Lørdag morgen. Tekopp og tastatur. Ute er det grått og muligens vått.  Snart må jeg hoppe i dusjen, få på meg noen klær og komme meg til byen for å rigge valgkampstand. Det kommer til å være mye folk på torget i dag. Det er Ringeriksmaraton med veksling på torget for de som løper stafett eller halvmaraton. Det er Foodtruck-festival og det skal bli torgkonsert utpå kvelden. Vi politikere har fått beskjed om å holde oss i ei sidegate hvis vi vil ha stand, at det kan bli trangt om plassen og at vi må være tidlig ute. Så da satser vi på at å være på plass 9.30 er tidlig nok til å finne en plass. I dag blir det gøy å stå på torget.

Lokalavisa hadde sin første lokale meningsmåling i går. Rødt lå an til å få 4.9%. Det er en god økning fra 3.9% som vi hadde ved forrige kommunevalg, men dessverre ikke nok i følge avisen til å sikre oss tre representanter i kommunestyre. Enkel matematikk tilsier at vi ikke er så veldig langt fra det målet. Vi er heller ikke så langt fra å se 5%, så det har jeg satt meg som mål. Vi skal opp på 5-tallet.

Det som skremmer meg er at så mange velgere ser ut til å mene at mer Høyre-politikk er det som skal få oss ut av den dyrtiden vi er i. Mer Høyrepolitikk har aldri vært svaret på fattigdom, og den økende fattigdommen er det største enkeltproblemet i samfunnet i dag.

Matkøene øker. Bare det at det er matkøer i et av verdens rikeste land er absurd i mine øyne. Vi burde ha en velferdsstat som sørger for at alle får tak over hodet og mat i magen. Sånn er det ikke i dag.
Selv familier med to lønnsinntekter må gå den skamfulle veien og stille seg i matkø for å be om almisser for å kunne ha mat til barna. Det er en skam! Ikke fordi som står i matkøene menn for oss som politikere og oss som samfunn. Vi svikter de svakeste blant oss.

Når jeg på vegne av Rødt for andre gang på under ett år entret talerstolen og spurte om Ordføreren og resten av politikerne var komfortable med at fattigdommen økte på vår vakt. Om vi ikke kunne ta i bruk de verktøyene vi har og øke de kommunale minstesatsene for sosialhjelp slik at de kom på et beløp som var over fattigdomsgrensa var svaret at vi hadde fått flere tilbydere av matkøer og derfor løst problemet.
Vel, for meg er ikke flere matkøer svaret på fattigdomskrisa. Jeg mener vi som samfunn er tjent med å løse fattigdomskrisa over skatteseddelen.
I Oslo opprettet Røde Kors spleis fordi de ikke har nok penger til å ordne nok mat til alle som trenger det. Politikerne både lokalt og nasjonalt ønsker at fattigdomskrisa skal løses ved at de rikeste gir almisser og de fattige står med lua i hånda og ber aller nådigst om hjelp til litt brød. Er det virkelig dit vi vil?

For mens noen svelger stoltheten, bøyer nakken og steller seg i matkø er det noen som lever i ufattelig rikdom.  Noen av de rikeste i samfunnet i dag er  de som har satset på privat velferd. Alfredsen brødrene er et godt eksempel på det. De driver hjemmesykepleie, barnehager, sykehjem, asykmottak  og andre velferdstibud. I 2021 hadde de 9,7 milliarder i inntekt. 9.700.000.000,- kroner hvor mye av det er direkte overføringer fra staten og kommunekasser rundt om i Norge.
Bare på flyktningskrisa for fem seks år siden tjente de 835 millioner i statlige midler.

Er løsningen for kommunene og for oss som samfunn å gi enda mer av felleskapets midler, skattepengene dine og mine, til slike velferdsprofitører?
Er svaret på de utfordringene vi står ovenfor å la disse få lavere skatt, bidra mindre til felleskapet og i tillegg få økt samarbeid med kommunene og økte inntekter via sugerør rett i slunkne kommunekasser?
Jeg forstår ikke at folk får det til å henge på greip.

Det er ikke bare velferdsprofittører som tjener gode penger i Norge i dag. Og nei, jeg er ikke så kommunist at jeg mener det er noe feil i å tjene penger på ærlig og redelig arbeid. Men da må de og være med å bidra til felleskapet ikke furte til Sveits i påvente av at Erna skal komme tilbake til makta.
Yt etter evne, få etter behov het det i et gammelt Arbeiderparti slagord. Det synes jeg er et greit prinsipp. Det er jo det som er selve kjernen i velferdsstaten.  Det prinsippet er nå under press. Det som skal redde velferdsstaten er ikke flere sugerør og færre til å være med å bidra til felleskapet.

Vi må ha et næringsliv, vi må ha arbeidsplasser. Jeg mener ikke noe annet. Og ja, det skal lønne seg å ta sjansen på å satse. Men man lever rimelig godt om man kun tar ut en million eller to i inntekt av firmaet sitt i årslønn. Man har til salt i såret og mat på bordet. Man har råd til hus og hytte og et par turer til eksotiske reisemål med to millioner i årslønn.
Man behøver ikke ha så mange penger at man velger privatfly hjem fra jobb for å slippe å vente på bussen.

Nå må jeg hoppe i dusjen og finne frem noen røde klær. Vi sees.