I dag er det Elineredderverdenlitt som er dagens Bunnblogger, og jeg må helt tilbake til 29. april for å finne et blogginnlegg hos Eline som jeg ikke har kommentert.

Hun skriver om å befinne seg utenfor komfortsonen. Om å utfordre seg selv litt.
Vi har alle noe vi finner utfordrende, noe vi kjenner at vi får litt sommerfugler i magen når vi forsiktig tar det første skrittet.  Eline har utfordret seg selv på den sosiale fronten.
Jeg kjenner meg godt igjen.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

På søndag da jeg var på sommeravslutning for Fylkestingsgruppa i Rødt Viken var et av temaene vi snakket litt rundt hvordan vi hadde havnet der. Om hvis vi tenkte tilbake til den tiden da vi var i tenårene, om vi da så for oss å havne i kommunestyrer, fylkesting eller på stortinget.

Jeg sa ikke så mye under den samtalen.  Det er ikke alt man vil dele fra sin “mørke fortid” med mennesker man ikke kjenner så godt.
De andre syntes det var rart å tenke på at den unge aktivistene de hadde vært og som hadde brent amerikanske flagg foran Stortinget nå sto på talerstolen både i kommunestyre og på fylkesting og holdt innlegg.

Jeg har aldri brent flagg foran stortinget.
Da jeg var i tenårene var jeg oftere i kirken enn i demonstrasjonstog.  Jeg var speiderleder for 30 småspeidere såkalte ulvunger i alderen 7 til 10 år.  Og så var jeg i Bygdeungdomslaget og spilte amatørteater.
Jeg var litt sånn frøken prektig, og vil anta at folk heller hadde trodd jeg kunne havne i menighetsrådet enn i kommunestyret. Politisk ville de nok plassert meg i trauste Senterpartiet eller prektige Kristelig Folkeparti enn i radikale Rødt.

Så hva skjedde? Når var det jeg ble radikalisert? Jeg kan ikke peke på noen enkelthendelse.  Jeg har alltid hatt en utpreget rettferdighetssans.  Har alltid følt meg på de svakeste i samfunnet sin side.
Og jeg syntes de som brant amerikanske flagg foran stortinget var tøffe!
Eller kanskje ikke at de brant akkurat flagg. Jeg fant det nok respektløst å tenne på flagg.  Men at de sto opp og viste hva de sto for. At de turte å ta ordet og vise hva de mente, hva som var viktig for dem. Og vi hadde jo mange av de samme holdningene.  Det er ikke alltid så lang vei fra de kristne verdier til sosialismen.  Det er ikke så lang vei fra selvråderetten til kampen mot Amerikansk verdensherredømme.

Kanskje er det ikke så overaskende at jeg heller ble politiker enn aktivist.
For jeg ville ikke likt å bli sprayet med pepperspray, blitt lagt i håndjern eller blitt bragt inn av politiet.
Jeg ville aldri kastet murstein på den Amerikanske ambassaden eller egg på Carl I Hagen.

Jeg driver med politikk for å prøve å bidra til at samfunnet rundt meg utvikler seg i den retningen jeg mener er riktig. Jeg klarer liksom ikke sitte og se på at helsesektoren bygges ned, fordi det ikke “lønner seg” å ha beredskap og gode trygge tjenester på lokalsykehusene.
Det blir feil for meg når alt fra sykehjemspasienter  til barnehagebarn må sentraliseres.
Jeg tror jeg har mer påvirkningsmakt ved å være med der beslutninger fattes enn ved å stå på barrikadene og kaste stein – selv om det og er viktig for å vekke folks engasjement.

Men jeg måtte ut a komfotsonen mange ganger for å komme dit.
Jeg ha sittet engstelig på flere møter i forskjellige organisasjoner og hatt hodet fullt av tanker og argumenter for mitt syn, men ikke ti ville hester ville fått meg til å rekke opp hånda for å be om ordet.
Jeg var gjennomsvett første gangen jeg rakk opp hånda og fikk ordet i t møte i “Vi som har et ban for lite” Det jeg skulle si kunne jeg si fra plassen min, tro ikke jeg måtte reise meg en gang, og det var en kort setning – husker ikke hva- Sikkert ikke kontroversielt i det hele tatt.

Første gang jeg var på en talerstol var Radiografforbundets Landsmøte, tipper i 2003.  Noen mente at vedtektene skulle endres slik at de mindre helseforetakene skulle ha felles representasjon til landsmøte. Jeg kom fra et lite helseforetak Ringerike Sykehus var eget foretak på den tiden. Skulle vi ha felles representant med Hammerfest? Det hørtes helt galt ut i mine ører. Uten helt å ha tatt inn over mg hvor mange det var i Landsmøtesalen ba jeg om ordet. Rablet  ned det jeg ville si,  entret talerstolen når det ble min tur – og holdt på å besvime da jeg så hvor mange det egentlig var i salen.
Vel, når man voterte over saken vant vårt syn frem. Det va ikke bare jeg som kunne ta æren for det. Men lanskje hadde mitt innlegg også bidratt til det.

Jeg har sittet i kommunestyresalen og kjent tårene brenne bak øyelokkene og tenkt at hvis jeg bare overlever til møtet er over skal jeg aldri mer sette mine bein i denne salen. Ordfører, gruppeleder for høyre og et par mektige menn hadde brukt en av hersketeknikkens mest brukte metoder, latterliggjøring, mot meg etter at jeg hadde hatt en av mine første turer på talerstolen.  Jeg var andre vara – og langt fra dreven.

Nå stiller jeg som kandidat til stortinget, og hvis alt går som jeg håper må jeg kanskje møte som vara på stortinget ved en eller flere anledninger de neste fire årene. Kanskje entrer jeg og talestolen.

Eline og jeg har kanskje ulike ting vi ser på som utfordrende. Ulike ting som bringer oss ut av komfortsonen. Men det vi har felles er at vi tar den utfordringen, ikke for å pine oss selv, men for å bli de menneskene vi er innerst inne.