Det er en grå novembermandag.  Det er tomt for te.  Ei halvt ihjelklemt kaviartube er det eneste som ligger i påleggshylla i kjøleskapet.  Dere vet, en slik dag. Jeg tror ikke jeg er alene om å ha de.
Klikker meg inn på bloggtopen og finner ut at jeg er helt nede på 14. plass. Dagen blir ikke lystigere av det.

Indre styrke  skriver Mette Josteinsdatter, og jeg tenker at i dag er det ikke mye styrke, verken ytre eller indre, å finne hos denne kjerringa. Jeg sukker stille.

Å bygge den indre styrke og la ingen rive den ned

skriver Mette.
Teksten treffer meg. Jeg var kjerringa som fiksa alt, beintøff og hard. Så ble jeg tom for krefter, følte meg svak og hjelpeløs. Den indre styrken var revet vekk.
Jeg filosoferer litt over om den indre styrken virkelig ble revet bort eller revet ned.
Jeg heller til at den ikke er revet bort, at den bare er revet ned. Som når man bygger med treklosser som barn. Et høyt og flott byggverk som blir revet eller raser av seg selv.
Byggeklossene ligger strødd ut over hele gulvet. Men de er der fremdeles.
Man må bare bruke tid på å samle de sammen og møysommelig bygge tårnet på nytt. Denne gangen bare litt solidere. Lære av hva som gikk galt sist.

Jeg drev med litt selvransakelse her en natt jeg ikke fikk sove.
Hvor var det det gikk galt, og hvorfor?
Konklusjonen jeg kom til var at det ikke var rart det gikk som det gikk. Det var litt mange ting, saker, ansvar både privat og på jobb som lå på mine skuldre en stund der.
Egentlig litt overraskende at det gikk så lenge.

Selvransakelsen i stille nattetimer fikk meg ikke til å føle meg nedstemt eller trist over tapet av at det livet som engang var var borte.  Ikke denne gangen. Ikke motløs eller sint heller.
Jeg ble egentlig litt stolt. For ei dame!
For det er ikke rart at jeg måtte kaste inn håndkle og gi meg. Det rare er at jeg ikke gjorde det før, eller at jeg klarte å gjøre det før det stoppet av seg selv.
Jeg følte meg i grunnen litt glad over at jeg er her. At jeg fremdeles er her.

Jeg så også der i de våkne nattetimene at jeg fikk “hjelp”. At samtidig som jeg helt frivillig og på egen hånd kjørte meg selv i grøfta så var det noen som så tegnene på at jeg begynte å bli sliten. Som så begynnende tegn på svakhet. som på finurlig måte snek seg inn og gjorde sitt ytterste for å få min indre styrke til å smuldre opp.
Rustangrep på karosseriet, på selve bærebjelkene i en person.

Jeg har ikke klart å finne ut hvorfor denne, eller disse, personene begynte på det prosjektet.
Hvorfor de valgte å bidra til å bryte meg ned i stedet for å forsøke å styrke meg og holde meg oppe.
Jeg får vente til neste natt søvnen ikke vil komme. kanskje finner jeg svaret på det og?

Å bygge styrke, om det er indre eller ytre, koster
Og det er et langtidsprosjekt med bøtter og spann av tålmodighet og vilje

skriver Mette.
Og jeg føler at det er den prosessen jeg har startet på nå. Krabbe rundt på gulvet å samle sammen byggeklossene slik at jeg kan bygge opp min indre styrke igjen.
Kloss for kloss skal jeg langsomt gjenreise byggverket og meg selv.
Ikke slik at alt kommer til å bli som før. Jeg har tenkt å lære av mine feil – og bygge et byggverk som blir enda sterkere enn det forrige. Jeg har tålmodighet og vilje nok.