forståelse for ulempen trygdete får når pengene ikke kommer inn på konto som forventet.  En gang jeg tok kontakt med NAV fr å høre hvorfor pengene ikke var på konto, jeg var redd det hadde skjedd en feil da jeg nylig hadde fått et nytt vedtak, fikk jeg til svar at jeg ikke måtte mase. Pengene kunne bli utbetalt den dagen, den neste eller kanskje først om tre dager.
Det virket som om den i andre enden av samtalen mente jeg burde være glad for at jeg i det hele tatt fikk penger. Ja, hun sa det vel nesten i klar tekst.

Jeg unnskyldte meg og la på. Følte meg dum som hadde mast. Kanskje de nå hevnet seg og så fikk jeg ikke penger i det hele tatt. Sånne dumme tanker.
Vel de ble børstet fort bort med litt ettertanke?
Hvorfor var det jeg som unnskyldte meg? Jeg hadde ikke gjort noe galt. Jeg hadde bare som et ansvarlig voksent menneske ringt for å forsikre meg om at penger kom inn på konto slik at huslån, strømregning og andre fakturaer ble betalt som planlagt. Var det noe å unnskylde seg for?

Ikke er det NAV sine penger heller. Det er mine penger. Jeg har krav på de nå som jeg er utenfor det ordinære arbeidslivet. Det er en del av velferdsstaten.
Det er bestemt i lover og forskrifter at man har rett på penger når man av helsemessige grunner står utenfor arbeidslivet. Dette systemet har jeg vært med å finansiere over skatteseddelen i alle år. Nå er det jeg som trenger å benytte meg av sikkerhetsnettet.
Så hvorfor har jeg denne følelsen at jeg står med lua i hånden og ber om de kan være så snille å gjøre jobben sin?
Jeg er ikke en tigger som står der med koppen min og ber om almisser.
Jeg er en borger som spør hvor det blir av de pengene jeg rettmessig har krav på.

Pengene kom på konto til slutt. Jeg trengte ikke ta kontakt og klage.
Men hadde ikke pengene kommet på konto i løpet av kvelden var det nettopp det jeg hadde gjort. Tatt kontakt med NAV. Ikke for å tigge om penger, ikke for å trygle om almisser –  men på en tydelig og høflig måte opplyst dem om at her hadde de gjort en feil jeg forventet at de ryddet opp i så fort som overhode mulig slik at deres feil ikke medførte ytterligere utfordringer for meg.

Jeg tror ikke jeg er alene om å innta den ydmyke, nesten selvutslettende holdningen når jeg tar kontakt med NAV.
Står der med lua i hånda og nesten unnskylder oss for at vi i det hele tatt bryr dem med noe så ubetydelig som hvordan vi skal få mat på bordet og betalt utgiftene våre. Står der og ber om unnskyldning for at helsa vår ikke er som den en gang var. Står der og skammer oss over at vi ikke klarer oss selv og er avhengig av penger vi helt rettmessig har krav på.
Vel, heretter har jeg tenkt å rette nakken og gå med hevet hode også når jeg kontakter NAV. Jeg har ingen grunn til å skamme meg selv om helsa ikke er slik den engang var.