I dag var jeg litt slem…

I lengre tid har jeg irritert meg over at noen av mine Fb venner sprer hat og fremmedfrykt ved å dele og like innvandringsfiendtlige artikler og innlegg .  Og jeg har lurt mye på hva jeg skal gjøre med det.
De som kun var perifere bekjente som jeg hadde som venner bare fordi vi arbeidet sammen en gang i forrige århundre, delte klasserom fire timer i uka på gymnaset eller trådte våre barnesko på de samme bygdeveiene var lette. De slettet jeg bare. De vil knapt merke det. 

Men det var fire personer jeg ikke fikk meg til å slette. De er fine mennesker som jo også poster mye fornftig og som jeg er glad i og bryr meg om.  Jeg har lyst til fremdeles å se bildene deres, lese hva de har til middag og ha kontakt med dem.  Dette er og fire personer som jeg ville snakket med hvis jeg møtte på gata. So jeg av og til tar en kaffekopp med og som nok og ville merke det hvis jeg slettet dem.

Jeg har vurdert å kommentere delingene deres, men vet at i noen tilfeller vil det vekke til live troll jeg ikke ønsker å debatere med. Det pleier å bli så tidkrevende. Og innerst inne har jeg følelsen av at disse fire av og til trykker liker og del uten å tenke helt igjennom hva de liker og deler. Jeg har ikke lyst til at de skal bli stigmatisert av andre venner for holdninger de kanskje ikke har.

For noen dager siden kom jeg over denne glade gjengen på Fb.  Det er en gruppe mot rassisme og fremmedfrykt og for individer, humor og bamseklemmer.   Siden jeg ble medlem har feeden min vært overfyllt av positivitet, humor og hylling av indiidet. Gruppa har i skrivende stund over 30.000 medlemmer.  Det er helt fantastisk – og har gitt meg troen på at verden ikke er blitt helt gal, tross alt.

I dag meldte jeg inn de fire jeg snakket om i sted inn i denne gruppa. 
Nå vil feeden deres overstrømmes av godhet. De vil av gammel vane trykke liker og dele ukritisk. Nå vil de spre det gode budskap, og  kanskje komme til fornuft.

Så deg igjen …

Jeg satt i bilen påparkeringsplassen utenfor Kiwi og sjekket sosiale medier på mobilen.  Mitt eget lille friminutt etter en lang arbeidsdag og før helgehandel og hjem til middagslaging og helgerydding..  Noen gikk frobi bilen min på vei til bilen som var parkert ved siden av min og kastet et blikk inn i bilen min. Jeg merket blikket som stoppet opp ett par tre sekunder, og tittet opp og møtte blikket ditt. 

Du gikk bak varebilen for å sette inn varene  Jeg så ned i mobilen et par tre sekunder, kastet et blikk på varebilen ved siden av,Logoen på siden viste at det var firmabilen din. Jeg gikk ut og vi hilste raskt og ble stående og prate.  Først sånne vanlige fraser, “Så, nå er det helga” osv.  
Men tomt small-talk  er liksom ikke oss. 
SMS utvekslingen vi hadde for en tid siden hadde beroliget meg. Det jeg fryktet mest hadde ikke skjedd.  Så selv om du fremdeles var alvorlig syk, kjente jeg ikke panikken. Det var godt å se deg. Godt å se deg i aktivitet – selv om du selv synes at det ikke var stort du orket

Du unskyldte at du var litt på jobb, jeg smilte og sa at jeg trodde det var sunt at du var i aktivitet, så lenge du tok hensyn og ikke overanstrengte deg.
Du nevnte opperasjonen du venter på og som du håper du får snart. Jeg forhørte meg om sykehus, og sa de var flinke.  
Du trengte bekreftelse på at dette kom til å gå bra. At en hjerteopperasjon i grunn var peace  of cace,  Jeg er jo helsearbeider. Jeg kan selvsagt alt og gi den tryggheten. 
Jeg så deg inn i øynene og sa. “Det går nok bra.  Du vet, jeg ble hjerteopperert allerede da jeg var 18.”   Det var gått å se skuldrene som senket seg, Plutselig kom du på at, jeg hadde jo vært gjennom en hjerteopperasjon, og du hadde aldri sett på meg som syk. Jeg var jo som alle andre. Dette kom til å gå bra og du kom til å bli den du alltid har vært.

Det går bra, kjære venn. Du må aldri tro noe annet. Selv om det er mange slags hjerteopperasjoner. Du og jeg har ikke samme hjertelidelse, skal ikke ha samme opperasjon, og det selvsagt er forskell på en ungdom på 18 og en mann i 50 åra.
Men du som aldri har hatt tid til å være syk, trenger ikke bli fortalt alt som kan gå galt, alle komplikasjonene som kan komme, Du trenger bare bekreftelsen på at dette går så bra.
Så skal jeg passe på å stå på sidelinja og heie også de dagene ikke alt går rett vei, de dagene fremgangen går alt for sakte, og når du frustrert finner ut at du ikke orker noen ting.  For til syvende og sist kommer dette til å gå bra. Det må gå bra.

Troll kan sprekke….

Et av net-trollene har krabbet opp fra kjellertrappa og forsøker  å bli stueren.

Aftenposten benytter halve forsiden og to dobble sider inne i avisen på Hege Storhaug og hennes tanker, Det skremmer meg.
Nårjeg sjekker Fb siden hennes finner jeg ut at to av mine fb venner liker siden og budskapet hennes.  To mennesker som jeg ser på som både samfunnsbevisste og fornuftige . To mennesker som jeg vet at deler en del av mine holdninger til ganske mye.  Det skremmer.

Hege Storhaug har som mål å redde årt demokrati og vår frihet, forteller artikkelen i Aftenposten.
Demokrati og frihet er verdier som vel de fleste setter høyt og vil verne om. Vi er ikke så ulike der, Storhaug og jeg.  
Videre snakker hun om de fire sentrale friheter: Ytringsfrihet, Religionsfriet, Likestilling og Alle mennesker er like mye verdt.  Ja, det er fire flotte verdier. Verdier jeg og er villig til å kjempe for å bevare. Verdier jeg og setter høyt.

Men der stopper likheten mellom meg og Hege Storhaug.

For hun vil kjempe for ytringsfriheten med å sensurere Koranen og be “Staten” kontrolere innholdet i de muslimske menighetene og hva som blir forkynt der. slik at innholdet ikke er i strid med statens politiske interesser. Jeg kan  ikke forstå at man kan kjempe for ytringsfrihet med sensur.

Hun er for religioksfrihet, men vil foby religiøse hodeplagg – eller hun vil forby hijab. For de som ikke vet det er hijab “skaut” Altså ikke noe som dekker ansiktet – kun håret.Hun vil stenge moskeer – og stanse nybygg av moskeer. Hun vil som sagt sensurere Koranen, muslimenes hellige bok, og føre streng kontroll med de islamske menighetene,  Jeg klarer ikke å fatte at dette har npoe med religionsfrihet å gjøre.

Hun er for alle menneskers likeverd, men vil nekte de hun kaller fundamentalister å haarrangementer på offentlige steder.  

Videre ønsker hun gjerder rundt landegrensene og soldater som kontrolerer og stopper de som er uønsket ved grensene.  Hva har dette med frihet å gjøre?

Er det bare jeg som synes det er litt mange selvmotsigelser i hennes resonement?

En lukket stat med streng grensekontroll, sensur, religiøs kontroll, politisk kontroll og hvor det er strenge lover for hvordan man skal og ikke skal gå kledd.. Dette minner meg om stater jeg ikke ønsker å leve i. Dette minner om stater jeg ikke forbinner med demokrati, med menneskerettigheter eller med frihet.   Dette minner mer om en fundamentalistisk stat. Jeg trodde det var fundamelatisme Hege Storhaug virkelig frykter.

 

Du kaller meg en løgner, Sylvi…

Jeg liker det ikke når folk kaller meg en løgner.  Jeg setter min ære i å fremstå som ærlig og sannferdig. Jeg vet at noen ganger er jeg alt for ærlig. Jeg vet at noen ganger kan min ærlighet og min rett-frem-måte å si ting på såre folk.  Det beklager jeg. Jeg liker ikke å såre mennesker.

Det føles og litt spesielt å bli kalt en løgner av et menneske jeg aldri har møtt.  For jeg har aldri møtt statsråd Listhaug.  Hvordan kan hun da beskylde meg for å være en løgner?

Hersketeknikk kalles det når folk i maktposisjoner utøver sin makt ved å latterliggjøre eller karakterisere mennesker som er i lavere posisjoner enn dem.  Hersketeknikker utføres stort sett av makt mennesker som søker makt kun for å ha makt,  En statsrådspost er en stilling som gir både makt og status, men det viktigste er vel at en statsrådpost gir en posisjon til å lede, ta ansvar og handle slik at utviklingen går den veien man ønsker?

Nå ønsker nok ikke statsråd Listhaug og jeg kanskje den samme utvikling av  innvandring og integreringspolitikken.  Det er greit. Og selv om det er med bekymring jeg følger hennes politiske krumspring for å hindre at folk som flykter fra krig og elendighet skal få mulighet til å skape en trygg fremtid, eller en liten pustepause før oppryddingsarbeidet tar til her i landet,.  så er det politiske beslutninger som hun i tråd av sin statsrådspost  er satt til å fronte.  
Jeg liker det ikke, og jeg vil sloss politisk for å få til en endring, få til en utvikling som gjør at Norge fremdeles kan fremstå som en human stat.

Men det som gjør meg sint. Og som gjør meg sikker på at Sylvi ikke er den rette til å inneha en statsrådspost er at hun går ut og kaller en hel del av landets befolkning for løgnere. 
For Sylvi, jeg er ikke redd for mine barns fremtid.  eller det er vel alle foreldre,  Men det at det kommer flere flyktninger og innvandrere til landet i en periode hvor verden er i brann, gjør meg ikke mer bekymret enn den stadige bekymring alle mødre og fedre til enhver tid har for sine barn.  Ikke er jeg redd for mine fremtidige barnebarns fremtid heller, bare så det er nevnt.

eller…

Nå snakket jeg ikke helt sant. Jeg er litt bekymret for hvor samfunnet utvikler seg. Jeg er bekymret for den fremmedfrykten, det fremmedhatet Sylvi med sine utsagn sprer  eller i det minste gir grobunn for -og både gjødsler og vanner.

Det fremmedhatet og den fremmedfrykten som jeg ser sprer om seg i samfunnet, den skremmer meg. Den gjør meg bekymret for det samfunnet mine barn skal oppdra sine barn i  Men flyktningene og innvandrere skremmer meg ikke.

Gullstol og goder i fleng…

Listhaug hevder at flyktningungdom blir båret inn i landet vårt på gullstol, og siden hun er innvandringsminister vet hun antakelig hva hun snakker om.   For hun kan ikke ha tatt feil?  Det er ikke våre ungdommer hun snakker om?   Ungdommer som bor hjemme til de er langt oppe i tjue-årene,som til nød klarer å rydde sitt eget rom og på en god dag kan mases nok på at de gidder å gå ut med søpla eller å ta ut av oppvaskmaskinen?  Ungdommer som vi helt frivillig er ubetalte tjenere, privatsjåfører og utømmelige bankkonto for.  Vi rydder etter dem, vasker klærne deres,  kjører de hit og dit og åpner villig lommeboka  enten det gjelder penger til kantina på skolen, den nye jakka de bare må ha, litt ekstra penger til en tur på byen en fredagskveld eller innskuddet på deres nye bolig.
Hva folk hjelper sine egne barn med,har jeg ikke noe med – men det å bruke ordet om gullstol for å beskrive ungdom og barn som reiser alene gjennom hele Europa gir meg litt flau smak i munnen….

“Det er ikke synd på dem, de har mobiltelefon” er neste uttalelse som jeg grunner litt over. Ja, de har i likhet med våre unge mobiltelefoner.  Det må føles trygt for en mor eller en far som er igjen i Syria at de har mulighet til å ringe til barna sine og høre at de har det bra – eller å få et livstegn når poden har kommet seg over Middelhavet i live.  Jeg vet hvor engstelig jeg er når mine håpefulle er ute på tur, hvor engstelig ville jeg ikke være hvis jeg visste at de var prisgitt menneskesmuglere .  
Men i motsetning til våre unge, kan de nok ikke bare ta opp telefonen og ringe hjem etter hjelp når de møter på problemer.  Det er ingen foreldre som kommer i egen båt eller sender taxi hvis gummibåten synker midtveis over Middelhavet.  
Mens våre ungdommer flittig bruke mobilen til å ringe hjem slik at mamma eller pappa kan overføre litt penger når kontoen er tom, og fristelsene på ferie mange, forvntes det i mange tilfeller at flyktningungdommer som kommer hit raskt etter ankomst skal kunne sende penger tilbake til foreldrene i hjemlandet.  

Flyktningproblemet er mangesidig og komplekst. Jeg har ikke alle svarene. Jeg har ikke alle løsningene. Jeg er ikke innvandringsminister.  Men hadde jeg vært det hadde jeg ikke ønsket å bidra hverken til stigmatisering, fremmedfrykt eller fordommer slik Listhaug gjør.

Tenker på deg…

Fikk høre i dag at du var syk.  Ikke forkjølet,men sånn ordentlig og mer alvorlig syk. 
Ryktene var litt diffuse på hva slags sykdom, så tankene har kvernet rundt i hodet mitt i hele dag.  Ha det skjedd det  vi vel begge har fryktet ved flere anledninger at du har klart å arbeide til du stuper ?
Du har alltid arbeidet mye, for mye vil nok mange mene.   Det var tider det irriterte meg.  Det var tider jeg overhode ikke forsto dine prioriteringer.  Men det er lenge siden.  Det er lenge siden jeg forstod at for deg var det en livsstil.  For deg var jobben selve meningen med livet.  

Vi har kjent hverandre lenge.  Og mange ganger har vi kjent på frykten over at du en gang skal møte veggen så det sier pang. Virkelig PANG:  Er det det som har skjedd? Det har vært nære på flere ganger før. Varselklokkene har kimt, men du har aldri vært villig til å lytte. I kke lytte godt nok til å endre kurs, endre livsstil, ikke ha arbeidet som første prioritet i livet ditt. Har du endelig tatt grep og endret retning?

Jeg husker en biltur en mørk høstkveld.  Du stirret rett frem på veien foran oss og sa “Jeg tror ikke jeg kommer til å bli 40.”  Det ble stille i bilen.  Jeg så på deg. Studerte deg nøye.  Du var askegrå og dratt i ansiktet .  Øynene var uten liv.  En gammel mann.  40 års dagen din som lå noen måneder frem i tid, på andre siden av vinteren virket utrolig langt frem.  Jeg svelget, og sa:”Nei, hvis du ikke endrer på måten du lever, tror ikke jeg det heller..”   Vi kjørte videre i taushet.  Vi visste begge to at du så utrolig gjerne ville leve til du ble 40. Vi visste og begge to at du ikke kom til å skifte gear.. At du fortsatt ville gi alt, stå på. Så fikk det gå som det  går

Du ble 40.

Noen år senere tikket det inn en sms på mobilen min en kveld jeg var i middagsselskap hos svigermor.  “Hei.  Jeg har blitt lagt inn på sykehuset. Har mistet følelsen på den ene siden. Skal snart bort til dere. Ville bare forberede deg, i fall du var på jobb”.   
Det var ikke siste gangen du besøkte arbeidsplassen min…..

Sist vi snakket sammen, et hastig møte på et kjøpesenter,  vi rakk bare å veksle noen ord. Jeg husker jeg sa at du drev rovdrift på kroppen og helsa di. Du var klar over det, sa du. Men med en resignert skuldertrekning konkluderte du: at det ikke var mye du kunne endre.   Så hastet du tilbake til jobb.  

Nå er du sykmeldt. Langtids sykmeldt sier ryktene.  Jeg håper at det betyr at du har tatt grep. At du har forstått at det er lov å lytte til kroppen når kroppen skriker etter at du skal ta en pause.  Jeg håper at det ikke betyr at du virkelig har møtt veggen. At det store smellet har kommet.  

Vi har ikke hatt jevnlig kontakt de siste årene. Bare snakket sammen nå og da.  Men i kveld sendte jeg en sms med ønske om alt godt. 

Familiemiddag på beste vest…

Tre generasjoner var samlet rundt spisebordet.   Samtalen hadde så langt dreid seg om været.  Trygt tema. 
Fra været dreide samtalen etterhvert over på et annet aktuelt tema.  Flyktningsaken eller innvandringssaken, litt avhengig av politisk ståsted.  Ikke like trygt samtaletema…
Jeg bestemte meg raskt for å ikke tone flagg. Det er ikke alltid like lett å være radikal og rød svigerdatter i en konservativ familie fra Oslo beste vest..

Det var under en av Svigermors tirader om lykkejegere som bare ønsket seg et bedre liv, og at det i og for seg ikke var så vanskelig å forstå, men at det selvsagt ikke gikk an,  at Yngste Sønn fikk inn et motargument,,  “Noen vil bare at alle skal ha det like bra”  .
en svigermor tok den tonen man tar til et barn som har en litt for naiv innstilling til viktige problemer, og forklarte med all tydelig bedrevitenhet, at det gikk jo ikke an. “Da måtte jo vi få det litt dårligere her.” og så kom leksa om innføring av eiendomsskatt og i Oslo, og bilfritt sentrum.

Yngste Sønn pekte vel på det som er sakens kjerne.  Er vi villige til å dele på våre goder, kanskje senke vår egen levestandard litt for at mennesker som har mistet alt de eier og har i livet skal få oppleve trygghet og fred?  Er vi villige til å dele når det dreier seg om å dele mer enn enn det å gi bort de umoderne klærne vi ellers hadde kastet?  Er i villige til å vise litt mer medfølelse, litt mer empati enn bare og  kjøpe seg bedre samvittighet ved å donere fra-vokste klær?

Er det noe jeg har misforstått:?:…….

Møte mat på torsdag…

“Fordi jeg fortjente det?” på fredag…

Trodde jeg liksom var på slankekur….

MEN i dag tygger jeg piller
– og forbereder meg til Svigermors deilige middag…

Noen gram ned – og noen gram opp…..

Neida. Jeg har ikke gitt opp.  Slanking handler om viljestyrke, var det ikke så?  Slanking handler om å sette seg mål og nå dem,  Og jeg er flink til å nå de mål jeg setter meg, selv når veien mot målet er lengre og mer kronglete enn jeg hadde sett for meg.  
Men det går sakte.  Alt for sakte for en utålmodig sjel. Det skorter litt på motivasjonen når vektkuren er som en rett linje med ørsmå krusninger.  Skrittelleren og colaen går som regel geit. (Skrittelleren viser pluss skritt i massevis, og cola-sprekkene er ikke for mange…) Kostholdet er og greit.  Men kiloene sitter like forbasket..

Så i går bestemte jeg meg for at det må hardere lut til.
Jeg tok en tur på apoteket og kjøpte noen vidunderpiller. Tenkte en kick-start er det som skal til for å holde motivasjonen oppe.  
Jeg tror i utgangspunktet ikke at piller og pulver er måten man slanker seg på, men tenker at det kanskje kan hjelpe til med å få vektkurven til å peke nedover litt raskere, og på den måten gi meg en god start og litt ekstra motivasjon..  

Så får vi se hva vekta viser etter en uke med piller.

Deilig med helg

Jeg har ikke skrevet noe på noen dager, men det er ikke fordi jeg har sittet og kost meg med cola og marsipan og helt sluttet å gå. Neida. Skrittelleren viser fremdeles et overforbruk av skritt, og selv om jeg koser meg litt ekstra i helgen er det ikke blitt de store utskeielsene..  

Fredag hadde jeg en liten tur innom vekta, og selv om kiloene ikke hadde rast av, hadde det ikke kommet noen flere heller.  

I dag har jeg trimmet godt. Har løpt kjellertrappa opp og ned en mengde ganger. Jeg har ryddet det vi kaller “Kles-rommet” ett av soverommene i kjelleren som vi har brukt til oppbevaring av lintøy, skistøvler, sportsklær, arbeidsklær etc.  Fordi også alle baljene og eskene med julepynt har stått der nede, så har det ikke vært så mye gulvplass ekstra og rotet har ikke blitt lagt på plass, og det hele har blitt litt uryddig.  I tillegg har jo guttene vokst en god del, slik at mye er blitt for smått. I dag har jeg hatt en real opprydding. Det var litt av en jobb, men du så godt å få gjort.  God trim var det og.

Så, nå er jeg straks klar for ny uke og nye muligheter.