Jeg får ikke sove….

Klokka har passert 02.30 og om noen timer skal jeg opp og på jobb.  Burde helt klart ligget inne på soverommet og snorket om kapp med Gamle Gubben Grå, men jeg får ikke sove.

En av grunnene kan selvsagt være at jeg sov et par timer på sofaen i ettermiddag. Så etter jobb, nødvendig husarbeid og deilig middag laget av min flinke, store sønn, intok jeg horisontalen og sovna.

Krøp til køys litt over 23.00 men klarte ikke sovne. Tankene svirret i hodet, Så da det begynte å øsregne rundt 01.30 og tankene begynte å svirre rundt mine nymalte skapdører som sto ute på terassen klarte jeg ikke ligge rolig lener. Jeeg måtte ut og “redde” skapdørene under tak.

Stille nattetimer er fin tid å sortere tanker forran PCn. Det har vært en arbeidsom periode. Kjenner at jeg er sliten nå. Ordentlig sliten.Lønnsforhandlingene tappet meg for krefter. Det er alltid slitsomt, men når du får et oppgjør du er fornøyd med, føler man at det er verdt slitet. I år ble vi ikke fornøyd. Et resultat under 4 % er for dårlig. Det lå langt under det målet jeg mente var realistisk. Gjorde jeg som forhandlingsleder en dårlig jobb? Var det noe jeg kunne ha gjort anderledes slik at medlemmene hadde fått en bedre lønnsutvikling og sluppet å bli det jeg poppulært kaller Norges dårligst betalte radiografer?

Hjemme har det vært for lite tid til husarbeid. Syns jeg vasker og rydder, rydder og vasker,alt i en uendelig runddans. Gamle Gubben Grå og to tennåringssønner bidrar selvsagt, men jeg skulle ønske de gjorde litt uten at jeg måtte mase.  Er lei av å være kjeftesmella som bare kommer hjem og maser, maser, maser. Jeg har lyst til å gjøre morsomme ting sammen med mann og barn. Ikke bare kjefte, mase og krangle.  Det skal bli godt med ferie. Bare to uker igenn til vi reiser til Toscana. Pitigliano her kommer vi!.Da skal vi kose oss, få tilbake overskuddet og ikke krangle og kjefte. Er jeg optimist nå?

Hus og hage er full av arbeidsoppgaver.Noen jeg bør gjøre snart. Rydde soverommet ordentlig og fått satt inn de nye klesskapene som står i garasjen. De har stått der lenge nok nå. Garasjen burde helt klart også vært ryddet. Det hadde vært kjekkt å få plass til i det minste en av bilene i den. Tennåringssønnene sine rom burde sikkert også vært ryddet, noe jeg forventer at de er store nok til å gjøre selv, men som helt klart ikke blir gjort uten en hel masse masing. Jeg må få ryddet biblioteket sortert bøkene og fått bokhaugene vekk fra kjellerstua. Gamle Gubben Grå må rydde barhjørnet slik at det blir et koselig  ellement i kjellerstua og ikke som nå, en samlingsplass for rot som mest minner om restebordet på et loppemarked. Alle kjellerbodene burde vært ryddet slik at hobbyrommet vi hadde planer om kan bli en realitet og kjellerboden blir preget av ting som står sirlig på plass i ryddige hyller. (Optimist). Vaskerommet må vi bli ferdige med å pusse opp også.

Dette var må tingene. I tillegg har jeg lyst til å gjøre loftstua om til en retrostue, Isolere loftet og sette panelplater slik at loftet blir omgjort fra roteloft til skrivestue. eller kontor om du vill. Jeg har og lyst til å pusse opp gjestedoen, lage tak over terassen og skifte ut plankegjerde med et vakkert stakittgjerde. Damprosjektet krever også litt merarbeid, og staudebedet som er full av skvallerkål, hva søren skal jeg gjøre med det?

Hunden burde ha flere lange turer.

Burde ha bedre tid til mine gamle foreldre.

Burde haatt flere middager med gode venner, vin og løsing av verdensproblemer

.Burde ha….. sovet for lengst. Om noen få timer er det en ny arbeidsdag

 

Ro i sjelen

Tankene virvler rundt i hødet.

tennåringene krangler.

Gamle Gubben Grå er døv og sitter apatisk foran PC skjermen. Hører ikke tennåringene. Ser ikke husarbeidet som bør gjøres.

Der hører jeg en motorsykkel i det fjerne… og ganske riktig.. DER begynner hunden å gjø mens den løper fra vindu til vindu. Den hunden hater motorsykkler.

Gamle- Gubben Grå fortrekker ikke en mine.

Det er som om hodet skal elsplodere.  Ikke skrike nå. Ikke kjefte. Ikke start en krangel.

 

Legger meg på sofaen.

De snille guttene mine har trekkt seg tilbake til rommene sine. Det er leggetid.

Hundensnorker lavt fra kroken.

Den snille mannen min brer pleddet over meg og kommer med en kaffe mocca.

Ah… Livet er ikke så verst alikevell

Foto-søndag

I dag tok vi en tur til Kistefoss, og kameraet var selvsagt med.

“Øyet” måtte jeg jo selvsagt ha bilde av. Ganske fornøyd selv om jeg har sett bedre bilder av det.

Stor torso har jeg alltid hatt sansen for.

Men i dag var det industrimuseumsdelen som fanget min interesse. Foruten historien om en arbeidskamp på begynnelsen av 1930 tallet som var ny historie for meg, var det detaljer i museumsdelen som fanget min og kameraets interesse.

 

Nok en uforglemmelig opplevelse….

I ettermiddag, sånn mens vi satt og spiste kylling ved 18.00 tiden lanserte jeg nok ett sprøtt innfall for Gamle Gubben Grå og tennåringssønnene. “Hvem vil være med å gå til Kolsåstoppen?” Gamle Gubben Grå hylte “Ja” med en gang. (Lurer på om det var ironisk ment eller om han ikke hørte hva jeg sa.) Men et ja er et ja..Tenåringssønnene var mer skeptiske. Men med list og lempe klarte jeg å overtale eldste mann. Yngstemann, som nok er den klokeste, var det kav umulig å overtale.

 

Ideen var å kjøre til parkeringen øverst i Toppåsveien og gå den ene kilometeren opp til Søndre Kolsåstoppen.  Det skulle være en kilometer med en stigning på 210 meter, altså en tur til å få ordentlig fart på blodpumpa.

Men på toppen av Toppåsveien fant vi ingen parkeringsplass. Bare en bom, en haug med parkering forbudt skilt og gårdsplassene ti Bærumfiffen + en hel haug ulovlig parkerte biler. Siden jeg jo er så øovlydig turde jeg ikke ta sjansen på å parkere. Hva skulle jeg finne på nå? Ganle Gubben Grå foreslo å kjøre hjem. Vi hadde jo fått oss en biltur. Men vår fibente venn bak i bagasjen virket uenig. Jeg er jo ikke tapt bak en vogn, og etter litt søking på mobilen og kart appen fant jeg ut at vi kunne gå opp fra Åsbråten.

 

Hvor langt det var fra toppen av Åsbråtveien og opp til Kolsåstoppen viste vi lite om, men en kilometer eller tre fra eller til spiller liten rolle for Gamle-Gubben-Grå, eldste tennåringssønn, hunden og meg. Så vi la lystelig i vei. Klokka var snart 20.00. Kanskje vi kunne nyte solnedgangen fra toppen?  Det gikk bratt oppover gjennom Kolsåstoppen naturreservat eller hva dette vernete området heter.Stia var til tider ufremkommelig og det ble noen knall og fall på meg. (Tror jeg skal ligge på ryggen i natt..) og etterhvert ble vi enige om å ta en annen vei hjem. Det må da gå en bedre sti til dette turmålet.

Turen opp tok tid, og jeg kan ikke si at humøret var på topp hele tiden, men rundt klokka 22.00 nådde vi Nordre Kolsåstopp, også kallt Varden. Været var ikke topp så utsikten kunne nok vært bedre en dag i klarvær, men vi fikk skrevet oss inn i boka ved varden før vi begynte nedstigningen.

Den veien vi gikk opp var for bratt, glatt og kronglete. Det begynte å bli mørkt, så vi bestemte oss for å følge en sti som gikk ned på andre siden av kollen.  Denne stien var mindre bratt, men ikke så veldig mer fremkommelig og veldig våt. Men vi så lys i det fjerne og vandret trøstig i vei. Rundt midnatt kom vi ned til folk. Vi var kommet til Øvre Toppenhaug.

 

På ny ble kartdelen og navigator på mobilen brukt flittig for å finne tilbake til bilen.Frem til Gamle Ringeriksvei, så til venstre. 1.1 km rett frem og så inn Lommedalsveien..Så langt så good, men da vi kom til Gamle Ringeriksvei tok batteriet på mobilen kvelden. Vel neste punkt var lommedalsveien og litt tyning av batteriet fikk vist meg at en gangvei fra Gamle Ringeriksvei gikk ned til Lommedalsveien og optimistisk, men litt slitne vandret vi videre. Vi kom ned på Lommedalsveien like ovenfor Bærumsverksskole. Nå ble diskusjonen stor. Skulle vi gå oppover eller nedover? Sterk tvil, slitne ben og ei klokke som hadde passert midnatt gjorde at vi valgte det eneste riktige. Vi ringte etter drosje.

Taxi kom ganske raskt, og Gamle-Gubben-Grå ble sendt avgårde i drosja for å hente bilen. Men drosjesjåføren var snill. Han forbarmet seg over oss alle og tok og med meg, tennåringssønn og vår firbente venn opp til bilen. Etter litt inkjøp av Cola på en døgnåpen bensinstasjon kunne vi sette nesa hjemmover. Enige om at dette var enda en tur vi kom til å huske,