Radiografforbundet fyller 50 år i år, og i går ble det markert til gangs. Jeg som fremdeles har et ørlite verv i representantskapet var invitert, og klarte selvsagt ikke å si nei til en siste dag sammen med et forbund og en gjeng mennesker som har betydd mye for meg. Jeg jobber ikke som radiograf lengre, men er likevel stolt radiograf.

Jeg koste meg gjennom dagen. Det var lunsj hvor jeg snakket masse med han som var sjefen min da jeg som nyutdannet radiograf på Ringerike Sykehus I 1990. Han sluttet i 92, men vi har alltid hatt god tone når vi møttes. Han sa at en gjeng pensjonerte kollegaer fra Ringerike som han alltid har hatt årlige treff med hadde fortalt at jeg var blitt pensjonist. Vel, det er vel ikke helt sant. Selv om alle er enige om at jeg ikke har helse til å være radiograf så kvalifiserer jeg ikke til å få pensjon og kan kalle meg pensjonist riktig ennå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Gjør føttene klar for våren

Etter lunsj var det faglige forelesninger. Forskjellige radiografer dro trådene fra fagfeltetets spede begynnelse, frem til i dag og litt inn i fremtiden for konvensjonell røntgen, stråleterapi, intervensjon, CT, MR, Nukleærmedisin og mammografi.

Interessante foredrag. Det har alltid vært en rivende utvikling i faget i tråd med den teknologiske utviklingen og det ser ikke til å stoppe nå som AI og kunstig intelligens kommer for fullt. Radiografene omfavner den nye teknologien og bruker den til å gjøre faget bedre i stedet for å se på det som en trussel og stritte i mot. Sikkert en klok tilnærming.

Selvsagt var det og tid til mingling og å veksle noen ord med gamle kjente, og de var det mange av. En av samtalene jeg satte veldig pris på var ei jeg ikke dro kjensel på som kom bort å spurte om jeg var Brit. Hun ville bare takke for litt hjelp jeg hadde gitt da hun hadde litt problemer på jobb. Kall det en slags konflikt. Vi hadde kun hatt kontakt pr. telefon men jeg hadde likevel vært til hjelp. Jeg husker saken og det var godt å høre at ting hadde løst seg og at hun nå var i en stilling hun stortrives i.

Etter foredragene var det å forflytte seg fra et hotell til et annet. Heldigvis lå de i gangavstand fra hverandre. For mens lunsj og foredrag var på Hotel Thon Operaen var middag og overnatting for en del av oss på hotel Plaza på andre siden av Oslo S .

Innsjekking tok en evighet, og selv om jeg hadde det koselig i køen sammen med radiografer jeg ikke har snakket med på noen år begynte både ben og rygg å klage. Det var utrolig godt da jeg kunne flate ut på senga på rommet mitt i 29. etasje. Desverre var det bare en halvtime til aperitiff og deretter middag. Det var i grunn nesten bare å kaste på seg finstasen og shine seg opp. Festmiddag krever jo litt pynt.

Mer mingling og skravling med mange fine radiografer. Festmiddagen ble og tilbragt i godt selskap. Nydelig mat, god vin og godt selskap kan en ha drt bedre? Flink toastmaster, flotte taler og hilsningstale på skjerm fra både helseministeren og stortingspresidenten. Masud Gharahkhani er jo utdannet radiograf, og som han sa i hilsningstalen: stolt radiograf.

Kvelden ble avsluttet med at et band bestående av radiografer, flere med sentrale verv, entret scenen og virkelig satte rockefot. Jeg er mektig imponert! Mannen med gitar midt i bildet for eksempel er forbundslederen vår, Bent Ronny Mikalsen. De spilte en god stund, bord ble ryddet vekk, drt ble laget plass til dansegulv og radiografene lot seg ikke be to ganger. Stemningen var topp.

Mange har sikkert fortsatt halve natta. Jeg gjorde som Askepott og trakk meg tilbake til rommet før midnatt. Jeg koste meg virkelig, men nå skrek kroppen etter en litt mer behagelig stilling. Det var godt å flate ut på hotellrommet og ta kvelden.