Det ble kaffe-latte slik tradisjonen er på lørdager. Gamle Gubben Grå og jeg. Etterpå gikk vi litt og tittet i byen. Jeg kjøpte ei eplegrønn bukse på salg. Skikkelig sprek farge. Lyser opp enhver grå dag.
Det er nydelig sommervær, men litt i varmeste laget for meg ute i sola. Jeg har,aldri tålt varme noe særlig. Yngste Sønn oppsummerte det greit her om dagen. Er det kaldt, klager du. Er det varmt klager du. Et det snø klager du. Er det regn klager du. Er du noen ganger fornøyd?
Svaret kom raskt. Gi meg lett skydekket og en temperaturer mellom 15 og 20 grader, og du hører ikke et kny.
Nå har vi gjort som i sydligere strøk, tatt siesta inne i Drømmehuset. Snart blir det kyllinggryte til middag. Jeg må bare få samlet overskudd til å starte opp på kjøkkenet i varmen.
Lørdag morgen. Jeg sitter her med tekopp og tastatur. Den beste tiden på dagen hvor jeg elsker å sitte helt i min egen boble, helst i mest mulig stillhet. Bortsett fra radioen da, som står på i bakgrunnen. Den står på fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden. Jeg er et radio-menneske.
Gamle Gubben Grå. har aldri vært noen morgenmenneske. Knapt tilsnakkende før etter den tredje sigaretten og den andre kaffekoppen. Nå er han blitt ikke-røyker den siste uka. Han har ikke blitt noe mer morgenfugl av den grunn. Altså, kanskje ikke den du maser mest på akkurat nå. I tillegg er han ikke helt i form.
Datteren er i kjempeform! Kom hjem fra festival rundt klokka 5 i morges. Litt trøtt, riktignok. Foretrekker Coca-Cola til frokost. Har tatt opp mange videoer fra konsertene på Malstrøm-festivalen i går. Nevnte jeg at det er en rocke-festival? Disse lydkuttene spiller hun med stor begeistring for oss som har gått glipp av de. Spesielt for Gamle Gubben Grå. Han liker jo rock! Det er kjent at jeg er mer glad i visesang. Datteren spiller altså Rockemusikk for Gamle Gubben Grå mens hun gauler med på Kjøter sin versjon av Jeg vil ha en liten hund og danser rundt på stuegulvet.
I stua, rett ved den dansende storesøstra og den sukkende faren som forsøker å komme seg i sikkerhet med kaffekoppen før han blir dratt med i dansen ligger Yngste Sønn og sover. Hvorfor han sover der og ikke i senga si aner jeg ikke. Mulig han har ventet på Datteren i natt. Forsikre seg om at hun ikke plutselig skulle ringe og trenge skyss. Eller kanskje han bare slokna der i går kveld.
Det er deilig når Drømmehuset fylles av folk og liv, men noen ganger kan det oppleves som litt mye liv. Jeg tror jeg snart tar meg en tur i skogen med hundene…..
– Melding om 20-30 personer som er i parken, ti av de sloss, skriver de på X.
Kort tid etterpå meldte imidlertid politiet at det var snakk om et sykdomstilfelle der en person på stedet slet med pusten. Vedkommende ble sjekket ut av ambulanse.
Til Drammens Tidenes reporter på stedet forteller politioverbetjent Anders Grøterud at det hele er snakk om et helserelatert oppdrag. På spørsmål om det handler om en slåsskamp, svarer Grøterud:
– Det er nok en misforståelse etter hva vi har funnet ut. Dette er et helserelatert oppdrag, presiserer han.
Klokken 22.38 opplyser politiet at en person har fått hjerteproblemer og store smerter i brystet mens det har blitt spilt fotball. Personen er overtatt av helse og politiet avslutter på stedet.
Fredag morgen. Tekopp og tastatur. Yngste Sønn har reist på jobb for over en time siden. Siste arbeidsdag før han starter ferie i kveld. Drømmehuset fylles langsomt opp. Datteren kom i går kveld. Gamle Gubben Grå kommer hjem i ettermiddag. Dette skal bli en fin helg. Til og med været spiller på lag. Det var en deilig dag i går, vi satt ute til klokka var over 22, og det var myggen og ikke kulde som jaget oss inn. Sånn skal det fortsette hele helga.
Vi har ikke så mye på programmet denne helga. Ikke Gamle Gubben Grå og jeg, i det minste. Ungene har vel en del planer. Det er Malstrømfestival i Hønefoss i helga. Datteren er en av de frivillige. Om yngste Sønn har tenkt seg dit vet jeg ikke, men jeg har hørt noen planer om litt padling og en hyttetur.
Gamle Gubben Grå og jeg skal ta det mer rolig, men en kaffe-latte i morgen bør viv el få til. Tradisjoner er viktig. Håper og det blir tid til å sitte i kurvstolene på trammen. Kanskje et lite glass vin eller to. Det blir en bra helg.
I dag er det deilig sommervær. Etter litt mange dager med regn føles det godt med åpen dør til terrassen og kvalitetstid i kurvstolen på trammen.
Og så har hundene og jeg gått lang tur. Over 6 km i en furuskog på en av moene rundt byen.
Deilig med en tur i skogen, men det ble varmt. Hadde av gammel vane kledd meg litt for godt.
Svett og litt sliten sliter jeg med å komme i gang med alt jeg hadde planer om å gjøre. Er så mye bedre å sitte ute i skyggen enn å drive å vaske og rydde.
Litt har jeg da gjort. Jeg har høstet inn litt squash. Avlingen er stor i år, og jeg føler for å høste de før de blir alt for store, eller råtner på rot. Så mye nedbør som det har vært i det siste er det en reell fare. Lugger de mot vått bladverk eller jord er det fort gjort.
Jeg vet ikje, men jeg tror kanskje høsting også fremmer flere squash. At den setter nye blomster, eller i det minste alle blomstene blir til squash.
Nei, nå må jeg sparke meg i gang igjen. Datteren kommer i ettermiddag. Det er greit å ordne og rydde litt.
Det er fremdeles Vivian som ligger på fjerde plass på bloggtoppen. Plassen over meg på lista. Hennes siste innlegg er en hyllest til Vardø, Så hva er da mer naturlig enn at jeg benytter dette innlegget til en aldri så liten hyllest av min hjemkommune, Ringerike? Og ja, det vil nok være noen tekstlige likheter med Vivian sitt innlegg om Vardø, men ikke helt. Det er jo litt forskjell på Ringerike og Vardø.
Har dere lyst til å bli med på tur? En tur til et sted der skog møter landsbygd og by, hvor elver og fjorder slynger seg gjennom landskapet? Til et sted der elg, rådyr og folk bor side om side, og lukten av… (her må jeg virkelig tenke meg litt om. Hva lukter det på Ringerike?)…. lukten av biler i kø omringer deg når du ankommer sentrum av Hønefoss..
Hønefoss en liten by der menneskene som bor der vet hvem du er, eller tror de vet det. Har en oppfatning om deg gjerne basert på hvor du kommer fra. Ådalen er harry, Haug er soss. Kommer du fra Jevnaker er det greit, til nød. Kommer du fra andre siden av Solihøgda eller enda lenger vekk lurer folk på hvordan og hvorfor du har forvilla deg hit.
Vil du bli med til en by hvor husene ligger tett i tett, og tettere skal det bli når vi får bygget så høyt vi bare klarer å få lov til på de ledige plassene som fremdeles finnes? Til en by elvene slynger seg gjennom og vi kan vandre elvelangs og mate duene mens skolunger er forvist fra sentrum og til store skoler i utkanten av byen. Vil du bli med til Hønefoss og gå gatelangs sammen med meg? Da vil du oppdage små overraskelser på din vei, for rundt hvert hjørne dukker det små og store opplevelser opp.
Som Hønefoss ungdomskorps, som knapt har et medlem under 50 år. Beviset på at vi holder oss unge lenge her i kommunen. Kanskje er det ungdomskilden som renner i elvene?
Jeg skal være snill.
Ta heller turen til Riddergården. En perle, nesten midt i byen som gjenåpner i disse dager etter litt sårt tiltrengt rehabilitering. Jeg er i grunnen spent på resultatet.
Eller nyt friområdet Sjongslunden et steinkast fra sentrum. Der ligger også Bystranda hvis du føler for et bad i elva.
Da den gamle kirken brant bygget vi en ny. Arkitektene kalte den Himmeltrærne, men på folkemunne har den vel fått navnet “Hoppbakke”.
Fossen er flott, og den bør du få med deg. Helst når det renner vann i den. I skulpturen Oppgangssaga renner det alltid vann, og den har virkelig kommet til sin rett etter at vi flyttet den til elva og fossen for en 30 års tid siden.
I gågata og på Søndre Torg har vi julebelysning, eller vinterlys som vi kaller det, fra november til april, og debatterer høylytt i lokalavisa hvert år hvor vidt jula begynner for tidlig og om den virkelig skal vare helt til påske.
På byens Glædeshus drar Hønefossrevyen, Fosserock og juleshow fulle hus hvert år. Og etter å ha sett revyen og nytt en øl eller tre snakker vi entusiastisk om å gjøre Hønefoss til Norges kulturhovedstad. Jeg mener muligens vi har et stykke igjen til vi er der…. Men showene og stemningen på de er upåklagelig og vel verdt å få med seg.
Byens historie møter du der du minst venter det, som her i en litt bortgjemt gate i området bak Nordre Torg. Eller i form av nedlagte skoler, historiske bygg vi ikke helt vet hvordan eller hvorfor vi skal ta vare på, Noen har en plan om å fornye hele byen, få vekk alt det gamle, innen han gir seg som rådmann om en tre måneders tid.
Skikkelig gammel historie møter du på Langhuset på Hringariki. En rekosntruksjon av et hus fra vikingtida. Ikke visste jeg at vikingene var opptatt av juletrebel… jeg mener selvsagt vinterlys.
Bli med til kunstbyen hvor gatekunsten er skjult på brukarene under brua. og du møter en elg på torget.
Hønefoss en by som fremdeles, tross noens iherdige forsøk, fremdeles har beholdt landsbypreget. Det håper jeg byen vil gjøre også i fremtiden. Nærmest det meste et liksom slagordet til Ringerike. Vi har bare så lett å glemme at Hønefoss og Ringerike har mye å by på – og ikke trenger å sende turister og andre ut av kommunen for å finne gode opplevelser.
Folk vet at jeg er litt svak for kaffe-latte. Jeg trives godt på kaffeen til Kirkens Bymisjon, men det stedet jeg nok kjøper mesteparten av kaffe-latte koppene mine er på Pasta Cafe i andre etasje på Kuben, kjøpesenteret I Hønefoss.
Ikke bare er det kjekt fordi det ligger på Kuben, kaffen er god og ikke minst; servicen er upåklagelig. Det er også alltid rent og pent der. De ansatte er kjappe til å rydde bord, og mopp og vaskefille er hyppig i bruk. Sånt liker jeg å se.
Jeg har nok vært der litt ofte, for betjeningen kjenner meg og vet hva jeg skal ha. En enkel kaffe-latte mef karamell, søt karamell. Den salte har ikke noe i kaffe å gjøre.
I går var jeg der, slik jeg skrev om i innlegget Gressenke. Jeg var litt i mine egne kjerringtanker og bestilte en cappuccino. Den unge jenta bak disken ser litt undrende på meg. Skal du ha cappuccino? spør hun nølende, men ikke uvillig. Jeg oppdager feilen og retter raskt bestillingen til kaffe-latte. Enkel, med karamell.. fortsetter jenta. Jeg nikker. Jeg får rundstykket jeg bestilte og går til bordet. Jenta skal komme med kaffe-latte når den er ferdig.
Det tar sin tid uten at kaffen dukker opp. Jeg ser mot disken. Det er kø. Det sto en mann bak meg. Nå står det to mødre med tre eller fire barn der. Jeg har sett den ene moren og barna hennes her før. En slik mor som lar ungene herje fritt når man er på kaffe. I tillegg er det mye masing på betjeningen, endring av bestillinger osv. Jenta bak disken har nok nok å henge fingrene i. Flere ansatte ser jeg ikke. De pleier å være to. Noen ganger tre.
Etter en stund ser jeg at hun driver og rydder og vasker noen bord. Hun er ferdig med å ekspedere de to mødrene og barna deres. Damene har satt seg ned et stykke unna meg, og ungene er over alt i lokalet.
Skal jeg reise meg og gå bort til henne og etterlyse kaffe-latten min? Hun har øyensynlig glemt den. Jeg forstår henne godt. Sånt skjer, og det ser ut som hun har nok å drive med.
Jeg skal til å reise meg da hun nok merker at jeg ser på henne. Hun ser i min retning, får et fortvilet ansiktsuttrykk, legger fra seg klut og spray og forter seg mot disken. Like etter står hun ved bordet mitt med en rykende kopp kaffe-latte. Beklager så mye! sier hun og legger mynter tilsvarende det kaffe-latten kostet på bordet foran meg. Denne spanderer vi. Kos deg masse! Jeg protesterer. Jeg skal ikke ha pengene tilbake. Jeg ventet ikke så lenge. Men hun insisterer og forter seg mot kassa hvor det venter en ny kunde.
Jeg liker god service. Jeg liker at steder forsøker å gjøre opp for seg når feil er blitt begått. Samtidig føles det feil å ta i mot pengene. Det er lov å glemme ting i en hektisk arbeidsdag. Jeg så jo at hun var alene på jobb og hadde mer enn nok å huske på. At hun aldri ble ferdig med en oppgave før hun ble avbrutt og måtte starte på neste. Jeg bestemte meg egentlig for å legge igjen myntene på bordet som driks når jeg gikk etter å ha kost meg med kaffe-latte. Men så kom jeg på disse ungene som var over alt. En av de har studert innholdet i veska mi en gang tidligere. De ville garantert raska til seg myntene hvis de ble liggende på bordet mer enn noen få sekunder. Jeg hadde liksom ikke lyst til å gi de barna driks.
Ikke tror jeg det hadde hjulpet og gått tilbake til kassa å kverulere med jenta bak disken heller. Det hadde bare blitt kleint for oss begge, og det kunne virket for andre kunder som om jeg klaget på noe. Det fortjener ikke stedet, for jeg er jo veldig fornøyd med “stamstedet” mitt. Så jeg beholdt myntene.
Men dere nede på Pasta Kaffe, dere skal vite at det skal langt mer til enn en forsinket kaffekopp for å få meg til å skifte stamsted. Det samme gjelder for Gamle Gubben Grå.
Det er Mamma på hjul som ligger på plassen over meg på bloggtoppen i dag. I sitt innlegg forteller Vivian om hvor stolt hun er av datteren sin. Jeg burde da kanskje ha skrevet et innlegg og fortalt om hvor stolt jeg er av Datteren min. Når jeg ikke gjør det er det ikke fordi jeg ikke er stolt av Datteren, for det er jeg. Jeg er stolt av alle ungene mine. De er tre flotte unge voksne. Jeg hadde ikke hatt det minste problem med å rose de opp i skyene, og hvert ord hadde vært sant. Men Datteren ønsker ikke å ha så mye omtale av seg og hennes liv på denne bloggen. Det tror jeg ikke guttene ønsker heller. Så da lar jeg det være.
Gamle Gubben Grå derimot har ikke noe i mot noen rosende ord på blogg. Det er ikke så ofte menn på 61 år som ikke innehar viktige stillinger eller verv blir rost opp i skyene. Kanskje burde vi rose slike gubber langt oftere.
Jeg er glad i deg. sa jeg da Gamle Gubben Grå forlot Drømmehuset i går. Ja. svarte han. Jeg så på han og rettledet; Når jeg sier jeg er glad i deg er det liksom meningen at du skal svare at du er glad i meg og. Han smilte og sa Jeg er glad i deg. Jeg sier fra hvis det endrer seg. Den gamle vitsen er typisk humoren til Gamle Gubben Grå og meg. Jeg vet jo at han er glad i meg, selv om det liksom ikke hagler med verbale kjærlighetserklæringer.
Jeg er ikke noe bedre jeg. Det er nok oftere det kommer tosk og tulling ut av munnen min enn romantiske kjærlighetserklæringer. Jeg vet ikke, men jeg tror ikke det er så veldig uvanlig for par som har vært sammen i over tretti år slik Gamle Gubben Grå og jeg har. Vi har vært sammen så lenge at vi tar hverandre som en selvfølge, som om vi er ett. Man pleier liksom ikke sitte og rose den venstre armen sin opp i skyene heller.
Selv om jeg ikke gir uttrykk for det for ofte, eller kanskje ikke ofte nok, så er jeg veldig glad i Gamle Gubben Grå. Han er en fin fyr, og jeg er heldig som fant han.
Noe av det som jeg setter pris på ved Gamle Gubben Grå er at han er løsningsorientert. Som på bildeserien over der han kun iført pysjamas og støvler er ute og henter inn en hund som har stukket av. Hadde han brukt tid på å få på seg mer tradisjonelt tøy kunne hunden ha vært over alle hauger, og ikke blitt fanget inn på fotballbanen like oppe i bakken ved Drømmehuset.
Da jeg i sin tid publiserte denne bildeserien på Facebook var det ikke lenge før jeg hadde Svigermor på tråden. Jeg kunne ikke publisere bilder av Gamle Gubben Grå i pysjamas på nett. Tenk om den eller den slektningen eller andre så de! Vel, det er en annen ting jeg liker ved Gamle Gubben Grå. For ja, jeg hadde selvsagt spurt han før jeg publiserte bildene. Jeg liker at han ikke tar seg selv så høytidelig og ikke er opptatt av hva alle andre måtte mene. Det er da ikke noe støtende med disse bildene. Jeg synes bildeserien er både festlig og beskrivende.
Noe annet jeg setter pris på ved Gubben er at han har forståelse for at andre mennesker (leses meg) kan gjøre dumme ting som å kjøre bilen inn i rekkverket på Kvernbergsund bru, (mange år siden), ødelegge kneet ordentlig ved å gå en tur i parken eller kjøre bensintom på veien mellom Solihøgda og Sundvollen. Han bare kommer og hjelper meg uten å kjefte eller forklare meg hvor utrolig dum jeg er som gjør så utrolig mange dumme ting. Den eneste gangen jeg kan huske han virkelig har vært sint var da jeg holdt på å brenne ned hele huset ved å kaste masse vann over brennende stearin. Eller han løste problemet og slukte brannen før han kjeftet da og. Men han var langt fra blid da han forklarte meg hvor idiot jeg hadde vært, både ved å lage bål av stearinrester og ikke minst ved å helle på vann.
Gubben er og veldig klok. Sånn quiz-klok. Kan utrolig mye rart som han har lest eller hørt en eller annen gang. En kløpper på historie og samfunnsfag, ikke fult så flink i geografi. Man kan ikke være ekspert på alt. Det er ikke sjelden jeg bruker han som “leksikon” i stedet for å google. Dessverre fører det ofte til et langt foredrag, og ikke et kjapt svar. men kunnskapsrik, det er han.
Ja og så er han lett å få med på alle kjerringas gode og mindre gode ideer og innfall. Det er ikke å stikke under en stol at denne kjerringa kan ha litt mange merkelige innfall til tider. Klatre over Kolsostoppe nattestid, dra til Nevlunghavn for å lete etter våren eller strikke på stranda en dag i februar.
Gamle Gubben Grå er mye flinkere enn meg til å lage pepperbiff, og til å bake kokosmakroner. Ja i grunnen flinkere enn meg når det gjelder det meste av matlagning. Noe jeg har nytt godt av i alle år. Det er ikke alle som har egen restaurantkokk hjemme.
I grunn utfyller vi hverandre på mange vis. Kanskje er det hemmeligheten? Grunnen til at vi har hengt sammen i så mange år? Vi er et utrolig godt team. Utfordringer har vi hatt mer enn nok av, men vi har da kommet gjennom de. Det er ikke den ting vi ikke kan klare sammen.
Jeg har vært ute og luftet hundene. En runde nede i byen. Rakk det akkurat før neste regnbyge startet. De står liksom i kø for tiden. Regnbygene altså.
Gamle Gubben Grå har reist til Oslo. Han blir borte noen dager, så jeg er gress-enke. Er det ikke det det kalles?
Jeg tok en dusj. På med ren kjole, og så var jeg klar for byen igjen. Denne gangen uten hunder. Det tok ikke lang tid før jeg satt med en kaffe-latte I hendene. Det er lov å kose seg litt. Det er sommer, selv om sola glimrer med sitt fravær.
Nå har jeg tenkt å ta en runde på senteret og titte litt på salgsvarer. Shopping! Mye mer gøy når man ikke har en mann å drasse på som blir lei etter tredje dametøy-butikken.
I går hadde vi en rolig dag her i Drømmehuset. Ja ikke Yngste Sønn da, han var på jobb. Men Gamle Gubben Grå og jeg vi hadde en deilig lat dag uten alt for mye aktivitet. Noen ganger er det godt, bare være sammen uten å gjøre så mye eller si så mye. Drikke kaffe i sofakroken, slumre under slumre-teppe og små-surre med litt husarbeid.
En dag som kanskje ikke ble så minneverdig, som mest antakelig kommer til å gli inn i rekken av hverdager som utgjør selve livet. Trygt, godt og muligens litt kjedelig.
Nå står en hund og maser. Tid for dagens andre luftetur.
