kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

I sin daglige oppdatering 6. mai opplyste FNs nødhjelpskontor OCHA at 34.735 mennesker er drept på Gazastripen. Blant dem er minst 9500 kvinner og over 14.500 barn. To dager senere, 8. mai, publiserte OCHA nye tall. De sa at 34.844 mennesker er blitt drept i krigen så langt. De skriver videre at 24.686 var blitt identifisert den 30. april, og at det blant dem var 4959 kvinner og 7797 barn.

Når noen nå henger seg opp i at tallene på døde kvinner og barn har gått ned og på den måten slår tvil om hvor reelle tallene er blir jeg litt oppgitt. Nei over 6 500 av de 14.500 barna har ikke stått opp fra de døde i løpet av de 2 dagene. Det er ikke slik krig og død fungerer. Det står at 7 797 av de har blitt identifisert. Det er fremdeles over 34.000 døde, og det tallet har steget med 109 i løpet av de to dagene. Det blir ett menneske hvert 26  minutt. Uavhengig av om det er en mann, en kvinne eller et barn. Død er død. Drept er drept.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tallene FN oppgir har de fra Helsedepartementet på Gaza kan jeg lese i nyhetssaken i Aftenposten. Videre står det at Helsedepartementet er kontrollert av Hamas. Jeg stusser litt over den påstanden. Er virkelig Helsedepartementet kontrollert av Hamas?  Helseministeren i Palestina har da vært Mai-Al-Kaila. Hun er selvsagt Palestiner  men jeg trodde ikke hun var direkte knyttet til Hamas. Dette må undersøkes.

Av de opplysningene jeg får opp ser det ut som om Mai-Al-Kaila var helseminister frem til en gang tidligere i år. Hvorfor hun ikke er det lenger har jeg ikke funnet ut. Det er mindre viktig. Det er ikke henne dette innlegget handler om. Det dette innlegget handler om er 34.844 døde mennesker.

Når Aftenposten poengterer at det er Hamas som kontrollerer Helsedepartementet og samtidig slår tvil om det opereres med reelle tall på døde kvinner og barn synes jeg artikkelen får en vinkling jeg ikke helt liker. Palestinske barn får sympati av det norske folk, Hamas får det ikke. Det var jo de som “begynte”. Altså i oktober i fjor. Hvem som egentlig startet denne konflikten en gang for lenge siden er av mindre interesse.

Det var 34.844 døde mennesker en gang i forrige uke. Tallene har garantert steget siden det. Antakelig har vi passert 35.000 mennesker. Det er mange.

7.797 av de som er identifisert er barn. De vet vi navn og alder på. Det er msnge både barn og vokdne som ennå ikke er identifisert. Vi kan ikke med sikkerhet fortelle deres historie. Vi vet ikke hvem de var, hva de het og hvor gamle de var. Men de er fremdeles døde!

For meg betyr det lite om det er 7.797 døde barn eller 14.500. Det er uavhengig av tall ufattelig mange, alt for mange.

Jeg er vanligvis ikke den som slenger rundt meg med konspirasjonsteorier. Jeg har i utgangspunktet stor tiltro til FN. Men likevel er det en tanke at de nye tallene kan få betydning for USAs våpenleveranser til Israel. USA holdt nylig tilbake 3500 bomber og viste til faren for at sivile kunne bli drept, særlig i Rafah. Presset på den amerikanske administrasjonen om ikke å holde tilbake våpen kan bli forsterket nå dom det viser seg at det “bare” er 7.797 barn som er drept i Gaza.

Våpenindustrien er en viktig  aktør i en hver krig. Kanskje den aktøren som tjener mest på at mennesker kriger og dreper hverandre.

I krig og kjærlighet er alt lov heter det. Da må det være lov å fremstille 7.797 barn nærmest dom en liten bagatell.

Niks, nei. Jeg har ikke begynt på et nytt strikkeprosjekt. Dette er et arkivbilde av ei lue jeg strikket i 2021.  Strikking og annet håndarbeid, det er Vibbedille og Strikkekjerring det. Inne på de bloggene kan du hente inspirasjon så det holder. Utrolig mye flott håndarbeid de promoterer.
Her hos denne kjerringa går det så tregt med strikkinga at det tar et halvt års tid å få ferdig et par baby-sokker. Nei her finner du lite med strikkeoppskrifter men derimot ganske mye annet.

Hver morgen, for eksempel, tar jeg utgangspunktet i det siste innlegget til den bloggen som til enhver tid ligger over min blogg på bloggtopplista og prøver etter beste evne å reflektere over det innlegget. En mental trening for mitt eget hode. Vekke hjernen til live om du vil. I dag var det dette innlegget, og derfor skriver jeg om strikking i dag.

Det er en ny flott dag. Blir garantert over 20 varmegrader og sola skinner fra klar blå himmel. Jeg har alt vært ute og gått en tur med hundene alt, og flere skal det bli.  Men først tekopp og tastatur. Lese blogger og nettaviser mens jeg spiser frokost. Starte dage litt langsomt. Eller starte og starte. Jeg har alt vært oppe ett par timer og er ferdig med dagens første tur med hundene.

Det er sommer, det er sol og det er mandag!  Jeg nynner på en lett omskrevet versjon av en gammel slager. Lett nok for meg å synge på en mandag, tenker kanskje du der du sitter på toget på vei til jobb. Jeg som står utenfor arbeidslivet og kan nyte dagene enten de kalles søndag eller mandag.

Tenk etter en gang til. Vil du egentlig bytte? Jeg startet dagen rundt seks, ikke fordi vekkerklokka ringte men fordi kroppen var så stiv og vond at jeg ikke fant en behagelig stilling. Så jeg startet dagen slik jeg alltid gjør. Tusla via badet inn på kjøkkenet og startet dagen med en håndfull piller.
Pillene gjør ikke noe med stivheten eller alle vondtene. De senker blodtrykk og blodsukker. Jeg starter dagen med de fordi det er rutine.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er ikke noe gøy å stå utenfor arbeidslivet, snarere tvert imot! Det er trist, veldig trist!!
Men det blir ikke noe mindre trist om jeg sitter her og sukker og stønner over alt som er trist og vanskelig i livet mitt (og det er en del akkurat nå).
Derfor velger jeg å fokusere på det som er positivt. Det er sommer, det er sol og det er mandag. Så er det opp til meg å benytte den på best mulig måte.

Ny arbeidsuke står for tur, enda en, det virker som det aldri tar slutt, og det gjør det kanskje heller ikke, skriver Allan i sitt sedvanlige blåmandag-innlegg. Vel, Allan arbeidsukene tar slutt en eller annen gang. Noen ganger, som for meg, langt fortere enn du egentlig ønsker. For noen brått og brutalt vad at de rett og slett segner om etter å ha arbeidet seg i hjel og for noen en gang langt der fremme når de når pensjonsalderen. Det siste alternativet er kanskje mest å foretrekke.

Ok, så kom Norge på siste plass i ESC, det er trist. Men se litt positivt på det. Israel vant ikke. Ikke fordi Israel ikke hadde en bra sang men fordi da hadde vel store deler av Malmø vært ramponert nå.
ESC 2024 er nå historie. Akkurat som snøen som falt i fjor, eller i vinter.
Jeg sitter ikke her og sutrer over snø som falt i forrige måned eller månedene før den. Jeg synger heller om at det er sol og sommer i dag. (Men bare vent til de første snøbygene kommer i oktober. Da kan det hende jeg sutrer ganske så bra.)

Det er mandag. Det er opp til deg hvordan du vil ta styring på dagen. Hva du vil gjøre den til, selv om du må arbeide deler av den. Sett på litt lystig musikk. Jeg kan foreslå Det er lov å være blid med Jens Book Jenssen, Leva livet og Min dag med Åge Aleksandersen. (Egentlig all musikk med Åge.) Svantes lykkelige dag med Povl Dissing. Eller hva med Loco in Acapulco? Virkelig fengende melodi.

Er du heler som meg som liker å komme i din egen boble med å lese ei bok foreslår jeg Hundreåringen som krabbet ut av vinduet og forsvant. En fornøyelig bok. Jeg hadde og stor glede av å lese Skallebank. for ikke å snakke om Nina Lykke sine bøker.

Drikk kaffen din av et fint krus, og vannet ditt av et stettglass. Sett farge på hverdagen med enkle grep.
La den tørre kneipbrødskiva som har ligget i brødboksen siden før helga få det beste pålegget som er igjen fra søndagsfrokosten. Eller smør et tynt lag pesto under den tørre gulosten. Det skal ikke så mye til for å løfte måltidet. Hva med en liten dusk persille? Ingrid Espelig Hovig brukte jo det hele tiden.

Hvis arbeidshverdagen din er så tung og trist at du bruker tiden til å regne ut hvor mange blåmandager det er i et helt arbeidsliv er det kanskje på tide å se om du er på rett sted. Om det virkelig er denne arbeidsplassen du vil bruke tiden din på.
Jeg hadde en god og fin arbeidsplass. Jeg påstår ikke at jeg gledet meg til hver eneste arbeidsdag, men jeg satt ikke og regnet på hvor grusomt det var. Da jeg måtte forlate arbeidsplassen min for siste gang var det overhode ikke med glede. Fremdeles blir jeg trist og kjenner savnet etter å være en del av den fantastiske arbeidsplassen hvis jeg av en eller annen grunn er innom sykehuset.

Lag deg en fin mandag. Husk det er opp til deg om dagen skal bli en skikkelig blå-mandag eller om du vil farge den i en annen farge.

Dette er livet dere. 20 grader og sola skinner fra blå himmel. Jeg har tilbragt kvelden ute på trammen. Det gjelder å nyte de sommerdagene som er. Virkelig lagre opp med sol og etterlengtet varme.

Boka til Ole J. Andersen er med. Jeg vet jeg sa jeg skulle lese den i påsken. Ble ikke ferdig og har ikke vært noen aktiv leser de siste ukene, men i helgen har jeg kost neg og fått lest mye.

Innimellom lesinga har en tanke surret i hodet. Sånn litt i bakgrunnen. Tom skrev ttidligere i dag at dette blir hans siste år på blogg.no.  Han ønsker å få en egen nettside hvor han selv styrer reklamen og vekk fra reklame for sko, sexleketøy etc. som jo blir plassert på bloggsidene våre uten at vi har noen påvirkning på hva det reklameres for og hvor i teksten reklamen plasseres. Jeg kan forstå han.

Nå er det ikke fremtiden til Tom og matpraten hans som har opptatt tankene mine, men mer fremtiden til blogg.no. Tom skriver også Vil ikke kalle blogg.no for et synkende skip, men har vel egentlig ikke noen bedre ord å bruke. Jeg er ikke uenig i det heller. Spørsmålet er jo hva vi som er på skuta gjør for å på ny få den flytedyktig. Eller mer enn flytedyktig. Hva vi gjør for å reise kjerringa  

Dette er ikke ment som kritikk av Tom. Han har ambisjoner om å skape seg et levebrød. Det står det respekt av. Da må han ta de grep han føler er riktig for han for å nå det målet. Men vi andre? Hva tenker, føler og mener vi om blogg.no sin fremtid?

Jeg kan bare svare for meg selv. Jeg ønsker at blogg.no skal bestå. Jeg ønsker at ikke bare “vi i bloggblokka” men også langt flere skal klikke seg inn på blogg.no for å finne blogger de finner interessante og ønsker å besøke igjen.

Skal vi oppnå det trenger vi det mangfoldet vi har her i dag. Vi trenger provoserende samfunnskritikk, vi trenger mennesker som skriver dagbok om livet sitt med kroniske lidelser, vi trenger folk som går turer, folk som strikker, folk som …. ja kort sagt vi trenger mangfoldet. Vi trenger alle stemmer vi kan få.

Så trenger vi de gode innleggene. Hva det er kan jo være så mangt. Det varierer fra bloggleser til bloggleser. Vi trenger og at vi bruker blogg-konseptet slik det alltid har vært. Bruker de rette bildene og de rette overskriftene til å trekke folk inn på vår blogg. Enten det er fristende bilder av mat, vakker natur, flotte håndarbeid eller bilder og overskrifter som gjør at du bare må trykke deg inn. Klikk-bite som noen så foraktelig sier er jo et virkemiddel i bloggverden. Vi må bare sørge for at innlegget svarer litt til overskriften. At folk ikke føler seg lurt, men finner noe av interesse.

Hva vi i mine øyne ikke trenger er intern krangling, “bloggkriger” og det at vi går inn for å ødelegge for hverandre.
Slike bloggkriger gir kanskje en kortvarig oppsving på bloggen, men jeg tror vi på sikt mister flere lesere enn vi vinner.
Jeg tror vi og må ha større respekt for andres temavalg og skrivestil enn det mange har i dag. Selvsagt vil det finnes medbloggere vi vil finne dørgende kjedelige, men de jeg finner kjedelige har sine følgere de og. Det er jo det som er så bra. At det er noen for de fleste.

La oss i stedet for å rakke ned på hverandre heller løfte hverandre opp. Tenke på at det er mangfoldet som skal løfte blogg.no opp til nye høyder. Ikke kriger og drittslenging.

Noe annet jeg mener vi ikke trenger er en ny kokk på topp som ligger milevis over oss andre i uke etter uke, måned etter måned. Jeg unner Tom den plassen men nå har det vært to kokker som har vært soleklare topper på rad i flere år. Så kanskje vi på ny trenger litt rullering på den topp-plassen sånn over tid. (Tom kan selvsagt få være konge til han abdiserer.)

Vennskapelig kappestrid om å skrive det beste blogginnlegget tror jeg hadde gjort blogg.no bra. Bunny og Vibbedille annenhver dag og kanskje Allan,  en ukemeny, og andre bloggere sånn med ujevne mellomrom.
Det er ingen hemmelighet at denne Kjerringa drømmer om å erobre bloggtoppen i det minste for et døgn eller to. Men det bør helst ikke skje med 300 sidevisninger og fordi jeg var den siste bloggeren som holdt ut.
Jeg vil mye heller se at  for eksempel Bunny troner på bloggtoppen med 10.000 sidevisninger enn at jeg skal inneha førsteplassen med 500 klikk.

Jeg tror at hvis vi alle bretter opp ermene og gjør vårt til å produsere gode blogginnlegg så klarer vi å få opp lesertallene her inne. Ikke over natta, men på sikt. Da vil det og være mer aktuelt for et bredere lag med reklame, ikke bare for “sex-leketøy og sko.”

I dag tok Gamle Gubben Grå og jeg en liten tur på et loppemarked i nærheten.  Vi elsker jo loppemarked!

Min fangst ble tre bøker. Raskolnikov, eller Forbrytelse og straff som den også blir kalt. Et to binds verk av Fjodor Dostojevskij. En utgave fra 1929 med skinnygg og patina. Dem siste boken er en novelle-samling med sovjetiske noveller fra 1940 tallet. Noveller skrevet for å hjelpe staten å oppdra ungdommen, oppfylle ungdommens krav, oppdra den nye generasjon så den blir livsglad, at den tror på sin sak, at den ikke er redd for hindringer og at den står klar til å overvinne dem. som det står i forordet. Novellesamlingen heter Fra Østfronten, og er en novellesamling brukt som sovjetisk propaganda eller hjernevask av ungdommen under andre verdenskrig. Den ble utgitt i Norge i 1946.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

At Dostojevskij ble med hjem hadde nok litt sin bakgrunn i at vi snakket om Dostojevskij og hans litteratur i går. Datteren hadde med romanen Brødrene Karamasov i forsinket bursdagsgave til Gamle Gubben Grå. Jeg antar at valg av roman hadde noe med tykkelsen på romanen å gjøre. Boka er på 996 sider, og vil forhåpentligvis gi Gamle Gubben Grå mye leseglede.

Jeg er og svak for Gamle bøker, og denne 95 år gamle utgaven trodde jeg desuten ville passe i gave til noen jeg tipper har sans for å lese slike. At å sitte og lese en gammel klassiker med skinnrygg passer inn i stilen til vedkommende.

Novellesamlingen var litt mer tilfeldig, men også der regner jeg med at praten i går rundt temaet russisk litteratur  lå og spøkte i underbevisstheten. Det var jo og en bok med litt alder, slike jeg gjerne ser etter på loppemarked.

Vi tittet litt rundt på loppemarkedet. Jeg fant mye av interesse, men ikke noe jeg så behov for å ta med hjem. Et nydelig rosa mokka-servise for eksempel. Men mokka-serviser er mer søte enn praktiske. Her drikkes som regel kaffe av krus og ikke av fingerbøl.

Etter en kopp kaffe skulle vi ta en  siste runde sammen. Det er jo mange minner og på et slikt loppemarked. Jeg hadde blant annet sett et eksemplar av leseboka jeg lærte meg selv å lese av som fem-åring. Det var Høvdingens gamle ABC som Bestemor hadde overlatt til meg etter ar jeg hadde vist interesse for den. Hyggelig å se boka igjen. Minnene kom sigende, men eksemplaret var veldig slitt og klippet i, så jeg ville ikke ta med eksemplaret hjem. Men vise den til Gamle Gubben Grå kunne jeg jo.

En ung mann hilste på meg. Jeg hilste tilbake. Vi vet hvem hverandre er. Han er aktiv i Arbeiderpartiet i nabokommunen. Kan jeg få to ord med deg? spurte han høflig. Jeg svarte selvsagt ja, men lurte litt på hva han ville snakke med meg om.

Vel, det forsto jeg fort da han raskt fisket frem penn og notatblokk. Han hadde et vikariat som journalist i lokalavisa. Rutinemessig skrev han navnet mitt øverst på blokka. Han husker tydeligvis hva jeg het. Og så ble jeg intervjuet om turen min på loppemarked.  Jeg spurte om han ikke kunne snakke med noen andre. Jeg var vel i grunn nok i avisen. Men nei, han syntes absolutt ikke jeg var ofte i avisen. Er litt usikker der. Jeg var i papiravisen senest på tirsdag.

Et av spørsmålene var hva jeg hadde kjøpt. Jeg bar jo på posen med bøkene. Jeg svarte bøker. Den unge journalisten var av det gravende slaget ig fulgte opp med spørsmålet Hva slags bøker? Jeg tenkte meg litt om. Mest for å formulere et svar. Hva slags bøker hadde jeg kjøpt? Hvordan beskrive det på en kort og grei måmåte? Så lo jeg og svarte: Røde Brit har kjøpt Gamle russiske klassikere. Den unge journalisten så ut til å være fornøyd med svaret. Etter at han fikk tatt det obligatoriske bildet med loppe-posen godt synlig slapp jeg fri. Nå venter jeg bare på hva slags vinkling dette får i lokalavisa.

Vi tapte Eurovisjon Song Contest. Vi, som i Norge, fikk 16 poeng. Vinneren Sveits fikk 591. Det er relativt stor forskjell.
Nå er det ikke noe nytt at Norge taper Eurovisjonen. Vi har tapt langt flere ganger enn vi har vunnet. Vi er faktisk den nasjonen som har tapt flest ganger. I år tapte vi for 12. gang.

Jeg liker Gåte og Ulveham, men jeg er ikke overrasket over jumboplassen. Det er ikke en typisk MGP-låt. Hva som nå egentlig er det nå for tiden.  Jeg så ikke finalen i går, men jeg fikk med meg noen av bidragene. Vi kan vel enes om at her var det mye rart?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mange av de konservativt kristne i Norge benket seg i går for å se sangkonkurransen og samtidig stemme som gale på sin favoritt, Israel. Jeg vet at redaktøren i Dagen har slitt ut knottene på samtlige telefoner i husstanden for å få avgitt så mange stemmer som mulig til Israel. ange var og samlet i et arrangement i regi av MIFF (Med Israel For Fred); gallamiddag, MGP-show og felles stemmegivning med 20 stemmer fra hver til Netanyahu, Guds utvalgte folk eller en ung artist med en fin sang. Litt usikker på om det var artisten og sangen som var utslagsgivende for at samtlige i salen var enige om hvor de skulle gi sine 20 stemmer. Er det det som kalles kollektiv hjernevask? Vi er samlet her i dag for å stemme frem den sangen vi som arrangører har bestemt at samtlige i denne sal skal gi 20 poeng?

Jeg tror mange av de kristne som så showet for første gang på mange år fikk kaffen så vel som vievannet i halsen opp til flere ganger i løpet av kvelden.  Ja jeg tror de sågar både gjorde korsets tegn og ba mang en stille bønn for å beskytte seg mot mye av det de så. Jeg ser en venn av meg som tilhører den litt prektig-kristne gjengen spår MGP-sin undergang etter at han av en eller annen merkelig grunn har sett showet.  Andre roper opp om at showet er et tegn på at det er verdens undergang som er nære forestående.

Hvis engasjementet for Eurovision song contest er like stort når det går mot neste finale vil jeg anta at vi får langt flere finalister i tekkelige kjoler som synger såre balader med et lite kors dinglende rundt halsen.
Litt sånn frøken Bibel-stripp.

Jeg så ikke showet, jeg har ikke hørt alle sangene men jeg så stemmegivningen. Skal man tro fagjuryene var det den baste sangen som vant. Sjelden eller aldri har vel en melodi fått så mange tolvere som Nemo og The Code. Jeg likte sangen, og jeg likte den ærlige gleden Nemo viste gjennom stemmegivningen. Det var rørende å se hvor glad han ble og hvor stort dette var for han. Jeg ble rent glad i den unge personen.

Nemo Mettler er en 24 år gammel sveitsisk rapper, sanger og musiker som spiller fiolin, piano og trommer. I går sang han. Sangen inneholdt alt fra rapp til opera.
I 2015 gav Nemo ut debut-EP-en Clownfisch, som nådde en 95.-plass på de sveitsiske hitlistene. I 2017 gav hen ut singelen «Du», som nådde en 4.-plass i Sveits. Og i går vant han altså ESC.
I november 2023 kom Mettler ut som ikke-binær i en artikkel i SonntagsZeitung.

Sangen han vant med i går, «The Code», handler om det å være ikke-binær. Det sies at han er et forbilde for mange som føler seg litt annerledes.

Det gleder meg av mange grunner at det var nettopp Nemo og sangen The Code som vant. Spesielt når man vet at de konservativt kristne hadde mobilisert i forkant av stemmeavgivningen for å stemme frem en kandidat mer av politiske enn av sangtekniske egenskaper. Jeg tenker at Nemo og sangen hans kan ha vært noe av det som fikk de til å korse seg og snakke om verdens undergang.

Det viser og at det var musikken og ikke politikken som vant. Det er jeg glad for.
Så får vi se om ESC, eller verden går under innen neste år eller om kristenfolket kupper hele finalen så vi kun får salmesang.

Det er sommer ved Drømmehuset. Vi har drevet på masse ute i dag. Nå har jeg tatt og flyttet den ene kurvgyngestolen fra terrassen til trammen. Den gamle kurvstolen min på trammen knaker i sammenføyningene innimellom. I dag ble det kos på tram i stedet for kaffe-latte I byen. Et godt valg.

Så mye rakk jeg å skrive før en bil med stereoanlegget på fullt entret gårdsplassen. Samtlige tre voksne barn kom hjem. Er det en  ting som er sikkert så er det at modern  ikke slal bruke kvelden til å blogge.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Stabburet leverpostei. Du vet den gule boksen som har stått på frokostbordet i norske hjem siden 1949.

Helt siden før jeg ble født, har et barneansikt prydet den gule boksen. De første 15 årene, fra 1955 til 1970 var det Per Christensen sitt bilde. Han var sønnen til en av Stabburets direktører.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I 1970 ble bildet av Per byttet ut med bildet av en annen gutt. Jeg er usikker på hva han het, men ryktet skal ha det til at han var barnebarnet til selveste Fridtjof Nansen.

I 2003 dukket den første jenta opp på leverposteiboken, og i år har Stabburet ønsket å vise mangfoldet i Norge og latt hele ti forskjellige barn pryde den lille gule boksen.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. I sosiale medier har trollene fra de mørkeste kjellerstuene virkelig boltrer seg og samtidig fått vist sin uforstand.

Når du med stor tilfredsstillelse poster kommentaren “Jeg spiser ikke brune barn!” Ja da blottlegger du samtidig på hvilket nivå din egen intelligens er. Du forstår, det er ikke barn i leverposteien fordi om det er bilde av barn på boksen. Ikke i Sunda-boksen heller hvis den fremdeles eksisterer.  Det er heller ikke italienere i italiensk salat eller oppkvernede familier i familiedeigen, sånn hvis du lurte.

Hvis du bestemmer hva du skal smøre ut over brødskiva di før du trøkker den i kjeften ut fra hudfargen til en på et bilde på utsiden av boksen står du selvsagt fritt til det. Også til å rote gjennom hele hylla med leverpostei til du finner en boks med “riktig” bilde på. Du vil selvsagt fremstå som en idiot for betjeningen og de andre kundene, men det er ditt valg.

Stabburet har tatt bilde av 10 norske barn. Hvis du ser på bildene på boksen er det omtrent som å se ut over en gjennomsnittlig norsk skoleklasse eller barnehage-gruppe. Så ja, Stabburet har på en god måte fått frem mangfoldet slik de ønsket. Om en av barna har et par besteforeldre som er født på Sri Lanka og en annen har samtlige fire besteforeldre født og oppvokst på Toten må være relativt uinteressant når du skal velge hva du skal smøre på brødskiva di.

I dag var jeg oppe 05.28. På en lørdag. Hadde ligget en stund våken, men det var helt umulig å få sove.  Kroppen var stiv og vond, vanskelig å finne en god stilling. Ved siden av meg snorket Gamle Gubben Grå og blæra fortalte at en tur på badet snart var på sin plass. Så jeg tuslet opp og startet dagen.
Veldig mulig det blir en strekk på sofaen senere i dag. Men jeg har egentlig ikke tid til det.

Sola skinner fra blå himmel. Det ser ut til å bli en fin dag. Flott for vi har en del ting ute  som må gjøres før det blir snakk om bytur og kaffe-latte.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I kveld kommer Datteren. Det blir koselig. Har ikke sett henne siden påske. Da hadde det jo vært kjekt om jeg ikke begynte å gjespe allerede før vi er ferdige med middagen.

Middag ja. Jeg må finne på noe nytt til middag. Vi skulle egentlig ha Pasta med scampi. Siden ingen av de ungene som er hjemme i kveld spiser skalldyr får vi vel finne på noe annet.

Nei, på tide å starte dagen på ordentlig å sette i gang med å gjøre noe. Skal det bli kaffe-latte må jeg henge i stroppen.

Det er Eurovisjonen Song Contest i Malmø i disse dager. Debatten har gått i flere måneder. Er det riktig å la Israel få delta? Jeg har aldri helt skjønt hva Israel gjør i en Europeisk melodi konkurranse. Sist jeg sjekka kartet var ikke Israel en del av Europa. Jeg vet de har vært med “bestandg”. I det minste så lenge jeg kan huske. De vant med A-bani-bi i 1978 da jeg var 12 år. Jeg likte låten og kan fremdeles nynne på refrenget.
De vant også med Hallelujah året etter.

Jeg har ikke engasjert meg så veldig i debatten om Israel bør utestenges fra Eurovisjonen sin melodikonkurranse. Jeg synes det på mange måter blir feil å blande kultur og politikk på denne måten. Det er vel ikke Netanyahu som skal fremføre bidraget i Malmø?  Samtlige israelitter er ikke ansvarlig for folkemordet lederne gjennomfører i Gaza.
Jeg tror heller ikke at en utestengelse av Israel fra en sangkonkurranse ville få Netanyahu til å stoppe herjingene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I går var det delfinale. Og i dag henter jeg frem kanonen.
For kultur er politikk for enkelte. Når Frp-politikeren Erlend Wiborg (40), Vebjørn Selbekk (55), sjefsredaktør i dagen og sikkert flere middelaldrende menn av deres kaliber sitter og stemmer på Israel som om de skulle være 10 år gamle jenter som stemmer på sitt store ideol, ja da kan det ikke være av andre grunner enn politisk. Så engasjert pleier nok verken Wiborg eller Selbekk å være i Eurovisjonen Song Contest at de hamrer løs for å gi sin favoritt 20 stemmer.

Hvordan kan jeg vite hva herrene Selbekk og Wiborg stemmer på hjemme i sin egen stue? Jo, selvfølgelig fordi de har publisert det på sosiale medier. Selvsagt fremdeles utelukkende fordi de er så utrolig opptatt av sang.

Israel tok seg lett til finalen. Det var flere enn Wiborg og Selbekk som lot seg begeistre av denne melodien. Så mye at de stemte ikke bare en gang. Nei, heller ikke to ganger men opp til 20 ganger. Det maksimale antall ganger det er lov å avlegge stemme.
Hvor fikk de denne ideen fra disse middelaldrende herrer med en plutselig fanatisk interesse for Israelsk poulærmusikk? Jo oppskriften står på MIFF sine hjemmesider. De har mobilisert til kamp i forkant av konkurransen. Både hvilket nummer de skulle sende SMS til og hvilken tekst meldingen skulle ha. Det eneste som mangler i oppskriften du kan lese her er klokkeslettet du kan stemme.
Du behøver verken se programmet eller ha hørt sangen for å avgi din stemme.

Hvorfor dette irriterer meg nok til å finne frem kanonen?  Jo, fordi denne mobiliseringen av mennesker rundt om i verden som stemmer på Israel mer enn på en sang kan gjøre at Israel vinner hele konkurransen. Ikke fordi de nødvendigvis har den beste melodien, men fordi politiske støttespillere av Israel gjør dette om fra en vennskapelig musikkonkurranse til politikk.

Jeg blåser egentlig i hvem som vinner Eurovisjonens song contest. Men jeg synes vinneren skal kåres på bakgrunn av musikalske kvaliteter og ikke på grunn av en politisk hyllest til en statsledelse som bedriver folkemord.
Tenk for en fjær i hatten en slik seier vil ha på Netanyahu! Nærmest en oppfordring til å fortsette sine herjinger mot det palestinske folket.  En hyllest av hans politikk.

Palestina er ikke en del av Eurovisjon-sirkuset. Palestina er ikke en gang anerkjent som egen stat.  Det er ikke noen de som ønsker at folkemordet i Gaza kan mobilisere folk til å stemme på.

Etter delfinalen i går steg Israels bidrag til en annen plass på rankinglista. Fortsetter mobiliseringen kommer Israels bidrag til å havne helt i toppsjiktet, kanskje vinne hele konkurransen.

Nå ønsker jeg å mobilisere alle dere som mener at Eurovisjonen Song Contest skal være en konkurranse for populærkultur, ikke en arena for storpolitikk. Se finalen på lørdag. Stem på den melodien du liker best, og la 8-10 åringene hamre inn stemmer på sine favoritter.

La den beste melodien vinne. La ikke Melodi Grand Prix bli en arena for politisk maktutøvelse.