En augustdag i 1966 kom jeg til verden på det sykehuset hvor jeg har arbeidet hele mitt voksne liv. Jeg var nok litt av et syn. Jeg var sjeløyd, hadde i følge legen klumpfot, og ganske kjapt ble det og oppdaget en bilyd på hjertet. Da mine foreldre tok meg med hjem til Storesøster noen dager senere var det med to gipsa føtter og en bunke henvisninger til eksperter i Oslo.

Klumpfot-diagnosen ble fjernet allerede da jeg var seks uker. Gipsen ble fjernet, og min nye diagnose, tverrplatfot var mye mindre dramatisk. Brukte såler og gikk til kontroll på Sophies Minde til jeg nådde skolealder.  Sjelinga ble operert den sommeren jeg fyllte tre. Hjertefeilen, hull i skilleveggen i hjertet måtte jeg bare lære meg å leve med. Det gikk greit. Jeg visste jo ikke om noe annet liv.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så jeg vokste opp med å være den som alltid løp saktest, den som frøys mest og den som liksom alltid kom ruslende i mitt eget tempo litt etter de andre.

Noen ganger var det voksne som ikke helt var enig i mine begrensninger. Som hun hjelpe-lederen på speider-landsleiren  i Bergen den sommeren jeg fylte 12. Foreldrene mine hadde gitt beskjed om at jeg ikke skulle være med på “haiken” (I speideren betyr det fotturer med full oppakning og overnatting i gapahuk vi lager der og da). Men denne hjelpe-lederen, som egentlig bare var mora til en av de andre speiderne, fortalte meg og speiderlederen at Mamma hadde ombestemt seg. At hun hadde sagt i telefon at jeg skulle være med. Så vi trasket av sted. Det gikk ikke bra. Jeg gikk til jeg stupte, segnet om og besvimte langt der oppe i skauen. Etterpå var jeg sengeliggende i over ei uke med et helt reportear av piller forordnet av ekspertisen på Rikshospitalet.

Jeg rakk å gjenta den suksessen med å kollapse på speidertur i pinsen 84. Vi var på kanotur på Fjorda, et padleeldorado. Men på grunn av et veddemål mellom to av guttene bar vi kanonene nesten mer enn vi padlet. Jeg kan ikke skylde på andre enn meg selv for at jeg gikk til jeg stupte den gangen. Men 18 år gamle jeg ville så gjerne være like sprek som alle andre….

Samme sommer, sommeren jeg fyllte 18, ble det hjerteoperasjon. Undersøkelser vinteren i forkant hadde avslørt at skilleveggene i hjertet var fulle av hull, mest som ei sil. Nye skillevegger ble operert inn. Denne operasjonen var planlagt, og hadde ingen sammenheng med min kollaps oppe på Fjorda.

Etter hjerteoperasjon gikk det bra lenge. Pådro meg ikke noen nye skader å snakke om før i april 97. Eller det er ikke helt sant. Jeg hadde en hjernerystelse etter at jeg landet på taket med bobla (bilen min) sommeren 87 og klemte tommelen i ei dør på danskebåten i 88. Det ble noe betennelse, og jeg måtte fjerne neglen på høyre tommel. Men den grodde jo ut igjen. Jeg opererte og på arret etter hjerteoperasjon høsten 87. Ville prøve å bli kvitt et stygt arr, var litt forfengelig da. Men dette er jo bare smårusk og totalt uvesentlig i dag.

Men altså i april 97 tok jeg et svalestup ned ei trapp ved den gamle Møllegrillen i Hønefoss.

Resultatet ble brudd i høyre albue. Ortopedene ville operere, men så var det det at jeg var gravid. Så da skulle man eventuelt vente til etter fødsel. Etter fødsel var albuen nesten helt ok igjen, så jeg droppa den operasjonen. Kunne jo rette ut armen i 140 grader.  Det holder til det meste.

Og det hadde sikkert ikke vært så vondt i den høyre albuen i dag hvis jeg ikke hadde gjentatt svalestupet i 2010. Denne gangen i Drammen, jeg ramla ned fra en fortauskant. Nytt brudd. Ingen snakka om operasjon denne gangen.

I 2003 fikk jeg et brudd i den venstre albuen. Slo av en bit da albuebeinet spratt ut av ledd. Nok en gang hadde jeg drevet med ekstremsport. Jeg hadde gått rolig på en asfaltert rullestol-sti.

I 2007 hadde jeg et stort prolaps i ryggen. Jeg måtte bruke handlevogner som rulator, brukte stokk når jeg gikk til postkassa og grein mine modige tårer når jeg ikke klarte å krabbe opp kjellertrappa etter en tur ut. Jeg ble satt opp til operasjon, men ble så mye bedre før jeg fikk innkalling så jeg ga noen andre plassen min i køa. I fire måneder var jeg borte fra jobb, men klarte endelig å kreke meg tilbake.

Ryggen har aldri vært god etter det. Jeg har knapt hatt en dag uten smerter. Ikke konstante, men sånn i løpet av dagen. Gjerne etter en litt lang dag. Det var ikke bare prolaps som var problemet, det tørket inn, men påleiringer, skjevheter og degenerative forandringer.

I 2013 gikk jeg tur i parken med Kjøteren. Fant en leireflekk, og skled på den og falt. Resultat ble knusing av øverste delen av leggbeinet, kneet. Tre plater, en haug med skruer og noen pinner måtte til for å lappe det sammen. Det har fungert tilfredsstillende etterpå. Men jeg tror jeg knapt har hatt et minutt uten at det verker eller gjør vondt. Smertene har jeg lært meg å leve med, me  det er slitsomt å ga konstante smerter.

Så møtte jeg veggen i 2018. Hjalp sikkert ikke på at jeg hadde fått Diabetes og vandret rundt med et konstant høyt blodsukker. Vel, jeg har aldri helt klart å kjempe meg tilbake etter det.

Jeg har gjort det ene forsøket etter det andre. Riktig medisinering av Diabetes har gjort at energinivået er tilbake.  Men ryggen har blitt verre, beinet gjør mer vondt og jeg orker ikke presse meg tilbake i det fysisk slitsomme arbeidet som turnusradiograf. Kropoen orker ikke den belastningen.

Sånn  nå har jeg kommet med en lang klagesang over denne begredelige kherring-kroppen.  Nå kommer jeg sikkert til å trone øverst på bloggtoppen.