I alle spekter av livet trenger me et mangfold.   skriver Vibbedille inne på sin blogg, og jeg kunne ikke være mer enig. Nå skriver Vibbedille om strikkegrupper, eller er det “bare strikkegrupper” hun skriver om? Kanskje skriver Vibbedille om strikkegrupper fordi det da ikke blir så alvorlig som om man snakket om storsamfunnet? For når hun kun skriver om strikkegrupper kan jo sånne som meg som overhode aldri ville klikke meg inn på en slik gruppe puste lettet ut, se en annen vei. Det gjelder ikke meg, jeg er ikke på slike strikkegrupper….

Vibbedille starter innlegget sitt med å skrive at vi trenger et mangfold i alle spekter av livet. Det er jeg enig i. Uten mangfold og respekt for mangfold kan det umulig bli et godt samfunn for alle!
Det er mange måter å få noen vekk og bort på, det er ikke alltid nødvendig å stenge porten. Med riktig taktikk så forsvinner vedkomne sakte men sikkert av seg selv. Bort med det som er annerledes. Det er så mye enklere når alle gjør, sier og ikke minst MENER det samme.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Eller er det det? Hvem skal du lære noe av da? Ja hvis alle  gjør, tenker og mener akkurat de samme tingene? Ville det ikke bli utrolig kjedelig?

Det er mange som sitter på sine alt for høye hester og tror at deres måte å leve på, deres meninger, tro og kultur er den eneste rette. Som fnyser, eller enda verre viser forakt eller fordømmelse for andres måte å leve eller tenke på. Hvis et samfunn aldri tar inn nye impulser, aldri tenker utenfor boksen vil ikke samfunnet utvikle seg. Tenk for eksempel hvis han som først fikk ideen om hulet ville blitt møtt med hoderystende motstand og krabbet inn i hulen sin – eller hun som lærte seg å temme ilden?  Hvis ingen hadde turt å tenke annerledes hadde vi fremdele sittet i hulene våre og tygget på gras, røtter og kalde knokler.

Du behøver ikke starte dagen med et smil, slik Vibbedille hevder. Jeg er blant de som mener ordene God og Morgen ikke hører sammen.  Vibbedille er litt muntrere enn meg, eller stater morgenen litt lenger ut på dagen.
Det hender jeg er i dårlig humør og føler sterkt for å kvele noen. Eller kanskje ikke kvele da, jeg er i grunn ikke så voldelig. Men jeg har ofte en enorm trang til å fortelle noen en sannhetens ord eller tre. Da er det viktig at min frustrasjon får riktig adresse, og ikke går ut over alle jeg møter på min vei.
Det er ikke alltid sånn at det jeg tenker og mener er det eneste riktige, kanskje noen andre har en bedre løsning? (Lite trolig, men det hender en sjelden gang) Og hvis jeg ikke mener deres løsning er bedre, så er det mye lettere å komme med motargument hvis jeg lytter til det de sier, bygger min argumentasjon ut fra hva de faktisk sier – ikke hva jeg tror de mener.
Noen ganger ligger jo og de gode løsningene et sted midt mellom de to steile frontene som ofte kommer frem hvis ingen lytter men bare holder på at deres sannhet er den eneste rette.

Mangfold, det er løsningen. Et fargerikt mangfold. Enten det gjelder meninger, tro, hudfarge, legning, funksjonsevne, eller måten å strikke rett og vrang på.  Bare med mangfold bringer vi verden videre.