Det er frustrerende å bo sammen med tre mannfolk – og en hannhund. Husarbeidet faller stort sett på meg. Når jeg og erden som arbeider mest utenfor heimen er det klart jeg blir sliten. Slitne kjerringer blir ofte sure. Mannfolka merker at jeg er sur og påpeker det, men når jeg prøver å forklare sammenhengen dukker de ned bak dataskjermen, TV skjermen eller en stengt tennåringsrom dør. Gjerne med avskjedsreplikken; “Du er jo bare sur du…”
Du kjenner RIMI -mannen.? Du vet han lille halvfete i kassa på den lokale RIMI butikken. Jeg har lenge hatt et anstrengt forhold til han. Effektivitet tror jeg er en egenskap som ikke lgger for mannen. Ikke høflighet heller….
Det toppet seg for noen år siden da jeg tidlig en mandag morgen, sikkert etter natttevakt ellr etter å ha kjørt datteren på skolen fordi hun nok en gang ikke rakk bussen, altså en dag jeg heller ikke hadde humøret på min side. Vel, jeg skulle altså kjøpe et ukeblad, men i RIMI-butikken lå alle de nye ukebladene i høye stabler pakket inn i plast. Jef sto demonstrativt og tok på plasten og så oppfordrende på RIMI mannen som satt bak kassa. Etter noen minutter sa han langsomt og uten å gjøre tegn til å bevege seg, “:::Ska du ha et bla…?” Jeg vet jeg ikke alltid er høflig, men jeg sa “Ja, gjerne.” Han sukket gjespet og så på meg lenge uten å reise seg. Jeg er ikke alltid like høflig og snill, desverre, Men denne gangen var jeg imøtekommende og sa “Men hvis det er for mye bry, kan jeg sikkert kjøpe det i en annen butikk.” “Fint” svarte RIMI-mannen.
Siden har jeg vært kort og effektiv i mine møter med RIMI-mannen. Helt til en dag jeg var der med min gamle mor. Når hun kom til kassa var han ekstremt høfflig, pakket ned varene for henne og småspøkte. Kort sagt god gammel kjøpmann. Ute av butikken påpekte jeg for Mamma at RIMI mannen måtte ha fått solstikk elleer noe. Han som alltid var så sur og uhøfflig. Mamma var uenig. Hun syns denne RIMI mannen alltid var blid og imøtekommende. Jeg ble litt tankefull. Det kunne da ikke være bare meg han var sur mot? Jeg som alltid var så….sur, trøtt og kritisk.?
Jeg har forsøkt å møte RIMI-mannen med et smil, og har fått smil og hyggelig småprat tilbake. Dette har styrket meg i min tro på kanskje det var min noe resserverte væremåte som gjorde RIMI-mannen kort ogtverr.
I dag var jeg igjenn på RIMI: Trøtt etter nattevaktshelga. Sliten og sulten etter å ha kjørt yngstemann på skolen. (Den gutten rekker ALDRI skolebussen. Datteren var flink mot denne.) Jeg har begynt og lufte hunden likt som jeg kjører gutten på skolen. Så nå var jeg trøtt, sliten etter å ha stresset med å få yngstemann på skolen, gått en time med hunden og handlet. I tillegg var jeg sulten. Spiser først frokost når jeg kan sette meg ned i ro og fred med tekoppen og avisen. Jeg sprudlet ikke da jeg kom til kassa, og RIMI-mannens “Hei” ble besvart med noe som i beste fall kan betegnes som et grynt. “Du har tenkt å være sur i hele dag, ser jeg.” sa RIMI-mannen. Jeg skvatt til og skulle til å svare noe biskt om at han var ikke akkurat noen solstråle han heller da jblikket fallt på varene han slo inn på kassa. En pose med 13 store gule sitroner. (Skal brukes til å lage salte sitroner). Jeg smilte og sa.”Ja, viktig med påfyll hvis jeg skulle få tilløp til å smile eller være blid.”
Dette er slik dagligdags humor som jeg har sansen for. RIMI-mannen, du gjorde at dagen min fikk en positiv retning, og jeg smiler for meg selv når jeg ser den store posen med sitroner på kjøkkenbenken.
Tre nattevakter på rad. Batteriene begynner å bli tomme. Etappesoving i flere døgn gjør noe med ei kjerring i sin beste alder.
Vaktrommet forlates og kollegaene roper “Sov godt.” når jeg labber mot garderoben. Sove? Ja, det skal jeg nok om noen timer.. Av med den hvite “pysjamasen” vi labber rundt i på jobb. En raskt dukkert under kaldtvannskrana og på med et litt mer formelt antrekk. Sjekker klokka. Ligger bak skjemaet, rekker jeg frokost på Shell? SMS fra Gamle Gubben Grå. “Onkel” står langs veien. Da blir det ikke gassen i bånd, Enda dårligere tid.
Etter noen kilometer nærmer jeg meg Shell. Dårlig tid eller ikke. Jeg må ha frokost. Magen slår kolbøtte ved tanken på sur møtekaffe. Kjører slalom mellom semitrailere og finner en parkeringsplass uten å sperre bensinpumper eller trunk stop. Bacon pølse i brød og Cola. Frokosten blir intatt mens bilen fortsetter sin vandring mot målet. Colaen virkning brer seg i kroppen.
Ankommer møtet tre minutter forsent. Klikker med effektive skritt mot møterommet. Godt forberedt og med notater skrevet med stor skrift forran meg syns jeg møtet går greit. Vårt synspunkt kommer tydelig frem.
En time så er jeg tilbake i bilen. Turen bærer hjemmover. Adrenalinet bruser. Litt sånn adrenalinkick etter litt for lite søvn og det kicket det gir når man syns man har gjort en god insats i ett møte. Trenger å roe ned. Stopper ved et Hageland. Vandrer rundt mellom planter og interiørting. Kjøper en plante til en kurv på veggen ved inngangsdør. Ny plante. Skal tåle frost og blomstre utover høsten. Spennende. Ser etter ensfargete putetrekk, men finner ikke det jeg ser etter. Skal trykke gamle familiebilder på dem å ha til julegaver. Finner en flott pute med perfekt trekk, men for høy pris og klarer å la være oå kjøpe den. (Flink jente.)
Tar dagens mathandling mens jeg er i siget. Mer cola og energitabletter (druesukker m sitronsmak) må jeg og ha før jeg drar hjem.
Fortsatt høyt adrenalinnivå i kroppen. Det får bli litt husarbeid. Rydder oppå komoden på soverommet. Det skulle vært gjort lenge. Alt jeg og Gamle Gubben Grå ikke vet hvor vi skal ha blir slengt her. Komodetoppen blir tom. Vasker vekk støvet, men kjenner at bevegelsene blir langsommere.
Snart kaller sofaen – og pleddet. 3 timer strykes fra bevistheten.
Så blir det middag, mas om lekser og alt det som hører en hverdagskveld til.
Nok en nattevaktshelg går mot slutten. Bare en natt igjenn.
Det er noe eget dette å ta å slenge veska over skuldra og begi seg på jobb når resten av familien har sunket ned i sofaen og gått inn i dvalemodus foran TV n . Etter en travel dag skal heimen roer ned før sengetid. Man kjører gjennom nattsvarte gater. Ser folk på vei til byen i festlig stemning hvis det er en helgekveld.
Man ankommer et vaktrom i skumring. Snakker litt med kveldsvakta. Så er man alene i korridoren. Telefon og calling plassert tryggt i lomma. Klar for alt – eller ingenting. Vi er der for beredskap, i tilfelle noen skulle trenge en røntgenundersøkelse. Det kan bety en passient. Det kan bety 24 passienter. Man vet aldri. Litt rutinearbeid er det alltid. Utstyr som skal fylles opp. Papirer som skal gjøres klar. TVn er godt selskap. Passientene kommer i blandet flokk. . Unger som har kjørt ut på sykkel på ettermiddagen og som fremdeles har vondt ved leggetid og som foreldre ønsker finne ut om har ødelagt noe. Ut på natta kommer de som har tråkket over på dansegulvet. Litt flaue fordi de er redd for at vi skal tro de er fulle, selv om de bare har tatt ett glass vin. De som kommer etter å ha hoppet ned fra terassen i tredje ettasje fyllt av ungdommelig overmot og en god del alkohol. Gamle damer som har snublet på vei til toalettet og knekkt lårhalsen. Han med nesa i en klut etter et ublidt møte med en knyttneve, og ti minutter senere en med en hånd han har slått i en vegg… (Alltid en vegg…) Gamle herrer som skal legges inn på grunn av lungebetennelse, slag eller nedsatt almentilstand. Hun som sovna i bilen på vei hjem fra fest og havnet i grøfta. Han som har vondt etter et fall på byen som kommer i rullestol med 3 kammerater i et festlig humør og som syns radiografen virker sur når hun ikke deler deres form for humor sånn rundt klokka 04.00. En inneliggende passient som har blitt sykere i løpet av natta. Gråtende tenåringsjenter som skriker hysterisk. Kjæresten har slått opp. Man har slukt piller eller alkohol i feil blanding og er sint frustrert og redd for hva mamma vil si.
Det eerr en egen ro og sitte på vaktrommet å se en natt langsomt gå over i dag, eller å ha ti minutters pause og kikke ut vinduet å se at det plutselig er blitt lyst. De forskjellige lydene når verden våkner opp. Fuglene som starter å synge. Trafiksusen fra riksveien som tar seg opp. Rengjøringspersonalet som skramler med trallene sine.
Så kommer kollegaene, en etter en. Vakta er slutt og man kan dra hjem. Man er trøtt, sliten. Litt uvell. Etter over 20 år i denne bransjen erjeg meg fremdeles littt uvell etter nattevakter. Man drar hjem og har bare lyst til å roe ned, gå i dvale og snart finne puta. Kjører gjennom travle morgengater hvor folk er raske og effektive på vei til jobb eller ut på tur hvis det er helg. Hjemmme blir man møtt av en våken og ellevill hund. Er du hjemme! Så herlig ! Tur? Leke?
Hund blir luftet hvis alle andre er på skole og jobb. Avis. Tekopp og et par brødskiver. Så inta horisontalen på sofaen. Dvale.
Om 9 år kan jeg slutte med nattevakter. Jeg teller ned dagene – eller rettere sagt nettene
I går kveld da jeg skulle dra på jobb vile ikke bilen starte. Lysa hadde stått på siden jeg kom hjem fra et lite jobbmøte noen timer tidligere. Flatt batteri….
I dag når nattevakta var ferdig hadde jeg lyst til å komme hjem. Jeg tenkte å ringe Gamle Gubben Grå for å høre om han kunne ringe meg når han fikk startet bilen og kunne hente meg. NAF eller gode naboer eller … Tja Gubben er flink til å ordne. Men mobilen var død. Flatt batteri…..
Da jeg omsider kom meg hjem og flatet ut på sofaen var det ikke energi igjenn. Flatt batteri…
