“Hei, skal vi leke?”
Hun sto smilende foran meg. Bollekinn, kort hår, tykke briller og et nølende smil.
Jeg hadde ikke sett henne før. Hun kom fra den andre delen av bygda. I dag var det den aller første skoledagen i første klasse.
Selvsagt lekte vi. Og var erteris, i perioder på barneskolen.
Jeg var ikke en av de kule på ungdomsskolen.
Muligens var jeg en av de aller mest u-kule de årene.
Men jeg hadde mine venner, min gjeng, mitt nettverk.
De to viktigste i dette nettverket var Hun med det lange, bølgende håret og den smittende latteren. Hun som var like tykk som jeg var tynn. Helvan og Halvan.
og Hun som lo så hun ristet, og gråt så hun ristet. Hun som haltet og ofte måtte ha hjelp – men aldri ga opp.
Vi tre, hang sammen i hvert eneste friminutt – og hadde lange telefonsamtaler hver kveld.
Disse to visste mer om meg enn dagboka mi.
På videregående var hun fremdeles der, hun med det lange bølgende håret.
Hun som var politisk aktiv kom inn i nettverket som et viktig supplement.
Det var leksepugging og forelskelser- og endeløse telefonsamtaler på kveldstid.
Russetid og ungdomstid.
Etter hvert ble det førerkort og bilkjøring.
Gamle.Fiaten, Orange Lada, Bobla og for ikke å snakke om den mintgrønne Opel Kadetten førte oss ut i verden.
Cheeseburgere på Brandbu, Iskrem i Hole og noen turer rundt Krøderfjorden.
Fossen og Frankenstein.
Hvor er de nå?
Selvsagt befinner de seg blant mine 214 venner på Facebook.
jeg kan med ulike mellomrom se statusoppdateringer om cruise i Middelhavet, konsert med Smokey (uten meg?!?) og motorsykkelturer.
Hun med de tykke brillene fra barneskolen snakket jeg med i forrige uke.
Snart skal jeg delta i 50 års feiringen hennes. Har alt bestemt antrekk, tenkt ut gave og funderer på om jeg skal holde tale.
Hun som ler så hun rister og gråter så hun rister tok jeg en kaffekopp med i går. Skravla gikk som alltid. Lenge siden nå – og forhåpentligvis ikke så lenge til neste gang.
Hun med Ladaen skal jeg få til en kaffeavtale med i løpet av sommeren.
Vi pleier å få tid til det sånn en gang eller to i året. Travle er vi begge to. Men når jeg virkelig trenger hjelp vet jeg at hun bare er en telefon unna.
Alle tre kommer på 50 års dagen min når sommeren er over.
Jeg er utrolig heldig som har gode venner som har vært der for meg i over 40, 35 og 30 år.
Så tar jeg med meg en rosebukett og besøker grava til henne med det lange bølgete håret.
