Jeg har sovet dårlig i natt. I natt igjen. Ribbeinsbruddet plager meg mest på natta. Jeg sliter med å finne behagelige stillinger og er våken mange ganger hver natt. Kroppen er stiv og vond når jeg kreker meg ut av senga, og det gjør vondt å få tredd føttene inn i raggsokkene.
Inne på kjøkkenet starter dagen med å finne vannglass og pillebrett og ta dagens første dose med medisiner.  Så skrur jeg på radioen. P1. Klokka er 6 og det er fremdeles mørkt ute.
Hvis noen hadde observert meg denne morgenen, og de fleste andre morgener, hadde det vært tydelig for de fleste at denne kjerringa er over den første- og muligens også den andre ungdom.

Jeg fortsetter med å trakte meg en kopp te. Den gule “vanlige” fra Lipton, skriver liste over ting jeg har tenkt å gjøre i dag. Ikke avtaler fra en avtalebok men klesvask, vanne stueplanter og starte støvsugeren. Så  klikker jeg meg gjennom bloggtopplista.  Leser om barndomsminner, kjøttgryte og hva folk har i kjøkkenskapene. Og så – så blir det bråstopp!

Det er jo litt rart å ha blitt så gammel. skriver Lilla sjel.
Jeg stopper helt opp fordi jeg har ikke hatt inntrykk av at denne bloggeren er så gammel. Jeg sjekker i “om-delen” på blogg. Hun er litt eldre enn meg. 63 år. Man er da ikke gammel fordi om man har fylt 63? eller er man det? Er man gammel når man som jeg er 57? Jeg ser ikke på meg selv som gammel.

Hvor har livet blitt av? fortsetter Lilla sjel. Men livet har vel ikke blitt borte? Livet er her og nå. Livet er dagene som gikk, men livet er da i høyeste grad også dagene, ukene, månedene og årene som kommer!
Det er alt for tidlig å sette seg til i gyngestolen og snakke om livet som noe som er over.

Gruelig skummelt at vi er inni vår siste epoke i livet, skriver Lilla sjel lenger ned i innlegget.
Siste epoke? Jeg er ikke døende ennå – og det tror jeg ikke Lilla Sjel er heller. Statistisk sett har vi vel en 20 – 30 år igjen her på jorden begge to. Litt tidlig å resignere.

Joda, livet mitt har endret seg. Jeg lever et liv som minner om en pensjonisttilværelse. Men livet, livet er ikke over selv om arbeidslivet slik det var er over. Livet har vist oss at vi vet ikke hva morgendagen vil bringe. skriver Lilla Sjel. Det er jeg enig i. Det har livet vist meg og. Men den bevisstheten har jeg levd med i mange år. Jeg var 27 år da jeg mistet Tiril i krybbedød Hun var en måned gammel. Min beste venninne ble bare 33 år.
Ingen vet hva morgendagen vil bringe. Det vet du ikke når du er 60, men det visste du heller ikke når du var 20.
Det at vi ikke vet hva morgendagen vil bringe er jo bare en enda større grunn til å få mest mulig positivt ut av dagen i dag.

Det er ikke bare Lilla Sjel som tenker slik. Stadig møter jeg mennesker på min egen alder som liksom er så bevisst at de begynner å bli gamle. Det overskygger liksom alt, definerer dem som person. De er liksom bare gamle, alt det andre de en gang har vært hviskes langsomt bort. De kan godt være med på å mimre om ungdomstid og tidligere tider, men de har liksom ingen planer for fremtiden. Spør jeg hva de skal gjøre neste sommer får jeg til svar at de vet ikke. De får se an hvordan helsa er.  Ja, de har helseutfordringer de som meg, men ikke slike som legger så store begrensninger på hva de kan foreta seg.
Ikke vanker jeg i et miljø hvor en bør komme opp med dyre ferieplaner heller. Jeg snakker ikke om tur til India eller å bestige Kilimanjaro. Jeg lurer mer på om de har planer om å dra på hytta, ta en tur med danskebåten eller en Harry-tur til Strømstad.
De minner om min gamle grandtante. Vi sto og vasket opp etter middagen da jeg spurte henne om vi skulle dra på sykehuset og besøke søsteren hennes når vi var ferdig med oppvasken. Svaret fra Grandtante var Ja, hvis vi lever så lenge. Forholdsvis frisk og rask sto hun ved oppvaskbalja og vasket kopper og tallerkener, likevel tok hun forbehold om at hun kanskje ikke levde lenger om et kvarters tid.

Jeg forstår at livet kan endre seg, at ting kan skje slik at man ikke får gjennomført de planene man har, men det er da ingen grunn til å slutte å planlegge, drømme og sette seg mål for hva man har lyst til å gjøre?

Jeg har ikke tenkt å sette meg til i gyngestolen og vente på at livet skal ta slutt. Jeg har masse jeg fremdeles vil oppleve. Jeg vil leve livet i et litt roligere tempo, ta meg tid til å få med meg alt fra årstidene som skifter til små hverdagslige gleder. Å nyte sitt otium er det noe som heter. Jeg tror det er en bedre innstilling enn å lengte etter sykehjemsplass og opium.