kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Kastet du bort tiden med psykopaten?  spør Psykopati og kjærlighet i sitt innlegg. Som noen kanskje har fått med seg er jeg litt kritisk til den bloggen, men spørsmålet om man kaster bort tiden sin kan jo være like aktuelt enten det er en psykopat med i bildet eller ikke.
Så mine refleksjoner i dag går rundt temaet om hvor vidt jeg har kastet bort tiden min, og i så fall på hva eller hvem.

Jeg lever jo bare en gang og det er mitt ansvar å gjøre det beste ut av den tiden jeg har.
Hvor lang den tiden er vet ingen. Jeg har jo planer om å bli 100. men slikt kan man aldri vite. Det er dumt å utsette for mye til man blir pensjonist, gammel eller en gang langt frem i tid.
Jeg tror jeg er relativt god til å ha det i bakhodet. Å passe på å leve mens jeg er her. Jeg har mistet flere i ung alder. Anders døde før han møtte livet. Tiril fikk under en måned her på jorden. Mulig de ikke hadde rukket å legge så mange planer, men jeg hadde mange planer for dem. Alt fra trilleturer til hva de skulle ha på seg på 17. mai og neste julaften.
En god venninne av meg ble bare 33 år. Vi hadde også mange planer for hva vi skulle gjøre – en av de var å få oss dobbeltrom på gamlehjemmet.

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Livet blir ikke alltid slik vi ser for oss. Det gjelder å utnytte de dagene vi har på en god måte.
Ikke det at man ikke skal legge planer for fremtiden, men man må ikke utsette alt til “senere”.

Midtlivskrise, tenker du kanskje. Men nei. Jeg føler ikke at jeg har noen midtlivskrise. Mulig jeg følte litt på at ungdomstiden var over da jeg fylte tretti. Jeg vet det var noen refleksjoner også da. Rekkehus, mann, to små barn og hund. Slutt med sene kvelder og et liv som bare sentrerte om meg slik det er når man er ungdom.
Jeg tror mer jeg føler på at jeg er i ferd med å bli – kanskje ikke gammel, men eldre?
Ikke slik at jeg har tenkt å slå meg til ro i gyngestolen og tenke det var det.
Jeg er langt fra ferdig med livet.
Mer en bevisstgjøring på at perioden med små barn og forpliktelsene det fører med seg er over. Ungene er voksne og klarer seg selv. Jeg er på ny i en fase hvor jeg kan tenke mer på meg selv og hva jeg ønsker å bruke tiden min på.

Jeg sitter ikke å føler på at jeg burde ha gjort så mye annerledes.
Selvsagt er det noen valg jeg tok hvor jeg kan sitte å fabulere på hva om jeg hadde grepet den muligheten, takket ja til et av de andre jobbtilbudene da jeg var nyutdannet, valgt en annen utdanning, hvordan hadde livet blitt da?
Mulig og noe jeg burde ha gjort annerledes. Holdt meg på beina, jobbet litt mindre overtid..
Men jeg bruker ikke for mye tid på slike tanker. Gjort er gjort og spist er spist.

Det er ikke ei resignert kjerring som sitter her med tekoppen og venter på at dagene skal gå til det endelig blir slutt, langt der i fra. Jeg tror at livet fremdeles har masse spennende og gode opplevelser å by på. Som i det meste av livet mitt er jeg spent på este episode, Og ikke bare spent, jeg har forventninger også til dagene og årene som forhåpentligvis kommer.

Noen ganger kan jeg føle på bitterhet for at livet ble som det ble. At jeg ikke lenger lever det hektiske engasjerende livet jeg elsket. Men i disse dager er det to år siden jeg la den perioden bak meg. Det er på tide å gå videre. Tenke mer på fremtiden enn å tenke på det som var. Glede meg over alt jeg fikk være med på i de årene og være spent på hva som venter rundt neste sving.

Hva ville du med livet? Hva var dine drømmer, ambisjoner og mål? spør “Psykopati og kjærlighet.”
Jeg forsøker å tenke tilbake til da jeg var ung. Hva var drømmene, ambisjonene, målene? Hva ville jeg med livet?
Sånn annet enn å få meg en utdanning og en jobb jeg trivdes med hadde jeg vel ikke de store drømmene. Jo, kanskje en drøm om en å elske og å bli elsket. Altså drømmen om mann og barn. Jeg har aldri hatt så store ambisjoner eller langsiktige mål. Jeg har vel vært mer opptatt av å ta valgene fortløpende enn å ha en langsiktig plan med livet mitt.
På den måten kan jeg være fornøyd. Jeg fikk meg en utdanning. Har hatt en jobb jeg virkelig trivdes med. Og har en mann jeg har levd sammen med i over tretti år og flotte unger som har skikket seg bra.
Egentlig kan jeg klappe meg selv på skuldra og si Godt jobba!

Hva er grunnholdningen din til livet; skal gode ting komme til deg, eller må du selv kjempe for hvert eneste glimt av lykke? 
Jeg tror ikke at gode opplevelser og spennende muligheter bare kommer seilende av seg selv. Det er ofte opp til meg selv og legge til rette for de. Ikke det at man må kjempe for hvert minste glimt av lykke, gode ting skjer og helt plutselig og er med på å lage dagene gode. Men som hovedregel så har jeg den holdningen at en hver er sin egen lykkes smed.

Jeg har langt fra kastet bort livet mitt. Kanskje noen timer med Tetris eller under pleddet på sofaen som kunne vært utnyttet bedre, eller kanskje var det akkurat det jeg trengte der og da.
Hadde jeg fått velge igjen i etterpåklokskapens lys hadde jeg tatt de samme valgene, sånn i hovedtrekk.
Ikke fordi livet mitt har vært en fantastisk, sorgløs reise, men fordi det har vært et engasjerende liv jeg er fornøyd med.

Når livet rusler videre tenker jeg at på ny et det min tid. Min tid til å være egoistisk. pleie meg selv og skape meg gode dager.
Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Hei!
Jeg heter Kidd og jeg er en av hundene til Gamle Gubben Grå og kjerringa.  Det er jeg som får skylda når Charlie Chihuahua og jeg har hatt hjemme-alene-fest og funnet på litt gøy her i Drømmehuset.
Mulig det kommer av at Charlie Chihuahua er så kort i beina og tung i rumpa at han ikke kommer seg opp verken på bord eller i sofaer uten heisekran.
Vel, det er ikke sikkert jeg fortjener all skyld alene. Når “noen” har hentet bollen med ostepoprester ned fra bordet, for eksempel. Om det muligens var jeg som sto for hente-jobben, så var ikke Charlie Chihuahua vond å be når godsakene lå på gulvet.

Og den gangen med søppeldunken som var hvelvet ut over hele kjøkkengulvet. Jeg sto muligens for selve hvelve-jobben, men vi var to om å sortere søppelet ut over for å sjekke om det fantes noen godbiter. Og godbitene vi fant delte vi broderlig på. Mulig ikke noe sjakktrekk av meg å grave mine godbiter ned i putehaugen i sofaen, men man lærer av sine feil.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

OK, jeg var kanskje litt dum da jeg hentet donutsene til Yngste sønn på bordet i gangen mens både Gamle Gubben Grå og kjerringa var hjemme. . Jeg burde ventet til jeg hadde huset for meg selv. Når ma blir tatt på fersken er det vanskelig å skylde på Charlie.

Her om dagen var det kjeft å få igjen.
Datteren hadde vært hjemme i helgen og satt igjen en stor pose med julegaver. Som vakthund synes jeg det er på sin plass at jeg tar litt ansvar og undersøker den posen litt nøyere. Ja, at ikke noen har plassert narkotika eller bomber i den. Jeg har sett slikt på film, og Datteren kom helt fra Oslo med den posen. Hadde kjørt både T-bane, Tog og buss. Fort gjort at noen kan ha stappet noe opp i den posen som Datteren ikke var klar over.
Så da Charlie Chihuahua og jeg hadde huset for oss selv tok jeg ansvar og startet utpakking av julegaver.
Eller jeg rakk bare å åpne en julegave før Gamle Gubben Grå kom hjem og ødela moroa. Den inneholdt sjokolade, eller noe som i det minste ser ut og lukter som sjokolade. Jeg rakk ikke sjekke om det virkelig var sjokolade.

Kjerringa ble like oppgitt. Hun må pakke inn gaven på nytt, og supplere med sjokolade. Hun mente at sjokolade med tydelige tann-merker etter hundetenner ikke bør gis bort i julegave.
Skjønner ikke det.

Renta galopperer. Matprisene er blitt astronomiske. Yndlingsteen kjøpt på Coop koster nesten 80 kroner pakka, et brød rundt 40.  Alle disse pris- og rentehevingene startet samtidig som inntektene mine ble redusert med over 30% fordi jeg gikk fra greit betalt jobb til trygd.  Det er klart jeg merker det. Det er klart at jeg har et langt strammere budsjett og at jeg på ny må tenke på hva jeg bruker pengene på. Mindre kaffe-latte. og færre turer på kafe’. Igjen er jeg tilbake der at kontoen noen ganger er skrapa når vi kommer til “lønningsdag”.
Det hender at jeg føler at livet er urettferdig, og at jeg synes synd på meg selv.

Likevel er jeg enig med Gry.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Er det noe som iallefall ikke hjelper en dritt, er det å sette seg ned å syte som et sutrende barn i treårstrassen..

Jeg sitter her med en varm kopp te. Nummer to i dag. Det er ikke yndlings-teen. Den har jeg ikke tatt meg råd til på lenge. Men det er en helt ok frukt-te som koster under halvparten av den jeg slengte i handlekurven i alle år uten å tenke på prisen. Jeg har og begynt å bruke teposen to ganger. Det er faktisk nok smak til det.  Ikke hvis det går timer mellom krusene, kanskje. Lagrer ikke en brukt tepose fra en dag til den neste. Men to krus i løpet av noen formiddagstimer går helt fint.

1 krus te av hver pose med den dyre teen ville kostet meg 4 kroner pr, krus. 1 krus av den rimelige teen og teposen brukt 2 ganger gir meg et krus med te for 75 øre.  Sparer raskt inn til en kaffe-latte i løpet av ei drøy uke.
Relativt enkelt grep som ikke går nevneverdig ut over livskvaliteten.

Jeg er en livsnyter. Jeg vil heller fortsette å nyte livet, enn å sitte å sutre.
Man kan skape seg et godt liv også med stram økonomi. Det gjelder bare å bruke fantasien og se muligheter i stedet for begrensningene.

Nå snakker jeg ikke om de som ikke har penger til mat på bordet og ikke aner hvor de skal ta penger til husleie og strøm fra. Da hjelper det ikke å bruke teposen to ganger. Te er for lengst byttet ut med vann.
For de må det tas grep som de ikke rår over selv. Vi må sikre folk en inntekt slik at de har til mat på bordet og tak over hodet.
Men det er mange som sutrer over hvor dyrt alt er blitt – og som ikke ser at de selv kan ta grep for å bedre egen økonomi.

Når man ikke har penger nok til mat med norske lønnssatser, da er det etter alt å dømme noe himla galt et sted hva disponeringen angår. – Og det hima gale syntes i en i overmåte stor andel av tilfellene å skyldes at en bor over evne. Jeg mener.. Om en, for enkelhets skyld, tenker oss en hisstand hvis månedlige brutto utbetaling ligger på kr. 50 000,- hvorav dens samlede boutgifter utgjør typ kr. 45 500,- krever det ingen ekspertise for å se hvor skoen trykker, for å si det sånn! Om en da opplever de resterende kr.4500,- en har å rutte med for uholdbart, -hvilket man etter alt å dømme vil gjøre, er man rett og slett nødt til å bytte ut ‘drømmeslottet’ i en bolig hvis standard er hjemmehørende i virkelighetens verden.

Avsnittet over er hentet fra blogginnlegget til Gry.
Vi har kjøpt bolig tre ganger, rekkehuset, huset i skogen og Drømmehuset.  Hver gang var det flere boliger vi kunne hatt lyst til å kjøpe enn de vi endte opp med. Boliger vi ikke hadde råd til.
Jeg har med ujevne mellomrom lagret hus inne på finn som jeg kan drømme om å kjøpe. For tiden ligger en villa i Skudeneshavn  der. Det ville vært den perfekte bolig for meg og min herskapelige stil.
Men det får bli med drømmen. Jeg er ikke villig til å leve på pasta med ketchup, droppe kaffe-latte og julefeiring og aldri ha råd til noe annet enn å bo.
Derfor er Drømmehuset vårt ikke en staselig villa fra 1920-tallet, men et litt slitent husbankhus fra 1984 som vi forsøker å gjøre så “herskapelig” som mulig innen for de økonomiske rammene vi har.

Her kommer finn.no og bruktbutikker til god nytte. Jeg liker kvalitet. Du kan finne mye bra av god kvalitet hvis du bare leter litt. Nettshopping på finn kan være vel så spennende som å surfe på de dyre interiørbutikkene.
For tiden sikler jeg på et flygel som ville vært helt perfekt i karnappvinduet i stua.
Flygelet gis bort gratis.

Jeg synes det er bedre å se de muligheter jeg har innenfor vår økonomi enn å sitte å synes synd på meg selv og sutre over hvor synd det er på meg. Gir liksom bedre livskvalitet, og kanskje litt moro på veien.

En siste ting til slutt. Dere husker ølbrikke samlingen til Gamle Gubben Grå, og at jeg liksom ikke er fra meg av begeistring over den?  Den siste uka har Gubben ryddet i den og beholdt kun en av hver ølbrikke. (Det er mer enn nok av de for det.) Av de to fulle bæreposene det ble med “duplikater” eller triplikater eller helt opp i hundrevis av like har jeg plukket ut de som jeg ser på som spesielle. De har jeg lagt ut på finn til salg.
Til nå har vi solgt ølbrikker for rett under 500 kroner denne uka.
Langt mer fornuftig bruk av ølbrikker enn at de opptar lagringsplass på biblioteket og fører til irritasjon i Drømmehuset.

Kaffe! Jeg trenger kaffe! Denne kjerringa setter virkelig gråe hår i hodet på en stakkar.
Eller, nå har jeg jo levd sammen med denne kjerringa så lenge at hårene for lengst er gråe. Ja mange er helt hvite. Salig Tante Astrid har helt rett når hun hevdet at det var Kjerringa som gjorde at hårmanken min skiftet farge fra mørk brun til grå da jeg så vidt hadde fylt 30.
Bevis på det? Broderen. Han er ikke gift med kjerringa, ikke noen annen kjerring heller.  Han er snart 60 og har ikke et eneste grått hår. Og nei, det skyldes ikke hårfarge eller dyre frisørbesøk. Ekte mannfolk som oss bruker ikke penger på slikt tull.

For en drøy uke siden holdt kjerringa på å tilte i vinkel. Hun fant ut at jeg hadde lagt noen få ølbrikker inn på biblioteket. Jeg mener, det var jo masse stabler og esker med bøker der fra før. Så hvilken skade gjorde det om jeg satte inn en bananeske eller fem med ølbrikker?
Det er ikke bare kjerringa som er glad i gode bruktkjøp, og jeg har vel kommet over en ølbrikkesamling eller tre som jeg synes er kjekk å ha. Kjerringa kaller meg Skrotnisse! og en del andre ting som ikke egner seg på trykk.  Men det er bare kjerringa og jeg som har litt forskjell på hva det å samle er.
Kjerringa mener at hvis man samler på noe så samler man på eksklusivitet. Fine eksemplarer av det man måtte samle på. Som man oppbevarer på en måte som man kan ha glede av. Sette i album eller ha på utstilling. Litt etter hva man samler på.
Jeg derimot tenker at hvis man samler på noe, enten det nå er ølbrikker eller veteranbiler ja da er samlingen bedre jo større den er. Ta Onkel Skru for eksempel. Han samler på penger. Hadde vært litt kjedelig hvis han hadde droppet pengebingen og nøyd seg med samlinga da han hadde tjent lykke-tiøringen.
Jeg ville heller hatt en pengebinge full av penger enn en enslig mynt i et utstillingsmonter.  Sånne ting skjønner ikke kjerringa.

Jeg forsøkte å forklare kjerringa det med pengebinge og Onkel Skrue som bader i peger.
Men hun ble bare hissig å lurte på om hun skulle fylle badekaret med ølbrikkene så jeg kunne bade i dem.  Sa og noe om at hun da ville tilsette vann og lage papp-masje av både gubbe og brikker.

Nå driver hun og rydder og styrer rundt i hele huset. Gjesterommet vil hun ha stilig og “delikat” til jul. Slik at gjester kan få en hyggelig natt der. Hun drømmer om hotellfølelse, og mener at rommet da ikke samtidig kan være lagringsrom for støvsuger og litt verktøy.  De “gjestene” er ungene våre. Begge de to ungene som  ikke bor hjemme lenger har hatt det såkalte gjesterommet som sitt rom til forskjellige tider i oppveksten. Jeg kan ikke erindre at “hotellfølelse” var det første som slo meg hver gang jeg åpnet døra til dette ungdomsrommet.

Om jeg har et par ting stablet i krokene på rommet er det fremdeles mulig å sove i senga. Er det ikke det som er det viktige?

Faren ved at kjerringa driver med denne evinnelige ryddingen er at hun kan komme over andre samlinger jeg har satt på steder jeg tror kjerringa ikke skal finne dem. Sånn som kulepennsamlinga, ølglassamlinga eller andre samlinger jeg ikke vil skrive om i et blogginnlegg. Jeg er jo rimelig sikker på at kjerringa kommer til å lese det.

Kaffe, jeg må ha Kaffe. Kjerringa har akkurat tatt en tur ned på klesrommet. Da kan det hende hun snubler  (bokstavelig talt) over et par esker med ølbrikker som jeg reddet unna fra biblioteket og satte der så lenge.

Det er november. Vinteren har kommet til Drømmehuset og det er ikke noe realistisk håp om at det skal bli vår på minst en fire-fem måneder. I år kom siste snøfall i mai, bare minner om det.
For at jeg ikke skal gli helt inn i vinterdepresjonen har jeg tenkt å gjøre som Allan.  Ramse opp 12 ting jeg skal gjøre i November. For de som ikke har fått det med seg har jeg utfordret Allan til en liten konkurranse. Vi konkurrerer om hvem som troner øverst på bloggtoppen først. Kanskje når en av oss eller begge målet i November?
Men tilbake til 12 ting jeg vet jeg skal gjøre i November, og ikke bare komme med ønsketenkning.

Blogge. Skal jeg nå bloggtoppen må jeg nok fortsette å blogge. Jeg kan ikke bare dele et gammelt innlegg om hverdagssminken min og bli liggende blant de 6 øverste i ukesvis. Her må hardt arbeid til.
Vel, jeg har faktisk satt hele familien i arbeid. I ettermiddag kommer et gjesteinnlegg fra Gamle Gubben Grå, i morgen ettermiddag er det Kidd som har hatt potene på tastaturet.

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Hotell-weekend. Det er jo slikt bloggere har drevet med i tide og utide. Tatt seg en helg på hotell, gjerne like ved hjemmet sitt. Så det har jeg tenkt å gjøre denne måneden, nærmere bestemt førstkommende helg. Da tar jeg turen til Sundvollen Hotell, sånn ca en halv time ned i veien her. Omtrent der jeg var på tur i går.
Grunnen til denne råflotte luksusen er at det er folkevalgtsamling for Rødt, og av alle steder man kunne velge å legge arrangementet til falt valget på her i nærheten.

Handle julegaver. Jeg er godt i gang, og har planer om å være flink å få unna mange julegaver i november. Hadde vært så godt å ikke stresse rundt i overfylte kjøpesenter i hele desember.
Stressfri nettshopping er planen. Nei, Allan, jeg tenker ikke å kjøpe verken støvsuger eller hårfjerner.

Gå turer. Til tross for is, snø, kulde og fare for knekte lårhalser må jeg fortsette å gå turer, bevege meg. Piggsko og gåstaver om nødvendig. Jeg må komme meg ut, selv om jeg har mest lyst til å mure meg inne. Frisk luft gjør alltid godt.

Møte i kommunestyre. Litt politikk hører med i min hverdag. Så og i november. Og månedens kommunestyremøte er allerede i morgen.

Møte i administrasjonsutvalget. Jeg er foreslått som medlem i kommunens administrasjonsutvalg. Hvis det blir vedtatt i morgen så er det første møte i det utvalget til uka. Spennende.

Være med å lage vårt budsjettforslag. Rødt har tradisjon tro planer om å ha sitt eget budsjettforslag når budsjettet skal opp til behandling i desember. Et budsjett som tar hensyn til at det er dyrtid, og at kommunen ikke må velte for mye kostnader over på innbyggerne.

Lese. Jeg har seriøse planer om å la bokstabelen med uleste bøker bli litt mindre i løpet av måneden. Det betyr at jeg må lese flere bøker enn de jeg legger i haugen. Enkel matte.

Drikke gløgg. Gløgg hører høsten til, og kan fint drikkes i november. I går fant jeg gløgg på Coop, og en flaske ble med hjem. Her i huset nytes den i store mengder helt uten alkohol, mer som solbærtoddy med masse krydder,

Dra på Bondens marked. Jeg har latt meg fortelle at det blir Bondens marked på Hønefoss siste helgen i november. Dit må jeg og handle godbiter til jul.

Drikke kaffe med Barndomsvenninna må jeg og få tid til i november. Det er alltid koselig

Få ryddet ordentlig i minst ett kott, skap eller bod. Ja, eller bibliotek. Det er fint å gjøre i november. Fint å frive med inne når været ikke frister til uteaktivitet.

Selvsagt skal jeg gjøre mange andre ting også, som spise og gå på do. Men for meg er det så selvfølgelig at jeg ikke gidder å ramse det opp.

Hva skal du gjøre i november?

Som noen sikkert husker hadde jeg en slik vipps innsamling for å dra på tur. Først må jeg fåtakke alle som bidro. Uten dere hadde jo ikke dette innlegget vært mulig. Det kom inn 190,- kr. Ikke det feteste reisebudsjettet, men mer enn nok til å lage seg en fin dag.

Min opprinnelige plan ble lagt på is i går da snøen begynte å lave ned og de første meldingene om utfordrende kjøreforhold begynte å tikke inn. Å stå fast i en motbakke bak en trailer eller tre på sommerdekk frister ikke. Jeg mener, Gamle Gubben Grå og jeg innestengt i en liten bil i timesvis mens vi venter på at Røde Kors skal komme med Cola, røyk og varme ullpledd tror jeg ikke ville være rammen for den gode samtalen.

Så tenkte jeg på bålkos på et flott sted i nærheten. Bruke pengene på noe som ku be nytes ved bålet. Flotte bildet av bål, snø og drikke i flotte krus. Den ideen varte til jeg kjente temperaturen ute. Sno, og snø. Sorry, men jeg blir sur når jeg fryser. Kunne nok tatt noen fine bildet, men tror idyllen hadde vært mer på bildene enn i virkeligheten. Nei, uteliv frister ikke.

Så da ble det kos inne. Vi dro til nabokommunen Hole og kjøpesenteret i kommunesenteret Vik. En snau halvtimes kjøretur fra Drømmehuset. Der ble det kaffe-latte og sjokoladekake med krem. Det kostet 233,- kr for oss begge. Så vi gikk litt over budsjettet, men både kaka og kaffen var utrolig god. Litt gøy å dra til et sted man ikke er så ofte heller.

Vi måtte jo kikke litt rundt på senteret når vi først var på de kanter. De har en delikatessebutikk. Sånt liker vi. Mye som fristet, og fikk og noen ideer til julegaver. Så falt blikket mitt på noe jeg hadde sett før. Og det her på blogg.no.

Svenskejävlar! Det var jo slike Allan testet her om dagen. Man skal la seg influere av gode influenser- kollegaer, så da ble en boks med svensker, jeg mener lakris, med hjem.

På senteret er det og en gjenbruksbutikk. Den måtte vi selvsagt innom. Både Gamle Gubben Grå og jeg elsker gjenbruk ig å lete etter skatter i slike butikker. Selvsagt gikk vi ikke tomhendt der fra.

Sult av Knut Hamsun burde være høyaktuell nå i en dyrtid. Dette eksemplaret kom ut i 1944 og har illustrasjoner av Tore Hamsun, Knut Hamsuns sønn. Et lite klenodie av en bok mener jeg. Den skal ligge sånn henslengt på sallongbordet i Drømmehuset litt fremover. Da fremstår vi som kultiverte (leser Hamsun), samfunnsengasjerte Sult er aktuelt i en dyrtid – og jeg synes det interiørmessig er kulere med et gammelt eksemplar av boken. Rene kunderegister med andre ord. Boka i seg selv har og en litt spesiell historie, men det skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg.

Den første snøen dukket opp på våre kanter i går. Og, nei jeg har ikke tenkt å bruke tiden frem til april, mai på å sutre over snøen. Jeg har avfunnet meg med skjebnen, og har bestemt meg for å overse både snø og kulde. Ignorere at vinteren forsøker å legge begrensninger på livet mitt. Finne gleder og positive ting i stedet for å grave meg ned i en vinterdepresjon. Det er en stund til vår, så jeg skal la være å sutre om at jeg lengter dit.

Grunnen til at jeg i det hele tatt bringer temaet snø på banen er innlegget til Doc og Dask. Det innlegget ga meg skikkelig vondt i magen. Dask setter fingeren på noe som er verdt å reflektere over.
I går kom som sagt den første snøen, og tradisjon tro var det kaos i trafikken. Folk med kun sommerdekk på bilen lå strødd i grøftene og trailere med dårlige dekk sperret en hver vei med litt stigning.
Folk som pendler fra Oslo til Hønefoss måtte ta turen om Drammen og Mjøndalen fordi det var umulig å komme over Solihøgda på grunn av trailere som sto fast.
En del busser, minst ti hørte jeg, sto fast på Aleksander Kiellands plass midt i Oslo sentrum.
Røde Kors ble sendt ut med pledd og vann til folk som sto fast i køene på E6 og E18….
Da er det lett å sitte trygt og godt hjemme med en varm tekopp i nevene og harselere i kommentarfeltet over alle som blir overrasket over at det kommer snø på Østlandet i slutten av oktober. La fingrene gli over tastaturet og virkelig ironisere over idiotene som ikke har lagt om til vinterdekk. At det går an å være så dum å la seg overraske av snø nå.

Dask kaster frem en teori. Tenk om en del av idiotene på sommerdekk faktisk ikke har råd til å kjøpe vinterdekk? Med den økonomiske hverdagen mange lever i i dag er det helt klart en forklaring for mange.
Et sett nye vinterdekk koster raskt et sted mellom fire og fem tusen. Hvor skal en ta de pengene fra hvis en hver måned har så vidt man klarer seg? Og kanskje ikke helt det? 4.000 er kanskje mer enn matbudsjettet for en hel måned for mange. Er det så rart at den utgiften blir skjøvet på så lenge asfalten er tørr og temperaturen ligger på rundt +10?

Jeg tror mange la seg med en klump i magen på søndag kveld og ba en stille bønn om at det ikke måtte komme snø i løpet av natta, fordi de visste at de måtte ut og kjøre på slitne sommerdekk neste morgen. Ikke fordi de ikke gadd å skifte dekk, men fordi de ikke hadde råd til nye dekk og de gamle i grunn hadde gjort nytta si for minst to vintre siden.

Bønnene ble ikke hørt. Snøen lavet den. Våt og tung, og veiene ble glatte.
Så da måtte man med hjertet i halsen bevege seg ut i trafikken. Ut i snøkaoset.
Det er ikke alle steder det å kjøre kollektivt er et alternativ.
Ikke er det alle som har mulighet til bare å ringe jobben å si at man tar hjemmekontor heller. Er man radiograf, sykepleier, lærer, butikkmedarbeider, håndverker…….

Så gikk det ikke bedre enn at man mistet feste på bilen, skled ut i en sving og havnet i grøfta og på forsiden av en mett-avis eller tre. Ekspertisen i kommentarfeltet fra det ganske land  kastet seg over deg og idiot-erklære deg i lite hyggelige ordelag, onkel politi tok lappen, bilen som trengte vinterdekk trenger nå og en større reparasjon, kontoen er like skrapa og du har ikke snøring på hvordan du skal få hverdagslogistikken til å gå opp.

Vi har vinterdekk på bilen vi. Kom oss trygt frem i går. Alle var ikke like heldige. Tenk litt over den økonomiske situasjonen mange er i for tiden før vi idioterklærer de. Det kan være gode grunner for at man ikke har lagt om til vinterdekk selv om man har vært klar over at snøen kommer.

Jeg fant en liten bok her om dagen. Paddington i dag. Den har jeg kost meg med i ledige stunder, og her om dagen kom jeg til siste kapittel. Der var en formulering jeg fan både morsom og sann.

Lover og regler. Først oppfinner man bil og sørger for at man ikke klarer seg uten, deretter kommer andre og sørger for at man ikke kan leve med den Tullball!!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er ikke Paddington som sier disse kloke ordene, men hans onkel fra det mørkeste Peru.

Det er noe sant I det. Man oppfinner bilen, lager et samfunn hvor folk er avhengig av den, og deretter setter man opp alle slags hundringer for å bruke bilen. Kostnader langt ut over det det faktisk koster å kjøre en bil.
Man har årsavgift, som nå er innbakt i forsikringen.

Forsikring synes jeg er viktig, men årsavgift… Det er jo i grunn en ekstra skatt.
Jeg har ikke noe i mot å betale skatt, men det skal være rettferdig. Usikker på om årsavgiften er det. I store deler av landet er ikke bil en luksus, men en nødvendighet.

Så har vi bomavgifter. Visste dere forresten at Rødt er i mot bomavgifter? Vi mener det er en usosial skatt. De som har mye kan kjøre gjennom bommene flere ganger i døgnet uten å tenke på kostnadene meds de som har en trangere økonomi må kanskje ta barna ut av fotballen hvis fotballbanen ligger på den andre siden av bommen.
Vi mener at veier bør finansieres over skatteseddelen – ikke ved bommer.
Det er av samme grunn at jeg føler jeg må tenke litt over det der med årsavgift.

Skal vi sette fra oss bilen, som jo og er litt av hensikten med bil. Den skal jo gjerne frakte deg fra A til B, ikke bare rundt i ring til du er tilbake i din egen hage, så må du betale for å parkere.

Paddingtons gamle onkel, eller forfatteren Michael Bond, kan og få denne kjerringa til å reflektere litt.

I går var jeg på åttende plass, i dag på en trettende plass. Det går opp og ned her i bloggverden. Antakelig er ikke blogglesere like opptatt av politikk som meg.  Vel, jeg må skrive om det som surrer rundt i mitt hode og i mitt liv. Det finnes viktigere ting i livet enn bloggtoppen.
I helga har Datteren vært hjemme på besøk. 24 timer med Datteren her. Da bruker ikke jeg tiden med nesa ned i PC eller mobil.
Det var så godt med søndagsfrokost i går. Yngste Sønn kom hjem fra lørdagens begivenheter omtrent når rundstykkene var ferdig varmet. Så med to av tre unger hjemme ble det plutselig familiefrokost denne søndagen. Så utrolig kos.

Om ikke Eldste Sønn var her i går var han og innom Drømmehuset på lørdag. Et kort øyeblikk på rundt tjue minutter var hele kjernefamilien samlet under ett tak, og da er jeg som mamma så lykkelig.
Så dro en på fest, og Datteren og jeg til Hadeland Glassverk for å se at 10.000 julelys ble tent.
Skulle gjerne delt masse flotte bilder fra Hadeland, for det er magisk når lysene tennes, men i tillegg til 10.000 julelys var det og 10.000 mennesker. Så jeg kommer til å gjøre som jeg pleier, ta turen til Hadeland for litt fotografering en ettermiddag etter stengetid. Lysene er der da og, og nå blir det fortere mørkt om kvelden.

Janne Nordvang skriver så bra om det. Om klokka som ble stilt i går natt. Hun klager ikke over denne klokkestillinga som bare er tull, slik mange andre gjør. Hun sutrer ikke over at det blir så mørkt på kveldene slik jeg og har hørt mange sutre over. Hun skriver:

Det blir mørkt en time tidligere i kveld, og jeg er en av de få som synes det er deilig. Tanken på det gleder meg, faktisk. En time ekstra med kveld, en time ekstra med tente stearinlys, en time ekstra med snop og potetgull, uten at man legger på seg, fordi enkel forskning viser at om det er mørkt, er det ingen som ser deg spise, og da teller ikke kaloriene. 

Jeg har aldri tenkt slik på det, men hun har jo rett. En ekstra time med kveld gir tid for en ekstra time med kveld, en ekstra time med kos og tente stearinlys. Positiv innstilling. Om det at det ikke fører til vektøkning er jeg litt usikker på, men jeg er villig til å gi det et forsøk.

Snøen laver ned utenfor vinduet. Det begynner å bli hvitt på bakken. Man snakker på radioen om vanskelige kjøreforhold. En time mer kveld med tente stearinlys og innekos høres ikke feil ut.
Nå kommer den fine, mørke tiden og jeg skal nyte den.

Jeg skriver mye om fattigdomskrisa for tiden. Det er ikke fordi jeg selv er fattig. Vi har så vi klarer oss.
Nei grunnen til dette fokuset er at jeg synes det er så hinsides å tenke på at fattigdommen øker i et av verdens rikeste land.
At folk står i matkø i Norge blir bare så helt feil for meg, Vi har jo en velferdsstat som skal hjelpe de som ikke klarer seg selv. Det er jo det jeg betaler skatt for, at sikkerhetsnettet i samfunnet skal være der!
Når folk nå må gå tomhendt hjem fra matutdelingsplassene fordi det ikke er mat nok blir jeg både fortvilet og forbannet.
Ikke mat nok?!?? Det er ikke matmangel i Norge. Det er langt fra matmangel i Norge.

Som politiker føler jeg et særlig ansvar for å forsøke å få samfunnet til å endre seg i den retningen jeg mener er riktig. Jeg synes jeg skylder de som har stemt på meg såpass. Det er vel de forventningene velgerne har til meg.

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa🌸 Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

På torsdag er det første sånn ordentlige kommunestyre etter valget. Vi har hatt to dager med opplæring, og et konstituerende møte hvor vi valgte ordfører, varaordfører, medlemmer i formannskapet og sånt, men på torsdag er det det første kommunestyremøte i denne perioden med ordentlige saker og forhåpentligvis debatter.

Hvem tror dere blir første mann (eller kvinne da) på talerstolen?
Jo, denne kjerringa her, selv om det er litt tilfeldig. Vi i Rødt har sendt inn en interpellasjon om sosialhjelp. Vår tredje dette året. Den handler om økonomisk sosialhjelp. Interpellasjonen kan du lese her.
Kortversjonen er at vi har fått med oss at NAV i kommunen har et merforbruk på nesten 30 millioner så langt i år, og at de hovedsakelig skyldes økonomisk sosialhjelp.
Vi påpeker at til tross for dette merforbruket øker matkøene også i vår kommune.
Vi forteller at de frivillige aktørene vurderer å gå over til å dele ut mat annenhver uke i stedet for en gang i uka fordi de ikke har ikke har hatt nok mat å dele ut.
Så spør vi ordføreren om kommunestyret kan få en sak til behandling hvor vi får får belyst hvilken effekt det ville
ha økonomisk, samfunnsøkonomisk og på det menneskelige plan og øke sosialhjelpssatsene ut over
statens minimum, slik flere kommuner allerede har gjort.

At vi snakker om økonomisk sosialhjelp og ikke andre trygdeordninger som AAP eller uføretrygd er fordi de har ikke vi som kommune innvirkning på. Der bestemmes satsene sentralt. Men når det gjelder økonomisk sosialhjelp kan kommunene velge å gi høyere satser enn statens minstesatser.

Kommunestyrepapirene hadde ikke ligget så lenge ute på nett før lokalavisa sendte SMS. De ville snakke med meg om interpellasjonen vår.
Så bra!!
Det er en viktig sak for oss, og vi vil gjerne ha den omtalt i avisa. Det øker fokuset, også hos politikerne.
Så på fredag hadde jeg en god samtale med en journalist om temaet.  Og i går kom saken på nettet.

Det å løfte mennesker ut av fattigdom ved å øke minstesatsene over det som man definerer som fattigdomsgrensa er en kjernesak for Rødt. Vi tror at ved å løfte mennesker ut av en økonomisk krise, fattigdom, slik at de klarer å ha fokus på noe annet enn hvor skal de ta penger til neste måltid eller neste regning fra så kan man senke skuldrene og at det vil ha en positiv effekt selvsagt på livskvalitet men og på psykisk og fysisk helse.
Senest på fredag snakket de på nyhetene om at det er økt selvmordsfare for spesielt menn som sliter med økonomien. Det var Guldvåg i Helsedirektoratet som løftet problemstillingen.

Vi tror at ved å løfte folk ut av fattigdom vil mennesker få tilbake verdigheten. Det vil gjøre noe med den psykiske helsa, og noen vil da kanskje ha overskudd til å ta tak i utfordringer i livet.
En undersøkelse fra 1999 viste og at jo høyere sosialhjelpsnormer en kommune hadde, jo større nedgang i antall langtids sosialklienter fant sted i kommunene.
Det er ikke gjort noen liknende undersøkelse siden, så vidt jeg vet. Men så har de fleste kommuner de siste årene fulgt statens minstesatser. Det er først nå i 2023 at noen få kommuner begynner å påny øke satsene over de statlig bestemte minstesatsene.

Det blir spennende å høre hva ordføreren svarer på torsdag.
Journalisten spurte meg og hva jeg trodde svarte ble. Jeg svarte som sant er at jeg tror vi får saken på dagsordenen i løpet av 2024. Ordføreren som er fra Høyre og jeg har kanskje ikke likt syn på saken, men jeg kan ikke se noen grunn til at vi ikke kan få en slik sak til behandling.

Journalisten spurte og hvor jeg hadde det fra at de som deler ut mat vurderer å halvere tilbudet. Jeg sa at jeg hadde hørt det, men sånn via noen. Ikke direkte fra de frivillige som står for matutdelingen.
Journalisten skulle undersøke med de frivillige og hvis det jeg hadde hørt var tilfelle så ville han forsøke å få til en sak på det og.

Vi snakket om at de om jobber som frivillige med matutdelingen. De gjør det frivillig, og helt gratis. Det må være tøft å gå tom for mat før køa er tom, se skuffelsen i sultne ansikt når de må si Dessverre, tomt. At det over tid kan bli en belastning å oppleve det gang på gang.
Kanskje en så stor belastning at de frivillige ikke orker å stå i det i lengden.
Og hvis de frivillige gir opp….. Hvem skal ta samfunnsansvar da?
For nok en gang Det er ikke matmangel i Norge!