I dag ble det tur til skogs med soppkurv og hunder. Båndtvang er opphevet og glade hunder fikk gå fritt. Nå er jo både Kidd og Charlie Chihuahua nærmest “borrelåshunder” og viker ikke mange meterne fra oss men likevel tror jeg de satte pris på friheten.
Fant ikke så mange sopp vi var sikre på men plukket med oss noen for læring. I dag er det soppkontroll så vi skal ned dit og lære litt. Tror soppene vi har funnet er kremer, men er ikke sikker. Soppkontrollen åpner om litt over en time, da får vi svaret.
Dagen var helt nydelig. Lettskyet med en sol som fremdeles varmer. Flott i skogen med naturen som langsomt kler seg i høstfarger. Da vi satt ved vannet for en hvil før vi dro hjem var det helt stille. Ikke en krusing på den blikkstille vannflaten. Slike øyeblikk gir ro I sjela. Godt å bare være.
La oss slå fast først som sist at blogg er ikke hva det var, heldigvis. Jeg har ikke flere tusen klikk på innleggene mine, og når jeg skrev i går at jeg dro til byen for å drikke en kopp kaffe-latte løp ikke folk mann av huse for å drikke kaffe-latte influert av kjerringa. Gamle Gubben Grå og jeg fikk sitte helt i fred i en litt rolig kafe på senteret uten at det kom folk som ønsket å ta selfie med oss eller som snikfotograferte oss fra nabobordet heller.
Men jeg fikk over 1.100 sidevisninger i går. Det er relativt mange synes jeg. Selv om ikke antallet sidevisninger er identisk med antall lesere så er det grunn til å tro at flere hundre mennesker klikket seg inn og leste noe av det jeg skrev. Slik er det for veldig mange av oss her inne. Nei, det er ikke som da rosabloggerne hadde sin storhetstid, overhode ikke. Men det at man når frem med tankene sine til flere hundre lesere hver dag – ja det er da noe å være stolt av. Jeg er i det minste stolt av det. Ja i 2023 er det lov å si at en er stolt av ting en får til. Du som leser dette og har en blogg kan og være stolt av deg selv. Du har dine lesere og når og frem til mange hundre, kanskje mange tusen.
Jeg hadde altså 1.100 sidevisninger i går. Flere hundre lesere. Jeg fikk 12 kommentarer fra 10 forskjellige lesere. De fleste som leser bloggen min legger ikke igjen spor etter seg, jeg vet ikke hvem de er. Det betyr ikke at det jeg skriver ikke påvirker eller på annen måte betyr noe for de som leser. Sånn er det jo med alle dere andre bloggere og. Man rører på ett eller annet vis langt flere enn de som legger igjen kommentarer.
Vivian opplevde i går at en leser kom på døra med en blomsterbukett. Utrolig koselig og utrolig forståelig. Mamma på hjul bloggen er en blogg som betyr mye for mange, og hun er drivende god til å skrive. Men selv om vi ikke får blomsterbuketter på døra tror jeg mange av oss har opplevd at folk har tatt kontakt og kommentert at de leser bloggen vår. Både mennesker vi kjenner og mennesker vi ikke kjenner. Jeg har i det minste opplevd det flere ganger. Det føles litt flaut, og jeg blir litt satt ut og klarer ikke alltid svare så godt for meg ved slike anledninger, men selv om jeg synes slike møter er litt kleint blir jeg veldig glad for hyggelige kommentarer. Det er vel det som setter meg litt ut der og da. Jeg blir rørt og glad og vet ikke helt hva jeg skal svare. Man er mer vant med å få kritikk enn ros.
Så vi som sitter her og knotter ned våre tanker uten alltid å få så mye respons, vi når flere enn vi kanskje tenker på. Det vi knotter ned betyr noen for andre. De velger å klikke seg inn på akkurat vår blogg for å om ikke annet la seg underholde.
Freden har senket seg i Drømmehuset. Huset er vasket for andre gang i dag, og middagen er spist. Da vi kom hjem fra kaffe-latte og lørdagshandel hadde en av hundene etterlatt tydelige spor på løs mage i deler av første etasje. Det var ikke lukten av nyvasket hus som møtte oss da vi slo opp døren for å si det slik.
Gamle Gubben Grå tok seg av hunder og vasking mens jeg tok meg av middagslagingen. Vi kan være et godt team når vi vil. Nå lukter huset på ny nyvasket, og både vi og vaskefilla har tatt helgen. Fred og fordragelighet rår, og både bolle med ostepop og glass med rødvin har kommet på bordet. Endelig helg!
Det har vært en aktiv uke. Jobb, valg, møter, feiring av Radiografforbundet, Oslotur… I går gikk jeg over 8 km rundt om i Osloa gater ig kjøpesentr. I dag er dagen for restitusjon – og husarbeid.
Jeg startet med lang frokost. Litt knotting på PC, blant annet oppdatere meg litt på saken med Erna og Sindre. Enda en sak om politikere og habilitet, tar den ingen ende? Tydeligvis ikke.
Jeg synes saken om Sindre sine aksjekjøp er virkelig ille. Økonomisk og juridisk skal jeg ikke uttale meg om. Men politisk og ikke minst ekteskapelig er den virkelig ille. Til tross for hva han har fortalt fruen fortsatte han og kjøpe og handle aksjer i stor, veldig stor, stil. Selv når hun forrige helg ba han gi henne en liste over samtlige aksjekjøp og -salg løy han henne midt opp i ansiktet. Han har bevisst passet på å selge seg ned slik at alsjeporteføljen ar lik til nyttår hvert år, og så hadde han hele året på å !eke seg med aksjer og tjene store penger.
Dette har han gjort vell vitende om at hvis forholdet ble oppdaget ville det ha alvorlige konsekvenser for ektefellens politiske så vel som yrkesmessige karriere. Snakk om drittsekk! Og jeg som i grunn har sett på han som en tøffel i skyggen av Erna.
I mine øyne har ikke Erna noe valg. Hun må velge mellom å fortsette å være Høyres statsministerkandidat og å være gift med Sindre. Så kaldt og så kyniskt. For selv om Erna sikkert vil kunne klare å gjenvinne tilliten frem til stortingsvalget om to år, så vil ikke Sindre Finnes være en fyr jeg vil ha luskende rundt i statsministerboligen.
Etter lang frokost ble det en tur med hundene. Ikke noen lang tur, bare runden her oppe i hundremeterskogen.
Så var det husarbeidet da. Etter 5 lørdager på valgkampstand var helgelista lengre enn vanlig. Nå er lista gjort. Drømmehuset fremstår langt bedre. Straks blir det bytur og kaffe-latte. Og så skal jeg lade batteriene resten av dagen.
Inspirasjonen til dette innlegget fikk jeg når jeg leste dette innlegget til Frodith. Er man ikke et følelsesmenneske hvis man ikke gråter? Hvis ikke tårene kommer sprutende når man er trist, sint, rørt, glad…?
Jeg har grått bøttevis av tårer opp gjennom livet. Heldigvis sjeldnere og sjeldnere. For jeg ser på de forræderske tårene som tegn på svakhet, og er det noe denne kjerringa ikke ønsker å fremstå som så er det svak. Jeg er, eller var da, kjerringa som fikser alt. Jeg gråter helst når jeg er alene og ingen ser meg, da kan tårene renne stille. Hulking og slikt er det sjelden noe av. Bare tårer som renner stille nedover kinnene.
Tårer kommer helst når jeg er skikkelig trist, eller når jeg føler meg urettferdig behandlet.
Men hvis følelsene er for sterke blir jeg mer “stiv maske” og jeg føler at jeg ser meg selv utenfra. En person som bare handler mekanisk mens følelsene roterer i hodet. Jeg var ikke blant de som gråt verken høyest eller mest i bisettelsene til mine to barn eller i bisettelsen til Mamma. Men følelsene var der, jeg var så trist at jeg handlet mest på autopilot. Antakeligvis for at ikke følelsene helt skulle ta overhånd.
I begravelsen til Mamma sto en venninne av meg totalt oppløst av tårer og hulket høyt mens en annen venninne nærmest måtte holde henne oppe for at hun ikke skulle falle sammen på bakken. Jeg sto der og tok i mot kondolanser av en uendelig kø av mennesker mens noen få tårer rant stille nedover kinnene mine. Likevel er jeg ikke i tvil om at det var jeg som var mest følelsesmessig berørt.
Å gråte i begravelser og bisettelser er for meg ok. Også for meg selv. Det er ikke tegn på svakhet. Det er et naturlig uttrykk for sorg. Verre er det når de forræderske tåren kommer når jeg føler meg urettferdig behandlet. Da skulle jeg ønske at jeg kunne klare å ta på meg den profesjonelle masken og beholde steinansiktet.
Når jeg kjenner tårene begynner å brenne i øyekroken i disse situasjonene kjemper jeg en desperat kamp for å holde tårene i sjakk. Hvis demningen til slutt brister kommer det ikke bare en tåre, da renner de i strie bekker og jeg bruker utrolig lang tid på å få stoppet strømmen.
En gang tårene rant i strie strømmer og det var umulig å stoppe de. Jeg hadde forsøkt og klart det ganske lenge, men nå var demningen borte og tårene rant mens jeg hatet meg selv for å ikke klare å holde meg. Jeg ville så gjerne ha fremstått som fattet. Beskyldningene mot meg var så urettferdige. Så til de grader tatt ut av kontekst at alle med en rasjonell tankegang burde se det urettferdige i beskyldningene. Men slik var det ikke. Den fremstillingen de andre i rommet gav var av en person jeg overhode ikke kjente meg igjen i, og jeg pleier å ha relativt god selvinnsikt også på mine negative sider. Skulle jeg klare å få frem en rasjonell tankegang i dette rommet måtte jeg bruke tankekraften min på å få frem de gode argumentene. Bevise uretten og urettferdigheten i beskyldningen, trekke frem bevis på at det de sa var feil. Men alt jeg hadde klart å tenke på det siste kvarteret var at jeg ikke måtte begynne å grine, at ikke en eneste tåre måtte komme til syne i øyekroken. Nå hadde demningen bristet, tårene rant i strie strømmer og jeg hatet meg selv for å vise meg svak. Jeg følte meg uvel, kvalm og hadde bare et intenst ønske om å få slippe om bare å få forsvinne. Gjennom gulvet, taket eller bare gå opp i vanndamp det var det samme bare jeg slapp å stå i den situasjonen et sekund lenger. Sjelden har jeg følt meg så svak, hatt så behov for omsorg.
Spar krokodilletårene dine smalt det fra den mest aktive i konfrontasjonen. Og på ny haglet beskyldningene. Beskyldningene om at jeg spilte på følelser, at jeg sto der og presset frem tårer for å få medfølelse, for å fremstille meg selv som svak. Som jeg var en det var synd på. Jeg har sjelden hatt et behov for å fremstille meg som svak eller stakkarslig. Jeg er kjerringa som fikser alt og slik ønsket jeg på den tiden å fremstå. Jeg ønsket ikke å vise meg svak for andre enn til nød Gamle Gubben Grå, og han var ikke innen rekkevidde der og da. Derimot kjenner jeg noen som bruker både tårer og det å fremstille seg som et offer eller en det er synd på helt bevisst for å oppnå goder, forfremmelser og andre privilegier. Hun som sto der og snakket foraktelig om krokodilletårer var et utmerket eksempel på en slik person.
Jeg ser altså på tårer som en svakhet. Frodith føler seg rar fordi hun ikke gråter.
Så hvem har rett? Jeg eller Frodith? Er det riktig eller feil å gråte? Jeg mener begge har rett. Det finnes ikke noe fasitsvar. Tårer hører hjemme i forskjellige situasjoner hos forskjellige mennesker. Noen tar til tårene for de minste ting, andre viser sjelden eller aldri følelser på den måten.
Tårer er bare et av mange uttrykk for følelser. Det er ikke dermed sagt at de som ikke gråter ikke føler. Følelsene får bare uttrykk på andre måter. Som at man blir mer stille, mer tenkende når man er trist. At man løper en lang tur eller tar en ekstra treningsøkt for å få ut sinne og frustrasjon. At man er så glad at hele kroppen jubler innvendig av glede og stolthet mens du ser helt fattet ut utvendig fordi gleden er over all fatteevne. Følelser kommer til uttrykk på så utrolig mange måter og ingenting er feil – heller ikke å ikke ta til tårene.
Å starte dagen på toppen av Oslo Plaza var ikke feil. Selv om jeg ikke er så glad i høyhus kan en ikke klage på utsikten fra 29. etasje.
Ruslet ned til frokost ved 8-tiden. Alltid greit med god tid til hotellfrokost. Fikk selskap under frokosten av flere radiografer. Det ble lang frokost, mere hyggelig prat og oppdatering på pensjonistlivet til et par av dem. God start på dagen.
Så bega jeg meg ut i Oslo. En hel formiddag jeg kunne bruke bare på meg selv til jeg skal møte Datteren når hun er ferdig på jobb. Jeg startet med å utforske Bjørvika. Vandret rundt I en bydel som har grodd frem siden jeg bodde i byen for over 30 år siden. Studerte bygget til Deichmanske og det nye Munchmuseet. Operaen har jeg vært på før, men den er jo flott den og. Liker nok den bedre enn de to andre byggene. Måtte ta en kaffe-latte på terrassen utenfor operaen. Er man turist så er man turist. Været in bød også til en kaffekopp ute.
Radiografforbundet fyller 50 år i år, og i går ble det markert til gangs. Jeg som fremdeles har et ørlite verv i representantskapet var invitert, og klarte selvsagt ikke å si nei til en siste dag sammen med et forbund og en gjeng mennesker som har betydd mye for meg. Jeg jobber ikke som radiograf lengre, men er likevel stolt radiograf.
Jeg koste meg gjennom dagen. Det var lunsj hvor jeg snakket masse med han som var sjefen min da jeg som nyutdannet radiograf på Ringerike Sykehus I 1990. Han sluttet i 92, men vi har alltid hatt god tone når vi møttes. Han sa at en gjeng pensjonerte kollegaer fra Ringerike som han alltid har hatt årlige treff med hadde fortalt at jeg var blitt pensjonist. Vel, det er vel ikke helt sant. Selv om alle er enige om at jeg ikke har helse til å være radiograf så kvalifiserer jeg ikke til å få pensjon og kan kalle meg pensjonist riktig ennå.
Etter lunsj var det faglige forelesninger. Forskjellige radiografer dro trådene fra fagfeltetets spede begynnelse, frem til i dag og litt inn i fremtiden for konvensjonell røntgen, stråleterapi, intervensjon, CT, MR, Nukleærmedisin og mammografi.
Interessante foredrag. Det har alltid vært en rivende utvikling i faget i tråd med den teknologiske utviklingen og det ser ikke til å stoppe nå som AI og kunstig intelligens kommer for fullt. Radiografene omfavner den nye teknologien og bruker den til å gjøre faget bedre i stedet for å se på det som en trussel og stritte i mot. Sikkert en klok tilnærming.
Selvsagt var det og tid til mingling og å veksle noen ord med gamle kjente, og de var det mange av. En av samtalene jeg satte veldig pris på var ei jeg ikke dro kjensel på som kom bort å spurte om jeg var Brit. Hun ville bare takke for litt hjelp jeg hadde gitt da hun hadde litt problemer på jobb. Kall det en slags konflikt. Vi hadde kun hatt kontakt pr. telefon men jeg hadde likevel vært til hjelp. Jeg husker saken og det var godt å høre at ting hadde løst seg og at hun nå var i en stilling hun stortrives i.
Etter foredragene var det å forflytte seg fra et hotell til et annet. Heldigvis lå de i gangavstand fra hverandre. For mens lunsj og foredrag var på Hotel Thon Operaen var middag og overnatting for en del av oss på hotel Plaza på andre siden av Oslo S .
Innsjekking tok en evighet, og selv om jeg hadde det koselig i køen sammen med radiografer jeg ikke har snakket med på noen år begynte både ben og rygg å klage. Det var utrolig godt da jeg kunne flate ut på senga på rommet mitt i 29. etasje. Desverre var det bare en halvtime til aperitiff og deretter middag. Det var i grunn nesten bare å kaste på seg finstasen og shine seg opp. Festmiddag krever jo litt pynt.
Mer mingling og skravling med mange fine radiografer. Festmiddagen ble og tilbragt i godt selskap. Nydelig mat, god vin og godt selskap kan en ha drt bedre? Flink toastmaster, flotte taler og hilsningstale på skjerm fra både helseministeren og stortingspresidenten. Masud Gharahkhani er jo utdannet radiograf, og som han sa i hilsningstalen: stolt radiograf.
Kvelden ble avsluttet med at et band bestående av radiografer, flere med sentrale verv, entret scenen og virkelig satte rockefot. Jeg er mektig imponert! Mannen med gitar midt i bildet for eksempel er forbundslederen vår, Bent Ronny Mikalsen. De spilte en god stund, bord ble ryddet vekk, drt ble laget plass til dansegulv og radiografene lot seg ikke be to ganger. Stemningen var topp.
Mange har sikkert fortsatt halve natta. Jeg gjorde som Askepott og trakk meg tilbake til rommet før midnatt. Jeg koste meg virkelig, men nå skrek kroppen etter en litt mer behagelig stilling. Det var godt å flate ut på hotellrommet og ta kvelden.
For andre gang på under tre uker sitter jeg på bussen på vei til Oslo. Skal delta på Radiografforbundets 50 års feiring. Et siste snev av livet jeg levde og elsket. Jeg gleder meg!. Kofferten er pakket for gallamiddag i kveld og overnatting på hotell. Orker ikke sitte med et blikk på klokka og kanskje måtte løpe før desserten for å rekke siste bussen hjem.
Men før gallaniddag er det lunsj og ikke minst noen forelesninger. Kanskje lærer jeg noe nytt i løpet av dagen og. Faget er i rivende utvikling og jeg har vært ute av faget i snart tre år. Har med meg kulepenn og notisbok. Dukker sjelden opp noe sted uten det. Ville føle meg “naken” på en forelesning uten mulighet for å notere. Lærdom får man alltids brukt for selv om jeg ikke skal jobbe mer som radiograf.
Noen ganger sitter jeg og spinner litt på ideen om å hva som skal til for å gjøre blogg stort igjen. Jeg tror ikke svaret er å importere rosa-bloggerne og deres stil og temaer. Den tid er forbi. Nå er det som Solliv så dekkende skrev her om dagen.
Vi er nåtidens bloggere – 2023 og vi eier internett! Og vi er ikke bare rosa, vi er hele regnbuen…
Jeg forsto aldri hvorfor det var så mye penger i blogg på den tiden det virkelig var det. Jeg leste og kommenterte det ene toppblogginnlegget etter det andre fra Sophie Elise og Isabell Raad. Skrev om å spise piller formet som små bamser for å bli brun, om rumpeoperasjoner, om ville fester og stive drinker til lunsj. Men jeg forsto aldri at dette skulle kunne gi bloggerne de millionlønningene de fikk. Jeg fatter det fremdeles ikke.
Nå er det langt mer mangfold på blogg. Du møter relativt mange forskjellige mennesker som lever relativt ulike liv. Du har Strikkekjerring som driver eget overnattingssted i nord, med litt sang på sykehjem innimellom. Du har Geriatriks som stort sett skriver om ishockey og litt samfunnsrefleksjoner, Du har Laila som skriver om mat. Slik kunne jeg fortsatt. Det er det som er så flott!!! At blogg har noe for alle.
Jeg leser ikke alle bloggene her på plattformen. Det tror jeg det er få som gjør. Vi finner oss noen favoritter som vi føler vi må innom, og så er det noen vi er innom nå og da. Kanskje fordi vi ser en overskrift eller et bilde som lokker oss inn. Kanskje finner vi noe som er så interessant at vi klikker innom neste dag og. Kanskje får vi en ny favoritt. Noen vi har fulgt en stund går vi kanskje litt lei av en eller annen grunn. Klikker ikke inn så ofte lenger. Ting går i perioder. Sånn er det i det minste for meg.
Jeg leser blogg fordi jeg liker mangfoldet. Og så blir man jo kjent med personene bak bloggene på en måte. I det minste det de viser på blogg. Jeg liker mange av de bloggene jeg følger og har fulgt lenge. Ser på de som venner, selv om vi kanskje aldri har møtt hverandre.
Jeg tror at det som kan få blogg til å bli større igjen er å få mennesker som ikke alt er her inne til å få øynene opp for hva blogg er blitt. Det er mange som tror det fremdeles er unge jenter som skriver om sminke og klær, mens sannheten er at det stort sett er voksne kvinner og menn som skriver om de fleste temaene i livet. Det tror jeg vi må få folk til å forstå.
Det hender noen snubler innom en blogg ved et uhell, ble lurt inn via et googlesøk eller noe slikt. Noen finner da det de leser så interessant at de klikker litt rundt på den bloggen og kanskje går inn på blogg.no og leser litt på andre blogger. Jeg traff på ei på torget på lørdag da jeg sto på stand som hadde snublet innom bloggen min på den måten og som nå var fast leser. Å få slike tilbakemeldinger liker jeg.
Det jeg og har fått tilbakemeldinger om fra andre som leser bloggen min sporadisk, men som ikke er blogger selv er at mye her er internt. At man ikke klarer helt å få med seg alt i innleggene hvis man ikke kjenner alle de andre bloggerne her inne. At det noen ganger virker som om vi skriver for en liten intern gjeng som kjenner hverandre. Et lukket samfunn. Siden jeg jo har hatt det med å kommentere andre blogger både i det vide og brede har jeg tatt til meg den kritikken. Tenkt at den tilbakemeldingen ligger det noe klokt i. Å linke til andre bloggere er helt greit, prøve å få andre til å klikke inn også på den bloggen. Skaffe en kollega et klikk eller tre. Men da må det være på en slik måte at våre egne lesere ikke må lese samtlige innlegg fra denne bloggeren det siste halvåret for liksom å skjønne hva det innlegget de sitter og leser dreier seg om.
Folk her inne får skrive om hva de vil for meg. Jeg hopper galant over det jeg ikke finner interesse av å lese. Ukemenyer og ishockey er for eksempel ikke helt mine favoritt-temaer. Men jeg tror bare at vi alle er tjent med å skrive innlegg som får leserne til å vende tilbake til bloggen vår og gjerne andre blogger. Da må vi ikke fremstå som om vi bare skriver for den lille klikke her inne, men for et litt større publikum. Jeg tror og vi alle er tjent med å slutte med interne stridigheter og skitkasting. Jeg tror det er smartere å se på hverandre som kollegaer enn som fiender. Gjerne med litt intern kappestrid, konkurranse om topplasseringa. Jobbe litt for å få til de virkelig gode innleggene. De som leserne vil ha. Men heller heie hverandre frem enn å tråkke hverandre ned.
Dette er bare noen kjerringtanker jeg fikk etter å ha lest Monica sitt innlegg. Men som med de fleste kjerringtanker synes jeg det er relativt fornuftig reflektert.
Man sier at Høyre vant valget. Og ja, Høyre gjorde et bra valg. Med sine 25,8% ble de landets største parti. De har helt klart lov til å være stolte av det. Men vet du at en annen gruppering gjorde det langt bedre?
Hvem det er? Jo det er hjemmesitterne. De som ikke fant tid til å stemme. Ikke på valgdagen, og ikke i den måneden det var mulig å forhåndsstemme. I hjemkommunen min, Ringerike hadde de enda større oppslutning. Hele 44%, lot være å stemme. Det er 11.231 mennesker. Bare på Ringerike. Sammenhengen av kommunestyret hadde mest sannsynlig sett annerledes ut hvis alle de hadde gjort det mange av oss liker å kalle sin borgerplikt.
Så hvorfor velger folk å ikke delta i demokratiet? Hvorfor velger folk å ikke bruke muligheten sin til å bestemme hvem som skal være med å bestemme i kommunen? Jeg vet ikke.
“Hvis du ikke går til valgurnene og avgir din stemme, om den så er blank, så har du ikke lov å klage.”hører jeg mange si. Jeg er enig i det. Samtidig vet jeg at det overhode ikke er sånn det fungerer. Svært mange av de som idioterklærer samtlige politikere i alt fra leserbrev til kommentarfelt ofte er de som ikke gidder å løfte på ræv… stumpen og gå å avgi sin stemme. Det går langt over min fatteevne at hvis de synes vi er så håpløse, at de ikke benytter seg av muligheten til å skifte oss ut med noen som duger.
Nei, jeg mener ikke at alle de som ikke avga sin stemme tilhører gruppen kommentarfeltet fyrster. Langt der i fra. På Ringerike finnes det en håndfull slike fyrster. Det er absolutt ikke godt over 11.000 av dem.
Hva fikk de 11.226 som ikke tilhører kommentarfeltets fyrster til å avstå fra å benytte seg av stemmeretten? Jeg vet ikke, mendet skulle jeg gjerne ha visst. Er de så fornøyd med den jobben vi politikere gjør slik at de synes det er helt greit at vi bare fortsetter? Er det samme hvem som styrer for det blir like håpløst samme hva?
Valget har vært. Det ble som det ble. Men jeg tror vi virkelig bør arbeide for å få opp valgdeltakelsen. Når nesten halvparten velger å la være å stemme så er det en fare for demokratiet. Man overlater beslutningen over hvem som skal bestemme til kun halvparten av folket.
Forskning fra SSB for noen år siden viser at flertallet av hjemmesitterne, sofavelgerne er unge menn med lav utdanning. Litt synd da å tenke på at Høyre er den store valgvinneren i år, og at det resultatet kunne vært annerledes hvis sofavelgerne hadde tatt en rusletur til valglokalet i løpet av den siste måneden. Jeg tror ikke unge menn med lav utdanning hører til kjernevelgerne til Høyre.
