Startet fra Vestlandet i dag med litt blandede følelser. Etterlate Yngste Sønn så langt hjemmefra, Det er jo en hel dagsreise å komme seg hjem, Ikke lett å bare ta en svipptur hjem en helg hvis hjemlengselen blir for stor. Håper bare han finner seg til rette og kommer til å trives.
Det var grått vær, og litt regn i lufta da jeg kjørte oppover en trang vestlandsdal med stupbratte fjell og langt mellom husene. Dyster stemning, og jeg var i et litt dystert humør. Jeg hadde radioen i bilen på P1 som jeg pleier. Det var et intervju med Oddgeir Bruaset, du vet han mannen som lagde de “Der ingen skulle tru at nokon kunne bu” programmene. Han snakket om vestlandsfjorder og menneskene som klorte seg fast der til tross for at de vet at nå kommer høsten og vinteren med regn, regn og mer regn, med stormer og ras både av stein og ikke minst snø.
Det hjalp i grunn ikke på stemningen min…
