Siden mitt store mål dette året jo er å få alle til å stemme Rødt, må jeg kort innpå å fortelle at på den nyeste meningsmålinga har Rødt 6,2 % oppslutning. Hadde dette vært valgresultatet, så hadde antakelig både plassen min i kommunestyret og som vara til fylkestinget vært sikra. Det gir pågangsmot til å stå på videre. Rødt er i medvind for tiden.
Isabell skriver at hun hadde sin første diskusjon (leses krangel) med en venninne her om dagen.
De ordnet opp, slik gode venner skal. Og noen ganger er det kanskje sunt med en utblåsning.
Jeg kan huske to krangler jeg har hatt med gode venninner. De ligger en del tilbake i tid nå.
I mange av ungdomsårene var vi tre venninner som hang sammen som et trekløver. Hun ene av oss fulgte kjærligheten og flyttet av alle steder til Skjold, Øverbygd i Indre Troms. (Ja, det var en militær med i bildet.)
Så sommeren 1988 dro jeg og den andre venninna mi på ferie til Skjold. (Nei, det var ikke en militær med i bildet.) En kveld før leggetid kom vi to som kom reisende opp i en diskusjon om en liten bagatell. Jeg husker hva, men det er både for komplisert og for dumt å forklare. Som sagt. Det var en bagatell, mest en misforståelse, og den burde ha blitt ryddet av veien før vi krøp til køys i stedet for å få lov til å vokse seg større i løpet av natta.
For morgenen etter var vi begge to sure. Det hadde vel falt noen dumme kommentarer fra oss begge.
Den tredje venninna, hun som bodde på Skjold, tok bilen tidlig på morgenen og dro på jobb til Bardufoss. Så ble vi gående der hjemme vi to kranglefantene. Begge like sure, og begge like stae. Ikke er det stort å finne på på Skjold heller, så vi gikk rundt i leiligheten til venninna og typen og skulte på hverandre. Ingen av oss sa et ord. Begge mente den andre burde be om unnskyldning. Ja, jeg husker at midt på dagen var det nyheter på samisk på radioen. Eller sikkert ikke bare nyheter, i en time kom det samisk prat ut av høyttalerne på stereoanlegget i stua. Ingen av oss var så teknisk bevandret, ingen av oss hadde lyst til å “ødelegge” stereoanlegget til kjæresten til venninna. Så vi satt der ved siden av hverandre i sofaen i dørgende stillhet i en time og lyttet til sameradioen. Ut på ettermiddagen, det nærmet seg tiden for at venninna skulle komme hjem, forflyttet vi oss inn på kjøkkenet og startet med middagslagingen. Fortsatt uten at vi vekslet et ord. Først da klokka for lengst hadde passert det klokkeslettet hvor vi hadde forventet at venninna skulle ha kommet hjem med god margin, en time eller vel så det, brøt venninna mi tausheten og så noe om venninna som ikke dukka opp, og hva vi skulle gjøre med det. Dette var før mobiltelefon, vi hadde ikke bil tilgjengelig. Heldigvis kom venninna bare noen minutter senere, og vi to surpumpene var ferdige med å furte og vennskapet fortsatte like godt.
Andre krangel les diskusjon med ei venninne var noen år seinere. Jeg og ei venninne og kollega hadde fått den fantastisk dårlige ideen og ta med oss barna våre og dra på ikke mindre enn en ukes vinterferie sammen. Vi leide ei hytte, pakket bilene med skier, staver og tre gutter i barneskolealder og dro av sted. Et par dager senere sto vi to i grunn fantastisk gode venninnene midt i stua i denne hytta og stirret rasende inn i øynene til hverandre. Øynene til venninna mi lynte og hun knyttet neven og holdt den godt synlig opp foran ansiktet mitt. Jeg slang ut av meg noe om at hun bare fikk slå, hvis det var slik hun pleide å løse konflikter.
Hun slo ikke.
Jeg tok med meg ungene mine og dro ut på skitur. Vi trengte helt klart en pause fra hverandre.
Hva som var foranledningen for krangelen? Vel, vi var nok veldig forskjellige i mødrerollen. Forskjellige regler og forskjellige måter å innrette hverdagen på.
I vår familie står vi opp om morgenen. Vi må jo få noe ut av dagen. I tillegg har Eldste Sønn alltid vært en morgenfugl som gjerne står opp klokka 6 på en fridag. Han har Asperger, og de er vanedyr. Å holde han i senga etter 8 gikk ikke uten bruk av fysisk makt. (Og fysisk makt bruker man ikke på unger når man drar på hyttetur med fremmede. Ikke ellers heller.) Min venninne og hennes sønn lå gjerne “halve dagen” , sånn til elleve. Og hennes sønn ønsket at det skulle være rolig når han sov. Altså ingen TV på min sønn.
Vi var vant til å spise frokost, og andre måltider rundt spisebordet. Vi hjalp hverandre med å dekke på og rydde av bordet. Min venninne og hennes sønn spiste gjerne alle måltider foran TVn. Og her var guttungen vant til at Mamma var servitør, og satt og skrek ut bestillinger.
Vi var vant til å ha planer for dagen og et visst program. Skitur, refleksløp, snøballkrig etc.. Venninna mi og hennes sønn lot dagene surre av sted og gjorde ting etter impulsmetoden.
Om kvelden pleide mine barn å gå og legge seg rundt klokka 21.Gjerne før. Eldste Sønn ble fort trøtt om kvelden. Og når han var trøtt om kvelden, ville han ha det rolig rundt seg. Jeg var og vant med litt voksentid på kveldene. Litt tid hvor jeg og venninna mi kunne sitte å snakke litt uforstyrret sammen. Vi er ganske samfunnsbevisste begge to, og har mange interessante samtaler.
Men min venninnes sønn var vant til å være med på det som skjer, og det var helt utenkelig at han skulle legge seg før moren sin. Så høy på sukker, det blir jo gjerne litt godterispising på hyttetur, showet han gjennom kvelden. Og det ble bråk og uro hvis han ikke til enhver tid hadde sin mors fulle oppmerksomhet.
Selvsagt klikket det til slutt.
Vi var for forskjellige. Og det som irriterte den andre var jo det kjæreste vi hadde, ungene våre. For det er ikke lett å venne seg til en Aspergers behov for rutine for de som ikke lever med det til vanlig.
Det er ikke så rart at ei enslig mor med et barn som prøver å være både Mamma og Pappa på en gang fordi pappaen bor på en helt annen kant av landet, har andre regler enn i en familie med to voksne og tre barn.
Hvordan løste vi det?
Jeg tok med meg mine barn ut på skitur. Jeg trengte avstand fra venninna mi, og ikke minst fra sønnen hennes. Han gikk meg på nervene, selv om jeg på mange måter skjønte han så utrolig godt.
Da vi hadde gått en god stund ringte venninna mi.
Hun sa hvor de la nøkkelen til hytta hen.
Jeg sa, “Ikke dra hjem. La oss snakke sammen først.” Jeg hadde roa meg ned og var kommet til noen forslag til regler, litt firing av kravene på begge sider. Men hun hadde ikke tenkt å reise hjem. Hun hadde tenkt å ta med seg sønn sin på en skitur i stikk motsatt retning. Hun trengte vel og tid for seg og sønn sin alene.
Når vi møttes på ettermiddagen lot vi ungene være ute og leke mens vi to voksne satte oss på verandaen og satte ned regler for hvordan vi skulle ha det. Så presenterte vi reglene for ungene. Resten av ferien ble bra. Og venninna er en av mine beste venninner den dag i dag. Vi drar gjerne på tur sammen, men uten familier. Det er vi som er venner, ikke resten av slekta.
Det har jo ikke jeg, men hun venninna som jeg var på vinterferie med ville vært en god kandidat. Eller, det ville bli henne. I skrivende stund kan jeg ikke tenke meg noen andre som hadde klart den oppgaven – og holdt ut med meg.
Ellers gleder Isabell seg sykt mye til april. Da skal hun og venninnene til LA og Las Vegas.
Jeg skal ikke på noen tur med venninnene . Kanskje like greit. Jeg mener, det kan jo virke som om jeg krangler med alle venninner jeg drar på ferie med, men det er ikke sant. Jeg har vært på flere turer hvor det overhode ikke har vært krangling. Det var to, 2 eksempler i løpet av et over femti år langt liv..
Det er så sinnsykt mye som skjer i livet til Isabell s liv akkurat nå. Men hva kan hun ikke si.
Det skjer ikke så mye i livet mitt for tiden. Jeg er sykemeldt og tilbringer mye tid i ro. Men litt skje det jo, kan ikke stoppe helt opp å leve. I helgen kommer Svoger på besøk.
Isabell og venninnene planlegger og sommerferien, og vurderer hvor turen skal gå. De diskuterer ei uke på Ibiza med festing fra morgen til kveld.
Jeg har planlagt sommerferien. Gamle Gubben Grå Eldste Sønn og jeg skal kjøre over Dovre til Trondheim, og så ta Nordlandsbanen til Bodø. Ta et døgn i Bodø før vi tar toget tilbake til Trondheim. Det blir en rolig, men forhåpentligvis koselig ferie. Og vi kommer til å få maks ut av dagene.
Sola har for lengst stått opp.
Jeg har kjørt Yngste Sønn på jobb, handlet inn til helgen, gått lang tur med hundene og spist brunsj mens jeg leste gjennom avisene. siden jeg startet på dette innlegget. Nå er det sofa og pelspledd før jeg forhåpentligvis orker å gjøre litt husarbeid
Han så at jeg ikke helt forsto spørsmålet, han er forholdsvis ny i landet. Språket er ikke helt på plass. Han spør en gang til. “Vanlig billett?”
Jeg er sliten og oppgitt. Ok. Jeg er en fossil. Jeg har ikke installert appen til Brakar, busselskapet. Jeg står her med et helt vanlig bankkort og ønsker bare å betale bussbilletten hjem til Hønefoss. Er det for mye forlangt? Så jeg svarer en gang til, kanskje en anelse spiss i stemmen, “Ja, vanlig billett.”
Fremdeles nøler han. Fingrene vil liksom ikke helt trykke inn beløpet på tastaturet. Han tar nølende i mot det utstrakte bankkortet. Han ser granskende på meg en gang til. “Ikke honnørbillett?” Jeg møter blikket hans, smiler et litt slitent smil. Jeg som følte meg så frisk og levende på det møtet i sted. “Vanlig billett. Ikke honnør.”.
Du vet du ikke ser akkurat ung og sprek ut når bussjåføren insisterer tre ganger på honnørbillett.
Livet mitt kunne vært bedre enn det er nå.
Livet mitt kunne vært mye bedre enn det er nå.
En sliten kropp full av vondter. Utfordringer og tøffe tider. Sorg over en Mamma som ikke er her lengre.
Ja livet kunne vært mye bedre, mye, mye bedre.
Men livet kunne også vært verre.
Det finnes mange som har det verre enn meg. Jeg ønsker å fokusere på det som tross alt er bra.
Så la meg poste bilder av et vinterlandskap i sol i stedet for å skrive om ryggsmertene som gjør at flere timer hver dag tilbringes på sofaen. La meg få glede meg over at jeg klarte å gå 3 km med hundene en strålende vinterdag, selv om det var alt jeg klarte den dagen. Livet er tøft og vanskelig akkurat nå. Jeg er utrolig sliten av å ha vondt. Gled deg med meg når du ser at jeg til tross for alle vondtene prøver å delta litt i det livet jeg elsker.
Jeg er kjerringa som fikser alt, men nå føltes bare alt håpløst.
Med hver nerve spent har jeg gått og ventet på dommedag. Hver gang telefonen har ringt, har jeg skremt sjekket displayet. Er det nå, nå jeg skal få beskjeden? Jeg har til og med lyttet etter fottrinn i snøen på gårdsplassen når jeg har ligget våken om nettene: Kommer det noen nå for å overbringe et dårlig budskap? Var det en bil på gårdsplassen? selv om fornuften tilsier at dårlige nyheter nok ikke kommer på døra – og ikke nattestid. Men fornuft og frykt har ikke mye med hverandre å gjøre.
I kveld kom beskjeden.
Det fantes en løsning. Det tentes et håp. Katastrofen kommer ikke til å inntreffe. Min verden kommer ikke til å legges i grus. Tøffe tider venter, men det er greit. Tøffe tider har jeg opplevd mange ganger.
I kveld føler jeg bare lettelse, en ubeskrivelig lettelse. Det er som om hver muskel i kroppen endelig slapper av og klumpen i magen løser seg opp,
Gjett hvem som kommer til å sove godt til natta
En kvinne er på en gravlund. Dit går man vanligvis for å stelle gravene til sine kjære, tenne lys, legge fra seg blomster og minnes. Som regel er en gravlund en fredfull plass.
Her, på denne fredfulle plassen blir hun angrepet av en ukjent mann med øks. Han skader henne såpass at hun dør av skadene på sykehuset. Det er ingen ting som tyder på at offer og gjerningsmann kjenner hverandre.
Gjerningsmannen er mest sannsynlig i psykisk ubalanse. Forsvareren hans har snakket med han, men ikke om saken. Antakelig var han for utafor, for syk til at det var mulig.
Gjerningsmannen var kjent av politiet, også for vold. Jeg vil anta at han og var kjent for personer innen hjelpeapparatet som NAV, og eller folk innen psykisk helse- og rus området. Et menneske i total balanse går ikke løs på andre mennesker med øks sånn helt uten videre.
Vi har hatt knivdrap på busser og trikker, i barnevernet og andre steder hvor det i ettertid blir kjent at gjerningspersonen har vært under behandling, men likevell skjer tragedier.
Jeg vet og at det er en trend på at flere og flere pasienter, også innen psykiatrien, skal behandles poliklinisk i stedet for å få døgnbehandling At til tross for stadig fagre løfter om satsing på psykiatri, så øker presset på å få ned køene, kutte behandlingstiden. Få behandlet flere for samme, eller helst en litt mindre sum penger.
Det er viktig at sykehus og kommunehelsetjenesten driftes så kostnadseffektivt som mulig. Også innen psykiatrien.
Jeg ber til høyere makter om at denne gjerningsmannen ikke var kjent for behandlingsapparatet. At ingen hadde ropt varsko.
Det er et fullstendig meningsløst dødsfall! Hvis det viser seg i etterkant at noen kunne tatt grep og hindret tragedien, blir det enda mer meningsløst. Jeg krysser fingrene og håper.
Isabell Raad har så mye å gjøre at hun har ansatt personlig assistent. Assistenten hennes kommer til å være med meg på alt som innebærer jobb. Innspillinger, shoots, intervjuer, møter, reiser.. Hun kommer også til å hjelpe henne med å planlegge dagene hennes bedre, fylle inn i kalenderen, klippe vlogger og generelt holde styr på alt av avtaler, telefoner og mail.
Jeg kunne og tenkt meg en personlig assistent.
En personlig assistent på jobb som hentet pasienter til meg, gikk i kantina og kjøpte lunsj, dro over pasienter for meg når ryggen ikke orket etc…
Sånn når jeg arbeider som radiograf har vi jo assistenter eller helsefagarbeider med oss blant annet på vakter. I mange år hadde jeg verdens beste assistent som min yndlingsassistent. Hun visste akkurat hvordan hun skulle hjelpe meg så arbeidet gled best mulig. Og hvis kveldsvakt var då travel at jeg ikke rakk kiosken før den stengte, smurte hun brødskiver til meg av sin mat, satte det foran meg og kommanderte meg til å spise. Skulle jeg ansette en personlig assistent til å hjelpe meg på jobb ville jeg ansatt henne på flekken. Er det lov å tvangsansette folk som har gått av med pensjon? Jeg tror nemlig ikke hun ønsker seg tilbake i jobb.
Siden jeg ikke er på så mange innspillinger og shoots, så vet jeg ikke om jeg har det samme behovet som Isabell der. Jeg hater å bli tatt bilder av, så en stand-in hadde vært mye bedre. Kan en bruke en assistent som stand-in?
Intervjuer og møter syns jeg at jeg takler greit. Vet ikke helt hva jeg skulle bruke en assistent til da. Bære veska og hente kaffe? Vel er det dårlig med meg, men såpass skralt er det ikke.
Men en assistent til å holde styr på kallenderen min og planlegge dagene mine. Det hadde vært kjekt. Da slapp jeg å oppdage dobbelbokkinger i siste liten og så stresse veldig med å fikse og gi beskjeder, bytte vakter etc. Du veit når du en mandag ettermiddag tar en titt på kallenderen og ser at i morgen tirsdag da skal du være på jobb på Ringerike fra 8 til 15.30, delta på et møte i Kongsberg fra 15.30 til 20 og så demrer det at du har sagt ja til et møte i Rødt fra 19 til 21 på Rådhuset i Hønefoss. Blir fort litt stress av slikt.. Så en assistent til å holde styr på kallenderen min og planlegge dagene mine hadde vært utrolig kjekt. For ikke å snakke om holde styr på mailen min. Gruppere, legge i mapper og kalender, og slette. Sånn at jeg slipper å oppdage i januar at jeg var etterlyst til et møte i desember og at innkallingen til det møtet av en eller annen grunn lå kulest blant de mailene som var slettet.
Tror også jeg kunne trenge en assistent på hjemmebane. En til å vaske klær, rydde hus og holde alt i orden.
Isabell Raad ber leserne gjette hvem hun har ansatt spm assistent. De fleste som har svart har svart at det enten er moren hennes eller bestevenninna.
Mamma var i mange år min viktigste medhjelper, mitt sikkerhetsnett min støttespiller. Hun hentet ungene i barnehagen og passet de når Gamle Gubben Grå og jeg begge arbeidet kveld, natt eller helg.
Hun kunne komme til meg sent på kvelden når jeg skulle dra på nattevakt og sitte å passe på sovende barn til Gamle Gubben Grå kom fra jobb. Og hun bodde ikke i nabohuset. Jeg har alltid som voksen bodd over en mil fra Mamma. På det meste 6 mil. Hun stillte opp for det.
En gang tok jeg med meg tre sovende barn de 5 milene til jobb på nattevakt, så møtte Mamma meg på sykehuset klokka 22.30 og satt i bilen med de sovende barna til Gamle Gubben Grå kom fra jobb rundt midnatt og kjørte bilen og ungene de 5 milene hjem igjen – og Mamma kunne kjøre en mil hjem å legge seg.
Hun bakte sjokoladekaker til ungenes bursdager i mange år, og kom på jobb til meg med nybakt kake når jeg hadde glemt at det var min tur til å ha med kake til fredagskosen.
Hun vasket alltid gulv og ryddet hvis hun passet unger hjemme hos meg, og tilbød seg en den novemberkveld da jeg skulle dra på nattevakt å pusse vinduene mine mens hun ventet på at Gubben min skulle komme fra jobb. Hun slapp det. Vi bodde i en sykehusleilighet da, og jeg tror naboene hadde fått noe å snakke om hvis moren min hadde stått og pusset vinduene mine midt på natta.
En påske møtte hun opp med påskeegg til ungene når vi onsdag før Skjærtorsdag skulle dra til hytta på påskeferie og klarte å få overtalt meg til å gi henne husnøkklene mine så hun kunne “kose seg” med å vaske litt hos meg i påsken. Det var litt flaut, men utrolig godt for en dobbeltarbeidende trebarnsmor å komme uthvilt hjem fra påskeferie til et hus som var ryddet, vasket og hadde nypussete vinduer. Så, ja Mamma har på mange måter vært min personlige assistent, og jeg savner henne så.
Venninna mi og jeg har alltid vitsa om at hvis jeg noen gang skulle fåen slik stilling at jeg trengte en personlig assistent, sekretær etc, skal jeg ansette henne. Hun er ei jente jeg stoler på i ett og alt og som ikke bare ville jatte med meg. Så ja, kanskje jeg skulle ansette henne til å holde styr på avtalebok og mail?
Må bare vente litt, for hun er tøff til å forhandle lønn og for tiden har jeg nok ikke råd til å lønne henne det hun er verdt – da ville det ikke bli stort igjen til meg-
En lang dag går nå mot natt, og om jeg ikke har gjort så mye annet fornuftig i dag har jeg i det minste vært en aktiv kunde på den lokale Kiwi-butikken. Hele 4 ganger har jeg vært der i dag.. Jeg vet Kristin i Sparekollektivet vil riste oppgitt på hodet hvis hun leser dette, men sånn er livet for ei som ikke er så strukturert og ryddig som deg.
Første gangen var litt over klokka 7 i morges. Jeg hadde kjørt Yngste Sønn på jobb, og da pleier jeg og ta dagens handletur samtidig når jeg ikke skal på jobb. Så og i dag. Men jeg hadde glemt igjen handlelista hjemme.
Jeg er helt fortapt uten handlelista. I vårt hjem ligger den på kjøkkenbenken, og så skriver vi opp ting på lista når vi kommer på dem. Det systemet har fungert greit for oss i snart 30 år, Vi har jo i perioder arbeidet masse, og møtt hverandre i dør, den ene på vei ut og den andre på vei inn. Kjekt da å ha en liste liggende hvor ting ble skrevet opp etter hvert som en av oss oppdaget at vi snart gikk tom. Bleier, dopapir, hvetemel, brød….
Da ungene var små og jeg ofte skulle ha med meg to trøtte barnehageunger gjennom matbutikken etter endt arbeidsdag var lista gull verdt. Jeg bare plukket de tingene som sto på lista, slapp å tenke og kunne raskt komme meg gjennom butikken og hjem.
Selv i dag plukker jeg bare slavisk det som står på lista, og det er sjelden jeg kommer hjem med et impulskjøp som ikke står oppskrevet.
Jeg plukket med meg litt pålegg, hundemat og noe til middagen og tenkte jeg hadde fått med meg det viktigste.
Andre gangen var utpå ettermiddagen.
Jeg hadde tenkt å bake. Hadde funneten spennende Brownie-ostekakeoppskrift jeg hadde lyst til å prøve, Og da manglet vi noen ingredienser. Dessuten var det tomt for saft.
Baking ja. Da jeg var ung og bodde hjemme hos mine foreldre var jeg glad i å bake, og det var ikke få kaker jeg bakte oppgjennom årene. I begynnelsen jeg var sammen med Gamle gubben Grå var jeg også ganske flink til å bake, men etter at jeg ble dobbeltarbeidende trebarnsmor med mange jern i ilden har de fleste av mine bakeprosjekt blitt temmelig mislykket. Så i familiebursdager og liknende har det gått mye i jordbær og is eller disse toro-variantene. Selv de har blitt mislykket til tider. Så ille til å bake har jeg blitt at da jeg fylte 50for et par år siden ønsket jeg meg hjemmebakte kaker i 50 års gave. Og heldigvis hadde jeg venner som ga meg nettopp det. Takk Einar, Nina og Gunn. (Selv om Gunn kastet sin kake i bakken og smadra den før hun fikk gitt den til meg. Den var sikkert både god og vakker, snille Gunn.) Men i det siste har jeg bakt litt med ganske greit resultat. Det har gitt mersmak
Tredje tur til Kiwi.
Jeg hadde kommet nesten ut i bilen med handleposen med sjokolade, vaniljestenger, egg og smør da jeg kom på at jeg ikke hadde kjøpt bakepulver – og jeg husket det hadde stått på lista. Jeg var og helt sikker på at vi ikke hadde bakepulver hjemme. Jeg husket jeg tømte boksen sist jeg bakte.
Det var bare å sette handleposen i bilen og begi seg inn på Kiwi igjen.
Da jeg kom hjem og Gamle Gubben Grå pakket ut av handleposen, dro han frem både brunt sukker som jeg hadde kjøpt og ikke mindre enn to bokser med bakepulver fra skuffen med bakesaker. Så mye som vi baker så har vi sikkert bakepulver i bortimot 10år….
Fjerde tur til Kiwi.
Denne brownie-ostekaka var litt av ei kake. Og selvsagt skulle det være 100 gram mer med sukker enn det jeg hadde i huset. Samtidig sto Gamle Gubben Grå og laget middag og manglet melk til kantarellsausen.
Så da var det å kaste seg i bilen og kjøre ned til Kiwi igjen.
Da jeg gikk ut av bilen og inn mot butikken denne siste gangen, kjente jeg en velkjent smerte i ryggen, og beinet ga litt etter. Alt blir stivt, og jeg klarer ikke å rette meg helt opp. Det blir sånn når jeg er sliten. Jeg går skakt. Pleier å bli sånn etter harde arbeidsdager eller når jeg har trått litt forkjært, løftet litt feil eller på andre måter gjort noe dumt. Vel. melk og sukker ble handlet og kaka ble bakt ferdig. Gamle gubben Grå ble ferdig med middagen.
I morgen er forhåpentligvis ryggen rett igjen..
Min første tanke var at jeg visste om en utmerket “klovn” som sikkert mange hadde satt pris på at ble skutt ut i verdensrommet et par års tid. Når jeg tenkte bedre etter kom jeg på minst to. Du vet han Donald borte i statene og han Kim lysende sol nede i Nord Korea.
Vi har kanskje noen klovner her på berget og. Per Sandberg, Trine Skei Grande (hun er jo klovneminister også, for det må da være kulturministeren som har ansvaret for klovnene..) og Mulla Krekar. Jeg vil tro det er nok av gode kandidater å ta av rundt om kring. Ja, jeg kunne ha kommet med noen eksempler fra den hjemlige lokalpolitikken og, men de er jo så hårsåre at det er best å la være. Kan ikke irritere på meg store deler av Arbederpartiet her i kommunen allerede før valgkampen er i gang. Men folkens, har du tenkt å putte den lista i urna i september anbefaler jeg å bruke kulepennen….
Men når jeg googler litt og leser artikkelen ser jeg at alle disse kandidatene faller gjennom. Eler mulig Skei Grande og de lokale Arbeiderpartipolitikerne fremdeles ville befinne seg i søkerbunken? For poenget er ikke bare å være en tøysekopp, eller en latterlig fremtoning, men å bidra til samhold i gruppa, roe ned gnisninger som nødvendigvis oppstår når folk bor trangt over tid. Kort sagt holde motet oppe. Så der røyk nok Donald, Kim og Mulla Krekar.
Klovnen må også være i stand til å takle et knalltøft treningsprogram. der røyk vel Skei Grande og et par lokale Ap er . I tillegg må klovnen være en fremragende vitenskapsmann og ingeniør…. ja da var det vel ikke så mange igjen på lista mi.
Men firer de litt på kravene har jeg altså lista klar….
Vel, dette lille diktet snakket til meg i dag. Det sier jo at jeg har lov til å ta hensyn til meg selv, den vonde ryggen min, og alle de andre vondtene. Jeg trengte å høre det i dag.
For selvsagt har jeg dårlig samvittighet for å være sykemeldt. Jeg burde jo vært på jobben og bidratt. Tatt mine vakter, fyllt mine oppgaver . Jeg hadde jo klart det, bitt tenna sammen, bøtta innpå med smertestillende og gått på. Jeg har jo drevet sånn så lenge, jeg hadde klart det en stund til. Det er ikke helt tomt ennå. Det er fremdeles en liten rest av overskudd tilbake.
Jeg kunne kuttet ut noe annet.
Slutta å kjøre Yngste Sønn på jobb. Ikke mitt eller min arbeidsgivers problem at han ikke har førerkort. Hvis jeg ikke kjørte tur/retur Tyristrand hver morgen kunne jeg ha sovet en halvtime lengre hver morgen. Fått litt mer hvile. Kanskje jeg da hadde holdt ryggsmertene i sjakk en halvtime lengre.
Jeg kunne sluttet med politikk. Hvor tar jeg overskuddet fra til å påta meg nye oppgaver?Vara til styret i Viken. En 8.plass på Fylkestingslista. Valgkamp, leserinnlegg og nettdebatter. Burde jeg ikke heller droppe alt det? Burde jeg ikke heller ligge rett ut under pelspleddet og samle energi hvile vondtene så jeg orket å gå på jobb?
Jeg kunne sluttet som tillitsvalgt. Sluttet med lange møtrdager og bilturene tur retur Drammen. Kanskje ryggen min hadde hatt godt av det. Kanskje jeg da hadde klart å være på jobb.
Jeg kunne sluttet å gå tur med hundene. Jeg kunne sluttet å dra til faren min i helgene. Alt for å konsentrere meg om å bruke all min energi på å arbeide. Burde ikke arbeidsgiver kunne forvente såpass av meg?
Jeg kunne slutte å være Mamma, datter, kone, medmenneske, meg selv og konsentrert all restenergien på å være arbeidstaker. Putta inn på med smertestillende. Trosset smertene og grått av utmattelse i bilen hjem. Det hadde gått en stund til før det hadde sagt helt stopp.
Jeg har valgt å lytte til kroppen. Ta en pause nå. Få hvilt ryggen og resten av skrotten en periode. Hente meg litt inn igjen. Snart kommer jeg tilbake på jobb med fornyet energi.
