De siste ukene har både Datteren og Yngste Sønn hatt ferie og vært masse hjemme i Drømmehuset. I helgen har også Gamle Gubben Grå vært hjemme. Fult hus, og jeg dobler middagsoppskriftene. Jeg har kost meg med folk rundt meg og liv i huset. I kveld reiser Datteren og Gamle Gubben Grå tilbake til Oslo. I morgen begynner Yngste Sønn på jobb igjen etter ferien. Plutselig blir jeg alene hjemme på dagene, og Yngste Sønn har lange arbeidsdager. Hverdagen er tilbake.
Jeg kjenner at jeg gleder meg. Misforstå meg rett, det har vært koselig å ha huset “fullt” og de unge voksne sammen med meg. Drikke tekopper og skravle med Datteren, ha de litt dype- eller helt usakelige samtalene med Yngste Sønn eller bare høre på de unge voksne snakke sammen. Noen å spørre om de kan gjøre små tjenester som å klippe plen eller sette blenderen tilbake oppe på kjøkkenskapet. kort sagt liv rundt meg.
Helseutfordringen til Ut i friluft denne helga er insekter. Kanskje ikke den største utfordringen, tenkte jeg, og tok med meg hundene på tur.
Jeg studerte grøftekantene godt der jeg gikk, og det var nok av sommerfugler. Men de satt liksom ikke stille lenge nok til at jeg fikk tatt bilde av de. Så fort jeg bøyde meg over blomst eller strå mef mobilen hevet, flakset de videre. Hjalp sikkert ikke på at jeg hadde med meg to hunder i bånd.
Og til deg syklist i proff sykkelutstyr og kjapp sykkel, hva med et lite pling i sykkelbjella? Er ikke sånt utstyr påbudt lenger, foresten? Blir gor tungt på de superlett karbon-syklene, eller hva det heter? Gir for mye luftmotstand? Vel, du skremte nesten hjerteinfarkt på denne kjerringa som sto krumbøyd over en blomst og forsøkte å få bilde av en sommerfugl. Sykkelen var så nære at vinden som følger med nesten fikk sommerkjolen min til å virvle opp slik som for Marylin Monroe. To små hunder i bånd var kun cm fra å bli overkjørt.
Omtrent med livet som innsats fikk jeg til slutt et bilde av insekt som jeg er fornøyd med. Ja, hvis sommerfugler er insekter da.
Sitter her med tekopp og tastatur. Resten av huset sover ennå. Jeg nyter litt alenetid vel vitende om at jeg vet at jeg har huset fult og skal kose meg med familien i hele helga.
Hører på nyhetene at det har vært bråk i England denne natten og. Høyreekstreme demonstranter angrep politiet og en moské i Sunderland i England. Ved midnatt var tre politimenn skadet, mulig det har blitt flere i løpet av natta. Demonstrantene gikk til angrep mot politiet, med blant annet steiner, ølflasker og brannslukkingsapparater. Demonstranter snudde også en bil på hodet og satte fyr på den. Det ble først meldt at en politistasjon ble satt fyr på, men senere viste det seg å være en tilstøtende bygning.
Demonstrantene uttrykker ifølge Sky News støtte til Tommy Robinson, som stiftet den høyreekstreme foreningen English Defense League. Han har manet opp til flere demonstrasjoner og opptøyer etter knivdrapene på mandag.
En mindre demonstrasjon skal også ha blusset opp utenfor en moské i Liverpool. Demonstrasjonen i Liverpool ble møtt med en antirasistisk motdemonstrasjon. Ifølge Sky News deltok rundt 200 i motdemonstrasjonen. Sånn blir det selvsagt bråk av, og opprørspoliti måtte bryte inn da de høyreekstreme demonstranter barket sammen med antirasistiske motdemonstranter ved moskéen.
Det skal også være planlagt lignende protester i Glasgow, Lancaster, Blackburn, Newcastle, Birmingham, Dover, Middlesborough, Leeds og Hull. Kort sagt i hele England. Ja i store deler av Storbritanian. Glasgow er vel i Skottland sist jeg sjekka.
Jeg forstår at angrepet på dansekurset og drapet av de tre jentene vekker sterke følelser. Det er så grusomt at jeg ikke finner ord. Men de tre jentene blir ikke levende igjen samme hvor mye pøbelen ramponerer og ødelegger. Ikke føles gatene noe tryggere heller, og det er jo det jeg har forstått liksom er målet. Å ta gatene og tryggheten tilbake. Fra hvem de nå mener har frarøvet dem gatene og tryggheten.
Fienden for disse høyreekstreme vandalistene tydeligvis muslimer, innvandrere og politiet. Så til de grader absurd det enn måtte høres,
Hvis de mener at politiet ikke gjør jobben sin, ikke holder gatene trygge, vil det da bli tryggere hvis man skader flest mulig politimenn og derved reduserer antall politimenn, setter fyr på politistasjoner og politibiler for å vanskeliggjøre arbeidet deres? Blir det noe tryggere ved å overlate ansvaret for tryggheten i gatene til bermen som nå herjer rundt i gatene og kaster stein, blomsterpotter, ølflasker og brannbluss? Høyreekstrem ramp som knuser vinduer og setter fyr på hekken til barnefamilier mens livredde barn gjemmer seg på loftet og frykter for hus, hjem og liv.? Er det sånne elementer som skaper trygghet? Er det sånne elementer man ønsker at skal “ta gatene tilbake”? Vil det føre til at den vanlige mann, kvinne og ikke minst barn vl føle seg tryggere?
Og dette rasisme-aspektet, hatet mot islam og moskeer. Hvor respektløst er ikke det mot de skadde og drepte barna? Bruke deres tragiske død som en dårlig unnskyldning for å fremme fremmedhat og vrangforestillinger. Det gjør meg virkelig forbanna.
Nei, målet helliger ikke middelet. Så langt har ryktene satt i gang av en blogger og omfavnet av de Høyreekstreme som en god unnskyldning for hærverk og opptøyer og alt annet enn økt sikkerhet. Bare økt hat og økt utrygghet.
Den 17 år gamle gjerningsmannen Axel Muganwa Rudakubana er ikke nylig ankommet illegal båtflyktning. Han har bodd i England hele livet. Født og oppvokst i landet. Født i Cardiff og vokst opp i Banks. Han er kristen, og har tilbragt mye tid i kirken som en stille, rolig korgutt. Uten at jeg ser på den opplysningen som en oppfordring til den høyreekstreme bermen om å gå over fra å tenne på moskeer til å tenne på kirker.
Axel Muganwa Rudakubana har også en diagnose innen autismespekteret. Nei, det er ikke en oppfordring til å angripe autister. Det er mer en opplysning om at vi kanskje skal lete etter årsaken innen helse og psykiatri, enn å legge skylda på etnisitet eller religion. Og for Guds skyld, begynn nå ikke å tenne på psykiatriske institusjoner og kaste steiner på helsepersonell.
Jeg sier ikke dette for å unnskylde gjerningsmannen, eller gjøre han til et offer. Det er de tre små jentene som er ofrene. Jeg håper gjerningsmannen får sin straff. Den skal settes av dommere i rettssystemet, ikke av høyreekstrem mobb i gatene.
Det jeg prøver å få frem at det å skape opptøyer over store deler av Storbritannia, og på en måte gi de tre uskyldige små jentenes død skylda for det er så respektløst overfor de døde barna og deres etterlatte at jeg ikke finner ord.
Den fyldige barten har liksom vært Gamle Gubben Grå sitt varemerke. Han har hatt den siden lenge før vi ble sammen. Sikkert fra han begynte på videregående, eller gikk i læra. Vi har kjent hverandre siden våren 1989, og jeg har aldri sett han uten bart.
I dag kom han hjem barteløs. Kreftbehandling fører jo gjerne til at man mister håret, og denne uken hadde Gamle Gubben Grå kommet så langt i behandlingen at håravfallet begynner. For ikke å få maten full av hår hver gang han spiste hadde han ofret barten.
Det er litt uvant å se han “naken” i ansiktet, men det skal jeg nok venne meg til. Det første jeg ba om var et barteløst kyss. Her må man fokusere på det positive.
Hårmanken er fremdeles fyldig og fin, men han røyter mer enn bikkjene, så vi har sittet ute på trammen i hele kveld, Der kan hårene blåse fritt uten at støvsugeren (late Brit) må jobbe seg i hjel.
Jeg lurte litt på om jeg skulle gå tl investering av slik hårføner flere bloggere reklamerer for for tiden. Mulig den blåser så hardt at jeg kunne blåse skallen til Gamle Gubben Grå fri for hår. Det virket ikke som om han var så begeistret for den ideen. Ikke at jeg skulle nappe ut hårene tust for tust heller.
Vi får se. Kanskje blir det en tur innom en frisør i morgen hvis vi drar til byen for å drikke kaffe-latte.
At barten er borte og Gubben røyter tar vi med humor. Det er som forventet. Dog, barteløst bilde har jeg ennå ikke fått tatt.
Oppvaskmaskinen summer fornøyd på kjøkkenet. Jeg har surra rundt i rolig tempo og ryddet og ordnet litt slik man gjør når man har hus og hjem. Ikke de helt store prosjektene i dag. Datteren og Yngste Sønn er hjemme. Ferie. Jeg får mer ånden over meg til de store prosjektene når jeg har Drømmehuset for meg selv.
Er egentlig litt godt å ta det litt rolig. Tror jeg nå begynner å kjenne at juli var litt vel hektisk med alt som skjedde rundt meg og som jeg ikke hadde noen innvirkning på.
Skal straks hente Gamle Gubben Grå på Helseelspressen. Godt å få han hjem for noen dager.
Datteren og Yngste Sønn tar seg av å handle for Høvdingen. Vinn, vinn situasjon. Jeg får hentet Gamle Gubben Grå uten å stresse, og Høvdingen får mat og besøk av noen han ikke ser så ofte. De går besøkt bestefaren og samtidig hjulpet meg.
Som jeg nevnte i innlegget Skiller seg ut var vi vært på loppemarked i helgen. Å du hvor mange flotte ting det var der! Jeg har brukt en formue. Ja vipps gikk varmt en liten stund der, og vi måtte hente hengeren for å få med alt hjem.
Eller en formue er kanskje å ta litt hardt i. Jeg har brukt 455 kroner, men nå er jeg og garantert å få høre korpsmusikk på 17. mai.
Asjetten på bildet over var ett av funnene som ble med hjem. Eller det er ikke en asjett men hele 6 stykker. Grei størrelse til frokostasjett. Kanskje litt vel sommerlig nå som det går mot høst, men det kommer en ny vår og en ny sommer. PPrisfor 6 asjetter? 50 kroner.
Jeg kjøpte 6 stk. av heftet Ringerike fra 60-tallet. De fortalte jeg om i innlegget Kanskje er jeg kongelig…. og ja de skal nok inspirere til mange blogginnlegg.Jeg har allerede flere innlegg under arbeid.
Når vi er inne på historie. Dette heftet ble og med hjem. Det er trykket høsten 1945 og er utklipp fra norske aviser gjennom andre verdenskrig. Du ser godt når okkupasjonsmakten overtok pressen på hvordan krigshandlingene blir skildret. Tankefull blir jeg og av å se de mange notisene over nordmenn som har blitt henrettet av SS fordi de har kjempet mot okkupasjonsmakten. For dette heftet og de 6 Ringerike-hefrene betalte jeg 70 kroner.10 kroner for hvert hefte.
Så kjøpte jeg en brun håndheklet rund duk til det runde bordet i stua. Det vil jeg style med duk, lys og blomster før jeg tar bilde av duken. Da kommer den liksom til sin rett. Men først må Gamle Gubben Grå rydde vekk stablene med uleste bøker han har der. Den betalte jeg gladelig 30 kroner for. Skampris for fint håndarbeid.
Ja så kjøpte vi jo stakittgjerde til 100 kroner, og hagemøbler. Det nevnte jeg vel i innlegget Hviledag.
100 kroner for gjerde og 100 kroner for hagemøblene. Hagemøblene er en kurvstol som trenger et nytt lag spraymaling og litt stell, og en kurvsofa for to som enten skal erstatte kurvstolene på trammen eller pallesofaen på terrassen.
Hvis du summerer dette ser du at det blir 350 kroner. Ikke 455 dom jeg påsto i starten av innlegget at jeg hadde brukt. 100 kroner gikk til kaffe og vaffel til Gamle Gubben Grå og meg, og de siste 5 kronene gikk til en plastpose til å ha hefter og asjetter i.
Jeg var godt fornøyd med kjøpene, og syntes jeg kom hjem med skatter. I dag har jeg solgt en litt sliten kurv-gyngestol som har stått på terrassen, og på drn måten finansiert kjøpet av de “nye” hagemøblene.
Noe sier at morgenstund har gull i munn, jeg er litt usikker på det akkurat i dag. Jeg våknet litt over 5, men syntes det var litt tidlig å starte dagen. Det er folk her som har ferie. Kanskje la de få sove litt før huset våkner til liv. Klarte å dorme litt mer, kikka på klokka ved 6 tiden og ble enig med meg selv at jeg kunne drøye med å stå opp til klokka var 7. Egentlig var jeg litt trøtt og. Godt å ligge sånn og små-slumre.
Det syntes ikke Kidd, og ved 6.30 tiden var det bare å stå opp. Sånn klynking og mas kunne jo tyde på at han måtte ut. Men nei, når han bare hadde fått opp meg og sett at jeg var i klærne, gikk han fornøyd og la seg igjen.
Freden varte ikke lenge, for rundt 7 sto også Charlie Chihuahua opp. Den hunden er aldri oppe frivillig så tidlig uten at han må ut, så jeg tok på meg sko og fant frem hundebåndene. Vips var Charlie Chihuahua under skjenken i spisestuen. Når jeg nærmet meg med båndet hørtes lav knurring. Den hunden er rimelig morgengretten.
Kidd derimot er alltid klar for en tur, så da satte jeg på han bånd og tok morgenturen med han. Det er en fin morgen, klar litt kjølig høsthimmel. Kjølig når man går i kortermet sommerkjole. Jeg kjenner på gleden over tiden som ligger foran oss. Mange, flotte høstmorgener. Finnes det egentlig noe bedre enn det? Gjerne med litt morgentåke som fordufter sakte rundt deg mens du går.
Ferdig med runden sto Charlie Chihuahua klar ved inngangsdøra. Har dere virkelig gått tur uten meg? Så da var det bare å ta med seg ny bikkje og labbe en tur til.
Hunder som har vært ute på tur vil ha påfyll av mat og drikke. I det minste når de ser matmor nærme seg vannkoker og brødboks. Tegn på at matmor har tenkt å lage seg et måltid. Skal ei kjerring få matro er det best å sørge for forpleining for de to først.
Men så, så er det endelig for litt meg-tid med tekopp og tastatur. Jeg trakter meg en kopp av teen jeg fikk av Datteren i går. En frukt-te med alt fra bjørnebær til markjordbær. Den lukter himmelsk, og smaker nesten enda bedre. Skuldrene senker seg. Jeg kan bli sittende en god stund med tekoppen. Jeg har jo alt vært flink og luftet hundene. Håper det fremdeles går en liten stund til resten av huset våkner til liv.
Aguiar (9), Elsie (7) og Bebe (6) er drept. Tre jenter på 6, 7 og 9 år. 3 uskyldige jenter som ønsket å lage vennskapsbånd og danse som Taylor Swift.
Tragedien er knapt rukket å komme i nyhetsbildet før en blogger borte i USA, Andrew Tate, bruker tragedien til å spre løgner spunnet ut av sine egne fordommer. Til tross for at politiet melder at den 17 år gamle gjerningsmannen er født i Cardiff og vokst opp i Banks, så hevder bloggeren at det er en arabisk båtflyktning kommet til Storbritannia på illegalt vis for noen få måneder siden.
Det har vært opptøyer i byen hvor drapene på de tre jentene skjedde de siste nettene. Til nå er 53 politimenn skadet, hus har fått rutene knust og flere bygninger, blant de en moské er påtent. Merseyside police skriver i en pressemelding at de tror det er tilhengere av English Defence League (EDL) som står bak opptøyene. Dette er en høyreekstrem gruppe i England.
Jeg synes det er grusomt men dessverre ikke overraskende at høyreekstreme krefter bruker en slik tragedie som drapene på Bebe, Elsie og Aguiar til å spre sine hatefulle løgner, og bruke de som unnskyldning for å ramponere og ødelegge.
For å slå det fast en gang for alle; det foreligger ingen indikasjoner på at den mistenkte gjerningspersonen bak knivangrepet var muslim. The Telegraph skriver at 17-åringen er født i Cardiff med foreldre fra Rwanda, et land der over 93 prosent er kristne.
Gjerningspersonen er altså mest sannsynlig en kristen fyr, født og oppvokst I England. Men en blogger på andre side av Atlanteren så sitt snitt til å bruke denne tragedie til å spre usannheter. Han så på dette som en mulighet til å nøre opp under den fremmedfrykten og det fremmedhatet som finnes i samfunnet. Og det uten at det hadde den minste rot i virkeligheten.
Jeg er skremt over hvordan opptøyene utvikler seg i Southport. Skremt av hatet, og at det ikke virker som om myndighetenes opplysninger om gjerningsmannen overhode når inn, fordi bermen heller vil tro på en blogger enn på politiet og myndighetene. For en makt denne bloggeren har.
Drapene på Bebe, Elsie og Aguiar er helt grusomme. Jeg kan ikke forstå hva som får en ung mann til å stikke kniven gjentatte ganger inn i uskyldige barn. Jeg klarer ikke å fatte hva som fikk han til å begå ugjerningene. Hvorfor han ikke stoppet når han så blodet, hørte skrikene, så de livredde øynene på barna. Små, uskyldige barn som han mest sannsynlig ikke hadde noe forhold til, og derfor ikke kunne hate i den grad at det er forklaring på ugjerningen.
Vi var og er sikkert mange som lurer på hvorfor.
Bebe, Elsie og Aguiar fortjener mer respekt enn at folk bruker deres død for å fremme eget hat-budskap uten rot i virkeligheten. De tre jentene og de andre barna på dansekurset ville lage vennskapsbånd og danse. Ikke spre hat, frykt og ødeleggelse. Det må føles grusomt for de pårørende og en hån mot de døde og skadde barna at noen bruker deres død til å fremme hat, opptøyer og ødeleggelser. Det motsatte av det barna søkte.
Vi bloggere på blogg.no har langt fra like mange følgere som Andrew Tate, likevel håper jeg at vi tenker en ekstra gang på hva vi har skrevet før vi trykker publiser. I det minste når vi uttaler oss om ting vi mer antar en vet. En blogger i USA skrev et innlegg ut fra sine antakelser, basert på egne fordommer og helt uten rot i virkeligheten. Resultatet ble tre netter med opptøyer i England, 53 skadde politifolk, og gater ødelagt av branner, ruteknusing og annet hærverk.
Hva som egentlig drev 17 åringen til sine grufulle handlinger får vi nok aldri vite. Det sørget Andrew Tate for.
Kaffe-latte og kanelbolle. Sitter i en nesten folketom kafé og kjenner at i dag trengte jeg akkurat det. Se folk, men likevel være alene.
I dag er det første august. Måneden hvor man liksom fikk en ny start da man var ung. Nytt skoleår, nytt klassetrinn, noen ganger ny skole eller nye studier. Måneden for nye muligheter. Helt siden skoledagene har jeg hatt den følelsen når august kommer. Nesten så jeg drar ut og kjøper penal og bokbind.
Juli forsvant før jeg liksom fikk med meg at den var her. Det gikk i ett med utredning for Gamle Gubben Grå og start av behandling. Jeg hang med og fulgte opp. Det var liten tid til å tenke på meg selv. Familie skulle informeres og ivaretas. En kreftdiagnose påvirker så mange fler enn den som er syk. Den påvirker voksne barn, gamle foreldre, søsken, resten av familien og vennegjengen. Samtidig trengte jo Gamle Gubben Grå meg. Trengte noen å dele både opplevelser og tanker med. Min jobb ble å ivareta alle, samt holde motet oppe hos alle berørte. Dette skal gå bra!
Jeg er utrolig flink til å ta på meg slike oppgaver, og ja jeg føler også at det er naturlig at det er min oppgave.
Nå har juli glidd over i august. Sjokket over at Gamle Gubben Grå er alvorlig syk har gått over i en slags erkjennelse. Sånn er situasjonen, og så må jeg forholde meg til det. Få den nye hverdagen til å fungere. Akkurat som når nan gikk fra ungdomsskole til videregående eller begynte på et nytt studie.
Jeg fikk ny arbeidsevnevurdering tilsendt fra NAV her om dagen. Der står det blant annet: Du har vanskelig for å si nei til jobb og har hele livet arbeidet hardt og mye. Du sliter med å erkjenne at du nå trenger å bremse litt. Det er mye sant i det.
Det står også, i tillegg til en oppramsing av skader og diagnoser, at jeg har opplevd mye igjennom livet, og at totalbelastninen av dette ha gjort at det ikke er alt for mye krefter igjen. Jeg er rimelig sikker på at en kreftsyk mann i grunn var det siste jeg trengte.
Men sånn er livet. Nå må jeg sørge for at jeg ikke faller inn i mitt gamle mønster med å bøye nakken og gå på. Holde på til kreftene tar slutt og helst litt til. De siste dagene har jeg følt at jeg er på god vei dit. Det er så mange som skal ivaretas, og så mye som skal gjøres i hus og hage. Hvis jeg bare står på får jeg heller ikke tid til å tenke så mye. Noen ganger kan det være en fordel.
Ingen er tjent med at jeg sliter meg helt ut. Ikke Gamle Gubben Grå og ikke jeg. Så i dag ble det byliv, kanelbolle og kaffe-latte som en start på dagen. Ja etter å ha gått tur med hundene. Nå føler jeg at jeg har senket skuldrene og hentet meg litt inn. Nå vil jeg hjem og pusle litt hjemme i rolig tempo.
Skal jeg klare å ivareta alle andre, må jeg huske på å ivareta meg selv.
Det ble ikke noen tur i går. Ikke satte jeg meg i bilen og dro langt av sted, og ikke vandret jeg av gårde på lange turer med hundene. Selvsagt fikk hundene turene sine. Men jeg labba bare rundt i Hundremeterskogen her hjemme, plukket noen rødskrubb til middagen og tok livet med ro.
Jeg tok rett og slett en rolig dag her hjemme. Puslet litt med det jeg følte for, og serverte entrecote til Yngste Sønn da han kom hjem sent på kveld.
Ja, og så skravla jeg i telefon. En lang samtale med Datteren, og en med ei venninne. God, gammeldags telefon-skravling skal ikke undervurderes. Jeg er heldig som har så mange som stiller opp og lytter når jeg trenger å lufte hodet.
