Ungene maser med ujevne mellomrom om hva jeg ønsker meg til jul. Når jeg sier “Snille barm og fred på jorden” himler de med øynene på samme måte som jeg gjorde når moren min kom med samme svaret da jeg var yngre.
I går kom jeg med et gave-ønske til Datteren. Palestinaskjerf. Jeg skaffet meg aldri det i ungdommen. Nå burde det vært en del av “uniformen” for denne kjerringa her. Og ja, jeg ønsker å vise støtte til det Palestinske folk. Datteren er ikke like opptatt av politikk som meg, og hun avviste ønsket blankt. Også litt usikker på hvordan Svigermor ville reagere hvis jeg pakket opp et Palestinaskjerf på julaften. Kunne fort føre til en debatt på julaften som ikke akkurat bidrar til fred på jord.
Men i dag da jeg klikket meg inn på bloggtopplista og kom til innlegget til Nina Sprell levende ble jeg bare sittende å stirre. Bilde for bilde. Og plutselig sto det helt klart for meg; Jeg, kjerring 57 ønsker meg Lego til jul!
Jeg har googlet litt. Det finnes mange blomster-lego der, og til og med et juletre. Ja, jeg ønsker meg Lego til jul. Det tror jeg hadde vært gøy å sitte å putle og lage vår inne i januar.
Jeg kom over dette eksemplaret av Sult av Knut Hamsun da vi var innom en bruktbutikk her om dagen. Boka kom ut i 1944, og da Gamle Gubben Grå og jeg satt og koste oss med en kopp kaffe litt etterpå ymtet jeg frempå om at det kanskje var førsteutgaven. Gamle Gubben Grå så tvilende ut til den teorien. Jeg og når jeg tenkte meg om. Knut Hamsun var en etablert forfatter lenge før andre verdenskrig brøt ut, Sult regnes, hvis jeg ikke helt har glemt hva jeg lærte på gymnaset, som den romanen han slo igjennom med. Da burde den være utgitt lenge før 1944.
Jeg måtte selvsagt google. Sult kom ut i 1890. Etter utgivelsen av Sult var Hamsun nøye med å påpeke at hans «arbeid» ikke er noen «roman», men «en bok». Han skrev til Georg Brandes som var en kjent litteratur-kritiker: «Min Bog maa ikke betragtes som en Roman. Der er nok af dem, som skriver Romaner, naar de skal skrive om Sult – fra Emile Zola til Kielland…Og er det Mangelen paa det Romanagtige, som kanske gør min Bog monoton, saa er jo det bare en Anbefaling, eftersom jeg simpelthen havde bestemt mig til ikke at skrive en Roman.» Så da vet jeg det. Jeg har ikke kjøpt en roman. Jeg har kjøpt en bok.
Denne utgivelsen fra 1944 kom ut på Gyldendal forlag. Den er illustrert med tegninger av Tore Hamsun. Jeg måtte google på ny, og ja. Tore Hamsun er sønn til Knut Hamsun. I 1944 var Tore Hamsun sjef for nettopp Gyldendal Norske Forlag etter at Harald Grieg som var administrerende direktør for forlaget fra det ble opprettet i 1925 og helt frem til 1970 var blitt arrestert. Sikkert av tyskerne. Dette var jo under andre verdenskrig.
Vet dere forresten at Knut Hamsun var med på å starte Gyldendal Norske Forlag? Det var nytt for meg.
Sult er skrevet i jeg-form. Hovedpersonen er en fattig og ukjent ung mann som prøver å livnære seg som forfatter i Kristiania, «denne forunderlige byen som ingen forlater før han har fått merker av den….» Han lever konstant på sultegrensen, og forsøker desperat å holde verdigheten oppe. I Sult viser Knut Hamsun hvor desperate mennesker blir når de er fattige og sultne.
Jeg synes det er en passende bok å lese i disse dager.
Det sover ikke mennesker i rennesteinene i Norge, derfor finnes det ikke fattigdom her.Utsagnet overhørte jeg fra noen ved et nabobord en dag jeg var på bytur. De har det mye verre i Afrika skriver noen her på blogg. Det finnes ikke reell fattigdom i Norge. Ja, fattige i Afrika har det nok verre enn fattige i Norge. Om mennesker sover i rennesteinene i Norge, jo det tror jeg at folk gjør. Ikke i Hønefoss, kanskje. Men i de større byene. Men det er vel ganske logisk at de ikke sover i rennesteinene i de travleste områdene av byene. De som er nødt til å sove ute finner seg vel en så rolig plass som mulig i håp om å få litt nattero, få litt søvn. Men fattigdom finnes her i landet. I alle byer og de fleste tettsteder finnes det mennesker som er fattige. Som ikke vet hvordan de skal skaffe seg mat på bordet, klær på kroppen og betale husleie og strøm. Jeg tror første steg på veien med å få løst fattigdomskrisa i Norge er å erkjenne at den finnes.
Selvsagt kan vi ha lange, teoretiske diskusjoner om hva som er “fattigdom”. Kanskje finne andre definisjoner som vi klarer å leve med som “lavinntektsfamilier”, “lavt bemidlede”, “nederst på samfunns-stigen” osv. Det kalde fakta er at mens det lever mennesker her i landet som går sultne til sengs, som tar med seg falske matpakker på skolen (tomme matbokser), som går hele døgn uten næring, som ikke har råd til det vi andre tar som en selvfølge. Samtidig er det de som lever med mat i overflod og som tjener både en og to millioner i året samt får 10.000 kroner for en halvtimes styremøte på teams. Så neste erkjennelse vi må ta er at det er helt unødvendig at det skal være fattigdom i Norge. Det er både mat og penger nok til at alle skal kunne leve trygge liv med mat nok og få dekket sine basale behov. Det må bare litt omfordeling til.
For å sikre at den omfordelingen går på en god måte må den styres på en annen måte enn at de fattige står med lua i hånda og tigger mens vi med litt mer penger kjøper oss bedre samvittighet med å gi almisser. Misforstå meg rett. Det er flott at folk vil hjelpe. Det er flott at privatpersoner gir av sitt overskudd eller det de selv klarer å avse til mennesker som har det vanskelig. Men jeg skulle ønske vi hadde en velferdsstat som sikret at mennesker hadde det de trengte uten at de måtte tigge. Jeg tror og at på den måten, at velferd drives over skatteseddelen så får vi en mer rettferdig fordeling. Både en rettferdig fordeling av samfunnsansvaret, og en rettferdig fordeling av midlene. Det er ikke sikkert at det er de som legger ut de mest tåredryppende historiene på nett som er de som trenger pengene dine mest.
Fattigdom finnes. Skal vi få bukt med den må vi først erkjenne det. Vi må og erkjenne at det er et samfunnsansvar å ta grep som gjør at alle har et minimum å leve av som det går å leve av,
Her om dagen var vi ute og gjorde noen ærend, da Gamle Gubben Grå plutselig spurte om jeg var sulten. Jeg hadde ikke vært så grinete, selv om blodsukkeret kanskje var litt lavt og så litt undrende på han. Jeg spanderer lunsj, sa Gamle Gubben Grå og svingte bilen oppover Hovsmarksveien.
Et litt merkelig sted for en lunsj, tenkte jeg. Jeg vet ikke om noen serveringssteder i den retningen. Hadde han lurt med seg saker for en piknik i det grønne, eller gule da. Verden er mer gul enn grønn. Gul og hvit. Det var etter at den første snøen var kommet. Piknik ligner ikke Gubben. Ikke å tenke ut i det minste. Ikke å spandere lunsj heller. En kaffe-latte i ny og ne, men ikke en hel lunsj. Jeg ble litt urolig. Var fyren i ferd med å endre personlighet?
Oppe i Hovsmarka svingte han inn på industriområde og stoppet utenfor Monter. Der var det en stand eller noe slikt utenfor. Sikkert en kampanje av et eller annet slag. Gamle Gubben Grå forsvant og jeg ble sittende i bilen.
Etter at jeg hadde ventet en god stund dukket Gamle Gubben Grå opp igjen med en halv-varm hamburger i brød, og en flaske is-te. De delte ut hamburgere ved ei bålpanne der ved denne byggevarebutikken. Så forlot han meg igjen. Søkte tilbake til varmen og felleskapet med andre menn med interesse for verktøy og byggevarer borte ved bålpanna.
Muligens ikke helt det jeg forbinder med å bli påspandert lunsj…..
Det er en grå novembermandag. Det er tomt for te. Ei halvt ihjelklemt kaviartube er det eneste som ligger i påleggshylla i kjøleskapet. Dere vet, en slik dag. Jeg tror ikke jeg er alene om å ha de. Klikker meg inn på bloggtopen og finner ut at jeg er helt nede på 14. plass. Dagen blir ikke lystigere av det.
Indre styrke skriver Mette Josteinsdatter, og jeg tenker at i dag er det ikke mye styrke, verken ytre eller indre, å finne hos denne kjerringa. Jeg sukker stille.
skriver Mette. Teksten treffer meg. Jeg var kjerringa som fiksa alt, beintøff og hard. Så ble jeg tom for krefter, følte meg svak og hjelpeløs. Den indre styrken var revet vekk. Jeg filosoferer litt over om den indre styrken virkelig ble revet bort eller revet ned. Jeg heller til at den ikke er revet bort, at den bare er revet ned. Som når man bygger med treklosser som barn. Et høyt og flott byggverk som blir revet eller raser av seg selv. Byggeklossene ligger strødd ut over hele gulvet. Men de er der fremdeles. Man må bare bruke tid på å samle de sammen og møysommelig bygge tårnet på nytt. Denne gangen bare litt solidere. Lære av hva som gikk galt sist.
Jeg drev med litt selvransakelse her en natt jeg ikke fikk sove. Hvor var det det gikk galt, og hvorfor? Konklusjonen jeg kom til var at det ikke var rart det gikk som det gikk. Det var litt mange ting, saker, ansvar både privat og på jobb som lå på mine skuldre en stund der. Egentlig litt overraskende at det gikk så lenge.
Selvransakelsen i stille nattetimer fikk meg ikke til å føle meg nedstemt eller trist over tapet av at det livet som engang var var borte. Ikke denne gangen. Ikke motløs eller sint heller. Jeg ble egentlig litt stolt. For ei dame! For det er ikke rart at jeg måtte kaste inn håndkle og gi meg. Det rare er at jeg ikke gjorde det før, eller at jeg klarte å gjøre det før det stoppet av seg selv. Jeg følte meg i grunnen litt glad over at jeg er her. At jeg fremdeles er her.
Jeg så også der i de våkne nattetimene at jeg fikk “hjelp”. At samtidig som jeg helt frivillig og på egen hånd kjørte meg selv i grøfta så var det noen som så tegnene på at jeg begynte å bli sliten. Som så begynnende tegn på svakhet. som på finurlig måte snek seg inn og gjorde sitt ytterste for å få min indre styrke til å smuldre opp. Rustangrep på karosseriet, på selve bærebjelkene i en person.
Jeg har ikke klart å finne ut hvorfor denne, eller disse, personene begynte på det prosjektet. Hvorfor de valgte å bidra til å bryte meg ned i stedet for å forsøke å styrke meg og holde meg oppe. Jeg får vente til neste natt søvnen ikke vil komme. kanskje finner jeg svaret på det og?
Å bygge styrke, om det er indre eller ytre, koster Og det er et langtidsprosjekt med bøtter og spann av tålmodighet og vilje
skriver Mette. Og jeg føler at det er den prosessen jeg har startet på nå. Krabbe rundt på gulvet å samle sammen byggeklossene slik at jeg kan bygge opp min indre styrke igjen. Kloss for kloss skal jeg langsomt gjenreise byggverket og meg selv. Ikke slik at alt kommer til å bli som før. Jeg har tenkt å lære av mine feil – og bygge et byggverk som blir enda sterkere enn det forrige. Jeg har tålmodighet og vilje nok.
Her om dagen hadde Allan et innlegg om svenskejævlar. Salt salmiakk-lakris. Han anbefalte leserne sine å prøve, men understreket at det var salt.
Jeg anbefaler alle å prøve en skikkelig svenskjævlar!!! Dette er dog ikke godteri for sarte sjeler. Sarte sjeler kan holde seg til Freia melkesjokolade og lakrisbåter eller noe sånt, og gamle sarte sjeler foretrekker sikkert kamferdrops. Men for oss andre salmiakklakris-elskere er svenskjævlar virkelig tingen. Prøv da vel;)
Dette er hvordan Allan ordla seg. Jeg er ingen sart sjel. Jeg er heller ikke så gammel at jeg foretrekker kamferdrops. Altså burde svenskjævlar virkelig være tingen for meg. Fremdeles i følge Allan.
Her om dagen da vi var på en aldri så liten utflukt til nabokommunen kom jeg over en slik boks med svennsklævlar. Den var absolutt ikke rimelig. Over 120,- kroer måtte jeg ut med for boksen med “lekkerbiskene”, men hva gjør en ikke for å bli som den o prominente toppbloggeren? Jeg lot meg faktisk influere til å kjøpe en boks med overprisa lakris dynka i salt .
Jeg testet ut en på Gamle Gubben Grå først, selv om han jo er gammel og sikkert snart begynner med kamferdrops i jakkelommen. Han tok den i munnen og fortrakk ikke en mine. Så den var god. Så da puttet jeg en i munnen jeg og. Og du hvor det var salt!!! Jeg er glad i salt jeg altså, men jeg pleier ikke å maule det.!
Når det første salt-sjokket hadde gitt seg, var det faktisk godt! Men det er ikke et godteri du langer inn på med. Jeg tror boksen fort kan bli drøy. Godteri som varer lenge. Tror og jeg har fått et lite tips til julegave til noen….
“Hei!” sa damen foran meg. Jeg svarte hei tilbake, og lurte på om dette var noen jeg burde kjenne. Jeg var på Rødt sin folkevalgtsamling og har jo opp gjennom årene blitt kjent med flere i partiet fra der ganske land. Kjenner du meg ikke igjen? var neste spørsmål, og jeg måtte litt flau innrømme at jeg ikke gjorde det. Jeg mener, hvorfor nekte når du alt er avslørt? Jeg er kusina til Hilde sa hun, og straks falt alle brikkene på plass. Vi hadde folkevalgtsamlinga på et hotell i nabokommunen. Dama som sto foran meg i spisesalen var nok her av en helt annen grunn enn meg. Hvorfor vet jeg ikke, men hun bor i denne kommunen, og er så vidt jeg vet aktiv i et annet parti en Rødt.
Da jeg gikk tilbake til bordet etter å ha forsynt meg av maten på lunsjbufeeten tenkte jeg på den lille samtalen. Hun hadde presentert seg som “kusina til Hilde”. Ikke noe etternavn på denne Hilde, eller noe mer forklaring. Regnet med at jeg straks ville forstå hvem Hilde hun tenkte på selv om det er et relativt vanlig navn på kjerringer på min alder. Uten å tenke for lenge kommer jeg på 8 stykker som jeg kjenner relativt godt som heter Hilde.
Den Hilde som har en kusine som dukket opp i denne spisesalen, eller hadde må man kanskje si, har vært død i snart 24 år. Hun var en av mine beste venninner.
Det gjør godt ar hun ikke er glemt. At det er en selvfølge å presentere seg som “kusina til Hilde” også 24 år etter Hildes død. Uten noen forklaring, eller hint om at man snakker om en for lengst død person. At man forventer at den man snakker til også raskt tenker på en person som har vært død i godt over 20 år. Og sikkert godt for kusina å se at jeg og, 24 år etter at Hilde døde, straks tenkte på riktig Hilde.
I dag er det Allehelgens søndag. Vi tenner lys på graver og minnes våre døde.Det er som Allan skriver i sitt innlegg. For våre døde er aldri døde for oss før vi har glemt dem. For meg gjorde det utrolig godt i går å få en påminnelse om min gode for lengst døde venninne, og at hun ikke er glemt.
November er så kald og grå sang Alf Prøysen, og jeg har i alle år vært enig med han. Men det er jo ikke slik at høsten skrur av sin fargeprakt i det vi stiller klokka til vintertid, og at verden blir fargeløs i det samme sekund som vi skriver November
Ut i friluft skrev noe fint på bloggen sin på novembers første dag. Det er egentlig synd på november som får skylda for å være den gråeste og tristeste av årets måneder! La oss ta tak og gjøre en ekstra koselig ting på hver eneste en av disse novemberdagene – vi har jo tross alt ansvar for egen lykke!
Jeg klikket meg gjennom bloggtopplista i dag som jeg pleier. Kom raskt til Vibbedille og innlegget Svart eller hvitt….. ingen gråsoner, kun dødssoner. Jeg tenkte, Jeg burde skrive om krigen mellom Israel og Gaza. Det er en viktig sak, og den opptar meg. Jeg føler at jeg har ikke lyst til det. Jeg har lyst til å sitte her med tekoppen og tastaturet og knotte ned noe lett-tenkt og lett humoristisk. Ikke dukke ned i krigens grusomheter. Ikke la det synke for godt inn at Israel angriper ambulanser og skrur av strømmen på sykehusene. Så jeg klikker meg videre. Kommer til Strikkekjerring og innlegget Et hjerte til…..
Etter det ble det klart for meg at jo, det var nettopp krig dette innlegget måtte handle om.
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Sitatet over er hentet fra ett av mine yndlingsdikt. Du må ikke sove av Arnulf Øverland. Jeg kan faktisk ikke bare sitte her ved tastaturet å tenke: Det er sørgelig, stakkars dem! Jeg må kunne gjøre mer enn det. Men hva? Hva konkret kan jeg bidra med?
Sent i går fikk jeg en mail fra lederen i Palestinakomiteen her på Hønefoss. Jeg kjenner henne ikke, og av teksten går jeg ut fra at den har gått til alle politikerne i kommunestyret. Hun spør:
Kan dere hjelpe barna i Gaza?
Hun spør ikke om mye. Ikke om penger. Ikke om annet enn at jeg bruker partiapparatet vårt til å nå opp til våre stortingspolitikere med budskapet. Norge stemte for en våpenhvile i FNs generalforsamling. Det er bra, men vi må sammen sette i verk tiltak for å forhindre et folkemord og holde Israel ansvarlig for 75 år med okkupasjon og apartheid. Vi må stanse salg av våpen til Israel og Oljefondet må trekke seg ut av selskap som profitterer på okkupasjonen.
For å forhindre at enda flere barn må dø, trenger vi en våpenhvile nå! Vår regjering må finne sammen med andre regjeringer og setter krav om at Israel må la våpnene hvile!
Det er ikke mye hun ber om. Jeg skal på folkevalgtsamling i Rødt om noen få timer. Jeg kommer til å møte flere av våre stortingspolitikere. Så jeg skal bidra med mitt. De er nok ikke vanskelige å be om å ha trykk på denne saken, men jeg skal bidra til å øke det trykket. Men jeg kan og bidra mer.
De siste ukene har den israelske okkupasjonshæren angrepet befolkningen i Gaza med eksplosiver tilsvarende en atombombe. Ifølge FN-OCHA er 9 061 personer drept i Gaza, 4 000 barn, 132 på Vestbredden og nær 1 400 i Israel siden 7 .oktober. Den internasjonale straffedomstolen, ICC, har forsøkt å komme seg inn i Gaza for å granske krigsforbrytelsene, men får ikke tilgang hverken dit eller til Israel.
Konsekvensen av krigføringen og beleiringen er at befolkningen blir utsultet, at 14 av Gazastripens 35 sykehus er ute av drift og at folk drikker forurenset vann fordi renseanleggene er ute av drift. Kollektiv straff, bombing av FN-skoler og sykehus er krigsforbrytelser og Israel må holdes ansvarlig.
Jeg tror ikke Israels mektige menn bryr seg om hva en kommunepolitiker eller en kjerringblogger i Norge måtte mene. Men likevel, Jo flere som tar til orde for at krigshandlingene skal stoppe, at det skal bli våpenhvile, at det skal bli fred, jo mer øker trykket på vår regjering, og jo mer øker trykket på nettopp de som kan stoppe krigen. Israels regjering.
Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv
Sitater over er de to neste linjene i diktet til Øverland. En oppfordring til oss alle. Si i fra på din måte at du vil ha våpenhvile og aller helst fred NÅ! Stemmene våre er små og ubetydelige men hvis vi bare er mange nok som skriker kan det hende vi når frem til de som vi ønsker at skal lytte.
Og til mine lesere nær Hønefoss: I dag klokka 13 har Palestinakommiteen og et par andre organisasjoner på Ringerike kakesalg på torget. Kakesalget et til støtte for befolkningen i Gaza. Møt opp og vis din støtte ved å kjøpe kake! Det er mange måter en kan bidra på – selv om en bare er ei litt sliten kjerring ved et tastatur.
I helgen var det World Cheese Awards i Trondheim. Verdensmesterskap i ost. Tipper det var ganske mye godt å smake på. Jeg er rimelig glad i ost. Etter konkurransen ble det litt “rester”. Nærmere bestemt 4502 oster med en samlet vekt på flere tonn. Man tak jo med seg litt ost når en skal delta i VM, forståelig nok. Nå er VM over. Deltakerne har reist hjem og latt osten være igjen.
Flere tonn av verdens beste oster endte sine dager i flammene i fjernvarmeanlegget i Trønder-hovedstaden.
I tillegg til de ostene som sendes fra EU og EØS, kommer det mange oster til konkurransen fra resten av verden. Disse ostene er strengt regulert, men har fått et fritak fra de ordinære reglene av Mattilsynet slik at de kan delta i konkurransen. Men bare i konkurransen. De kan ikke spises eller nyttes til mat etterpå.
Grunnen til at ostene er underlagt de strenge reglene, er risiko for smittefare, all den tid de ikke er godkjent i det europeiske systemet for import av animalske produkter. Ettersom alle ostene skal være anonyme i kåringen, blandes de europeiske og de øvrige ostene i løpet av mesterskapet. Derfor må også all europeisk ost destrueres, etter som de ligger på samme bord.
Så mens flere mennesker i Trondheim går sultne til sengs og ikke vet om de har mat til alle i familien neste dag brukes verdens beste ost til å varme opp byen. Snakk om et stivbeinet, byråkratisk kaldt samfunn vi lever i.
