Det er Kokkejævel langt der oppe på bloggtoppen som lanserer den teorien. Eller han spør retorisk “Vil du drepe oss med kaldt blod, Mæland?” og jeg slenger meg på det spørsmålet selv om jeg bare er på en 46. plass. på lista.
Veien mellom Alta der Kokkejævel bor og nærmeste sykehus har vært stengt 35 ganger denne vinteren. Den har vært kolonnekjørt nesten 60 ganger. Mange kommuner og steder i nord har det på samme måten. Det er fint mulig at enkelte steder har hatt enda større utfordringer enn Alta.
Hvis veien fra Alta til sykehuset er åpen, og været er bra kjører man de 14 milene på halvannen time. Som regel bruker man to timer. Ja hvis veien er åpen da, 35 ganger de siste 26 ukene har den vært stengt. Da kommer man seg ikke til sykehuset.
Mange rådmenn, ordførere og kommuneleger der nord har derfor innført “søring-karantene” Alle som har vært sør for Dovre må to uker i karantene. Bakgrunnen for det er jo at det er mye mer covid19 her på sentrale Østlandet enn det er i nord. Og helsevesenet der oppe er i enda mindre grad enn her nede rustet for å ta i mot det trykket av pasienter som fort kan komme hvis pandemien slår til for fullt i enkeltsamfunn i Nord Norge. Dette kommer ikke av at helsepersonell i Nord Norge ikke er like flinke som i andre landsdeler, for det er de. Men fordi naturen og geografien gir de flere utfordringer det kanskje ikke er så lett å forstå for oss sørpå. I tillegg har det foregått en systematisk nedbygging av beredskapen i hele helse-Norge. Det skrev jeg om i dette innlegget. Beredskapen som var rasjonalisert vekk
Selvsagttaler både jeg og Kokkejævel for døve ører. For i går ble det et forlik mellom regjeringen, KS og NHO: De laget et rundskriv som langt på vei pålegger kommunene i nord og oppheve “søring-karantenene” : NHO tordnet, og varsler at de vil gå til stortinget og be de bruke Corona-loven hvis kommunene i nord ikke retter seg etter regjeringens rundskriv og de nasjonale retningslinjene. Ja, det er viktig og holde hjula i gang., men er det viktigere enn å redde liv?
På fredag skulle jeg en snartur innom polet. Skaffe meg en boks pappvin til helga. Jeg parkerte bilen i parkeringshuset 17.23 og tok glassheisen opp til polutsalget. Vi har det fint her på Hønefoss. Eget parkeringshus og glassheis når vi skal på polet, så lenge det varer. Over påske har polet også presset seg sammen med de andre butikkene som er igjen i sentrum inn Da er så og si hver eneste butikk samlet i kjøpesenteret Kuben.
Vel nok om det. Ved inngangen til polet ble mannen med den selvlysende lua som forlot parkeringskjelleren rett før meg stoppet av en myndig securitasvskt. Jeg stoppet på et par meters avstand. Det var adgangsbegrensning til polet. Kun fire kunder og en betjening kunne være inne i butikken samtidig.
Etter litt venting kom en kunde ut, og mannen med den selvlysende lua kunne sprite hendene å gå inn på polet. Nå var det jeg som var forest i køa som stadig ble fylt opp bak meg. Du vet, fredag ettermiddag den siste halvtimen før polet stenger. Minuttene sneglet seg av gårde. Ingen kom ut. Securitasvakta virket nervøs og unnskyldende. Jeg var rolig. Det er jo strengt tatt ikke livsviktig om jeg får kjøpt vin eller ikke. Har og noen flasker igjen i den kofferten jeg fikk til jul. Hvordan de som sto med to meters avstand bak meg, vet jeg ikke.
Klokka hadde passert 17.40 før det endelig kom et par ruslende hånd i hånd mot kassa. Jeg fikk lov å sprite hendene og gå inn. Jeg kastet et raskt blikk på paret i kassa og den ene flaska med rose’ vin som de handlet. Kunne ikke en av dere hs gått inn alene. Klart å velge ut vin til fredagskosen alene, og det hadde vært en kunde mindre som måtte vente utenfor?
Vel, jeg har vært lykkelig forelska en gang jeg og. Ingen grunn til å hisse seg opp. Jeg klarte det, nesten. For da jeg rundet en reol så jeg nok et stjerneeksempel på et egoistisk hjernedødt menneske. For der sto det et kvinnemenneske og jabba i telefonen. Det jeg oppfatta av samtalen var dette mer en lang koseprat om alt og alle enn en kort, nødvendig samtale. Hun sto der fremdeles da jeg hadde funnet min portugisiske pappvin, raskt vekslet noen høflighetsfraser med en bekjent og raskt gikk til kassa. Jabba i telefonen og hadde all verdens tid og ingen tanke for de som sto og ventet utenfor.
17.50 forlot jeg polet. Køa var på 8 personer. Den eldre dama bakerst i køa trippet smånervøs. Var nok sikkert usikker på om hun rakk inn før det stengte. Jeg sendte henne et medfølende blikk og tenkte at heldigvis for securitasvakta så hun ikke ut som ei som ville lage bråk.
I trappa ned til parkeringskjelleren møtte jeg en dresskledde mann i førtiårene i raske skritt oppover mot Vinmonopolet. Han kom nok ikke til å rekke å handle fredagsvinen. Jeg kjenner til typen, og sendte noen medfølende tanker til securitasvakta…
Endelig sommertid, og mens Kokkejævel der høyt oppe på bloggtoppen sikkert mente å være ironisk med overskriften sin, mener jeg det oppriktig. Endelig sommertid! Nå er det litt mer forskjell på meg og Kokkejævel enn bare plasseringa på bloggtopplista. (Jeg er fremdeles nummer 46, foresten.) For eksempel at mens Lille Bille står på gårdsplassen vår badet i sol fra en klar, blå vår-himmel så poster Kokkejævel bilde av en nedsnødd bil på sin gårdsplass. To bilder sier mer enn mange ord…
Kokkejævel virker ikke særlig blid i dagens første innlegg. Han skjeller og smeller over at avisene minner folk på at vi skal stille klokka. For Kokkejævel er ikke klar over at det finnes flere typer klokker enn de på mobil og pc. Her i huset må to vekkerklokker, klokka i Lille Bille og bestefarsklokka stilles. (Eller forresten må ikke klokka i Lille Bille stilles. Den har hatt sommertid i hele vinter.) Kokkejævel går så langt at han mener at folk som ikke får til denne kokkestillinga uten hjelp av avisene burde fratas retten til å bære klokke. Vel, i Kokkejævels verden hadde jeg nå vært klokkeløs, for jeg husket ikke at vi skulle stille klokka før jeg leste det i en avis i går. Jeg tror det er flere med meg.
Fremdeles like morgengretten fortsetter Kokkejævel med å klage over selve fenomenet “Sommertid”. Han liker selvsagt ikke det heller. (I dag tror jeg Kjærest bør liste seg rundt i tykke raggsokker, for i dag er kokken hennes ikke i godt humør!) Han liker ikke at han hver morgen må stå opp en time tidligere helt til høsten og normaltid blir gjeninført. Jeg liker ikke å innrømme det, men her er jeg i grunn enig med Kokkejævel. Altså, det med å stå tidligere opp går fint etter et par, tre dager. Men selve klokke-stillinga synes jeg er noe stort tull.
Ikke en gang en positiv avslutning klarer Kokkejævel å trylle frem i dag. Det er ikke bare nysnøen, men også vind der oppe i nord som irriterer han. Her har den kalde snoen som har vært de siste dagene gitt seg. Det var rimelig behagelig da jeg labba morgenturen med hundene. Tenker at vi i løpet av dagen skal ha årets første kaffekopp i kurvstolene på trammen.
Jeg har ærlig og redelig stjålet dette bildet fra Vibbedille For vet dere hva? Jeg var så heldig å vinne denne flotte påskeuroa i Vibbedilles Give away!!!!.
Det gjorde virkelig fredagen min ett hakk eller to bedre i går kveld. Tenk at jeg vant!
Jeg har fulgt Vibbedille en stund. Hun har de flotteste strikkeoppskrift, og jeg tenker at det der skal jeg jammen strikke… Og så kommet jeg på den haugen med halvferdige prosjekter jeg allerede har liggende, og så går liksom litt av lufta ut av meg.
I det siste har hun kastet seg over peiling, og det klør i fingrene mine. Prosjektene ser overkommelig ut. Og jeg har da klart å stryke en og annen peiling da Datter var liten… Kanskje jeg en dag tar mot til meg og kjøper noen perler. Det ser gøy ut!
Men om jeg kommer så langt eller ikke – jeg får noen av de flotte kyllingene Vibbedille har perlet! Jeg er verdens heldigste menneske!
Sånn pleier det å være. Slektas årlige påskeskirenn, og jeg som selvskreven starter og tidtaker. Nummeret på brystkassa er mest til pynt. Det er ikke hvert år jeg deltar i null-løpet. Ikke rart jeg aldri har vunnet vandre-høna.
Hytta hvor påskeskirennet arrangeres ligger i samme kommune hvor vi bor. Så vi kunne rent praktisk dratt på hytta i år. Vi pleier heller ikke å overnatte, så og si alle drar bare opp på dagstur. Hender noen av de unge overnatter, men flesteparten pleier å sette skituppene hjemover når sola begynner å gå ned i vest.
Men vi er rundt 20 med smått og stort. Så i år kan vi ikke treffes til familiehygge, med mindre vi fordeler oss en og en med behørig avstand rundt skogstjernet. Blir litt upraktisk med ei bålpanne midt på tjernet og pølsepinner på flere meter. Må forresten pølsene og så holde seg 2 meter fra hverandre? Nei, det er best vi forblir hver for oss.
Men påskeskirenn eller påskemoro skal det bli! (Det der med ski er jeg mer usikker på…) Vi har allerede bestemt at hver husstand arrangerer null-løp rundt eget hus. Kan jo bli fin underholdning for naboene og…. Vandre-høna skal nok slippe å støve ned i samme hus et år til! Kanskje jeg vinner den i år?
Pølsegrilling skal deles på Snap.
Vi skal ha en gjetekonkuranse jeg ikke skjønte noe av, men det skal jeg finne ut før det blir Skjærtorsdag og arrangementet starter.
Enda er det mange dager til, så flere aktiviteter vil nok dukke opp. Et virus eller tre stopper ikke denne gjengen her!
Kokkejævel er den bloggen som topper lista i dag. Selv er jeg på en 46. plass. Steg fra en 50. plass i går. Dette går strake veien rett til topps!
Kokkejævel har vært ute med noen profesjonelle fotografer og tatt bilde til boka si. Kagge har ennå ikke ringt, så det blir nok ikke noen bok på meg under bokhøsten i høst, men ingen vet hva som vil skje bokhøsten 2021….Og jeg vet og hvilke fotografer jeg skulle bruke. Om jeg ikke har bokavtale så har jeg for lengst skaffet meg eget fotograf-team. “Lasse” og “Tjukken” er selvskrevne til den jobben.
Fotografering av fotograferingen sto datteren til Kokkejævel for, og tross sin unge alder har hun klart å fange både finmarksnaturen og fotograferingen på en fin måte. Noen selfier må det jo og bli når det er en ung fotograf. Og du, jeg digger den lua di! (Sier man at noen digger noe nå for tiden? Er sikkert super-teit å si…. Sier man super-teit? … )
Til de som finner boka til Kokkejævel under juletreet, tror dere kan glede dere – til bildene
Jeg våknet litt før 4 i natt. Det var plent umulig å få sove igjen. Slik var det i går morges og nettene før det og. 04.00, og jeg ligger lys våken mens tankene kverner rundt i hodet. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at når hodet mitt tar til med tankekjør så er løpet kjørt for mer søvn.
Det som plager meg nå er den virkeligheten vi alle lever i om dagen. Det er som den er hentet fra en slik roman jeg vet jeg ikke bør lese. For hver dag som går blir jeg mer betenkt, mer urolig, mer redd. En “usynlig” fiende endrer sakte verden slik vi kjenner den. Vil den noen gang bli den samme igjen?
Nei, jeg snakker ikke om viruset. Det er skremmende nok, jeg innrømmer det. Mange kommer til å bli syke, mange kommer til å dø.. Antakelig flere enn vi helt klarer å forestille oss. Vi i helsesektoren står foran en periode hvor vi kommer til å ha store utfordringer, mer enn nok arbeid og lange vakter. Men hardt arbeid har aldri skremt meg. Heller ikke nå som jeg ikke er helt frisk. Det kommer til å bli tøffe dager, kvelder og netter. Det kommer til å være tøffe skjebner og tøffe prioriteringer. Men det er ikke det som holder meg våken.
Jeg er en hjertesyk, diabetiker som arbeider i helsesektoren. Trippel-risiko-gruppe. Men, nei. Jeg er ikke redd viruset. Det er samme hvor dumt jeg vet det høres, en fare jeg klarer å forholde meg til. Ikke slik at jeg er naiv og tenker at “Det skjer ikke meg eller noen jeg er glad i.” for det har jeg selvsagt ingen garanti for. Men jeg er slik laget at jeg tar den utfordringen hvis eller når den kommer. Og helseutfordringer er jeg i grunn god til å takle. Nei det er ikke bekymringer for egen helse som holder meg våken nattestid.
Jeg bekymrer meg for hva denne pålagte isolasjonen gjør med folk som er ensomme fra før. Jeg kjenner noen av de. Jeg vet mange av de sitter inne, får med seg alle nyhetssendinger og deler alle artikler de kommer over på nett. Uten den minste kildekritikk kastet de seg over artiklene, blir enda mer engstelige og redde. Saklig informasjon kan kanskje nå inn akkurat der og da når vi snakker sammen i telefonen, men når forbindelsen er brutt og neste skremselsartikkel daler inn i feeden på fb er alt glemt.
Mange blir også mer ensomme. Når deres vanlige sosiale arenaer er turen til fysioterapeuten, legens venterom, svømmehallen og kafeen på hjørnet blir ensomheten svært påtrengende når de offentlige møteplassene stenges ned og resten av verden barrikaderer seg inne i hjemmene sine sammen med kjernefamilien. Slike tanker kan holde meg våken nattestid.
Vask hendene! På med plasthansker! Hvor er antibacen? Hold avstand. Hold avstand! HOLD AVSTAND!! HOLD AVSTAND!!!! Det kommer et menneske som ikke hører til vår lille flokk der på gaten. Hva var det? Var det et lite host der borte ved suppeposene? Hvorfor hoster den eldre damen med rullatoren? Eller var det den middelaldrende mannen i dress? Vi er redde for alt og alle. Vi har fått en intimsone på minst ett par meter. For viruset gjør jo at vi ikke kan vite hvem som er fienden. Vi burer oss inne hver og en i vår lille hermetisk lukkede boks og sniker oss engstelige rundt når vi må ut for å skaffe nye forsyninger til flokken. Møter vi noen på en øde skogssti tar vi helst veien på andre siden av tjernet. Tryggest slik. Hvor lenge vil denne frykten for andre mennesker sitte i etter at alt dette er over? Vil vi få et kaldere og mer egoistisk samfunn? Slike tanker kverner rundt i hodet mitt i de sene nattetimer.
Det nye klasseskillene. Klasseskillene mellom de som kan bure seg inne, de som kan ha hjemmekontor, buisiness as usual. De sitter i dressjakke, hvit skjorte og pysjamasbukse og har viktige møter på skype. Sitter der og føler seg viktige, trygge i hver sin hule. Innelåst i en annen leilighet sitter de som ikke lenger har en jobb å gå til. De som er permitterte på ubestemt tid, og som sitter med angsten for at dette skal bli langvarig. Hvordan skal de klare å betale huslån og faste utgifter når de første 20 dagene er over og lønna blir redusert? Så har vi alle vi som ikke kan bli hjemme. Vi som må på arbeid. Renholderne. De ansatte i matbutikkene og oss i Helsesektoren. Vi som står i førstelinja for eksponering av smitte, for selv å bli smittet. Vi som kan se frem til 12 eller 16 timers vakter, se langt etter ferie påskeferie så vel som sommerferie. Hva med oss? Hva vil skje med oss når krisa er over, når vi har kommet gjennom de lange vaktene og vi kan ta av oss munnbind, smittefrakk og hansker og gå ut i solen, ut i livet igjen en gang på ettervinteren 2021. Vil dere huske den innsatsen vi gjorde mens bedriftsledere og helseledelsen satt hjemme i pysjamasbuksa og kun var tilgjengelig på skype? Vil dere da se hvilken verdi det er i yrkene våre, arbeidet vi utfører. Vil vi da få lønn som fortjent? Eller vil dere bare stå i slåbroken på verandaen og klappe? For så å forklare oss at krisepakkene og den kostnaden denne pandemien hadde på samfunnet Norge så må vi ha moderate lønnskrav, spesielt i offentlig sektor. Hvordan ville man ellers kunne få hjulene til å gå rundt igjen og utbyttefesten til hjemmekontoristene til å fortsette? Sånne tanker kan holde meg våken.
Bergen kommune sender ut sms varsel hvis de via digitale hjelpemidler ser en opphopning av mobiltelefoner tett sammen på byens gate, torg og uteserveringer. SPRE DERE!!!! Vi avlyser familieselskap, 50 års lag og bryllup. I begravelser er det maks 50 pårørende som får delta. Og for Guds skyld husk at du verken kan ta de sørgende i hånden for å kondolere eller gi de en god klem. Konserter, revyer, teateroppsetninger og selveste Melodi Grand Prix er avlyst. Konfirmasjoner og barnebursdager likeså. Regjeringen har tatt grep å folk har minst mulig samkvem. Et kjent knep for å holde “massene” nede i kriseperioder. Hvor er alle folka fra Høyre som advarte mot en totalitær stat og snakket om sovjet, Uruguay og Pol Pot hvis Rødt og jeg skulle komme til makta ved fjorårets lokalvalg?
Og mens vi snakker om lokalvalg og lokaldemokrati. Mens halve Norge nå har møter på Skype, teams eller andre digitale plattformer er ikke det noe for lokaldemokratiet. I det minste ikke her i kommunen. Her mener man at Kommunestyret skal gi fra seg makta til formannskapet på ubestemt tid. Et formannskap hvor fire partier ikke er representert og altså utestengt fra de demokratiske prosessene på ubestemt tid! Vi i Rødt prøvde å få til at alle partier var representert med tale- og forslagsrett. Ikke en gang det fikk vi gjennomslag for. Forslaget vårt ble ikke en gang nevnt i Rådmannens saksfremlegg. Og noen lurer på hvorfor jeg snakker om Rådmannsvelde! Slapp av Det ble ikke noe av. 7 representanter, deriblant oss fra Rødt, stemte Nei til det forslaget. Og siden det måtte godtas av alle, falt det forslaget.
Stortinget driver på på samme måten. Fullmaktslov ble godkjent. Regjeringen behøver ikke lenger ta den demokratiske veien om Stortinget for å endre eller vedta nye lover. Sånne ting kan gi meg mareritt og ta fra meg nattesøvnen. For det er jo i krisetider det er ekstra viktig at demokratiet fungerer.
Det skremmer meg og at vi ikke har lager med nødvendig smitteværnutstyr. At vi må tenke konstruktivt å bruke hansker, munnbind og smittefrakker med måte. Når jeg er på arbeid på sykehuset føler jeg for mer hanskebruk, ikke for å rasjonere.
Det er så mye som skremmer meg. Nattesøvnen forsvinner i de små timer. Hvordan blir verden når alt dette en gang er over?
Isabell Raad er på bloggtoppen også i dag, selv om det ikke har kommet noe nytt fra den dama siden hun delte en rabattkode hos Nelly på onsdag. Jeg steg fra plass nummer 51 til plass nummer 50 på mitt reklameinnlegg Så det er klart, reklameinnlegg gir klikk. Så jeg vil fortsette denne trenden. I dag vil jeg derfor reklamere for bloggen som innehar plass nummer 100 i dag.
Fruens vilje er en blogg jeg kjenner ganske godt. Hun er ei dame fra en gård i en dal på Vestlandet. Er flink til å gå tur og ta bilder av den flotte naturen der hun bor. Hun er og veldig glad i dyr og planter, og du kan få mange ideer med å følge bloggen hennes.
I går var hun ute og sanket grønne vekster i skogen som hun tok med hjem og laget middag av. I disse tider hvor mange er redd for å gå i butikken er jo det en fantastisk god ide! Så trenger du et middagstips til en billig penge, ledsaget av flotte bilder klikk deg inn på Fruens Vilje og få med deg hennes Marikåpepai
Her sitter jeg og skriver om Ånse tanker og om beredskapen som forsvant. Men hva hjelper vel det? Jeg raser fra en 46. plass og ned til en 51. plass. For hva er leserne opptatt av i dag? Hva gir klikk og penger på konto? Jo 25% rabatt på Nelly er det som troner øverst på bloggtopplista. Og da skjønner jo alle at Isabell Raad er tilbake på bloggtoppen.
Så jeg må jo også kaste meg på denne reklamegreia. Jeg søkte på Metapic etter det jeg føler mest behov for å handle for tiden, smittefrakker, hansker, munnbind og annet beskyttelsesutstyr. Jeg fant ingen av produktene jeg søkte på. Så jeg gjorde som noen skrev i en mail i går. Jeg brukte fantasien. Lue i stedet for hette, skjerf i stedet for munnbind, hansker selvsagt – og det nærmeste jeg kom en stellefrakk. Klikk gjerne på linkene! Det gir meg noen ører inn på en konto bare jeg får mange nok.
At det ville komme en pandemi av global utbredelse har vært varslet. Man visste bare Ikke når. Men likevel varslet Så hvorfor har ikke myndighetene kjøpt inn noe så enkelt som nok gummihansker? I helgen så jeg at Helsedirektoratet var ute og etterlyste plastikkhansker til sykehusene i Helse Sør-Øst. Min arbeidsplass! Det var så jeg hadde lyst til å ta med meg en neve plasthansker fra inngangen på Kiwi. For jeg trenger plasthanskene mer på jobb i møte med covi19 syke pasienter enn jeg trenger de i matbutikken.
Våre myndigheter har vært mer opptatt av å sikre PCene sine beskyttelse mot datavirus enn å sikre de ansatte i helsevesenet beskyttelse mot virus. Myndighetene har delt ut jodtabletter til alle skoler i Oslo i tilfelle av en atomkrig, men glemte å sørge for et stort nok lager av plasthansker og munnbind til sykehusene og andre helseinstitusjoner. Folk er sinte fordi Polen ikke gir Norge antibacken de trenger selv. Det er ikke Polen sin skyld at Norge har valgt å ikke ha et beredskapslager!
Helsevesenet er gjennom årtier systematisk bygget ned. Beredskap ble sett på som inaktiv tid. Det måtte sørges for at hvert minutt en helsearbeider var til stede på arbeid ble brukt til arbeid. Et kostnadseffektivt helsevesen hvor bunnlinja rår har ikke råd til beredskap eller en grunnbemanning som også klarer perioder med ekstra arbeidspress. ARP som jeg skrev om her er et godt eksempel på hvordan våre helseledere tenker.
Lokalsykehus er blitt bygget ned eller blitt nedlagt. Funksjoner sentralisert. Jo større jo bedre har vært mantraet. Tomme sykehussenger, ledig kapasitet, har blitt sett på som et onde. For effektivitet har trumfet beredskap. Og ikke noe er så effektivt når det kommer til smittespredning som store enheter, mange pasienter og ansatte på samme sted.
“Mellom 1.200 og 1.500 intensiv senger har vi” sa Bent Høye, landets Helseminister da han informerte Stortinget i forrige uke Det var muligens gamle tall, eller bare helt feil tall. Tall han ikke hadde belegg for. Fasiten var 289. Med mulighet for å økes til 742. Vi har allerede rundt 40 pasienter på respirator, og vi er bare i starten av pandemien. Bølgen er fremdeles på vei oppover. Man prøver å få kurven over antall smittede og syke til å flate ut, for å kjøpe seg den kapasiteten, den beredskapen man bevisst har bygget ned.
Vi som arbeider i helsesektoren har sagt ja til å arbeide både 12 og 16 timers vakter, hvis det skulle bli behov for det. Vi har sagt ja til å arbeide overtid, ekstremt mye overtid, hvis det skulle bli behov for det. De flest av oss begynner å forstå at sommerferien kan vi bare glemme i år. Alt dette bidrar vi med fordi vi må. Kunne dere som bestemmer komme dere inn fra verandaene deres, slutte med klappinga og festtalene og skaffe oss det beskyttelsesutstyret vi trenger for å gjøre jobben vår! Kan dere, kjære helsemyndigheter skaffe oss flere respiratorer, hansker og munnbind! Det haster!
La oss slippe å komme i samme situasjon som våre italienske kollegar. La oss slippe å stelle covi-pasienter med kun et bomullsskjerf til beskyttelse. La oss slippe og nekte pårørende å ta farvel med sine kjære fordi vi ikke har nok munnbind og hansker å gi dem.
Og når alt dette er over. Når det er på tide med evaluering. Evaluering for å lære til neste gang, til neste krise. Husk da på å evaluere hvordan lav grunnbemanning, sentralisering, effektivisering og blind tiltro til det frie markedets evne til enhver tid å skaffe oss de ting vi trenger var med på å forsterke krisa. Husk da på at disse faktorene er en ønsket og villet politikk. Dere kalte det New Public Management.
