Hvordan ville du føle det hvis du klokka 07.02 en søndag morgen litt halv-trøtt måtte sitte og analysere poesi?
Jeg føler i det minste for et stort krus sterk te ved min side før jeg tar fatt. Dessverre er det slutt på Earl Grey te. Men “Blå dame te” får holde.

Usynlig har Mestro06 kalt sitt siste innlegg.
Min første tanke er at er det noe denne kjerringa ikke er så er det usynlig. Ikke ønsker jeg det heller,
Litt rart kanskje. En gang for lenge siden hadde jeg nok et ønske om det. Å være usynlig, gli i ett med mengden. Det er lenge siden.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå tror jeg ikke Mestro06 har noe ønske om å være usynlig. Det er vel i grunn få bloggere som har det. Vi ønsker i det minste å bli lest. Det er jo en måte å bli sett på. Få aksept.
Det er denne personen Mestro06 har vært så opp over ørene forelsket i, og som jeg tidligere har konkludert med at bar leker med følelsene hans, som har blitt usynlig.
Han har gjort henne usynlig. Eller i det minste er det det han prøver på. Jeg kjenner at jeg heier på det forsøket. Ingen skal trenge å oppleve at de blir brukt.

Jeg ser for meg situasjonen han beskriver. Meldingen som kommer. At en del av han vil forte seg å besvare den meldingen. Fortsette der de har vært, Men at en annen stemme sier La vær. Gjør deg hard. Ikke besvar. Jeg er glad jeg ikke var forelsket på leting i tekstmeldingenes tidsalder. Det må være vanskeligere enn å la være å ta en kimende telefon. Jeg mener, når telefonen slutter å kime etter noen minutter er man liksom berget. Det er ikke så vanskelig å gjøre seg hard i noen minutter. Men en tekstmelding…. den kan jo besvares etter timer, når savnet er på det sterkeste. Vanskeligere å forbli tøff over tid, kanskje også gjennom de tøffe nattetimene.

Så går han der da, og kjenner på savnet, og forsøker å finne ut hvorfor det gikk som det gikk. Det var en kulde, som frøs vekk vennskapet, Jeg er en annerledes type. . Jeg er nødt til å være forsiktig med hvem jeg slipper inn i livet mitt. 
Er det flere enn jeg som leser litt selvbebreidelse, min skyld og brent barn sky ilden i de linjene?
Men er det ikke begge parters skyld hvis en ikke får et forhold til å fungere?

Det er ikke enkelt å forstå på hvilken måte en venn plutselig kan forsvinne for alltid.  
Jeg har rydda litt i vennekretsen de siste årene. Flyttet noen fra vennskap til bekjente. Fått avstand til mennesker som egentlig ikke er interessert i meg, men bare hva de kan få ut av meg. Interessert i min hjelp og støtte, men uinteressert i å gi noe tilbake.
Mulig noen av dem lurer på hvordan jeg bare kunne forsvinne. Jeg tror ikke evnen til selv-innsikt er stor nok til at de forstår det.

At GGG, kjæresten min gjennom mange og tretti år bare skulle forsvinne slik han gjorde. Laget middag til meg og luftet hundene sammen med meg den ene ettermiddagen og døde den neste. Det er vanskelig å forstå. Det er vanskelig å fatte. Det er litt ubegripelig at vedkommende forsvant så fort, og merkelig som et vindkast. 

Jeg vet det er litt annerledes. Det var ikke et valg om å forlate eller bryte kontakt som gjorde at våre veier skilte lag. Det var at han var kommet til livsveiens ende. Men disse tankene kom, kanskje ikke så overraskende, når jeg leste teksten til Mestro06.

Det er annerledes å tenke Hun må/bør aldri komme tilbake til meg. Jeg hadde jo tatt i mot GGG med åpne armer og gledestårer hvis han plutselig hadde stått på trammen.  (Jeg vet at det ikke kommer til å skje.)

Likevel. Det er ikke enkelt å forstå. Min kjæreste er død.

Jeg vil ikke finne noen. Jeg orker ikke mer. skriver Mesro06. Jeg får lyst til å skrike Ta deg sammen! Klart du vil finne noen. Klart du orker mer. Det er ikke livet som har tatt slutt, bare kjærligheten. Hun finnes ennå, Noen bryr seg om henne. Noen bryr seg om deg. Du kommer til å komme over det.
Kanskje virker jeg hard og kald over for en med kjærlighetssorg. Jeg vet. Jeg er ikke noen god trøster for slike utfordringer akkurat nå.

Min kjæreste forsvant så fort, og jeg får ikke se han igjen. Det er ikke enkelt å forstå. Jeg savner han, men vil heller tenke på alle de gode minnene enn savnet og døden. 

Livet gå videre. Det vil det og gjøre for Mestro06.