I dag hadde jeg en hel dag fri. En hel dag jeg kunne bruke på akkurat hva jeg ville. Ingen møter. Ingen jobb. Ingen avtaler. Bare fri, fri, FRI!!
Hadde tenkt jeg skulle fått gjort så mye hjemme. Rydde, vaske, kose meg i hagen. Kanskje finne på noe kreativt eller gøy. Men så dro Gamle gubben Grå til byen, nattevaktene fra helga hang fortsatt i kroppen. Sofaen lokket, og det ble et par timer på øret under pelspleddet. Kom meg så vidt opp før Gubben kom hjem fra sitt ærend i byen Var litt flink, men ingen hvit tornado. Energinivået var på bunn-nivå. Sola lokket, og jeg satte meg i godstolen på trammen og ringte Datteren. Har ikke snakket med henne på noen dager.
Datteren syns vi ikke skulle sitte på hvert vårt sted å kjede oss, men heller gå til Kongens Utsikt. Jeg var tom for energi, kjedet meg i grunn ikke og hadde sommerkjole på. Man går ikke skogtur med sommerkjole. Men ingen unnskyldninger holdt. Jeg kunne da skifte. Det er det man har igjen for å dra med seg ungene ut i skog og mark når de er små; de tar igjen når de blir store….
Selvsagt ble det tur.
Vi kjørte opp til Kleivstua og gikk oppover til Kongens Utsikt. Lenge siden sist jeg var der, og enda lengre siden Datteren var der. Men da vi bodde her i byen sist, var vi ofte her. Første turen tok vi da Datteren var tre år. En tøff tur for ei lita jente, men hun har alltid vært tøff. Minnene kom mens vi gikk oppover stien.
Vi husket bakken hvor en gutt på Tines alder nådde oss igjen og gikk forbi oss til Datterens store forferdelse. den høsten hun var 6 år. (Jeg hadde Eldste Sønn i bæremeis på ryggen, har aldri vært i god form, og har aldri gjort noe av at folk går forbi meg). Men Datteren har mer konkurranseinstinkt enn meg, og tok opp jakten på gutten og nådde han igjen.
Utsiktens Venner har gjort en fantastisk jobb med å vedlikeholde og forbedre stien. Vi valgte den “nye” “Steinfri sti” oppover. Har gått ned der en gang med Kjøteren for noen år siden, og trodde det var lettere for kneet. Vel,- det var VÅTT, og vi måtte balansere på planker. Men vi kom oss da frem.
Utsikten var akkurat som Datteren husket det. Vi hvilte litt på steinen i håp om at de nede på selve utsikten forsvant, men til slutt trasket vi ned for å ta de alltid like nødvendige selfiene, og selvsagt nyte utsikten.
Her sto vi og så ned på Sundøya den gang Datteren var tre, Da jobba Gamle Gubben Grå på Sundøya og Datteren lurte på om vi ikke bare kune ta snarveien rett ned…. Nå er det ikke lenger noe Sundøya Fjordhotell. Innerst i vika ser vi Åsa, min kjære barndoms dal. Kongens Uutsikt er en fantastisk perle. Det blir nok ikke så lenge til vi kommer tilbake.
Hjem gikk vi den vanlige steinete stien. Kneet mitt verker etter nedoverbakkene, men det har vært en flott tur sammen med verdens beste Datter.
TAKK, jenta mi for at du dro meg med.
