Vivian har fått ny rullestol.  Det lukter svidd gummi over halve Bergen og han sønn skal virkelig få kjørt seg under dagens kappløp.  Jeg har og vært med i et kappløp med rullestol, har synlige bevis på det fremdeles. Det er det dagens innlegg skal handle om.

Det var en gang for lenge, lenge siden. Ja så lenge siden var det at denne kjerringa var både ung og fager. 20 sommre  og hele livet foran seg.  To uker i august den sommeren ble tilbragt ved Hurdalssjøens vakre bredd på en “Handicamp” i regi av Rotary. En god del handicappet ungdom fra flere land og deres ledsagere var samlet til leier på Haraldvangen leirsted. 

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Jeg var der som ledsager for venninna mi.  Ikke fordi hun trengte så mye hjelp, men fordi konseptet var at alle de handicappede ungdommene skulle ha med en funksjonsfrisk ungdom slik at det ble en fin miks av unge mennesker med og uten utfordringer.  Det var to herlige uker, og vi hadde mye moro. (Bortsett fra at jeg kjørte bobla, bilen min, til totalvrak. Men det er en annen historie). 

En av dagene skulle vi ha – akkurat ja – kappløp med rullestoler!   Vi funksjonsfriske fikk utdelt hver vår rullestol, og skulle få prøve oss i konkurranse med de som var litt mer erfarne med slike fremkomstmidler.
Min modell var en gammel modell selv i 1986. Stor og tung, og skulle selvsagt drives fremover med håndmakt.  Altså med å dytte hjulene rundt med handmakt.  

Mens Samanta Fox sang Touch me (I want your Body) over høyttaleranlegget satte vi i gang.
Først et flatt parti, så opp en slak bakke, før vi rundet på toppen og det ble nedoverbakke siste strekket mot målseglet.  

Innen jeg var på toppen hadde de raskeste og mest drevne for lengst ankommet mål.  Og jeg er litt usikker, men jeg tror jeg lå på en desidert sisteplass da jeg startet på nedoverbakken.  Veien var asfaltert og fin, og hvis jeg bare klarte å holde farten lav nok til å klare å styre ville jeg relativt raskt være i mål.  Jeg hadde i grunn bare sjarmøretappen igjen.
Da var det en av de store gutta.  En av de med motorisert rullestol på størrelse med en traktor som selvsagt måtte ha det litt gøy med denne unge utgaven av kjerringa.  Han stilte seg tvers over veien og smilte lurt.
Jeg, som hadde fått relativt god fart på doningen oppdaget til min skrekk denne massive “traktoren” av en rullestol som sperret veien.  Tenkte lynraskt, muligens litt for raskt, og svingte rullestolen min ut av den asfalterte veien. Ut på plenen.  

Hvis du ikke har så god erfaring med rullestoler av denne typen kan jeg fortelle deg at de ikke er like lette å styre på vått gras som på asfalt og grus.
I stedet for en kjapp u rundt han på den store rullestolen slik jeg hadde tenkt forsvant både jeg og rullestolen ned en graskledd skråning hvor jeg havnet på magen halvveis under rullestolen. høyre tommelfinger kom litt i klem mellom hjul, rullestol og meg. Ingen stor skade. Litt blod og blåmerker.
Men den dag i dag, 36 år seinere, har jeg fremdeles et arr på høyre tommel som minne om den gangen jeg forsøkte å kappkjøre med rullestol.