Jeg har fått en fantastisk idé! Eller rettere sagt jeg har ærlig og redelig stjælt den, men samme det. En idé er en idé og denne er fantastisk god.
Dere vet alle kjendiser med respekt for seg selv har produkter som de liksom setter navnet sitt på. Bjørn Borg og Sputnik selger truser og boxere, Bjørn Dæhlie hadde noen skiklær og Ullvang noe ulltøy, Sophie Elise har sin egen kosmetikkserie Glød, og så videre, og du kan finne Kaptein Sabeltann og Julius på alt fra T-skjorter til brød.
Så nå tenkte jeg vi burde jo få noen produkter med kjerringtanker på også. Jeg har grunnet i hele dag på hva det ville være mest fornuftig å dekorere med kjerringtanker her og kom til at en tank ville være det rette. Men ikke hvilken som helst vanntank eller noe slikt. Nei en tenke-tank. Ja dere har vel hørt om tenke-tanker? Det er jo så i vinden for tiden. Civita og… Ja jeg husker ikke hva de andre heter i øyeblikket. Så jeg tenkte altså at en Kjerring-tenke-tank måtte være det ultimate!!!
Men sånne tenke-tanker er liksom ikke noe fysisk. Ikke noe håndfast. Ikke noe man kan ta og kjenne på eller bestille i nettbutikker. Men så fikk jeg den geniale ideen! Det er jo enkelte som mener at denne kjerringa kan være litt brautende, valse over meningsmotstandere enten det er arbeidsgivere, politiske motstandere eller toppbloggere. Så hva er vel mer på sin plass enn en Kjerring-tenke-tanks?
Da jeg åpnet blogg.no i dag og så Kokkejævel ligge rett ut på gulvet på kokke-kjøkkenet sitt trodde jeg han hadde forstått kritikken av hans promotering av at det er helt OK å blande sterke vanedannende medikamenter og alkohol. Mine kommentarer om det kan du lese i innleggene Alene igjen… og Kr.f. myter….. At han la seg flat. Men nei da. Det var bare enda mer skryt over hvor flink han er, hvor hardt han arbeider. Prolaps, sorg, boklansering, ekstremt lange arbeidsdager. Han fikser alt. Han er uovervinnelig. Nå kan vi plusse på lansering av nettbutikk og hjerteflimmer. Er han ikke fantastisk? Ja, unnskyld. Jeg glemte jo å nevne hovedgrunnen til at jeg fremdeles leser og kommenterer denne bloggen. Han er jo selvsagt også toppblogger. Har ligget nesten konstant på toppen av bloggtopplista siden han startet bloggen i fjor.
Han får bare drive på. Jeg er på en 18.plass på bloggtopplista og er kjempefornøyd med det. Når Kokkejævel skryter av at livet hans og smertene er så uutholdelige at han drømmer om å møte en trailerfront i høy fart, ja da får han bare drive på med skrytet sitt. Jeg synes ikke han er beundringsverdig, bare dum. Men selvsagt vil han ikke høre på gode råd. Hvem vil vel det? Jeg var heller ikke mottakelig for gode råd da jeg holdt på som han. Jeg er jo, eller var, kjerringa som fikser alt.
Jeg har bare en gang drømt om å møte en trailerfront i høy fart. Det var 25. Januar 1994 litt over 9 på morgenen. Jeg hadde kjørt Datter til moren til venninnen min og var på vei hjem til Gamle Gubben Grå og rekkehuset. Der skulle jeg raskt skifte til svart, og så skulle vi begi oss til krematoriet for å ha bisettelse for Tiril, vår andre datter. Jeg orket ikke tanken på den bisettelsen. Jeg trodde jeg ikke ville klare å gjennomføre den. Jeg hadde det så utrolig vondt. Så da jeg så den hvite, store semitraileren komme mot meg på omkjøringsveien tenkte jeg at hvis jeg treffer den da slipper jeg bisettelsen, da slipper jeg å ha det så vondt som jeg har det nå. Da slipper jeg å være til. Tanken på trailerfronten var virkelig forlokkende. Det eneste som fikk meg fra å svinge over i motgående kjørebane var vissheten om at hvis jeg gjorde det ville jeg påføre Datter og Gamle Gubben Grå ubotelig smerte. Det hadde det like vondt som meg, jeg kunne ikke la de miste meg i tillegg.
Senere, da livet var på det travleste, som høsten 2017 rett før jeg møtte veggen. Da har vel tanken på å møte for eksempel en varebil eller få et beinbrudd eller noe annet som gjorde at jeg kunne ligge i en hvit sykehusseng og hvile en uke eller tre virket forlokkende. Senere, januar 2018, når jeg møtte veggen og ble sykemeldt var det godt de første fire døgnene jeg lå i nesten komatøs søvn under pelspleddet på sofaen. Men etter de deilige komatøse dagene var det grått, grått og kjedelig og forferdelig trist og ikke orke alt jeg ønsket. Ikke lenger være en del av det travle, pulserende livet jeg elsker.
Samtidig ble jeg etter hvert lettet over at jeg fikk denne advarselen. Lettet over at jeg fremdeles var her. Her sammen med de jeg er glad i. for jeg har tre ganger fulgt folk til graven som på forskjellige vis arbeidet seg i hjel. Den yngste, en fyr i førtiåra, husker jeg best. Han var en mellomleder med masse ansvar i et stort firma. En av de høye herrer møtte opp i bisettelsen og holdt en vakker tale om hvor flink og pliktoppfyllende avdøde hadde vært. Hvordan han hadde stått på for firmaet. Var et eksempel til etterfølgelse, sa sjefen. Neste dag kunne en ny person skru opp navneskiltet sitt på kontordøra der min venn før hadde regjert. Ved den båra sto det også tre barn i skolealder. For dem var det ingen som kunne erstatte Pappa.
Men Kokkejævel får drive på. Han vil ikke høre på gode råd. Nei, jeg mener ikke at han skulle si til Kagge at de må utsette boklanseringa til januar fordi det er så mye å gjøre på jobben. men det burde likevel være mulig å nyte suksessen. Det burde være mulig å være til stede i sitt eget liv og få med seg det som skjer. Ha tro på at hams fantastiske ansatte klarer seg uten han, klarer å ta ansvar å gjøre jobben like bra selv om han ikke er der og passer på dem. Begynner man klokka 6, kan man gå hjem klokka 16. 10 timers dag er helt innafor. Da har han tid til å nyte suksessen også, samt være der for den gravide kjæresten sin. Men han får bare drive på.
Hvis han har så mye å gjøre, hvorfor da øke arbeidsmengden med å starte nettbutikk med “spinn-off-produkter”? Er det virkelig en skrikende etterspørsel etter T-skjorter, forstykker og forklær med Kokkejævel på? Hvem er disse menneskene som har et enormt behov for disse produktene? Jeg spør Gamle Gubben Grå om han hadde kjøpt et forstykker med Kokkejævel sitt logo på. Han har jo arbeidet mange år som kokk. Nei, det hadde han ikke. Vi blir enige om at kundemassen er blodfansen som kommer til å pakke det pent inn ågi det til sine sønner, nieser og barnebarn i julegave – og så blir de hyllevarmere i et eller annet kott. OK Kokkejævel tjener noen kroner, men er dette virkelig et produkt verden må ha? Er dette noe han virkelig må jobbe seg u hjel for å få til i tillegg til alt det andre? Men han får bare holde på.
I går tok han seg råd til å lønne en av de unge ansatte for litt overtid. Den unge mannen ser fornøyd ut der han står og arbeider. Liker jobben sin, liker ansvaret og arbeider gjerne overtid. Du skjønner Kokkejævel, slike ungdom får gjerne dollartegn i øya når de hører ordet overtid, og de jobber det med glede. Jeg vet, for jeg var overtidsjeger i 20 år. Gi de ansvar og de vil vokse enda mer som arbeidstakere. La de avlaste deg slik at du kan lede bedriften, tenke ut de lure nyhetene, dra bedriften din videre. Der er du nok den beste. Men for å ta de beste avgjørelsene må du ha en hjerne som ikke er overarbeidet. Jeg skal gi meg nå. Jeg vet jeg snakker for døve ører. Han får bare holde på.
Jeg har noe så sjeldent som en frimandag. Jeg skal nyte den sammen med Gamle Gubben Grå. Stelle i hagen, pusle og ordne i Drømmehjemmet. Lade batteriene. Gjøre ting som gir meg energi. For jeg skal aldri, aldri tilbake til den tiden jeg var så sliten at jeg drømte om en hvit sykehusseng. Jeg skal ikke være en av de som arbeider meg til en alt for tidlig død. Jeg skal tilbake til det travle hektiske livet jeg elsker, og jeg er der snart. Men jeg skal samtidig ta vare på meg selv, for jeg har så lyst til å være her sammen med de jeg er glad i lenge, lenge. Og jeg har lyst til å være til stede i livet mitt nyte det her og nå. Men Kokkejævel or bare drive på med sitt…
Da jeg begynte å interessere meg for toppbloggerne var det først og fremst fenomenet jeg fant interessant. At enkelte, gjerne pur unge jenter, kunne nå ut til et så stort publikum med tekstene sine om sminke, mote og andre ting jeg fant utrolig lite interessant. Jeg begynte å lese og kommentere på min humoristiske kjerringmåte, og fant raskt ut at når ungdommen gikk lei og fant seg andre plattformer så kunne blogging virkelig bli et viktig fora for formidling av tanker om utrolig mange forskjellige tema.
Nå er ungdommen for det meste borte. Ikke fordi de har blitt danka ut, men fordi de har løpt videre til andre plattformer, andre medier med høyere fortjeneste..
Den soleklare kongen blant oss voksen-bloggere er Kokkejævel. Han har klart det kunststykket få bloggere har gjort før han. Han har ligget øverst på bloggtoppen nesten daglig i snart ett år. Som regel godt foran neste mann på lista. Det er en bragd det står respekt av.
Når man har en slik påvirkningsmakt følger det med et ansvar. Det ansvaret er det samme om du heter Sophie Elise og pusher misfornøydhet med egen kropp og plastikkirurgi på unge tenåringer eller om du pusher piller på kjerringer på 50 pluss. Ansvaret for å være din påvirkningsmakt bevisst er like stor.
I går i sitt siste innlegg hvor han promoterer sterke vanedannende medikamenter forteller han at han har tenkt å blande disse medikamentene med alkohol. Og nåde den som hadde motforestillinger mot det! Den kunne visst regne med å bli partert og solgt stykkevis og delt i Kokkejævels forretning.
Sophie Elise oppfordret aldri det jeg kan huske andre til å fikse på kroppen sin. I likhet med Kokkejævel fortalte hun bare hva hun selv gjorde. Så når det da i går satt ei eller flere deprimerte kvinner med smerter i kroppen, både psykiske og fysiske og leste at Kokkejævels blogg. Da leste de at han de har ledd og grått med det siste året, tar seg to små pils selv om han går på de samme tablettene som de gjør. Ja hvorfor skal ikke de da unne seg et glass rødvin en lørdagskveld? Riktignok har legen sagt at de ikke skal drikke alkohol når de går på disse medisinene. Men Kokkejævel gjør det jo. Hvor farlig kan det være?
Noen av de som leser Kokkejævel er i likhet med meg kritiske til denne oppfordringen om blanding av sterke vanedannende medikamenter som smertestillende og antidepressiva sammen med alkohol. Jeg kommenterer ikke i Kokkejævels kommentarfelt, men skrev hva jeg mente i innlegget Alene igjen… Ja, noen av oss tok til motmæle selv om vi risikerte å bli partert. På slike advarsler svarer Kokkejævel i dag morges litt før klokka 6.Sitatet er klipp og lim, altså direkte sitat.
Jada, er en gammel “krf-myte” at man ikke kan drikke alkohol når man går på piller.
En “Kr.f-myte”!!! Jeg trodde ikke mine egne øyne da noen gjorde meg oppmerksom på det En “Kr.f.-myte” altså antakelig ikke noe å bry seg om da det kommer fra kristne mørkemenn som vi alle vet ikke unner noen noe som helst godt i livet og ser på alt fra alkohol til homofili som fy-fy. Jeg som er rød og radikal kunne godt tenke meg og gå inn i en lang forsvarstale for Kr.f. men jeg skal ladet være. Antakelig ville en slik forsvarstale bare forsterke ideen om at det bare er en “gammel Kr.f. myte”.
I stedet tenkte jeg at jeg på nytt skulle drive med litt folkeopplysning. Og da søker jeg til litt seriøse nettsteder som blant annet Norsk Helseinformasjon NHI. Der kan man lese om interaksjoner mellom medikamenter og alkohol. At virkestoffer eller ingredienser i alkoholen og i medikamentene når de er i blodbanen, i kroppen din samtidig virker sammen, og at det er uheldig for de fleste legemidler. Når artikkelforfatteren spør om hvilke kombinasjoner som er mest uheldige er svaret at alle medikamenter som virker inn på sentralnervesystemet og som “bedøver” dette, får forsterket denne virkningen når alkohol samtidig er til stede. Dette er kanskje den viktigste alkohol-legemiddel-interaksjonen. Alle disse legemidlene vil også øke risikoen for kraftigere alkoholrus. Det dreier seg om legemidler som antidepressiver og smertestillende. (Jeg lar være å nevne de andre typene medikamenter som virker på sentralnervesystemet for å forenkle budskapet slik at det ikke misforstås) Alle vi som leser Kokkejævels innlegg fast og har sett bilder av hvilke medikamenter han går på vet at han går på nettopp antidepressiva og sterke smertestillende. et har han selv fortalt oss gang på gang.
Vært år er det rundt 4000 innleggelser ved norske sykehus som skyldes alkoholforgiftning. Når vi vet at effekten av alkoholen forsterkes av pillene får vi håpe ingen av de som fulgte Kokkejævels innlegg en lørdagskveld havnet på sykehus i natt. Vi får håpe de ikke kom for langt på den rekkefølgen av symptomer på alkoholforgiftning som du ser under. At de for eksempel stoppet ved “tap av normal sosial omgang” og slapp å havne på økende bevisstløshet.
Tap av normal sosial omgangsform
Hukommelsestap
Forvirring
Desorientering
Nedsatt koordinasjon av bevegelser
Økende bevisstløshet
Koma
Død – slutter å puste.
Til dere som ler av meg nå, kaller denne raddissen for et pust av mørkemennene fra Krf. og at jeg driver med skremselspropaganda for å sverte den stakkars kokken. Husker dere da vi var unge på 80-tallet? Husker dere at vi ble advart av foreldre og andre om å forlate ølen eller drinken vår fordi noen kunne putte “noe” opp i den? Ja, vi fnøys av det og. Men jeg tror vi alle vet om noen som opplevde å få “noe” i drinken eller ølen som gjorde at de ble “dritings” av bare en eller to øl. Jeg var en av dem. Noen putta ett eller annet i ølen min på Frankenstein en lørdagskveld. Jeg kom vel et sted mellom 3 og 4 på lista ovenfor. Heldigvis hadde jeg med meg gode venner som tok vare på meg og passet på meg. Det folk pleide å putte i ølen eller drinkene på Hønefoss på de tider var helt vanlig smertestillende midler som Paralgin Forte. Det er ikke pilla eller alkoholen hver for seg som er så farlig. Det er interaksjonen – sammenvirkningen.
Jeg er ikke “ute etter Kokkejævel”. Så lenge han skriver om boka si, om smøring av ballene sine eller hva han ellers ønsker å forlyste leserne sine med gir jeg faen, bare han slutter å for-hellige bruken av sterke vanedannende medikamenter og slutter å oppfordre folk til å blande alkohol og medisiner.
Å være toppblogger, mestselgende forfatter og på andre måter være et forbilde, noen mange ser opp til forplikter. Man behøver ikke å være feilfri men man bør unngå bevisst eller ubevisst å skade andre.
Gamle Gubben Grå har dratt. Ingen sure miner. Fortsatt gode venner og alt det der. Helt OK at han tar en helg på hytta hos Svigermor. Begge guttene ble også med. Svoger er sikkert også der. Regner med at de har kost seg – og jeg har kost meg her hjemme. Håper ungene vil bruke tid sammen med meg når jeg blir eldre. Håper og de vil føle det som en glede, og ikke som en plikt. Og at eventuelle svigerbarn vil føle seg inkludert og godt mottatt. Som den observante leser observerer er det ikke så stor forskjell på Kokkejævel høyt der oppe på bloggtoppen og denne kjerringa helt nede på en 20. plass.
Men du, Kokken, Legevakt er for akutt sykdom. Og grunnen til at man ikke kan gi deg et eksakt klokkeslett for når du kan forvente å komme inn til en hardt arbeidende lege, er at de som arbeider der ikke vet hvor mange som knekker armer og bein eller får akutt blindtarmbetennelse den dagen. De det virkelig haster med vil alltid få gå foran i køen, heldigvis. Er du frisk nok til å droppe legevakta etter en halvtimes tid for å dra å kjøpe øl, ja da er du frisk nok til å vente til fastlegen åpner kontoret sitt en dag til uka. Hvis alle forsto at legevakt var for akutt sykdom, og ikke fordi man har hatt vondt i hofta i tre måneder, ja da ville antakelig køene ved landets legevakter være kortere for alle de som virkelig trenger akutt hjelp.
Jeg lo litt for meg selv da Kokkejævel beskrev hun med knekt håndledd som satt og strikket. Jeg er ikke i tvil om at noen som tror de har brukket håndleddet kan sitte på et venterom og strikke. Men enten er du da en beintøff strikker, eller så er ikke det håndleddet brukket. Det siste alternativet er mest sannsynlig. Og ja, jeg har sett utrolig mye rart folk gjør med for eksempel håndledd de tror er brukket. (Strikke, løfte tunge ishockey bager, slå etter personale, ..)
Og så synes jeg det er på plass å komme med en stor ADVARSEL.
Hvis du bøtter inn på med store mengder smertestillende og antidepressiva, vær så snill og ikke skyll det ned med øl eller annen form for alkohol! Se hvordan det gikk med Kokken! Han gjorde det og siden har vi ikke hørt mer fra han enda klokka er godt over halv ti en søndag morgen. (Vi vet jo alle at han allerede har vært på jobb en tre-fire timer selv om det er søndag så vi burde ha fått et livstegn hvis det fremdeles sto til liv…)
Jeg forstår jo at jeg med den advarselen jeg skrev over risikerer å bli strimlet opp, saltet og tørket, for så å bli solgt som tørkakjøtt til jul og dermed ende livet som en spiselig julegave, Men det får stå sin prøve. Skulle det plutselig bli stilt på denne kjerringa her, tipper jeg alle forstår hvem som har skylda og at noen av dere sørger for at Kokkejævel blir anmeldt og får sin velfortjente straff. Og en ting til, hvis det skulle bli stilt fra meg. Styr unna tørkakjøtt fra Kokkejævel! Hvem har vel lyst til å spise kjøttet fra ei sur, gammel kjerring?
I helga har det blitt kjent at en person som har testet positivt på Covid 19 og ble pålagt karantene syntes det var helt riktig og tilbringe karantenetiden sin på Gardemoen, Norges største flyplass for deretter å sette seg på flyet til Qatar. Raskeste flytur på den strekningen jeg får opp er et direktefly som tar 6 og en halv time. Munnbind eller ikke .Ville du like å sitte innestengt i et fly i seks og en halv time med en Covid 19 smittet person? Hvis jeg som helseperson skal være i samme rom med en antatt smittet person bare 15 minutter for å ta et røntgenbilde må jeg ha på fullt verneutstyr. Langt mer enn et skarve hjemmesydd munnbind. Men denne personen synsdet var på sin plass å utsette alle sine medpassasjerer for smittefare. Snakk om egoist! Jeg vet ikke hva som var hensikten med turen til Qatar, om det er forretninger eller fornøyelser men det spiller overhode ingen rolle. Surt å gå glipp av turen, men som folk sa til meg da jeg ødela beinet og måtte skrinlegge Italiaturen i 2013, Italia ligger der neste år og. Og vet dere hva? Det gjør Qatar også!
Forrige helg hisset jeg meg opp over et kvinnemenneske i en artikkel i Dagsavisen. Hun mente munnbind var ubehagelig å bruke, og at hvis myndighetene påla henne å bruke munnbind i gitte situasjoner, så stred det mot hennes rett til å bestemme selv. Et slikt påbud som for eksempel ved kollektivreiser ville hun overhode ikke finne seg i. Da ville hun gå i demonstrasjonstog! Det som virkelig bekymrer meg er at hun dessverre ikke ville bli alene i det demonstrasjonstoget. Det ville garantert dukke opp flere skrotnisser. Jeg er mer usikker på hva de ville skrive på parolene sine. Et demonstrasjonstog må jo ha paroler. Vil det stå noe slikt som “Jeg sloss for min rett til å smitte hvem jeg vil!” “Jeg gir faen, og belaster helsevesenet med glede” eller “Other lives, doesn’t matter…”Og mens vi er inne på hvilke liv som teller og hvilke som ikke teller like mye. Vi husker jo alle Black lives matter demonstrasjonene i våres. Der livet til en svart mann i USA plutselig betød mye mer for tusenvis av demonstranter i Oslo enn livet til ei bestemor eller ti på Manglerudhjemmet.
Så fort regjeringen åpnet grensene for helt nødvendige turer til utlandet kastet folk seg over tastaturet og bestilte turer til Spania, Frankrike og muligens ei bearstube i de italienske alper. Du vet der de hadde kost seg så i vinterferien. Når smittetallene i Europa igjen steg ble det rene thrilleren. Ville flyet rekke frem før midnatt slik at de som hadde vært på de helt nødvendige golfturene ferieturene eller sykkelturene til Spania og Frankrike slapp en grusom karantene? Flyerne på flyene fra Spania var helter og klarte å lande flyene slik at passasjerene unngikk karantene, og passasjerene kunne glade og fornøyde vandre fritt rundt i samfunnet og smitte hvem de måtte ønske. Ikke rart det ble applaus! Flyverne på flyet fra Frankrike var ikke like heldige. De landet akkurat ett sekund for sent, og passasjerene deres måtte forlenge ferien med 10 dager innenfor husets fire vegger – og unngikk å s,itte både bestemor og barnebarn. Slikt blir det av uforståelige grunner ikke applaus av.
I dag har 53 personer på en dag for sein Harryhandel blitt stoppet på grensen. Den mest brukte unnskyldningen grensekontrollørene fikk høre var at brødhuene ikke skjønte hvilken dato og klokkeslett grensa skulle stenges. Tenk det, voksne mennesker med bilen full av unger som innrømmer glatt at de ikke kan verken klokka eller kalenderen. Hadde jeg vært tenåring bak i den bilen veit jeg hvilken unnskyldning jeg skulle bruke neste gang jeg kom litt for seint hjem en fredagskveld… De var i det minste ærlige de som innrømte at de ga faen.
Ga Faen gjorde også ledelsen ved flere av våre helseforetak som importerte svenske sykepleiere og leger i hopetall for å få til en smidig (og billig) ferieavvikling. Sykepleiere og leger kan jo som alle vet ikke bli bærere av smitten så de trenger man ikke teste, selv om de kommer rett fra sykehus overbefolket med svenske Covid 19 pasienter. Det tok ikke så mange ukene før vi forsto at det kanskje ikke var så lurt, og testing og munnbind måtte tas i bruk. Noen ganger lærer man “the hard way”.
Så folkens, skal vi nå ta oss sammen? Sprite hendene , holde en meters avstand, bruke munnbind når myndighetene anbefaler det og holde oss hjemme i Norge og heller ikke her klumpe oss sammen i store menneskemengder. Jeg vet vi kan klare det hvis vi vil.
Sliten og trøtt kom jeg ut fra jobb og så denne bilen på parkeringsplassen. Samtidig hørte jeg ei kråke krae høyt i en av furuene. Jeg smilte for meg selv. Gode minner om andre travle arbeidsdager dukket frem. Ok. Jeg vet det er feil bil, eller hvis det er riktig bil så er det feil eier. Jeg vet at Verdens Beste Kollega har blitt Verdens Beste Pensjonist, og jeg vet at hun nå kjører en rød bil som aldri blir parkert på ansatteparkeringa. Jeg vet og at det at hun skulle gjøre seg om til ei kråke og holde et øye med oss bare var tull, husker ikke helt bakgrunnen for den greia der, men hun kjøpte en kråkefigur i avskjedsgave til oss som fremdeles står i vinduet på vaktrommet.
Verdens Beste Pensjonist, tidligere Verdens Beste Kollega og jeg hadde mange vakter og mange opplevelser sammen. Vi var et godt team. Å se en slik bil som hun hadde parkert som så mange ganger før ved siden av bilen min på parkeringsplassen minnet meg om en fin tid og en god kollega. Noen ganger er det ikke mer som skal til for å lokke frem smiley hos denne kjerringa her.
Illustrasjonsfoto. Har ingen ting verken med Magnussensvingene eller gårsdagens hendelse å gjøre.
Jeg var på vei til Drammen. Hadde grei tid, men plutselig i de svingene før Tyristrand, du veit desvingene som er oppkalt etter Magnussen eller Alfredsen eller noe slikt, der var det plutselig sneglekjøring på bilen foran meg og bilen foran han igjen. OK det skjer rimelig ofte ulykker her. Kantra en lastebil her for få dager siden, det er greit å kjøre forsiktig. Ikke ha klampen i bånn. Men dette gikk i sneglefart. Lus på en tjærekost.
Etter hvert fant jeg ut hva årsaken til denne lave farten. En syklisten midt i kjørebanen. Proffsyklist kledd, men farten var langt fra proft. Farten var på nivå med en 3 år gammel pode på søndagstur med trehjulssykkelen sin!
Og, ja, jeg er klar over at syklister har like mye rett til veibanen som meg. Også en treåring på trehjulssykkel. Men akkurat her går det en fin, bred og folketom sykkelsti ved siden av hovedveien. Kunne han ikke brukt den? Han hadde hatt den helt for seg selv, og hadde det brått og uventet dukket opp en hundelufter eller noe hadde det sikkert gått greit å styre unna. Det er ikke noe folkevandring på gang og sykkelveiene på Tyristrand i skoleferien.
Hele fem avkjøringer tellte jeg hvor fjotten kunne ha svingt inn på sykkelsti, sluppet forbi bilene bak seg og så, hvis han på død og liv måtte leke bil, kjøre ut i veibanen igjen men han syklet bare rolig på i sitt eget tempo der midt i veibanen.
Man skal opptre hensynsfullt i trafikken. Gjøre sitt til å unngå farlige situasjoner. Det må gjelde syklistene og. Og bare som en liten påminnelse, skulle uhellet være ute. En billist foretak en litt uheldig forbikjøring og plutselig oppdage at det kommer noen i mot. Ja, et hvert sammentreff mellom bil og syklist ville som oftest være bilistens feil, men det ville fort gå mest ut over syklisten.
Noen ganger er det å vise smidighet, ta hensyn lurere enn å stå på rettighetene sine.
Akkurat stått opp, sitter her med frokosten og tekoppen. Sitter og leser Kokkejævels innlegg, han er fremdeles på bloggtoppen, og tenker tilbake på da jeg trodde at verden var avhengig av at jeg presset meg gjennom mange timer med møter og arbeid hver dag. Da jeg styrte og byttet vakter så det ikke skulle gå ut over jobben min som radiograf at jeg også hadde et verv som tillitsvalgt. Møter om dagen, jobb på kveld eller natt. Rett fra nattevakt til nye møter. Innimellom det presset jeg inn politiske verv som kommunestyremøter, Hovedutvalgsmøter, Rødt møter, og enkelte møter i Fylkestingsgruppa til Rødt. Flere dager hver uke var det mellom 12 og 16 timer, kanskje mer fra jeg forlot Drømmehuset om morgenen til jeg tuna inn på kvelden. Helgene, hvis jeg hadde fri ble brukt til gamle foreldre, husarbeid som hadde hopet seg opp og “kvalitetstid” sammen med familien. Jeg var der Kokkejævel er. Det livet er ikke for pyser.
Tablettene mine virker. Jeg har fått orden på blodsukkeret. Jeg er på ny full av energi og kaster meg over det livet jeg elsker. Men Diabetes er en diagnose som også gjør at jeg ikke kan leve det livet jeg gjorde før. Heldigvis. For det hjelper ikke hvor mange piller man trykker i seg, når kroppen er utslitt og trenger hvile, må den få det. I går for eksempel. Tok diabetesmedisinene mine slik jeg skulle, rakk ikke frokost og hastet av sted til Drammen for innledende møter til lønnsforhandlinger. Kjenner adrenalinet pumper litt i årene. Vi er i gang. Jeg elsker lønnsforhandlinger, hvem trenger frokost? Stopper på Vikersund for en baconpølse og en cola. vet jeg ikke skal ha cola, men det er lønnsforhandlinger. Hjernen min trenger sukker (dårlig unnskyldning, jeg vet) Men lommeboka er ikke der. (Jeg er fremdeles en slik fossil som ikke har kortet i dekselet til mobilen) Lommeboka er ikke i veska og ikke i bilen. Den er i softshelljakka som henger hjemme i entreen. Jeg kan ikke snu. Da rekker jeg ikke møte. Vipps har jeg ikke fått installert på den nye telefonen. Men hvem trenger mat? Jeg kjører videre til Drammen. Møtet går – som forventet. Jeg får et halvt pappkrus med kaffe av arbeidsgiver. Man blir litt utladet etter slike møter som har krevd mye adrenalin. Er sliten i bilen hjem. Veldig sliten, svimmel uvel. Burde muligens ikke kjørt bil.. Kommer hjem, sluker alle pizzarestene i kjøleskapet en halv “Hjemmelaget Grandiosa” stuper over ende på sofaen og blir liggende i tre timer før jeg klarer å karre meg opp og igjen fungere sånn noenlunde. Er slapp og uvell resten av kvelden. Etter en dag hvor jeg droppet litt mat. Hvor mange slike dager hadde jeg ikke før? Begynner jeg på det kjøret igjen blir jeg ikke gammel Mitt høyeste ønske er å være her sammen med de jeg elsker – lenge… Da er det opp til meg og ta hensyn til kroppen min slik at jeg kan det. Ingen piller kan gjøre den jobben for meg.
Så, Kokkejævel, jeg vet du leser bloggen min. Jeg vet du ikke liker meg og det jeg skriver, men dette er oppriktig godt ment. Lytt til kroppen din, ro ned. Det er så utrolig mange som er glad i deg, som du er uerstattelig for., og nå snakker jeg ikke om alle følgerne dine, men om Kjærest, ungene dine og alle de andre som er virkelig og ekte glad i deg.
Du burde sittet på terrassen og virkelig kost deg med det som skjer nå. Mestselgende forfatter (OK, man må vel egentlig ha gitt ut to bøker før man kan kalle seg forfatter har jeg hørt, men drit i det) Boka di selger kjempebra! Du burde ta deg tid til virkelig å suge inn, føle, oppleve den suksessen du nå har. Sitte slik sammen med Kjærest og tenke, “Klyp meg i armen. Det skjer virkelig meg!” For jeg tror du egentlig innerst inne er en slik fyr som trenger bekreftelse på at du er bra nok. Du higer alltid etter toppen, være først, størst best. Nå er du der. Nyt det! Så kan du ta turen mot neste topp senere.
Ennå har ikke Kagge satt inn sine markedsføringstiltak. Boka er ennå ikke anmeldt i de store avisene. Det kommer nok. Også rundturen til bokhandlere landet rundt så du kan sitte der med kokkehatten og signere bøker til slike som meg. Regner med å se deg på Kuben sånn en stund før jul. Men du har klart å nå toppen allerede uten den markedsføringshjelpen forlaget gir. Vær stolt av deg selv, og gi deg tid til å være det. Gi deg tid til å nyte suksessen – ikke bare hige etter neste toppopplevelse – uten helt å få den med deg når den skjer.
En tidligere tillitsvalgtskollega er en hageentusiast. Hagen er det som gir henne ro og adspredelse i en hektisk hverdag. Det året vi etablerte foretaket vårt, slo fire sykehus sammen til ett var det mye arbeid for oss tillitsvalgte. Ikke bare hadde de fire sykehusene veldig forskjellig kultur, de hadde også forskjellige avtaleverk og måter å organisere det meste på. Nå skulle alt bli likt. Samtidig var det ikke noe entusiastisk “dette skal vi få til” holdning hos de ansatte. ingen ønsket sammenslåingen, den var påtvunget oss fra departement og regionalt foretak. Hun hadde mange medlemmer å ivareta. Hun er samvittighetsfull og sto på lange dager og brukte i likhet med oss andre kvelder og noen netter på å lese sakspapirer og forberede seg på nye møter, nye drøftinger, nye forhandlinger. Hun fortalte meg at mannen hennes hadde gått rundt i hagen den våren og tatt bilde av den ene planten etter den andre ettersom de blomstret slik at hun skulle få med seg blomstringene også dette året. Når han viste henne alle bildene en kveld hun kom sliten hjem, var hun glad for bildene. Det var en utrolig hyggelig ting gjort av mannen. Men samtidig var det en vekker at hun ikke hadde fått med seg blomstringstiden i sin egen hage… Da hun fortalte oss denne historien vurderte jeg å sende sms til Gamle Gubben Grå og be han ta bilde av ungene..
Jeg håper Kokkejævel ringer legevakta i dag. Jeg håper han kommer til en flink lege. Jeg håper den legen legger han inn på et sykehus. Strengt sengeleie! Sykemelding biter ikke på slike som han. De må bare… hele tiden.
En venn av oss var også slik. Drev for seg selv Samme bransje som Kokkejævel. Jobbet og støtt. Vi pleide å “konkurere” om hvem som klarte mest. sendte hverandre melinger som “Har ikke sovet på 32 timer.” eller “Nå var det godt med mat. Frokost klokka 22.30 er kanskje litt lovlig sent?” En ettermiddag han hadde levert noe catering, sto på et kjøkken på et forsamlingshus og skulle haste videre til neste oppdrag klarte han ikke å løfte beinet. Det ville ikke lystre. Han kjente panikken komme. Hvordan skulle han komme seg ut i bilen? Hvordan skulle han klare å kjøre til neste sted han skulle levere mat? Hvordan skulle han klareresten av arbeidsdagen som var langt fra slutt? Jo han beit tenna sammen og dro beinet etter seg til bilen. Han måtte jo det. Hva skulle han ellers ha gjort? Maten måtte leveres. Arbeidsdagen måtte fortsette. Alt var jo avhengig av han. Heldigvis hadde noen på det forsamlingslokale sett at han plutselig gikk rart, at han var litt skakk i trynet. Vedkommende gikk etter han ut og så at han slet med å stable seg inn i bilen. 113 ble ringt. Det gikk bra med vennen vår. og etter hva jeg husker ble maten i bilen levert til kunden, muligens litt forsinket men den kom frem. Det er alltid noen som kan hjelpe. Det er ingen som er uerstattelig i arbeidslivet. Men vi er alle uerstattelige for de vi virkelig bryr oss om.
I går kveld gjorde jeg noe jeg ikke trodde jeg kom til å gjøre. Jeg har slettet en kommentar i kommentarfeltet fra en anonym leser. (Anonymus).
Jeg mener stort sett at folk må få lov å komme med sine meningsytringer, og stort sett svarer jeg på en så høflig måte som jeg klarer. ( Noen ganger holder det hardt.) Noen ganger svarer jeg ikke, fordi jeg rett og slett ikke har tid før det liksom har gått i glemmeboka. Jeg leser alle kommentarene. Noen trenger litt lengre svar, og det er det ikke alltid tid til, og så kommer jeg ikke på at jeg ikke har svart når jeg får tid. Noen vet jeg ikke helt hva jeg skal svare på. Noen velger jeg å ikke svare på fordi de kommer med de samme beskyldningene som jeg har svart på mange ganger i den samme tråden med den samme personen. Men det er sjelden jeg sletter en kommentar.
Det var en kommentar fordi jeg hadde uttalt meg kritisk til bagatelisering av bivirkninger ved bruk av piller. Vedkommende kom med den vanlige triaden om at jeg var opphengt i toppbloggeren som fant bivirkningene underholdende. Greit nok. Det å bli skjelt ut fordi jeg ikke tror Gud driver et serveringssted i Alta begynner jeg å bli vant med. At folk synes det å forsvare latterliggjøring av alvorlige helsetilstanden sier litt om tankevirksomheten til de som skriver slikt. At folk offentlig ønsker å fremstå – dog anonymt, som mindre kjappe i toppen er deres valg og ikke mitt problem.
Men når man drar inn i debatten antatte egenskaper ved en uskyldig tredjepart, Gamle Gubben Grå. Da har dere gått for langt! Alt for langt! Han skal på ingen måte lastes for at jeg til tider er kritisk til Kokkejævel sine tekster. Jeg har ballast og en trygghet på meg selv til å takle den kritikken som kommer i kommentarfeltet. Det er ikke derved sagt at alle i min omkrets har det.
Jeg tror de fleste som leser bloggen min er voksne mennesker. De aller fleste går nok og under betegnelsen godt voksne. Så la oss oppføre oss som voksne mennesker. Voksne mennesker tar ansvar for sine handlinger og sine uttalelser. Og Så de i kommentarfeltene. I går slettet jeg kommentaren. Neste gang anmelder jeg den. Og samme hvor anonym du tror du er,, så kan politiet finne ut hvem du er.
Kommenter gjerne, hold deg helst til saken og hold deg for god til å skrive ting for å skade eller såre folk rundt meg. Husk vi er alle ansvarlige for det vi skriver på nett.
Reklame | Reklame for egen bok som ennå ikke er skrevet
Jeg har et dårligutviklet konkurranseinstinkt. Har alltid vært slik. Jeg vil gjøre det bra, men har aldri det store behovet for å vinne, alltid være best. Er nede på en 25, plass på bloggtopplista i dag. Ikke fornøyd med det, men det går verken ut over humøret eller omgivelsene mine. Jeg har over 2.000 klikk, det er jeg veldig glad for. Ofte holder det til en plassering noe lengre opp. Det gjorde det ikke i dag. Det er fordi det er så mange andre bloggere som har skrevet gode innlegg som har gitt flere klikk Jeg kan jo ikke bli sur over at andre gjør det bra – selv om de gjø det bedre enn meg.
Hadde jeg gitt ut bok hadde jeg blitt superfornøyd om jeg solgte bra. Jeg hadde vært superfornøyd over å se boka mi i hylla over bestselgere på Ark Jeg behøvde ikke trone på 1.plass for å være fornøyd. Og når bokhandlerlista kommer ut i dag ville jeg syntes det hadde vært utrolig morsomt å være på den. Jeg behøvde ikke å være øverst for å føle utrolig glede og takknemlighet
Boklista er utarbeidet av Bokhandlerforeningen. Salgsstatistikk er hentet fra følgende bedrifter: ARK Bokhandel, Tanum, Akademika, Norli, Libris, Tynset Bokhandel, Aksdal Bok og Papir, Haugenbok.no, Bokkilden, AdLibris og Boksalongen LiB. Bokdata fra Bokbasen AS. Boklista følger fastprisperioden og viser salget av titler utgitt innenfor inneværende fastprisperiode. For bøker med fripris inkluderes kun titler som ikke overstiger mer enn 80 prosent salg via en kjede. “Månedens bestselger” vises med alle utgivelsesår.
Jeg har sjekka, men jeg tror ikke denne ukas liste har kommet ennå. Kari Fossums nye roman er på 1, plass, og Kokkejævel er ikke med blant de 15 første. Men som sagt, jeg tror det kommer en ny senere i dag. Følg med hos Kokkejævel. Han kommer sikkert til å nevne den.
Siden vi er inne på Kokkejævel, for det er jo han som dette innlegget handler om. Det er jo han som fremdeles er på toppen av bloggtopplista. Her kommer litt framsnakking rett fra hjertet. Jeg har forstått at han synes jeg ikke er så veldig flink til det. Vel, jeg pleier å framsnakke folk når de fortjener det. Man bør jo ha gjort noe bra før man roses opp i skyene?
Kokkejævel har sendt boka si til Aud-Marit. Det gledet meg, og mange med meg. Men det viktigste av alt; det gledet Aud-Marit aller mest. Det var utrolig pent gjort.
Nå skal jeg av gårde å ha innledende møte før årets lønnsforhandlinger. Usikker på om jeg kommer til å føle behov for framsnakking etter møtet, men det er jo lov å håpe……
