I dag var det bare Monica og hennes siste innlegg som klarte å få frem noe som kan minne om refleksjon hos denne kjerringa. Litt rart egentlig. At innlegget hennes skal bidra til refleksjon er i grunn litt rart, for egentlig forteller Monica ingenting i innlegget sitt. Hun bare hinter om ting hun ikke kan dele med leserne fordi hun da utleverer andre mennesker.
Ikke forstår vi så mye av hintene heller, bare at hun har det vondt.
Monica gruer seg til ferien. Gruer seg til å ha tid til å ta inn over seg vanskelige følelser, vanskelige tanker og kanskje på en måte ta seg tid til å ta del i eget liv.
Monica er flink til å fylle dagene med aktivitet slik at det ikke er tid til å tenke og føle.
Jeg kjenner meg litt igjen i det Monica forteller.
Ikke det at jeg har vært like virvelvind-aktiv som Monica. Jeg har alltid hatt behov for litt alene tid, tid for refleksjon og sortere tanker. Men da jeg levde et travle, hektiske livet jeg elsket hadde jeg så mange tanker som måtte sorteres og reflekteres over at jeg kunne velge hvilke jeg ville slippe frem – og hvilke jeg bare la lokk på.
Nå som livet er roligere er også tankekjøret roligere.
Jeg har hatt tid til å ta frem de tankene og følelsene jeg har lagt lokk på. For meg har det vært godt å ta inn over meg og tenke gjennom de tankene som av forskjellige grunner har vært skjøvet vekk. I stedet for at de ligger et eller annet sted i underbevisstheten og murrer, har jeg hentet de frem. Jeg har tatt meg tid til å reflektere over de. Bearbeide eller sortere tankene, finne ut hva jeg kan endre på fra nå av og ikke minst hva som hører fortiden til.
Man kan ikke gå tilbake i tid å ta andre valg eller gjøre ting på nytt.
Man må leve med de valg man har tatt, og kanskje ta smartere valg i fremtiden.
Vi har alle mennesker i livene våre som tar plass. Noen ganger mennesker som tar mer plass enn det som føles bra. Jeg har brukt tid på å rydde i relasjoner. På å ta et aktivt valg om hvem som skal få mer plass i livet mitt, hvem jeg ønsker å bruke tid på, og på hvem som jeg ikke skal bruke så mye energi og krefter på.
Funnet ut hvem som gir meg energi – og hvem som forbruker mer av min energi enn de gir tilbake.
Jeg har ikke kuttet ut noen – ikke helt. Men jeg får ikke lenger dårlig samvittighet om jeg ikke alltid stiller opp.
Jeg har latt meg selv få en viktigere plass i mitt eget liv. Jeg klarer å prioritere mine behov for å hente meg inn igjen, for rekreasjon, frem for å alltid være tilgjengelig når noen trenger meg.
Det er ikke gjort over natta. Det har vært en prosess som har tatt tid. Men det har vært en prosess som har gjort meg godt. Jeg har på mange måter blitt en bedre versjon av meg selv. Jeg har det bedre.
Jeg tror at først når du har det bra med deg selv kan du og være noe for andre.
Jeg elsket det livet jeg levde, men jeg brant mitt lys i begge ender.
Når jeg tenker tilbake tenker jeg på det pulserende livet, på alle utfordringene som opplevdes som positive, på hvor mye jeg kjente med hver fiber i kroppen at jeg levde, at jeg deltok, at jeg var en viktig del av samfunnsmaskineriet. Min innsats utgjorde ofte en forskjell.
Når jeg tenker tilbake husker jeg og alt stresset. Følelsen av å ikke strekke til. For samme hvor mye jeg sto på, var det alltid ting jeg ikke rakk. Alltid ting jeg hadde dårlig samvittighet for. Var jeg på jobb ut over kvelden og satt med tillitsvalgtsarbeid, hadde jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke var med familien. Var jeg sammen med familien burde jeg ha forberedt det møtet, regnet litt mer på overhenget, snakket med det medlemmet… Og så var det venner da, som ringte og “maste” om at jeg skulle finne tid til en kaffekopp – eller å male kjøkkenet deres.
Jo travlere jeg ble, jo flere oppgaver mente jeg var mine. Mange hadde forventninger til alt jeg skulle fikse, men jeg var nok flink til å føle ansvar for langt mer enn det som i virkeligheten var mitt ansvar. Jeg hadde alt for store forventninger til hva denne kjerringa unne fikse og hva jeg kunne rekke hvis jeg bare beit tenna sammen og sto på.
Jeg savner mye av det livet jeg levde, men jeg savner ikke følelsen av å ikke strekke til.
Det gjør meg godt å ha tid til de oppgavene jeg skal gjøre. Det gjør meg godt å føle at dagene, ukene, månedene ikke er for korte. At tiden strekker til til det jeg skal ha gjort. At jeg har overskudd til å gjøre ting jeg har lyst til.
Det gjør meg godt å ikke være å sliten bestandig.
Så selv om jeg savner livet jeg en gang levde vet jeg ikke om jeg ønsker meg tilbake.
Jeg tror alle har godt av å stoppe opp litt en gag i blant. Ta seg tid til å tenke over hva som gir energi og hva som tapper en for energi – og så finne ut hva man skal gjøre med den erkjennelsen.
