I dag var det ingen rampestreker hos Kokkejævel.  I dag er det 6 måneder siden sønn hans døde, bare noen få uker gammel.  Jeg sender varme tanker til Kokkejævel og Kjærest i dag.
Savn og sorg blir gjerne forstørret nå rundt juletider.  Man sier jula er som et forstørrelsesglass. Tenk deg en gryende forelskelse, Tente lys, romantiske pakker, et lett snødrev. Man blir jo bare enda mer forelska.  Lykkelig familieliv.  Glade barn. Stolte foreldre. Familiehygge. Finnes det noe mer koselig enn jul, når livet fra før er bra?
Men sliter man med familielykka, i kjernefamilien eller storfamilien, så kommer gjerne ulikhetene og uenighetene sterkere frem i slike dager.
Slik er det og med sorgen. I mange familier mangler det en rundt bordet. når jula ringes inn.  En som har vært der i alle år, men som har blitt borte siste året. Den første jula uten et kjært familiemedlem vekker alltid noen tanker til live. Noen andre, som hos Kokkejævel og Kjærest er savnet etter en som aldri fikk oppleve julen stor.  For selv om han aldri har sett juletreet skinne i stua, aldri har kjent den kriblende spenningen av alle pakkene, aldri vært litt redd for nissen, så betyr ikke det at Kjærest og Kokkejævel ikke i tankene før alt det triste skjedde, har sett for seg og hatt planer om hvordan denne første jula skulle bli. Kan tenke de lagde seg mange tanker om det i jula i fjor, mens de gikk og gledet seg til den lille som skulle komme

Mange av oss minnes og savner mennesker som har gått bort for få, eller mange år siden.
I år er det andre jula uten Mamma. Vi har gått gjennom et helt år uten henne, opplevd alle høytider en gang. Den første jula var i fjor. Jeg husker jeg gikk fra skogen med granbar til å ha foran døra og møtte en nabo av meg som jeg aldri har snakket så mye med, men som jeg vet arbeidet sammen med Mamma før  hun ble pensjonist.  Denne damen jeg møtte og slo av en prat om granbar med snakket dialekt, og jeg tenkte hun må være fra Land eller Hadeland.  Der Mamma og hennes slekt kommer fra.
Jeg bestemte meg for å ringe Mamma og høre om jeg hadde rett i mine antakelser.
Ett sekund senere slår bevisstheten om at jeg aldri mer kan ringe Mamma og spørre om noe som helst ned i meg.  Jeg tror det var akkurat der og da det virkelig gikk opp for meg at Mamma var borte, for bestandig.  Hun hadde dødd langsomt etter at hun  kom på sykehjem i januar, eller blitt borte gradvis også før det.  Hun hadde vært død i et par måneder, Men der og da forsto jeg at hun, Mamma, var borte for bestandig. At jeg aldri mer kunne spørre henne om ting jeg lurte på, eller fortelle henne små hverdagslige historier.
Nå har vi hatt vår første påske, 17.mai og sommer uten Mamma og er klar for vår andre jul uten henne.  Men savnet er like stort. Vi skulle så gjerne hatt deg blant oss.

Andre har vi hatt flere juler uten. Svigerfar, Tante Astrid. For meg er det mer vemod enn sorg at de ikke er rundt bordet når julematen inntas. Vi minnes de ofte.  Tante Astrid som sier hun aldri drikker alkohol, men takker ja når vi spør om hun skal ha Akevitt.  Om Svigerfar som brummet over alle gavene.
Ungene som ikke er her. Anders som døde før han fikk møte livet, men som hadde vært 17 år nå hvis vi hadde fått beholde han. Tiril, som opplevde sin første jul, men det var nesten det eneste hun opplevde, Født 21. desember, døde 17. januar.  Hun skulle vært 26 år i år.  Hvem hadde hun vært i søskenflokken?  Hva hadde hun drevet med?  Savnet er der, selv om det er lenge siden de ble borte.

Kokkejævel klarer ikke å se på bilder av sønnen som døde. Han har problemer med å møte blikket hans. Vi har alle våre måter å takle sorgen på. Det er ingen måte som er feil eller riktig.
Jeg skulle ønske jeg hadde bilder hvor jeg så øynene til Anders.  Han døde før han ble født, og åpnet derfor aldri øynene. Det har vært et savn. Jeg skulle så gjerne ha sett han inn i øynene.
Heller ikke Tiril har jeg så veldig mange bilder av hvor jeg ser øynene. Ingen tror jeg. Tiril ble født i 1993.  Og selv om vi tok mange bilder, var det ikke slik som nå som alle har mobiltelefon med kamera i umiddelbar nærhet til enhver tid.  Lettere å forevige de små øyeblikkene på den måten.
Lenge siden jeg har sett i albumet til Tiril. Kjenner jeg nok kommer til å gjøre det i løpet av jula.
Det albumet er litt sårt.  Jeg satte meg ned en dag etter at hverdagen liksom hadde begynt igjen og limte inn bilder i albumet.  Bildene fra tida på sykehuset, jula hadde kommet i posten få dager tidligere. Gamle gubben Grå var på jobb. Datter sov etter å ha hatt en aktiv dag med lek og turning. Tiril var lagt for kvelden. Kanskje en natta-pupp før jeg gikk til ro. Men hun hadde vært mye våken, vært med på turning og fått snø på nesetippen der hun lå i bagen og så opp i den kullsvarte natta mens jeg låste opp bilen.
Jeg ble ferdig med alle bildene før Gamle Gubben Grå kom fra jobb.  Vi gikk til ro. Tittet inn på rommene til jentene våre. Begge sov så godt. Vi vekket ikke Tiril for en natta-pupp. Vi lot henne sove. Om hun våknet om en time eller to fikk vi ta henne over i senga vår å la henne få mat da.
Tiril våknet aldri.
Det neste som ble limt inn i albumet var dødsannonsen…..

Jeg skal innom noen kirkegårder å tenne lys de neste dagene.  På grava til ungene ved Hønefoss kirke.  På grava til Mamma og det andre familiegravstedet ved Norderhov kirke.  Og rekker jeg det skulle jeg å ha tent et lys på grava til venninna mi ved Veme kirke. I morgen, på julaften, er det 20 år siden hun døde.

Livet går videre. Sorg blir til savn.  Men vi vil for alltid bære med oss de som en gang var.

.