I dag har jeg drukket kaffe og skravlet med Barndomsvenninna. Nye sokker fikk jeg og. Eller kjøpte da. Jeg elsker de fargerike sokkene som Barndomsvenninna strikker og betaler villig det hun forlanger. Vet dere at det tar ca 24 timer å strikke et par sokker? Da er det ikke akkurat høy timepris strikkere tar seg betalt.
Tenk litt på det neste gang du står på ei håndarbeidsmesse og synes 200 kr for et par raggsokker er alt for dyrt. Hadde du likt å gjort et arbeid til under 10 kroner timen?
Å strikke er ingen jobb protesterer du kanskje. De sitter bare der med kaffekoppen likevel. Ja, omtrent som utallige av de møtene mange fyller arbeidsdagen med. Jo høyere lederstilling jo mer av arbeidsdagen går med på å sitte på møter med en kaffekopp. Jeg tror få ledere ser på det å delta i et møte som noe de ikke skal ha betalt for, selv om de bare sitter der med kaffekoppen. Det er ikke alltid alle bidrar like mye på de møtene.
Brennpunkt-dokumentaren om eldreomsorgen sjokkerer og opprører relativt mange. Plutselig er eldreomsorg på alles lepper. Plutselig har folk fått øynene opp for hvordan virkeligheten er bak alle de fine formuleringene.
Eldre vil bo hjemme så lenge som mulig sier byråkrater og politikere. Og selvsagt vil de det! Så lenge som mulig. Det er når det blir umulig å bo hjemme problemene oppstår. Hvem skal bestemme når det er umulig å bo hjemme? Den gamle selv? Pårørende? Eller en kommunalt ansatt på et kontor som har alt for få sykehjemsplasser å tildele til alle de som trenger en plass?
Sannheten er at det at de eldre bor hjemme er en langt rimeligere løsning for kommunen enn å etablere sykehjemsplasser. Jeg har hørt at en må ha mer enn 8 tilsyn i døgnet før det “lønner” seg å tildele sykehjemsplass.
Som alt annet i vårt samfunn er det og en prislapp på omsorgsbehovet til våre eldre.
For å beregne hvor mange sykehjemsplasser en kommune trenger bruker man å snakke om “dekningsgrad”. Dekningsgraden angir hvor stor prosentandel av de over 80 man har sykehjemsplass til i kommunen. Hvis du vil sjekke din kommunes dekningsgrad finner du den i “Kostra-tallene”. Det er en oversikt som viser nivået på de fleste av de kommunale tjenestene og sier noe om tjenestetilbudet i kommunen og hvor effektivt man drifter.
Det gjennomsnittlige tallet for dekningsgrad på sykehjemsplasser ligger på et sted mellom 11 og 12. Alts at man har sykehjemsplasser til mellom 11 og 12 prosent av de som er over 80.
Når antall eldre over 80 øker må man øke antall sykehjemsplasser for å oppnå samme dekningsgrad.
Å bygge nye sykehjem er dyre investeringer.
Da er det lett for kommunen å tenke at man heller satser på å ha de eldre boende hjemme lenger. For at ikke befolkningen skal steile ved den ideen fant noen ut at man sier at Eldre vil bo hjemme så lenge som mulig. og bruker det som argument for hvorfor det blir et trangere og trangere nåløye å få tildelt en sykehjemsplass.
I min kommune, Ringerike, har vi en dekningsgrad på 9. Vi trenger rundt 200 nye sykehjemsplasser i løpet av de neste 10 årene for å opprettholde en dekningsgrad på 9.
De 100 første av de plassene har vi halvveis en plan for. En plan, men kanskje ikke helt finansieringen. For vi har mye gjeld allerede, og det å bygge et sykehjem er ikke gratis. Vi har ikke råd! sier politiske motstandere til meg. Vi har ikke råd til å la være svarer jeg. Men også jeg har sett beregningene som viser hvor mange færre sykehjemsplasser vi trenger hvis vi går ned i dekningsgrad til 7….
Det kommer til å bli en tøff kamp å få på plass begge sykehjemmene vi trenger, alle de 200 plassene.
Om politikere og byråkrater setter opp eller ned dekningsgraden på sykehjemsplasser har selvsagt ingen innvirkning på den eldre befolkningens behov for pleie, hjelp og bistand. Hvis vi setter dekningsgraden på 7 så betyr ikke det at eldre i Ringerike er dobbelt så friske som i kommuner som har en dekningsgrad på 14.
Jo lavere dekningsgrad, jo flere dårlige eldre bor hjemme og jo mer må man satse på hjemmetjenesten.
Hvis vi på Ringerike skal fortsette å ha en dekningsgrad på 9 og klarer å bygge de sykehjemsplassene vi trenger må vi likevel øke bemanningen i hjemmetjenesten med rundt 40 årsverk de neste 12 årene.
40 nye årsverk i hjemmetjenesten vil ha en årlig kostnad på 30 millioner. I tillegg kommer den økningen i antall ansatte vi vil trenge for å betjene de 200 nye sykehjemsplassene. Bare det å rekruttere nok fagfolk vil bli en stor utfordring. Det er jo ikke bare vår kommune som vil ha behovet for økt bemanning. Tall viser at skal vi utdanne nok helsepersonell må hver tredje ungdom velge den yrkesveien. I tillegg til rekrutteringsutfordringene vil det være utfordrende å ha råd til å lønne de man rekrutterer.
Da er det ikke rart at “kloke” hoder begynner å tenke at man må benytte de “ressursene” man har maksimalt. Man får “stoppeklokke-omsorg” hvor alle “unødvendige” oppgaver blir skrellet vekk. Tilsyn og medisinutdeling hos Lilly kan da fort få tidsbruken 3 minutter i skjemaet ledere setter opp for den ansatte. Tre minutter fra man krysser av på Ipaden at man går inn til bruker og til man sitter i bilen og krysser seg ferdig med oppdraget og skal haste videre til neste bruker.
I et slikt stoppeklokke-regime er det ikke mye tid til omsorg, til en liten prat, til å observere hvordan det egentlig står til med den gamle.
Har du opplevd at dine eldre slektninger har skiftet stil etter at de begynte å få hjelp av hjemmetjenesten? Dette spørsmålet spurte jeg fra kommunestyrets talerstol for noen måneder siden. At mor som alltid har brukt bluser med små, fine knapper med en pen cardigan utenpå nå har gått over til å bruke T-skjorter eller gensere? At far plutselig har blitt den rene hip-hoper, og dressbuksa med press er byttet ut med ei litt sid joggebukse?
Det er eksempler på effektivisering i hjemmetjenesten. Det tar mye kortere tid å tre på ei joggebukse enn å rote med knapp og glidelås hver gang man følger på toalettet. Det tar tid til å kneppe små bluseknapper. man sparer fort inn bortimot et minutt på å gå over til T.skjorte.
Å endre klesstil er kanskje ikke det verste. Men det har noe med egenverd å få fortsette å ha den klesstilen man liker og identifiserer seg med, selv etter at en er blitt eldre. Det er bare et eksempel på hvordan det hele tiden blir tenkt effektivisering. Man kutter sekunder og minutter der man kan.
Leve hele livet er en annen formulering innen eldreomsorgen i dag. Det høres også så flott ut. For man legger vel i det at man skal ha et verdig liv helt til man dør, ikke sant?
Jeg er kritisk til mye av det som ligger under parasollen Leve hele livet. For betyr det at man skal leve helt til livet ugjenkallelig er forbi og hjertet stopper å slå, eller betyr man at man skal akseptere at livet er slutt når man slutter å leve?
Husk at Leve hele livet er lansert av de samme politikere, byråkrater og kommunikasjonseksperter som lanserte ideen om at Eldre vil bo hjemme så lenge som mulig og som har ført til at alt for mange eldre bor hjemme lenge etter at det har blitt helt umulig. De samme som sitter med problemstillingen hvordan få råd til alle sykehjemsplassene vi trenger, hvor skal vi finne alle de ansatte vi trenger og hvordan skal vi klare å lage trygge og gode tjenester til alle eldre nå som eldrebølgen flommer inn over landet.
Jeg vet det høres kaldt, kynisk og grusomt ut; Men er du sikker på at man i et samfunnsøkonomisk perspektiv har et ønske om at alle eldre skal leve lengst mulig?
Så lenge man klarer seg selv uten hjelp fra kommunen er alt bra. Så de tingene i Leve hele livet som går på forebygging er bra. Alt som bidrar til at en holder seg frisk og rask og lever livet klapper jeg for. Og ja, vi har alle et ansvar for å forsøke å holde oss i så god form som mulig og ta grep for å være mest mulig selvhjulpne. Bo i boliger hvor man har alt på ett plan, for eksempel. Eller kan innrette seg slik. Her i Drømmehuset vil vaskemaskinen bly flyttet opp på badet når kjellertrappa blir en større utfordring.
Men hva når man begynner å motta tjenester fra det kommunale hjelpeapparatet. Når man begynner på vandringen oppover den såkalte omsorgstrappa, hva da? Når ressursene er knappe, man har mangel på ansatte i hjemmetjenesten, man har mangel på sykehjemsplasser, er det da rimelig å tro at det offentlige ønsker å ha deg som mottaker av de knappe ressursene lengst mulig? Vil ikke det bare bidra til å øke presset på tjenestene?
Misforstå meg rett. Jeg står ikke for et slikt syn. Jeg mener de eldre skal ha gode og trygge tjenester og at man skal legge til rette for at de skal leve gode liv helt til hjertet slår sitt siste slag. Jeg mener at man må bygge ut eldreomsorgen slik at den dekker de behovene som er der – selv om jeg er klar over at det vil koste mye. Selv om vi da må nedprioritere andre ting. Politikk er alltid snakk om prioriteringer.
Brennpunkt klarte å sette fokus på eldreomsorgen. Folk blir opprørt og forbanna. Jeg får med meg at den ene politikeren etter den andre er opprørt og skriker opp om at de vil ha “full gjennomgang”. Nå, sist Raymond Johansen, byrådslederen i Oslo.
Hvis du er Byrådsleder i en kommune så har du vel vært med og besluttet de budsjettene som gir rammene for den eldreomsorgen kommunen fører? Manglene på sykehjemsplasser, manglene på pleiere i hjemmetjenesten og mangel på tid til å gjøre omsorgsoppgavene på en trygg og god måte er jo resultat nettopp av politikken man fører, prioriteringene man tar. Jeg blir alltid opprørt over politikere som blir opprørt over resultatet av sin egen politikk. Vet de ikke hva de driver med? Forstår de ikke sammenhengen mellom prioriteringene de tar og konsekvensene det får for tjenestene?
Det er kommunevalg til høsten. Vi skal velge de politikerne som skal ha ansvaret for eldreomsorgen i din kommune de neste fire årene. Hvis eldreomsorg er viktig for deg ville jeg stille noen spørsmål rundt hvilke prioriteringer man har rundt eldreomsorg og prioriteringer. For meg er det å få en trygg og god eldreomsorg en av de viktigste politiske sakene vi på Ringerike må ha fokus på de neste fire årene.
Jeg hadde spist opp halve porsjonen før jeg kom på at dette ville jeg ta bilde av til bloggen. For denne middagen var virkelig overraskende god. Enkelt og godt, og en middag for fire for en femtilapp. Det er slike ting mange trenger nå i januar.
Jeg fant oppskriften i VG helg for 7. januar, men Cacio e pepe er en pastarett fra det moderne romerske kjøkken leser jeg på Wikipedia. Cacio e pepe betyr ost og pepper. Som navnet antyder, er ingrediensene i retten svært enkle: svart pepper, revet ost av typen pecorino romano, og spaghetti. Alle ingrediensene har lang holdbarhet, noe som gjorde retten praktisk for sauegjetere uten fast bopel.
Jeg kokte opp rikelig med vann og tilsatte rikelig med salt. Det sto at det skulle være nok salt til at pastavannet smakte saltvann.
Så kokte jeg 400g spagetti i vannet litt kortere tid enn det står på pakka. Den skal være i underkant av al dente fordi den og skal varmebehandles videre i steikepanna etter at den er kokt.
Mens pastaen kokte knuste jeg 2 spiseskjeer hel pepper i en morter ,Ja, du leste riktig 2 spiseskjeer,.
Pepperet ble så ristet et minutt i tørr stekepanne før jeg tilsatte 2 spiseskjeer smør og lot det steke videre ett minutt til.
Så tilsatte jeg 2,5 til 3 dl pastavann i panna og kokte opp.
Tilsatte så pastaen og en spiseskje til med smør. Skrudde så ned varmen og hadde så i rundt 90 g revet parmesan.
Rørte så godt til osten er smeltet og jevnt fordelt.
Så fjernet jeg panna fra varmen og tilsatte 90g til med parmesan og spedde med litt mer pastavann for å få litt saus og pastaen ikke ble for tørr.
Serverte så med litt mer revet parmesan på toppen.
Så godt, så enkelt!
Jeg sa til Gamle Gubben Grå at jeg godt kunne hatt litt sopp ved siden av. Gubben var ikke fremmed for den tanken, men når jeg spurte om han savnet bacon var svaret merkelig nok nei. Og jeg som trodde han alltid ville ha bacon i en slik kjøttfri rett….
Jeg har vært ute og gått tur i dag. Godt å bevege seg litt. Gjorde godt for ryggen og, tror jeg. Akkurat nå er den vond, men nå har jeg vært i aktivitet en stund. Blir sikkert bedre etter en liten strekk.
Det synes ikke så godt på bildet øverst her, men det har kommet mye snø – og det snør fremdeles. I det minste kom det noen lette fjoner mens jeg var ute Det er nok nå. Nok i massevis. I Hemsedal har det vistnok blitt satt ny snø-rekord. Det har ikke kommet så mye snø på 100 år.
Holder det seg kaldt uten mer nedbør kan jeg holde ut en ukes tid eller to med snø på bakken.
Det er jo litt fint med snø og. Lunt liksom. Denne hekken er nedten helt borte på grunn av brøytekant og snø på toppen. Et annet sted lenger borte i veien her var snøen helt opp til toppen av stakitt-gjerde. Det var bare såvidt toppen av gjerdet stakk opp av snøen.
Det var godt med en tur ut, bevege seg litt og få litt frisk luft. Jeg tror jeg trengte det. Ikke bare ryggen, men psyken og.
I dag skal jeg starte med å skrive om noe jeg ikke kan så mye om, nemlig ishockey. Geriatriks skriver jo innlegg etter innlegg om denne sporten, og det blir til at jeg kikker innom for å se hvordan det går med det lokale laget Ringerike Panthers. Av dagens innlegg ser jeg at det ikke ligger an til topplassering akkurat. De kan ikke bli bedre enn nummer 7.
Men 7, plass i den øverste ligaen er da heller ikke dårlig. Stå på!
Er du ikke interessert i ishockey sier du. Du vil heller lese om noe annet. Ja, men det er det som er så bra med blogg.no. Her er det noe for en hver smak. Også for de som liker ishockey. Jeg har en plan med denne bloggen. De som har fulgt denne bloggen helt fra 2019 husker sikkert den. Jeg skal entre bloggtoppen og tjene en hel haug med gryn.
Nå er det ikke så mye å tjene på blogg som det var i rosabloggernes tidsalder, men jeg har tjent en støvsuger og nok penger til både rekkverk på terrassen og å bo en natt i ei tretopphytte. Det er da bedre enn ingenting.
Så et delmål på min vei mot toppen blir å få annonsørene tilbake til blogg.no. Kanskje ikke de annonsørene som var her før. Sminke og mote er kanskje ikke det som selger mest blant de som leser blogg i dag. Men vi er et kjøpesterkt publikum vi som ferdes her inne. Mange er rundt 50. Det burde være noe å tenke på for de rette annonsørene.
Siden hun som ramser opp alle sine mest leste blogginnlegg fremdeles ligger godt over meg på bloggtopplista får jeg fortsette å reklamere for innlegg fra min storhetstid. I innlegget i går nevnte jeg de to innleggene som har gitt mest engasjement. Det med tredjeplassen over de mest kommenterte innleggene er innlegget Er det noen som vet hvordan man blir kvitt et Huskors? Ett innlegg jeg selv er veldig fornøyd med.
Den ultimate perfekte onsdagen skriver Monica om. Det er liksom alltid de store overskriftene der i gården. En ultimat perfekt onsdag. Det holder liksom ikke med bare perfekt eller bare ultimat.
Onsdagen min var verken ultimat eller perfekt. Mer litt kjedelig. Jeg tilbragte dagen inne med vond rygg mens snøen lavet ned utenfor.
Jeg gjorde da litt nytte for meg. Jeg lagde middag blant annet. Linsebolognese med mac and cheese. Oppskrift fra VG helg 7. januar. Ganske godt, og vi ble mette. Ellers var jeg ganske lat.
Ser at det er januarsalg på airfryer. Er vel ikke helt der at jeg har tenkt å gå til anskaffelse ennå, men er ikke så negativ som jeg var til å begynne med da disse begynte å dukke opp. Eldste Sønn har en og bruker den ganske mye etter hva jeg forstår.
Jeg har ikke før kastet ut juletreet (skjedde på søndag) og fått siste rest av julepynt opp på loftet (julekrusene ble båret opp i går) før folk begynner å mase om påske og påskepynt. Tror jeg venter noen dager før jeg kommanderer Gamle Gubben Grå opp på loftet for å hente påskepynten. Det er jo tross alt over to måneder til påske.
Ishockey, mat, airfryer og påskepynt. Ingen kan si at ikke variasjonene på tema er stort på blogg.no.
Helse er et annet tema som det skrives en del om. Ikke hvordan få superform på ti dager eller at du ved å spise gelebjørner fjerner risikoen for alt fra cellulitter til muffin-mage. Mer hvordan det er å leve med forskjellige helseutfordringer. Slikt synes jeg er interessant lesestoff. Det gir innsikt og forståelse.
Noen ganger kan slik lesing være direkte hjerterå, og tårene kommer frem i øyekroken. Fy farao hvor urettferdig livet er enkelte ganger. Mine egne små plager med ryggen blir som bagateller å regne.
Noen ganger kan det være sunt. Få litt perspektiv. Evne å se litt utenfor sin egen navle.
Tom lager grønn ertesuppe. Jeg ser at han og har funnet frem bacon til en rett som helt klart kunne vært vegetar. Hva er det med menn og bacon?
Vi skal ha Cacio e pepe til middag. Spagetti med pepper. Den skal i følge oppskriften ikke inneholde bacon, og det er jeg som skal lage maten. Men selv om det var jeg som lagde maten i går og heller ikke den i utgangspunktet skulle inneholde bacon klarte Gamle Gubben Grå og strø litt sprøstekt bacon også over denne retten.
Nå står Charlie Chihuahua med alle fire beina i kors. Det er nok på tide at jeg finner frem piggstøvlene og begir meg ut på tur.
Det er i grunn late dager i Drømmehuset. I det minste for meg. Late Brit tar seg av rengjøringen og Gamle Gubben Grå måker snøen. I går lagde han også middag til meg. Deilig vegetarmåltid – med bacon.
Late dager synes tydelig på bloggtoppen. Jeg er helt nede på sekstende plass. Kanskje ikke overraskende. Det har ikke gnistret av innleggene mine de siste dagene.
Det er vel ikke bare innleggene det ikke har gnistret av i det siste. Kjerringa har vel heller ikke akkurat fremstått fra sin mest glamorøse side. Her er det mer sliten kjerring enn glamorøs blogger som har tuslet rundt. Kast et lite blikk på headingen på denne bloggen. Det er liksom ikke bildet av en fotomodell som møter dere.
Ærlighet varer lengst har jeg hørt. Det gjelder også når det gjelder ishockey og fiskeboller.
Det er mulig at Vesterålen fiskeboller er verdens beste fiskeboller, men fiskeboller er overhode ikke godt.
Ga dette avsnittet lite mening? Vel, dette er min kommentar til dette og dette innlegget. Jeg har jo ikke helt sluttet å kommentere innleggene til toppbloggerne.
Og når vi er inne på toppbloggerne, kan noen fortelle meg hva som er så interessant med den filmsnutten til Stina fra nyttårsaften? Hun våknet fra dvalen omtrent samtidig som hun ble nominert til Vixen finalen og har etter det plutselig fått over 1.000 daglige klikk på gamle innlegg.
En annen blogger som ikke kom med noe nytt i går lever godt på å reklamere for sine mest leste innlegg. Så jeg fortsetter å reklamere for de av mine innlegg som har skapt mest engasjement. I går fortalte jeg dere at innlegget Hvorfor fortsetter jeg? er det innlegget som har gitt mest engasjement i form av flest kommentarer. Det innlegget som er på plass nummer to på den lista er innlegget La oss snakke om mobbing,
I mars 2021 da jeg skrev de innleggene jeg refererer til over var pennen kvass, til tider kanskje giftig. Jeg kommenterte det toppbloggerne skrev, og et par følte at jeg tråkket dem litt vel mye på tærne. Kanskje gjorde jeg det. Jeg har litt dårlig samvittighet når det gjelder Kokkejævel. Ikke fordi jeg var spesiell slem, men fordi jeg konsentrerte meg kun om den som var på toppen, og han var på toppen dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned i over ett år.
Når det gjelder andre, som for eksempel MA har jeg mer følelsen av at de har lagt føttene sine under fotsålen min for at jeg skal trampe dem på tærne. Når jeg så har satt ned foten og tråkket på de tærne, så har de skreket høyt om mobbing. Om de virkelig er så lettkrenka eller om de bruker en “bloggkrig” og det å fremstille seg som et offer for å høste klikk og vandre oppover bloggtopplista er jeg usikker på.
Når jeg sitter her og føler ubehag ved å komme med noen kommentarer om et pannebånd med motiv av en hare fordi jeg ikke har ønske om å krenke noen eller havne i en bloggkrig er jeg litt usikker på hvem som er det egentlige offeret. La meg presisere; Det er ikke bloggeren med pannebåndet som er lettkrenka. Det er hoppende dyr som er stikkordet.
Hvis blogg.no skal bli til forveksling lik matprat.no og det eneste vi deler er oppskrifter på maten vi spiser og vakker natur blir ikke det og litt kjedelig? Jeg mener ikke at man ikke skal skrive om mat og turer i nærområdet, men man må vel kunne skrive om litt annet og?
Er det så krenkende hvis noen uttrykker uenighet? Blir Allan krenket når jeg ikke liker Vesterålen fiskeboller? Og hvis han blir det, er det mitt problem eller er det han som tar seg litt vel nær av at noen er uenig med han?
Jeg mener ikke å være slem med mine kommentarer. Det er ikke bloggerne men det bloggerne skriver jeg kommenterer. Når jeg synes det kan virke som om Monica har tatt litt for mye Møllers tran når jeg leser noen av innleggene hennes, kommer jo det av at jeg har langt fra det samme energinivået. Jeg kommenterer innleggene ut fra der jeg er i livet. Ut fra det som faller ned i hodet på meg når jeg leser innlegget. Det er ikke slik at jeg tror at jeg sitter med fasitsvaret på hva som er riktig, jeg deler bare mine kjerringtanker.
Det finnes utrolig mange nettsider hvor man kan finne håndarbeid- og matoppskrifter. Og selv om en stor del av innleggene her på blogg omhandler disse temaene er det kanskje ikke først og fremst derfor vi leser blogger. I det minste ikke derfor jeg daglig klikker meg inn på to strikkeblogger. Jeg trenger ikke daglig inspirasjon for å finne ut hva jeg skal ha på pinnene. Jeg bruker jo tre måneder på ei lue. Jeg leser disse to strikkebloggene fordi de to bloggerne skriver bra og fordi man etter hvert føler at man kjenner disse personene litt og har lyst til å følge hverdagen deres. Enten den består i turer, håndarbeid, potteplanter eller rydding. Eller når de kommer med noen betraktninger over temaer som opptar dem.
Jeg tror det som gjør blogg spesielt og på en måte unikt som plattform er det personlige preget.
Vi blir kjent med menneskene bak ordene. Vi får en innsikt i livene til mennesker og de utfordringene og gledene de møter på i hverdagen. Vi føler med de når de er syke, og fyller gjerne kommentarfeltet med omtanke. Vi heier på de når de kjemper i motbakke og vi gleder oss med de når de når sine mål.
Før i tiden, når rosabloggerne regjerte ville tusenvis av unge jenter drømme om å få operert rumpa si eller besøke den mest trendie baren i Dubai etter å ha lest blogginnleggene til Sophie Elise og Isabell Raad.
Jeg tror og håper at dagens blogglesere kanskje ikke har det samme heltedyrker-forholdet til oss bloggere. At ikke 30.000 familier har Gulrot- og brokkolistuing til middag bare fordi Toms Matprat deler oppskrift på det. At noen lot seg inspirere, men ikke alle.
I dag er det jeg som skal lage middag i Drømmehuset. Det blir verken fiskeboller fra Vesterålen eller gulrotstuing.
Jeg er ikke spesielt flink til å lage mat. Jeg er ikke så veldig glad i å sitte timevis med håndarbeid. Jeg liker derimot svært godt å reflektere over ting jeg leser eller får med meg fra nyhetene.
Jeg liker å sette ting litt på spissen, snu og vende litt på utsagn, undersøke de nærmere, komme med mine tanker om dette og hint. Også om ting jeg kan lese om på en blogg,
Jeg gjør det ikke for å være slem. Jeg gjør det fordi jeg liker å motivere mennesker til å reflektere, stille litt kritiske spørsmål.
Er det noe verre enn å motivere folk til å strikke eller lage stuing?
I dag har flere medier fortalt om en runestein som er funnet i Hole kommune, nabokommunen til Ringerike. Funnet har blitt slått stort opp både på NRK, Aftenposten og på flere andre medier. Etter hvert kom det og en artikkel på plass i lokalavisa.
Den såkalte Svingrrudsteinen ble funnet i 2021, men arkeologene holdt funnet hemmelig til de hadde undersøkt den nøyere. Steinen ble funnet i en flatmarksgrav like under en av gravhaug i et område arkeologene undersøkte i forbindelse med at man (kanskje) kommer til å bygge Ringeriksbanen. Radiokarbondateringer viser at gravens alder, og dermed steinens inskripsjoner, trolig stammer fra 0-250, opplyser Kulturhistorisk museum i en pressemelding. Det vil si at steinen er rundt 2.000 år gammel. Det er verdens eldste runestein.
Funnstedet ligger ikke så veldig langt fra der jeg vokste opp. En 8 – 10 km, kanskje, og i et område jeg har gått mye tur i de siste årene. Og jeg, jeg synes jo sånt er utrolig spennende.
Det betyr at det for rundt de tider Jesus vandret rundt på jorda betydelig lenger sør sto noen ved fjorden hvor jeg vokste opp og risset runetegn inn i den 31 x 32 centimeter store steinblokken av rødbrun ringerikssandstein.
Ekspertene på Kulturhistorisk museum sier at dette er den eldste runeinskripsjonen som er funnet i Norden. Såpass mye eldre enn de andre at “leksikon nå må skrives om”. Denne inskripsjonen er så mye eldre at det er sensasjonelt.
Hva det står på steinen?
Omskrevet til vår skrift står det idiberug Teksten omtaler muligens en kvinne som het Idibera, og innskriften kan bety «For Idibera». Andre muligheter er at «idiberug» gjengir et navn som «Idibergu/Idiberga, eller kanskje slektsnavnet Idiberung, forklarewr ekspertene.
Jeg, i min naivitet, tenker at ved å ta et googlesøk på kvinnenavnet Idibera kanskje får opp noen vikingkvinner med det navnet fra Snorre eller liknende. Vi har mye stolt vikinghistorie i distriktet. Sigurd Syr bodde ikke langt unna, Dronning Ragnhild og Halvdan Svarte likeså.
Det var utrolig dumt tenkt. En kvinne i en 2.000 år gammel grav som nettopp er åpnet er nok ikke på nett. Og Idibera, hvis det er hennes grav, levde like fjernt fra vikingtida som det jeg gjør.
Likevel får dette googlesøket meg til å forstå hvor sensasjonelt dette funnet er.
Det var først i dag Kulturhistorisk slapp nyheten om dette sensasjonelle funnet. Likevel får jeg opp over 900 treff. Steinen er omtalt i medier i Frankrike, Storbritania, Tyskland, Seits, Ungarn, Bulgaria… ja store deler av Europa.
Dette må altså være en virkelig stor nyhet.
Jeg må nok ta meg en tur på Kulturhistorisk museum å se steinen. Den vil bli stilt ut der fra lørdag av. Og så skal jeg fantasere litt om hvem denne Idibera var…
Dette bildet er ikke fra Hønefoss i dag. Her laver snøen ned. Men jeg poster bildet for å minne meg selv, og alle andre, på at det finnes bar brostein der under snøen og isen et sted. Det er ikke så lenge til at vi vil kjenne vårsola begynne å varme. Dagen har blitt nesten en hel time lenger siden nyttår.
En pute formet som en pepperkakemann ligger i en krok av tante-sofaen og fremdeles er det noen krus med julemotiv i kjøkkenskapet men ellers er julen pakket ned i baljer og esker og har blitt stablet opp på loftet igjen. Nå er jeg klar for vår. Det er ikke værgudene, som fortsetter å lesse meg ned i snø. Jeg føler ingen takknemlighet.
Nei la oss snakke om noe triveligere. La oss snakke om mat. Det er jo det temaet bloggere og sikkert også blogglesere er opptatte av. I går hadde vi laks til middag. Laks med pasta og en basilikum-ostesaus. Det var grei nok hverdagsmiddag på en mandag. Oppskrifta finner du bak på sausepakka til Toro.
Når jeg leser meg gjennom bloggtoppen i dag ser jeg helt klart at det å skrive om at man går tur i svarte vinternatta er det som er trendy nå.
Jeg har ingen planer om å slå meg på den trenden. Har ikke gått skikkelig tur siden i fjor en gang. Selvsagt tusla noen runder her oppe i nærområdet med Charlie Chihuahua, men ikke dratt av sted for å gå tur. Det har ikke fristet på det føre vi har hatt i år. Frister ikke i dag heller. Det har snødd i natt, det snør fremdeles og det har det visst tenkt å fortsette med til langt ut på dagen i morgen melder de på radioen. Ja, når de ikke er opptatt av å snakke om de vanskelige kjøreforholdene og biler som står i grøfter og autovern. Og nei, jeg tror ikke turen blir koseligere om jeg venter til det blir stummende mørkt.
Det er ikke måte på hvordan positiviteten slår mot meg etter som jeg leser meg oppover bloggtopplista. Kan jo nesten virke som om det er noe galt i å være inaktiv og umotivert!
Hvor aktiv jeg kommer til å være i dag er jeg litt usikker på. Den ryggen er ikke god. Jeg trodde den var bedre, helt til jeg reiste meg litt brått for å fylle tekoppen.
Noen ramser opp en milelang liste over sine beste blogginnlegg.
Jeg vet ikke hvilket innlegg som er det mest leste her på bloggen min, og statistikken på det er jo ikke helt lett å finne ut av. Men det innlegget som har fått flest kommentarer, og på den måten skapt mest engasjement er innlegget Hvorfor fortsetter jeg? som jeg skrev i mars 21.
Vel, nå skriver vi 2023. Jeg skriver fremdeles innlegg om hvilke tanker som detter ned i hodet mitt når jeg klikker meg gjennom bloggene som ligger over meg på bloggtopplista. Jeg er bare mer diskre på hvilke blogginnlegg som fører til de forskjellige refleksjonene.
Nei la oss snakke om noe annet. La oss snakke om mat. Det er fort gjort å få refleksjoner rundt temaet mat når man klikker seg gjennom topplista.
I dag er det Gamle Gubben Grå som skal lage middag. Vi skal ha Vegetar-bowlmedfullkornris, avokado og marinert vannmelon. Kjenner jeg Gubben rett blir fullkornrisen med vanlig ris og så kommer han til å lure bacon inn i vegetar-retten. Det må ikke bli for sunt…
Der var jeg dum nok til å bevege litt på meg igjen, og det stikker til i ryggen så jeg skriker høyt. Dette har jeg verken tid eller lyst til. Mulig det å styrke de der musklene nede i korsryggen vil bedre ryggen? Det stråler i grunn ikke ned over i beina. Det gir håp for at det ikke er et nytt prolaps. Jeg blir litt positiv over den oppdagelsen. Dette skal jeg få orden på. Smerter er ikke farlig, det er bare vondt.
Det er ikke noen hemmelighet her på blogg at all snøen, isen og de vanskelige føreforholdene som har vært i januar gjør noe med humøret mitt. Jeg murer meg mer inne. Liker ikke å gå ute, liker ikke å kjøre ute. Går jeg ute går jeg med spente muskler lenge før jeg kommer meg ut utgangsdøra.
Inne på en blogg ser jeg hauger av garnnøster i glade farger som får meg til å tenke på vår.
Jeg innser at det er det jeg trenger.
Ikke nødvendigvis hauger av garn, det har jeg muligens nok av i kjelleren. Men jeg trenger noe som viser meg at det går mot vår. For den kommer jo – om ikke alt for lenge.
Så da bestemmer jeg meg for det. Jeg vil sitte her midt i januar mens snøen daler ned og tenke på vår.
Mens andre tenker på gnistrende skispor og om de skal smøre med rødt eller blått skal jeg tenke på klukkende vårbekker og knopper som spirer. Jeg vet ikke helt hvordan ennå, men i dag skal jeg lokke våren frem. Om ikke annet, så i tankene.
Vannmelon for eksempel. Vi skal ha vannmelon i retten vi skal ha til middag i dag. Vannmelon er noe som minner om vår, eller kanskje enda mer sommer. Jeg skal ta en bit vannmelon i munnen, lukke øynene, nyte smaken og drømme meg bort til sol og sommer.
Nå vil jeg ha frokost. Det blir brødskive med lungemos. Godt det og.
I går klarte jeg å lage middag uten å lage eksplosjon. Kanskje ikke så rart. Jeg mener, å koke asparges er liksom ingen heksekunst.
Mer urovekkende er det at ryggen er vond. Det stikker til så jeg skriker høyt når jeg gjør enkelte bevegelser, Jeg håper inderlig det ikke er et nytt prolaps på vei. Det er liksom ikke en del av planen for 2023 med sykdom.
Jeg hadde et prolaps som satte meg ut av spill i flere måneder i 2007, og nei jeg vil ikke ha en ny slik periode nå. Det fortjener jeg ikke. Jeg håper at det bare er muskulært, at jeg har beveget meg for lite i det siste. Det er lenge siden jeg har fått beveget meg ordentlig. Føret har ikke fristet til de lange turene. Jeg krysser fingrene for at dette er noe jeg klarer å få orden på raskt.
Er det ikke det vi ønsker når vi står ovenfor utfordringer? At det skal være noe vi klarer å få orden på raskt, helst på en enkel måte. Som ved å spise en pille eller ved å gå over til lavkarbo-diett. Eller ved å hvile. Legge seg på sofaen å vente på at det skal gå over. Smerter er ikke farlig, det er bare vondt, mantraet fra treningsleiren. Ikke det at en ikke skal ta smerter på alvor. Det er kroppens måte å si fra at noe er feil på. Men det er ikke sikkert at det er medikamenter, mer fett eller mer hvile den roper etter. Kanskje skriker den etter oppmerksomhet. Bruk meg! Se meg! Ta vare på meg!
Jeg har en tendens til å legge meg på sofaen å dra pelspleddet over hodet når jeg har vondt.
På den måten har jeg kurert alt fra ankelbrudd til prolaps. Slik har jeg og prøvd å kurere nedstemthet og ryggsmerter. Noen tilstander slik som ankelbrudd, trenger at du holder deg mer i ro. Men du trenger ikke nødvendigvis dra pleddet helt over hodet. Det går jo an å gjøre litt. Man kan lese ei bok, eller strikke. selv om en har gips på foten. Man trenger ikke bare ligge å kose seg med sin egen selvmedlidenhet. Man kan skape seg gode øyeblikk.
Jeg tror smerter også har noe med fokus å gjøre. At hvis man gir smertene for mye oppmerksomhet så blir de mer intense enn hvis man prøver å skyve tanken på de litt i bakgrunn.
På treningsleiren måtte vi møte opp på aktivitetene selv om vi hadde vondt. Vi kunne la være å gjøre de øvelsene som ble for smertefulle, men vi måtte møte opp. Kanskje kunne aktiviteten få tankene litt vekk fra smertene. Kanskje fant vi ut at vi klarte mer enn vi trodde. Kanskje fant vi ut at det ikke var så farlig at noe gjorde vondt, det var bare vondt – men gikk jo over.
De som leser dette innlegget som at jeg mener at det bare er å bite smerter i seg, drite i at man har kroniske sykdommer og bare bite tenna sammen og gå på, så er det ikke det jeg mener. Det ble jeg ferdig med i 2021. Det tror jeg ikke lenger at er smart.
Men det kan gå for langt den andre veien og. At man ikke tør gjøre noe for man er jo syk, har smerter eler skader. At sykdommer, skader eller helseutfordringer blir så altoppslukende at man glemmer å leve. Eller at man lar helseutfordringene legge alt for store begrensninger på en.
Jeg mener heller ikke at man ikke skal lytte til legene som behandler deg sine råd eller slutte å ta medisiner som er foreskrevet. Jeg mener bare at man ikke skal gi helseutfordringer mer oppmerksomhet enn de behøver.
Det går an å leve litt selv om en er syk. Finne aktiviteter som gjør at en kan forsvinne litt i sin egen boble, noe som gjør at en glemmer det som er vondt, eller utfordrende for en time eller kanskje to.
Hva man skal fylle den boblen med avhenger av hva som gir en den følelsen. Det kan være alt fra en tur til et stille skogstjern, sitte å dille med perler og glitter, rusle rundt å lete etter foto-motiv eller å bake en kake.
Jeg har alltid vært hovedinntektskilde i familien. Det er slik jeg alltid har sett på det. At jeg er inntektskilden. Så når jeg ikke lenger klarer å tjene inn like mye penger, så har jeg feilet på en måte.
Det er min feil at vi har dårligere råd. Jeg burde klart å holde ut litt til. Bite tenna sammen litt lenger.
Det kan bli mye tid under pelspleddet mens jeg bebreider meg selv at jeg ikke holdt ut lenger, og deppe over alt jeg ikke har råd til og livet som har blitt forandret. Føle meg unyttig og lat. At jeg har feilet. Det er fort gjort at slike tanker kommer smygende hvis jeg lar de få slippe til.
I stedet burde jeg være stolt av det jeg har klart . Til tross for at jeg alltid har hatt helseutfordringer (er født med ei lang liste) klarte jeg å stå i full jobb i 30 år. Ungene er voksne og økonomisk uavhengige. Vi klarte å gi dem en trygg barndom med tak over hodet og mat på bordet.
Gamle Gubben Grå og jeg klarer helt fint å lage oss et godt liv uten å ha for mye penger. Vi er ikke vant med eksotiske reiser og masse kulturopplevelser. Det har aldri vært det som har gitt oss de største gledene i livet.
Jeg har skrevet i flere innlegg at 2023 skal bli mitt år. I helgen har jeg bestemt at det ikke bare skal bli mitt år. Det skal bli vårt år. Gamle Gubben Grå og mitt sitt år. Jeg synes vi fortjener ett år med fokus på oss selv nå som ungene er voksne og klarer seg helt utmerket.
Vi skal fylle det med gode opplevelser som gjør oss godt. Vi skal finne tilbake til latteren og de litt sprøe ideene. Lage oss noen felles prosjekter. Lokke frem igjen smilehullene og smilerynkene i øyekrokene til Gamle Gubben Grå.
På tide å starte dagen og å lokke Gubben frem fra pleddet. Så var det å finne den mest hensiktsmessige måten å gjøre det på. Vannkrig er neppe det rette, heller ikke kommando-stemmen. Men kanskje å lokke med en tur ut i vakkert vintervær?
