I går tok Gamle Gubben Grå og jeg turen ut til Utøya-kaia for å studere minnesmerket som ble avduket der sist sommer. Vi har ikke vært der før. Rett etter åpningen skulle jo “alle” dit, og jeg bestemte meg for å vente litt. Jeg ønsket å besøke stedet når det ikke var så mange andre der. Helst når jeg kunne ha stedet for meg selv. Så gikk det vel litt i glemmeboken å ta turen ut dit. Det er vel et par mil fra Drømmehuset. Men her om dagen kom jeg til å tenke på at vi ikke hadde vært der. I går tok vi altså turen.
Øya lå der ute, slik den alltid har gjort. Fra kaia ser du godt “Skolebygget” som vi vel alle husker fra beretningen om den grusomme dagen.
Etter at alle var identifisert, var det totale antall døde etter skytingen på Utøya 69 personer: 65 personer ble drept på Utøya, én døde på ferjekaien på fastlandet der jeg står og tar disse bildene, én døde under båtturen til ferjekaien, én druknet og én ble erklært død på Ullevål sykehus. 32 av de døde var under 18 år, de to yngste 14 år.
Minnestedet på Utøykaia består av 77 bronsesøyler – én for hver av de 77 personene som ble drept i regjeringskvartalet og på Utøya under terrorangrepet 22. juli 2011. Det er arkitektkontoret Manthey Kula som har tegnet minnesmerket.
Navnene til de 77 som ble drept og alderen deres er gravert inn i bronsesøylene. Et navn i hver søyle. Det gjør et sterkt inntrykk å gå langs søylene og lese navnene. Får liksom på ny en påminnelse på hvor mange uskyldige liv som gikk tapt den dagen. Liv som gikk tapt fordi en person fikk noen skrudde tanker etter å ha blitt påvirket blant annet av bloggeren Fjordman.
Det er to søyler uten navn. Jeg har ikke funnet ut hvorfor.
Det er og en bronseplate som forteller om det som skjedde. Teksten på bronseplata er som følger:
Fredag 22. juli 2011 kl. 15:25 eksploderte en bombe i regjeringskvartalet i Oslo. Bomben var laget av kunstgjødsel og veide 950 kilo. Den gikk av utenfor Høyblokka der Statsministerens kontor og Justis- og politidepartementet holdt til. 3100 personer hadde da sin arbeidsplass i regjeringskvartalet. Om ettermiddagen 22. juli oppholdt ca. 300 personer seg i bygningene og i gatene nær ved.
Etter eksplosjonen lå døde og skadde inne og ute i et kaos av knust glass, papirer og bygningsdeler. Redningsmannskaper og frivillige kom til og gjorde det de kunne for å hjelpe. Åtte personer ble drept. Ødeleggelsene var enorme.
Senere samme dag startet andre del av angrepet, et massedrap på AUF (Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon) sin sommerleir på Utøya. 564 personer befant seg på øya, de fleste medlemmer av AUF. Gjerningsmannen var bevæpnet og i politiuniform da han kl. 17:15 tok seg over til Utøya med fergen M/S Thorbjørn.
Kort tid før gjerningsmannen drepte sine første ofre på Utøya, fikk leirdeltakerne informasjon om eksplosjonen i Oslo. Skytingen på øya utløste panikk. De gjemte seg inne og ute, de løp eller svømte for livet samtidig som de prøvde å hjelpe og berolige hverandre. Det regnet og var glatt, de snublet og skled i skogen og falt ned bratte skrenter mot vannet. De ringte og utvekslet meldinger med familie og venner, noen for å etterlyse hjelp, noen for å berolige. Noen for å ta farvel.
Innbyggere i Hole kommune, hyttefolk og campinggjester på land og i båter reagerte raskt og heltemodig. De reddet liv og sørget for at omfanget av skader ikke ble enda større.
Politiet arresterte gjerningsmannen på Utøya kl. 18:34. Han drepte 69 mennesker. Mange ble påført fysiske og psykiske skader for livet.
En høyreekstrem norsk statsborger utførte terrorangrepene. I august 2021 slo Oslo tingrett fast at angrepene mot regjeringskvartalet og AUF på Utøya var politisk motiverte og rettet mot det norske demokratiet.
I dag er AUF tilbake på Utøya og M/S Thorbjørn fortsetter å frakte ungdom over til øya.
Det gjorde et sterkt inntrykk å være på Utøykaia og se monumentet, lese navnene på søylene og teksten på bronseplata. Tenk så mye ondskap ett menneske med forskrudde tanker kan utøve! På litt over en time var 69 mennesker frarøvet livet her på ei rolig øy i Tyrifjorden.
“Aldri glemme” sier vi om 22. juli 2011. Og nei, jeg kommer aldri til å glemme den dagen. De skadde ungdommene som kom til Ringerike sykehus hvor jeg møtte på jobb da katastrofe alarmen gikk vil jeg aldri glemme. Heller ikke de som aldri kom til sykehus, de som mistet livet ute på øya eller på kaia eller i ferga.
Jeg håper at vi heller aldri glemmer hvilket tankegods som førte til at 77 uskyldige mennesker mistet livet. At vi står opp mot slike tanker og holdninger.