Når jeg og Gamle Gubben Grå vandrer videre til de evige jaktmarker så har Datteren, Eldste Sønn og Yngste Sønn krav på en og en halv million kroner hver fra hver av oss i arv. Det slår den nye arveloven som Stortinget vedtok i dag fast. Den såkalte Pliktdelsarven ble hevet fra en til halvannen million. Debatten har gått en stund, og endelig vant borgerskapet frem. Det ville jo vært grusomt hvis en arving ble sittende igjen med en lusen million med arv mens foreldrene sløste bort resten av arven på Kirkens Bymisjon, hjem for enslige katter eller barnebarna.
Selv etter vår død kommer Gamle Gubben Grå og jeg til å være en skuffelse for våre barn. For når alt vårt jordiske gods er solgt og gjelda betalt tviler jeg på at det vil stå over 9.000.000 kroner på bunnlinja. Det er summen hvis 3 barn skal få halvannen million i arv fra hver av oss.
Om pliktdelsarven ikke hadde blitt hevet, om det bare skulle stått 6 millioner på bunnlinja tror jeg resultatet ville bli det samme. Vi hadde vært like store skuffelser. For mens borgerskapet og pampene i Arbeiderpartiet kan debattere pliktdelsarv i millionklassen, må arvinger som ikke ble født med sølvtøy i pompen eller andre kroppsdeler vente til dåpsdagen før sølvskjea dukker opp og en arv med litt færre nuller.
Når man i mediene fremstiller det som at denne Pliktdelsarven er den summen hver enkelt livs-arving har krav på, kan det jo skape visse forventninger hos arvingene. Forventninger mange foreldre med helt vanlige inntekter ikke kan leve – eller rettere sagt dø – opp til.
For meg er endringene i arveloven nok en påminnelse om at det er langt fra hverdagen til folk flest og opp til Borgerskapet og pampene som regjerer på Stortinget. Og nok et spark til meg som forelder. Et bevis på at selv om jeg har arbeidet hardt, dag og natt i alle år, arbeidet så hardt og mye at det nå har gått på helsa løs. Ja så har jeg ikke arbeidet hardt nok. Jeg klarer ikke å gi barna mine det som alle andre får.
De sitter i Oslo og bestemmer, og der selges boliger for beløp som gir meg frysninger. Samtidig vet man jo at f.eks tre arvinger der kanskje skal anskaffe hver sin bolig der, så…da er de jo egentlig like fattige som oss andre steder. Blir ikke noe mer på dem, igrunnen. Kun hvis de tar pengene og kjøper billig bolig oppi huttiheita, men er det jobber der? Pendling lønner seg ikke lenger for normalt lønnede.
Boligen min er lite verdt, så det blir ikke mer enn noen hundre tusen på hver. Det eneste jeg nekter å gjøre, er å låne på boligen og leve livet , så barna arver null og niks. Det er en del som gjør slik og mener de har fortjent det , og at barna har det bra nok uansett. Jeg er vant til enkelt liv, kanskje det blir litt enklere for dem om jeg holder den nøysomme linjen.
Vi lever og nøkternt, så litt blir det forhåpentligvis til arvingene når den tid kommer..
Det er nok slik her på bygda hos oss også for det er jo ikke så fortreffelig å bo utenfor oslogryta. Nå man i tillegg bærer tittelen tømmerhogger så blir det jo ikke millionlønn akkurat. Morsom innføring i pliktarven og lovverket.
er nok flere med mindre arv enn pamper med sølvskje i pumpen får,tror ikke det er sundt å ha så mange milioner eg,en har det best vi som er helt vanlig borgere med nok til å leve av,og kanskje ha nok på bok til å betale sin egen begravelse _==)
Det høres jo helt sykt ut med den arve-summe. Ingen HAR da vel det. Og om poenget er å spare hele livet for å gi bort i arv, så synes jeg det høres helt feil ut også. Ingen arver meg, i leddet under, og jeg har ikke noe særlig på banken heller eller annet av verdi. Men er rimelig fornøyd med livet som det er. 🙂