Jeg har ikke vært på noe som kan minne om reisefot siden jeg var med ei venninne til torpet deres i Sverige i september. De siste par ukene har jeg knapt vært utenfor Drømmehuset. Et par, tre turer på apotek og matbutikk samt noen små runder med hundene her i området, det er alt. Kreta Halvorsen har de siste dagene kjørt gjennom Europa fra Sandefjord mot Kreta. De kom i sitt siste innlegg frem til Hellas. Jeg har kost meg med å følge de på reisen.
Kose meg gjør jeg ikke ved tanken på at jeg snart, når det har blitt lyst ute, skal ut på en “reise”. Jeg skal ut å lufte hundene. Det kom litt snø, sludd i går kveld/natt og det er rundt 0 grader ute. Pysa meg er selvsagt redd for at det kan være glatt. Samtidig er jeg drittlei av å ha blitt ei sånn dum, engstelig kjerring. Jeg var kjerringa som fiksa alt, nå er jeg kjerringa som er redd for å gå ut så fort det er snø eller kuldegrader. Slik kan det ikke fortsette.
Eller, det er ikke snø og kuldegrader jeg er redd. Skikkelig snøføre hadde jeg taklet bedre. Det er is og glatta jeg ikke liker. Jeg er redd for å ramle og ødelegge meg. Det stresser meg, og det er vel egentlig stress kjerringa som taklet alt ikke takler så bra lenger.
Ennå er det ikke helt lyst. Hundene er rolige. Det haster ikke med å gå ut ennå. Jeg skal puste med magen, ta på meg piggskoa og komme meg ut når dagslyset kommer. Den beste måten å dempe stresset er vel å komme meg ut og bevise for meg selv at det går bra. Er det eksponeringsterapi det kalles?
