At jeg er gift med en gammel gubbe er vel ingen nyhet her på blogg, men at han blir mer og mer sær gammel gubbe

er kanskje et nytt fakta. Skikkelig sånne gammel gubbe særheter.

Handlenett, for eksempel. Ja, det er god økonomi i å ha med handlenett for bruk i butikken. Plastposer koster jo en formue. Gamle Gubben Grå har et stort utvalg av handlenett. Kiwi sine til bruk på Kiwi, Meny sine til bruk på Meny og sånt stort, kjekt gult ett fra Coop Prix som vi selvsagt kun benytter når vi handler på Coop Prix.

Handlenett er i og for seg greit nok, som sagt selv om jeg himler med øynene når Gamle Gubben Grå er skråsikker på at jeg har handlet på Meny når jeg kommer fra matbutikken, enda jeg sier at jeg bare har vært på Kiwi. Han “ser” jo at jeg har vært på Meny. Varene ligger jo i ett Meny-nett. Jeg himler med øynene og tenker at han bør være fornøyd med at jeg husket å ta med handlenett inn i butikken. Ikke så opptatt av hvilket.

I dag fikk han det nesten til å ryke ut av ørenemine av utålmodighet. Vi skulle ut på tur med hundene. Jeg sto klar mef hunder i bånd og sko og jakke på og ventet på at han og skulle få på seg fillene. Da fikkhan øye på det grønne handlenettet som hang på en krok i entreen. Det nettet jeg brukte da jeg handlet på Kiwi i går. Jeg hadde bare hengt det på kroken i entreen og ikke båret det ut i bilen. Det nettet tok Gamle Gubben Grå seg tid til å brette og rulle korrekt sammen med langsomme, konsentrerte bevegelser. Jeg teller langsomt til både 10 og 20 inni meg. Hvorfor bruke tid på det i dag? Vi skal jo ikke handlemat nå. Vi skal traske rundt i skogen. Kiwi her har ikke søndagsåpent. Det var som å snakke til en vegg. Nettet måtte brettes riktig sammen og bli båret ut i bilen. Det gjelder å ha alt på stell.

Når vi så kommer ut i bilen er det en hel haug med ritualer han må igjennom før turen kan starte. Jeg har tatt tiden. Det tar nøyaktig 90 sekunder fra vi setter oss i bilen til bilen begynner å bevege seg. Du vet regulere setet hvis jeg har kjørt sist, sjekke at jeg ikke har klassa med speil og klimaanlegg. Feste setebelte, tenne en røyk og endelig vri om nøkkelen, sette bilen i gir og sjekke alle tenkelige speil og blindsoner sp vi er helt sikre på at vi ikke kjører over noen her inne på vår egen private gårdsplass.

På butikken må vi når Gamle Gubben Grå er med alltid ha kvittering. Sikkert fornuftig det og. Sånn gammel-gubbe-fotnuftig. Ikke opptatt av å verne regnskogen der, altså. Når jeg betaler og ekspeditøren spør “kvitering” svarer jeg av gammel vane “Nei.” Da skriker Gamle Gubben Grå “Jo, vi må ha kvittering!” og så står han der i fem minutter og kontrollerer kassalappen, mens jeg pakker ned varene, forlater butikken med irriterte, raske bevegelser og venter i bilen.

Er vi innom en bensinstasjon må selvsagt mengde drivstoff, literspris og totalsum føres sirlig inn i en bok spesialdesignet til slikt bruk. En side for hver måned. Mamma hadde slik bok på begynnelsen av 70-tallet da hun akkurat hadde fått førerkortet. Hun sluttet vel med det etter et år eller to. Tipper senest i 1975. Gamle Gubben Grå holder fremdeles på å notere, selv om han ikke fikk førerkort før i 1981.

En tanke slår meg. Kanskje han ikke er i ferd med å bli gammel. Kanskje han har vært det helt siden 1981! Kanskje han er født gammel. Den boka med drivstoff har han alltid hatt. Og jeg husker at når vi flyttet sammen i sykehusleiliheten i 1990 hadde vi en giga-stor hengelås på kjellerboden vår og hengelåser på alt som kunne has hengelås på. Det er og sånn jeg i grunn forbinder med gamle gubber.

Det med hengelåser irriterte meg den gang da. Jeg syntes det at vi valgte de største hengelåsene, gjerne et par stykker, signaliserte at vi i grunn trodde naboene våre i blokka var uærlige mennesker. Mens det jo var kollegaene mine fra sykehuset. Han forsto aldri mitt synspunkt. Man kunne aldri vite. Vel, jeg vokste opp i ei lita bygd hvor man ikke alltid låste alt som låses kunne. Vi stolte på naboene. Han vokste opp på beste Oslo Vest. Mulig ikke den samme tilliten til folk der.

Nå har jeg holdt ut med alle særhetene hans i 30 år. Jeg holder sikkert ut i 30 år til, men noen ganger får de meg til omtrent å fly på veggen av irritasjon. Og før noen så mye våger å antyde at jeg sikkert også har ting som irriterer han kan jeg forsikre dere om at denne kjerringa overhode ikke har noen særheter. Jeg er akkurat slik man forventer at ei kjerring litt over middagshøydrn skal være.