Det er tirsdag i den stille uken Påske uka.
Jeg sitter i bilen.
Har akkurat vært med min gamle mor og handlet mat til påske.  Har bilen full av voksne barn. 
Et halvveis oppusset rom som venter hjemme, Det samme gjør to hunder som har lyst på tur.
Magen murrer om at det nærmer seg middagstid.
Det er over et døgn siden sist jeg drakk Cola. 
Det jeg har mest lyst til er sofa, pledd og den nyeste boka til Jo Nesbø..

Da ringer telefonen
I et lyskryss, i Kongensgate mens køa står bom stille og jeg venter på grønt lys, sjekker jeg hvem som ringte. 
NK.

NK ringer ikke klokka 16.00 tirsdag i Påskeuka uten at det er krise. 
NK ringer ikke meg uten at det er krise.
Foran meg ligger to og et halvt døgn med deilig, blanke fridager.
Jeg kjenner musklene strammes, slitenheten komme sigende. Til tross for tre og et halvt døgn med fri er jeg fremdeles sliten:
Jeg vil ligge på sofaen under pelspleddet og lese om Harry Hole.
Jeg vil gå lange turer i vårværet med hundene.
Jeg vil være sammen med de flotte ungene mine
Jeg vil sitte i kurvstolene på trammen og filosofere sammen med Gamle Gubben Grå ..og kanskje et lite glass rødvin?
Jeg vil ikke ringe opp igjen til NK.
Jeg vil ikke jobbe disse fridagene.  Jeg jobber resten av påsken. Nok av vakter og bakvakter. Nok av timer på jobb venter.

Selvsagt ringer jeg opp igjen.
På parkeringa foran Kiwi ringer jeg NK:  Har ikke samvittighet til annet.

NK svarer raskt.
Litt stressa i stemmen. Litt unnskyldende og med en nervøs liten latter.
Det var ikke krise.
Jeg behøvde ikke forandre på planene mine.

Hun hadde ringt feil nummer.
Vi er flere på kontaktlista til NK med samme fornavn.