Da er det hverdag igjen. Jeg sitter her med tekopp og tastatur. Gamle Gubben Grå lar meg nok sitte i fred. Han er like lite tilsnakkende om morgenen som meg. Yngste Sønn har påskeferie og er hjemme. Kan ikke tenke meg at han står opp på mange timer ennå. Klokka har så vidt passert 7. Datteren dro hjem i går, skal jobbe disse tre hverdagene i påsken men hun kommer hit igjen etter det. Halve huset vitner om at hun snart er tilbake, og gjesterommet står klart.
Om det blir hjemme-påske eller tur opp på hytta er ikke helt bestemt ennå for min del. Noen drar nok oppover noen dager. Fjellet kaller og det blir ikke påske uten en tur på hytta. Jeg leser værmeldinger og blir mer og mer i tvil. Jeg føler meg ferdig med snø for denne sesongen. Jeg vil heller nyte våren som langsomt kommer. Men værmelding og lyster kan endre seg. Solveggen på hytta lokker, men jeg er bare usikker på når og om den dukker opp i år.
Behøver ikke ta stilling til det nå. Ingen har tenkt å reise ennå, ikke i dag tror jeg. Nå skal jeg bare sitte her og våkne langsomt. Senere i dag skal jeg handle for Høvdingen. Det er alt jeg har på programmet i dag. God tid til frokost og kanskje enda en kopp te. Våkne langsomt.
Jeg ser at skyene sprekker opp ute. Himmelen er blå. Kanskje blir det lesing av bok i kurvstolen på trammen i løpet av dagen. Jeg har jo et par bøker jeg har planer om å lese i påsken. Lese krim i solveggen er helt klart påske-aktivitet.
Dagen er ennå ung. Jeg kan fylle den med det jeg føler for. Gjøre ting i mitt eget tempo. Ikke se på klokka og haste etter et tidsskjema. Det føles godt. Det er hverdag, det er påske. Den stille uke, er det ikke det det kalles? Det er lov å ta en litt rolig dag.
I 1970 bygde foreldrene mine ei hytte ved Damtjern på Krokskogen. Her tilbragte jeg påskene fra jeg var 4 og til jeg ble så stor at hyttetur med familien ikke var det man prioriterte å bruke fridagene på.
Etter som vi søstrene vokste opp og fikk oss familier og barn begynte vi å arrangere årlige påskeskirenn på hytta. Det er ei lita hytte. Under 50 kvm, og uten strøm. Helt klart ikke et sted storfamilien stuer seg sammen hele påsken, men et perfekt sted for dagsturer.
Familien vokser stadig. I dag var vi 20 stykker som dro til denne lille hytta for vennskapelig kappestrid. Hva vi kappes om? Heder og ære, og vandrehøna som dere ser på bildet øverst. Andre konkurranser har vandrepokal. Vi har vandrehøne.
Det er ikke vei helt frem til hytta. De siste rundt 500 meterne må vi gå på ski eller beina. Jeg gikk på ski i fjor. Min første skitur etter ankelskaden. Jeg likte det ikke. Jeg har liksom ikke kontroll på fot og ankel på samme måte når jeg har ski på beina. Og så er jeg redd for å falle. 2 relativt kompliserte brudd på grunn av fall fra egen høyde gjør ar jeg ikke tenker “det går sikkert bra.” Men hvis snødybden er dyp og skaren ikke holder ei litt velvoksen kjerring kan det å stampe flere hundre meter gjennom djup snø også være relativt belastende for en skadet ankel. Så jeg var spent på hvor mye snø det var på selve tjernet. Og hvor hard den snøen var. Skiene ble med, men jeg håpet at jeg slapp å bruke de.
Hvis du nå tenker at det er rart denne kjerringa er så opptatt av å komme på påskeskirenn hvis hun ikke har tenkt å gå på ski må jeg forklare at det er flere tiår siden jeg prøvde å vinne vandrehøna. Jeg har fast jobb i sekretariatet. Noen må jo være tidtaker og. Rennet er null-løp. Man skal gå to runder like fort. Da å noen prøve å ha oversikten på rundetidene. I 2016 eller der omkring ble jeg til og med utstyrt med startpistol, men de siste årene har de ment at det kanskje er tryggest å ikke gi meg skytevåpen.
Vi kom opp, og jeg sjekka forholdene. Fra veien kunne jeg se at de første alt var fremme på hytta. Jeg visste at et par av dem ikke gikk på ski. Det så ut som om det gikk greit for dem, så jeg tok med meg et par skistaver og labbet i vei. Fikk tilbud til å sitte på i pulken til en av de unge voksne. Alle ungene hans gikk til hytta på egne ski, yngste mann har ikke fylt 3 år ennå. Jeg takket høflig nei til å sitte i pulken. Jeg er ikke så gammel ennå. Siste gang Mormor (altså moren min) var med på påskeskirennet ble hun dratt til hytta på skikjelke av to spreke barnebarn. Da var hun 80 år gammel. De behøver ikke hente frem den gamle skikjelken ennå, selv om Datteren påpekte at den står klar i skjulet.
Det gikk helt greit å komme seg til hytta uten ski. Det var bare i bakken fra tjernet og opp til hytta det ble noen litt dype fotspor. Ikke mange, og med stavene til hjelp gikk det greit å gå likevel.
Når alle var samlet på hytta og hadde fått hilst og skravlet litt ble det snart tid for skirennet, dagens høydepunkt.
De som hadde tatt vare på startnumrene fra tidlige års påskeskirenn forklarte at de ikke hadde fått inn igjen alle numrene etter fjorårets renn, og at det var blitt oppdaget for sent til at de fikk supplert med nye numre. Vi manglet for eksempel numer,3, 8 og 17, 18 og 20. Noen kom med egne numre de forlangte å bruke, som 610 og 236. Det sekretariatsmedlemmet som skulle holde styr på nummer og navn ble både svett i panna av å holde orden på alt. Det ble ikke lettere av at enkelte deltakere insisterte på å bytte numre – og panikken tok vedkommende nesten da det viste seg at de ikke hadde til hensikt å starte i den rekkefølgen de hadde fått utdelt nummer i. Eller at sekundanten som ropte opp starttider, mellomtider og sluttider konsekvent ropte opp navn på den som hadde de forskjellige rundetdene – ikke nummer. (Det var jeg som var så smart) La meg og legge til at han var et relativt nytt medlem av denne gjengen, har bare møtt de fleste en gang før (påskeskirennet for et par år siden) og muligens ikke husker hva alle heter. Vi er jo som sagt en del mennesker.
Rennet gikk bra. Ingen brøt. Ingen hadde noen store fall og jeg tror og det foregikk relativt skadefritt. Gamle Gubben Grå ble under tvil innvilget dispensasjon fra å starte i rennet, han dro 60-års kortet. Han har fylt 60 år siden forrige påskeskirenn. Han fikk raskt tildelt ansvaret for grillen.
På en slik dag blir det selvsagt tatt mange bilder, men få av de kan deles på blogg. Det kryr jo av folk på de. Så for at dere skal få med dere noe av stemningen deler jeg dette bildet av meg, kjerringa. Da får dere og se den gule jakka jeg skrøt av i innlegget Første dag i påsken går mot slutten.
Det var grilling av pølser, mat og sosialt samvær. Samt premieutdeling. Alle fikk som seg hør og bør medalje, og vandrehøna fikk ny eier det neste året. . Noen hadde med trekkspill og det førte fort til allsang. Alt foregikk selvsagt utendørs. Det er ikke plass til 20 stykker inne i hytta.
Været var bra, eller greit. Vi har hatt sol, vi har hatt regn, vi har hatt tåke og vi har hatt snøbyger i løpet av dagen. Kom vel frem til at det vi manglet av vær var hagl, lyn og torden.
Når dagen gikk mot kveld satte vi alle kursen mot bilene. Snøen var blitt litt mer råtten i løpet av dagen. Jeg tro litt lenger ned i snøen på vei tilbake, men det gikk fremdeles grei. Glad jeg hadde skistavene. Det gjorde det lettere å få opp igjen foten når den kom litt dypt i snøen. Også på denne turen fikk jeg tilbud om skyss. Denne gangen på en ake-matte. Takket og høflig nei til det tilbudet.
Vi var alle enige om at det hadde vært en fin dag pleide man å avslutte stiler om slike dager den gang jeg gikk på barneskolen. Jeg håper det utsagnet stemmer også i dag. Håper vi ikke har skremt de som er relativt nye i familien. Vi er en fin gjeng med godt samhold og tar varmt i mot nye medlemmer. Her er alle velkomne. Jeg har kost meg masse. Satte særlig pris på at hele flokken min var med.
Palmesøndag morgen. Jeg er første mann oppe. Radioen skrus på. Så PCn. Alenetid. Tekopp og tastatur. Senkede skuldre. En ny flott dag ligger foran meg. Været ser bra ut. Klokka er 6.50. Våkne langsomt i mitt eget selskap. Det er fremdeles mange timer til vi skal reise av gårde. Nyter stillheten, nyter mitt eget selskap. Nyter å være alene.
6.53. hører jeg Gamle Gubben Grå kommer subbende og hostende. Vel, han kjenner kjerringa og jeg kjenner Gubben. Vi har begge behov for å våkne i vårt eget tempo. Et kort God morgen er det eneste som pleier å bli sagt, så lar vi den andre være i sin boble. Våkne langsomt. En med tekopp og tastatur, den andre med kaffekopper og røyk.
Goood morgen!!! Datteren står plutselig på kjøkkenet, og ennå er ikke klokka 7. Hvorfor står støysenderen på? (radioen). Jeg forklarer, som jeg har forklart mange ganger før, at jeg setter pris på å ha på radioen. Den står på fra jeg står opp til jeg legger meg. Hun sier at det er unødig støy – og så er talestrømmen i gang. Det går på utpust og innpust. Nesten som når kjerringa selv er engasjert.
Datteren skravler om alt fra dårlige biffer via te til avtrekksvifter mens hun trakter seg te. Gamle Gubben Grå brygger seg kaffe, mumler litt i skjegget og tøfler rundt. Den stille morgenstunden er definitivt forbi før den kom ordentlig i gang.
Jeg ofrer helt greit om ikke tekopp så i det minste tastatur. Det å ha Datteren hjemme og kunne skravle med henne er noe jeg nyter. Radioen blir på. Jeg tenker at det er godt Datteren er blitt eldre og mer voksen. Når hun var yngre kunne den radioen godt ha blitt starten på en heftig diskusjon. Dere vet slike tenåringsdebatter som ender med høye stemmer, smelling med dører og alt annet enn påskefred. Det er kanskje ikke bare Datteren som har blitt eldre og roligere. Jeg for heller ikke opp som en rakett fordi om Datteren påpekte at hun syntes radioen var støy. Med rolig stemme forklarte jeg mitt hjem, mine regler. Hun var enig i det. Konkluderte at mitt behov for radio kom hun nok aldri til å arve. Det er og greit.
Datteren tar med seg tekoppen inn på gjesterommet. Hun kommer nok ut igjen når det om en stund begynner å lukte nystekte rundstykker. Jeg lytter til radioen og fortsetter med tekopp og tastatur. Ennå er det rolig morgenstund. Klokka går mot 8. Det er flere timer til vi skal fylle bilene, plukke opp de siste familiemedlemmene og begi oss av gårde til storfamiliens påskeskirenn.
Nok en gang tenker jeg på at det er godt ungene er blitt voksne. Det er så utrolig kos når de er hjemme alle sammen, når vi er sammen hele kjernefamilien. Lurer noen ganger på hvor alle årene ble av. De små ungene er jo blitt store voksne mennesker. Men på slike morgner når vi snart skal ut døra og ut på ski er jeg glad de er voksne. At jeg ikke trenger å stresse med å finne luer, skiklær, skistøvler, ski, staver, skismøring, sokke-skift, ekstra votter, til alle. At jeg ikke trenger å finne mer enn mine egne saker. Ja, knapt nok det.
Spent på snøforholdene oppe på Krokskogen. Om jeg må ha ski for å komme meg over vannet. Jeg måtte det i fjor, og det gikk greit. Men… håper det går uten. Tryggere på beina enn på ski. Mer kontroll.
Nå hører jeg rundstykkene går i ovnen. Straks frokost. Jeg får dekke frokostbord. Dagen er i gang.
Det ble kaffe-latte i dag. Det er jo lørdag. Gamle Gubben Grå og jeg tok oss tid til det da vi var ute og handlet. Det er noe med tradisjoner. Voksne barn som har passert tretti klarer seg godt alene hjemme en time eller to.
Jeg kjøpte og en jakke da jeg var i byen. Påskegul jakke. Det lyser påske, sol og vår lang vei. Jeg blir glad av å se på den. Skal bli fin og bruke på vårens turer i skogen, sprade-turer på torget og ikke minst på morgendagens påske-skirenn. Bilder får komme i morgen. Det er ikke det rette lyset for fotografering nå.
Da vi kom hjem fra byen lagde jeg en stor kjele med Minestronesuppe, Greit å lage store porsjoner når jeg ikke helt vet hvor mange vi er til middag. Et kvarters tid var alle tre ungene hjemme samtidig. Ble ikke felles middag, men nesten. Noen hadde andre avtaler.
Nå har freden senket seg for en stund. Det er bare Gamle Gubben Grå og jeg her nå. To av ungene dukker opp igjen i løpet av kvelden, den tredje henter vi i morgen før avreise til påske-skirenn. Jeg har skjenket meg et glass rødvin og har tid til å sitte og lese litt blogger og nettaviser.
Liker godt at Drømmehuset er fult av liv denne helga, koselig å ha utflytta unger hjemme. Likevel, godt å roe litt ned mot kveld. Kjenner jeg meg rett kommer jeg til å sitte oppe til de som skal sove i Drømmehuset i natt har kommet hjem.
Palmehelga er her, Påskehøna har kommet ned fra loftet og utflytta voksne unger begynner å melde sin ankomst. Den neste uka er satt av til å ha gode dager sammen med familien. Til kos og rekreasjon. Etter over 30 år med turnusarbeid føles det fremdeles helt fantastisk å ha fri hele påsken. Ikke være nødt til å klemme alt påske-program inn på noen få fridager.
Jeg har ikke tenkt å bry meg nevneverdig om politiske katastrofer som at Ringeriksbanen ikke kommer. Det er det mange nok andre som bruker tid på. Den eneste politisk relaterte jeg har tenkt å bry hodet mitt med er Skallebank. Ei bok som dukket opp her for en uke eller to siden. Hvis du leser bak på så ser du at hodet til en ordfører plutselig dukker opp blant sauehodene på en smalahove-festival. Et plott for en krim som vekte min interesse. Så den blir årets påskekrim for meg.
I tillegg har jeg planlagt å lese boka til Ole Johan. Hevnens forbannelse.
Late dager med mye kos ligger foran meg. Jeg skal nyte hver dag. Lade batteriene og kose meg masse sammen med familien.
Det var en pinlig seanse. Oppe på talerstolen sto ikke mindre enn to kommunalsjefer og forsøkte å forklare eller mest bortforklare hvorfor et ombyggingsprosjekt av en av våre sykehjem blir langt dyrere enn antatt og trengte enda en tilleggsbevilgning på 16 millioner. En økning på 50% fra forrige anslag og godt over dobbelt så dyrt som da vi hørte om prosjektet første gang.
I tillegg til at det hadde kommet til nye ting som måtte fikses, at prisstigningen hadde vært høyere enn antatt, dere vet krig I Europa, pandemi, de vanlige unnskyldningene hadde det også vært noe kommunalsjefen betegnet som en liten regnefeil.
Det dummeste i hele saken, for oss politikere, var at prosjektet var kommet så langt at vi ikke hadde noe annet valg enn å bevilge de millionene. Sykehjemsplasser var holdt ledig og arbeidet igangsatt.
At kommunale byggeprosjekter blir dyrere enn budsjettert er mer regelen enn unntaket har jeg følelsen av, men det er ikke så ofte det nærmer seg en kostnadssprekk på nesten 150%. I det minste ikke på noe som i utgangspunktet burde være en relativt enkel greie. Gjøre noe med ventilasjon og velferdsteknologi i et bygg fra 2003.
Etter at kommunalsjefene hadde stått der og fremført sine bortforklaringer var det Rådmannen, eller kommunedirektørens tur til å stå og beklage og forklare hvor dumt dette var. For strengt tatt har vi ikke råd til denne ombyggingen nå. Men, som vi alt har forstått, prosjektet har kommet så langt at det ikke er noen vei tilbake. Det vil bli langt dyrere å utsette oppgraderingen og la sykehjemsrommene stå ribbet og tomme til økonomien er bedre.
Etter at administrasjonen hadde fremført sine beklagelse var det politikernes tur til å fyre løs. Ingen av oss sparte i grunn på kruttet. Enten vi var fra posisjon eller opposisjon var vi enige om at vi måtte ha mer korrekte kostnadsestimat når vi skulle ta våre beslutninger. Ingen foreslo å stoppe prosjektet. Det ville jo bare gå ut over brukerne, og ut over de som måtte vente enda lenger på en sykehjemsplass.
Da jeg entret talerstolen som nummer 4 eller 5 i rekken av politikere var mye alt sagt. Jeg snakket litt om at det i saksfremlegget sto at de første beregningene baserte seg på en såkalt P50 kalkyle. Hva det innebærer visste jeg ikke da jeg leste saksfremlegget, men jeg gogglet litt og fant ut at det betyr at kalkylen har en usikkerhet på 50% for overskridelser. Altså at det er fifty fifty sjangs for at prosjektet vil holde seg innenfor budsjettrammen eller overskride den.
Det finnes og kalkyler med større sikkerhet. Såkalte P85 kalkyler hvor man baker inn litt mer opplysninger og legger inn litt til uforutsette ting. Da kan man oppnå 85 % sikkerhet for at prosjektet vil holde seg innenfor rammen i kalkylen. Jeg oppfordret administrasjonen til i fremtidige prosjekter å ha kalkyler med litt mer sannsynlighet. For eksempel P85 kalkyler.
Jeg stilte og spørsmål om et av punktene i det nye budsjettet til prosjektet. Det sto at man skulle bruke 3,5 millioner til intern og ekstern ledelse og administrasjon. Jeg forsto ikke at intern ledelse og administrasjon skulle ha en kostnad. De får jo allerede lønn fra kommunens lønnsbudsjett. Og hva var kostnadene til ekstern ledelse og administrasjon? Var det innleide tjenester fra konsulentbransjen?
Det siste jeg påpekte var at det sto i saksfremlegget:
Det er viktig for trivsel både for brukere og arbeidere at varmestyring fungerer bra. Videre gir rett temperatur friske og opplagte brukere og arbeidere.
Dette er direkte sitat fra saksfremlegget. Klipp og lim. Jeg minnet salen, eller kanskje mest administrasjonen om at brukerne av et omsorgssenter, altså beboerne var der fordi de ikke er friske og opplagte, men fordi de trenger pleie og omsorg.
Kommunaldirektøren bad kommunalsjefen for teknisk komme opp igjen og forklare budsjettpunket om intern og ekstern ledelse og administrasjon. Jeg fikk en lang forklaring som også inneholdt mye jeg ikke hadde spurt om eller lurte på. Men jeg forsto at det er ekstern prosjektledelse. I utgangspunktet er vi i Rødt negative til utstrakt bruk av konsulenter. Vi mener vi burde ha kompetansen selv, men jeg holdt munn. Kanskje det i akkurat dette prosjektet er greit med ekstern kompetanse. Det tyder jo på at enten har vi ikke egen kompetanse ellers så har vi “glemt” å bruke den i dette prosjektet.
Hvis noen lurte så ble millionene bevilget, vi hadde ikke noe valg.
I går var det kommunestyremøte. Fra klokka 12 til klokka 19.30 befant jeg meg på rådhuset. Som vanlig kanskje litt vel aktiv. I det minste var det en sak som virkelig engasjerte meg. Jeg blir så forb*** når politiske ringrever prøver å skyve ungdommen ut over sidelinja med politisk spill. En stund der var jeg litt usikker på om jeg representerte både Venstre og Rødt. Kommer sikkert tilbake til kommunestyret i senere innlegg.
Når jeg kommer hjem fra slike møter hvor jeg har fått brukt meg selv på en god måte er jeg utrolig sliten. Hodet har gått på høygir i 8 timer. I tillegg er jeg stiv og støl etter å ha sittet mye i ro på en og samme stol. De turene jeg tar opp på talerstolen kan nesten ses på som nødvendig bevegelse for å holde ryggen sånn noenlunde i slag. Så når jeg endelig kommer hjem til Drømmehuset er jeg sliten. Ordentlig sliten. Lufta har gått ut av ballongen. Veien til å innta horisontalen på sofaen er relativt kort.
Så hva skuer jeg der jeg ligger på sofaen og babler høyt om alt som har opprørt og engasjert meg i løpe av møtet? Det er slik jeg avreagerer etter slike møter på. Om Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn lytter er egentlig underordnet. Det siste jeg ønsker er en ny debatt. Fra min stilling i horisontalen skuer jeg påskehøna mi!!! Gamle Gubben Grå har vært på loftet og hentet ned påskepynt og påskekrus. I dag skal jeg kose meg og pynte til påske.
I innlegget Mediene følger med på Kjerringa… fortalte jeg hvordan mediene virkelig har kastet sitt blikk på denne kjerringa og bloggen hennes i det siste. Ja det er nesten så ei ellers så beskjeden kjerring nesten kan bli litt høy på pæra av all oppmerksomheten. Jeg ble ikke noe mindre høy på meg selv når jeg oppdaget at noen har laget ett Hyldningsdikt til ære for kjerringa.
hun og Kokkejævelen skulle på båttur sammen og lette anker”
Er det ikke nydelig? Eller i det minste poetisk.
Det er ikke bare kjerringa som blir beæret med et hyldningsdikt. Det blir også Gamle Gubben Grå
“Alle bloggerne skulle på kafe og drikke kaffe, unntatt allansverden og gamle gubben grå,
de satt i kjellerstua og tok seg noen glass pernod”
Jeg burde sikkert ikke skrevet dette. Noen kan føle seg krenket. Men jeg føler at den poetiske båtturen liksom virker mer utrygg enn å sitte i kjellerstua vår å drikke Pernod. Jeg mener, Kokkejævel og jeg alene i en båt langt ute på havet. Er vi sikre på at begge to ville komme til land igjen?
Selv om jeg aner litt dramatikk i denne poesien velger jeg og tolke det som en hyldning, ikke et skjult ønske om å bli kvitt Kjerringa. Jeg vil derfor sende et hyldningsdikt til Allan som takk.
Fake it til you make it. Er det ikke det man sier? Muligens noen vil hevde at det er det jeg holder på med akkurat nå, her jeg sitter ute på terrassen med et krus rykende varm te og kjenner duften av frukthage.
Duften av frukthage er reell nok. Teen jeg har i kruset heter Losens Frukthage-te, og jeg kjenner helt tydelig lukten av solbær, bringebær og rips. Eller mulig det er mest smak av rips. Er litt usikker på hvordan rips lukter.
Jeg kjenner sola varmer, det lukter og smaker frukthage. Når jeg bare lukker øynene så jeg ikke ser snøen er det lett å få vår-følelsen. Så dermed har jeg nok en gang bestemt at det er vår samme hva værgudene måtte mene om det, og hvor mange familiemedlemmer som deler bilder av skispor på snapp.
Jeg dro jo til Nevlunghavn for å finne våren i forrige uke. Og både kruset og teen ble med hjem etter et besøk i Losen Butikk A/S. Så selv om Nevlunghavn kanskje ikke helt lå badet i vårsol den dagen vi var der så ble følelsen av vår med hjem.
Kruset passer egentlig perfekt til å ha ute på terrassen en slik litt kjølig vårdag. Det har lokk så det holder på varmen i teen. Det har og en tesil under lokket, så her kan jeg brygge te av te i løs vekt direkte i kruset. Det kom i en fin eske, og hadde egentlig vært en flott gave til noen man ville snakke om fine ting med. Vel, her får det heller være et krus jeg fyller med duften av frukthage og så kan jeg ta det med ut i kurvstoler på terrasse eller tram når jeg vil snakke engasjert om lokalpolitikk eller andre temaer som opptar meg med Gamle Gubben Grå. Finnes ikke noe finere enn det.
Gamle Gubben Grå trenger ikke noe krus med lokk. Det ville bare være en unødig barriere mellom han og den svarte væsken han starter dagen med. Ikke er det te i kruset hans heller, men ravnsvart kaffe.
De hadde kaffe og på Losen Butikk A/S, og har selvsagt det samme utvalget I nettbutikken. Losens Skjærgårdskaffe ble med hjem. Om Gamle Gubben Grå hører måkeskrik og kjenner lukten av tang og tare når han lukker øynene og nyter kaffen vites ikke, men jeg skjønner av smilet hans at kaffen er god.
Eller kanskje er det ikke kaffen men teksten på kruset som får Gamle Gubben Grå til å smile så fornøyd? Kruset ble og med hjem fra Losen Butikk.
