Lena Lykke hevder i et innlegg at man i et parforhold ikke er hverandres terapeut. Partneren din er ikke din terapeut slår hun bombastisk fast. Har man traumer som gjør at man må støtte seg ekstra mye på partneren sin, bør man jobbe med dette i størst mulig grad. Jeg reagerer på utsagnene, og er ikke helt enig.
Det utsagnet som provoserer meg mest er Vi alle har sine laster, men ingen skylder oss noe heller. Jeg forstod det bare for et par år siden hvor jeg tok mye lærdom av sitt siste forhold. Det er utrolig belastende for en av partnere å overtale, forsikre, trygge osv.
Jeg tenker i mitt stille sinn: Hva er vitsen med et forhold da?
Hva er vitsen med å finne seg en partner man skal vandre på livsveien med hvis vi ikke skal hjelpe og trøste hverandre når livsveien blir litt bratt for den ene? I ekteskapsløftet heter det “i gode og onde dager”. Hva er vitsen med et forhold hvis man ikke skal være der for hverandre også i de “onde dagene”, være der for hverandre når livet ikke går på skinner?
Gamle Gubben Grå er helt klart min terapeut.
Når verden går meg i mot, når jeg er så engasjert at jeg må snakke på innpust og utpust for å få ut adrenalinet, når jeg må sortere tanker fordi jeg jobber med en politisk sak… I alle slike situasjoner finnes det ikke noe bedre enn å dette ned i kurvstolen på trammen eller i sofaene i stua og snakke meg tom til en Gubbe som lytter. Bedre terapi finnes ikke for meg. Og vet dere hva? Det synes jeg faktisk han “skylder meg”.
Eller “skylder” blir litt feil. Jeg vil vel heller si at såpass forventer jeg av en partner.
På samme måte som jeg ser det som en selvfølge at jeg er der for Gamle Gubben Grå når han trenger hjelp og støtte.
Er det ikke det et forhold handler om? Være der for hverandre?
Selvsagt skal det være gjensidighet i et forhold. Belastningen med å være den sterke få veksles litt på. Jeg er der for deg nå, og så er du der for meg når jeg trenger det. Uten at det føres regnskap for å påse at belastningen blir eksakt likt fordelt.
Når man velger å gå inn i et forhold velger man å bli sammen med hele personen. Ikke bare de gode sidene personen har. Et forhold er å gi og ta. Eller kanskje mer riktig å gi og få.
Jeg vet at hvis verden raser, når håpløsheten kommer, når alt er svart da er det en person som alltid vil være der for meg. Som alltid vil lytte og holde rundt meg, og som vil hjelpe meg å løse flokene etter beste evne. Selv om det eneste han kanskje evner er å lytte. Den personen er Gamle Gubben Grå – og det er grunnen til at vi er i et forhold.
I de over 30 årene vi har vært sammen har jeg muligens gitt mer enn jeg har fått. I det minste hvis man skal regne i kroner og ører. Det er jeg som skaffer mesteparten av pengene på konto og derved tak over hodet og mat på bordet.
Men man får ikke et forhold til å fungere hvis man hele tiden sitter klar med kalkulatoren og regner ut hver krone, hver klem, hvert trøstende ord, antall tekopper eller vinglass man skjenker eller antall kaffekopper som blir servert på senga.
Jeg ser på et forhold, et ekteskap, som et team. Sammen løser vi flokene. Sammen vandrer vi gjennom livet. Jeg støtter meg til deg og du støtter deg til meg. Sammen kommer vi oss videre.
Du skriver mye fint og riktig her. Jeg måtte innom Lena Lykke å se hva hun skrev. Jeg syns det er litt urettferdig over for henne at du utelot noe viktig. Hun skriver at det er en SELFØLGE.. (hun brukte store bokstaver) å få støtte, klem og trøst av partneren sin, Men ikke non stop. Enig med henne i det at det er en selvfølge. Men om det er non stop sliter du partneren din ut.
Mulig jeg burde tatt med drn setningen. Hun mener det er en selvfølge å få støtte, klem og trøst. Det jeg savner er at drt er like selvfølgelig å gi støtte, klem og trøst.
Ikke hele tiden. Men å bære der når det trengs.
Jeg har sett en del forhold der, spesielt kvinner, tar det som en selvfølge at de har en bauta av en mann å lene seg til. Men hvis mannen møter tøffe tider, arbeidsledighet, sykdom sorg osv ja da pakker kvinnene og drar til nye jaktmarker.