Det var Bryggesjaueren som fikk meg på ideen en gang i begynnelsen av forrige uke. Et bilde delt på fb og jeg var overbevist. Jeg, Røde Brit, må til Stalingrad!

Gamle Gubben Grå var ikke like entusiastisk, men når denne kjerringa har satt seg noe i hodet er det å overbevise Gubben det minste problemet.

Kartet ble studert. Joa, jeg trodde jeg forsto sånn ca. hvor vi skulle kjøre så i dag dro vi av sted. Været var bra. Dette skulle bli en av de minneverdige turene.

Bryggesjauer hadde advart meg. Sagt at jeg måtte regne med å betale for å passere grenser og bommer.  Jeg hadde kontantene klare. Regnet med at Visa ikke var så greit – men verden går videre. Selv i denne noe øde grensestasjonen tar de Vips…

Bryggesjauer hadde og forklart meg, prøvd å få meg til å forstå, at det er langt, veldig langt til Stalingrad.   Joa, sa jeg. Og var mer opptatt av om veien var godt merket.

Vi fant frem! Fant skiltet!

Og kjerringa fikk tatt bildet hun har drømt om en ukes tid.