Forrige helg fyllte Datteren år, og jeg tok turen nordover for å besøke henne. Gave må jo en Mamma gi Datteren når hun fyller år. Vi hadde lyst til å gi henne noe til hennes nye hjem, men siden vi ikke hadde vært i leiligheten deres og ikke hadde helt oversikten over hva de trengte, tenkte jeg gavekjøpet fikk vente til jeg kom nordover.
Et bilde over sofaen sto høyt på ønskelista. Men å finne et bilde mitt noe kresne datter likte, som passet til interiøret og som jeg i tillegg hadde råd til var ikke like lett. Men Datteren er et kreativt vesen. Så gaven ble lerrett,, maling, pensler og reliefpasta eller hva det nå var sparkelmassen hette. Nå har Datteren latt kreativiteten fått utløp, og i går fikk jeg tilsendt bilde av resultatet.
Stolt Mamma deler så klart. Nå må det bare opp på veggen….
Bloggeren Mammadamen eller Karianne Gamkinn har gitt ut bok om sitt liv som mamma og sine tanker om mammarollen. Den heter “Beklager,. jeg må være mamma.” Jeg, ei sur, middelaldrende kjerring kjenner at tittelen provoserer meg.
Missforstå meg rett, Mammadamen. Jeg har ikke noe i mot at du har valgt å være hjemme med barna dine istedet for å arbeide utenfor hjemmet. Jeg setter husmorrollen høyt. Jeg har stor respekt for de som velger å være hjemme mens barna er små. Mamma var hjemme når jeg vokste opp, og ga meg en god og trygg barndom. Ikke er det noe latmannsliv å være hjemme med barn heller. Så, jeg har stor respekt for deg og for ditt valg. Alikevell provoserer boka di meg.
Jeg har tre barn som begynner å bli store nå. Eldste jenta har allerede flydd ut av redet. Yngste mann begynner på videregående til høsten. Fra eldste mann var 6 måneder (det var ikke så lang svangerskapspermisjon på den tiden) har jeg arbeidet i 100% stilling. Med all overtid, og ekstravakter har nok stillingsbrøken i snitt i disse 22 årene ligget på rundt 120% hvis jeg skal være ærlig. Dette har jeg ikke gjort for å gjøre karriære. Jeg har fremdeles den samme stillingen som jeg hadde da jeg startet for 23 år siden. Men jeg har arbeidet så mye rett og slett for å forsørge familien min. Av forskjellige grunner er det jeg og ikke Gamle Gubben Grå som er hovedforsørger.
Jeg er lei av å bli beskyldt av andre mødre, pedagoger, gamle slektninger og andre forstå-seg-påere at eg fordi situasjonen og livet har krevd at jeg har mått arbeide mye så er jeg en dårligere Mamma. Og, ja, Jeg har hørt beskyldingnene mang en gang. Jeg vet at de er sagt bak ryggen min flere ganger.
For meg betyr forelderrollen å være der for barna å trygge dem og gi dem ferdigheter slik at de vokser opp til flotte, trygge voksne mennesker som kan bidra i det store fellesskapet vi alle lever i , hver på sin måte. Å måle hvor god man er som mamma eller pappa er umulig. Det kan ikke måles i antall knær som er plastret, eventyr som er lest eller boller som er bakt. Det måles heller ikke i hvor gode karakterer barna har på skolen, hvor mange fritidsaktiviteter vi klarer å heie barna gjennom (eller presse barna til ) Heller ikke styrken på ungdomsopprøret, smelling av dører eller utprøving av grenser gjennom de hektiske ungdomstiden gir deg svaret på hvor god eller dårlig du har lykkes i foreldrerollen..
Jeg mener man kan være en god mor og være yrkesaktiv. Man får selvstendige barn som må tenke selv- ta avgjørelser og ikke bare rope på mamma hver gang et problem oppstår. Våre barn har stoppet vannlekkasjer, fanget inn løpske hunder og de lager middag flere ganger i uka. De vet hvordan man putter skittent gymtøy inn i vaskemaskinen og få det til å komme rent ut igjenn. De forstår at vi her hjemme er et team, som gjennom sammarbeid driver denne familien og dette huset.og hvor alle må hjelpe til for at det skal gå rundt. (Selvsagt må jeg og mase for å få tenåringssønner til å rydde og vaske, men de kan overaske innimellom)
Slik jeg ser det viser forholdet du har til dine barn, nærheten og åpenheten i forholdet dere i mellom hvor godt du har klart å være der for dem . Når du er gjennom opveksten og de skal stå på egne ben ser du hvor vidt du har klart å få de selvstendige nok til at de klarer å ta ansvar for eget liv..
Jeg har tre flotte, selvstendige barn jeg er utrolig glad i og som jeg gleder meg til å følge over i de voksnes rekker. Trygg på at de vil nå sine mål og bli flotte voksne mennesker. Jeg er stollt av den jobben jeg og Gamle Gubben har gjort og det fellesskapet vi har skapt. Ikke til tross for at jeg har arbeidet mye, men nettopp fordi jeg har arbeidet så mye.
Jeg liker når jeg og et par andre damer treffes i byen, går på cafe, koser oss og lar skravla gå Der sitter vi i stilige omgivelser, nyter god kaffe og flotte baguetter, salater eller ciabartaer. Vi løser verdensproblemer, kommenterer det og de vi ser rundt oss og bare koser oss.
Men nesten enda koseligere er det med små, spontane og langt fra planlagte kaffebesøk. Når noen bare stikker innom, eller du ringer ei venninne og ber henne komme bare fordi du er skravlesyk og har lst på besøk. Når du kan slå deg ned i sofaen eller rundt kjøkkenbordet med venner du er trygg på og blåse i om det står oppvask på oppvaskbenken, en hybelkanin hopper over stuegulvet og i stedet for lekre bakevarer med franske navn nyter dere ei kjekspakke du hadde innerst i kjøkkenskapet eller noe du hurtigtinte fra fryseren.
Da jeg vokste opp var slike kaffebesøk svært så vanlige. I mitt barndomshjem hadde vi kaffebesøk kanskje ikke hver dag, men flere ganger i uka var det folk som stakk innom for en prat eller et ærend og satt en times tid eller to. Nå er det ingen som går uanmeldt til hverandre, og man kan ikke be gjester hvis man ikke vet at kokken er striglet og hygienisk rent og man vet at man har noe moderne og trendy å servere.
La oss snu trenden. La folk komme på besøk om ikke huset er striglet, server det du har og la praten og samværet være i fokus. Ikke det å vise frem hjemmet ditt som et perfekt utstillingsrom. Det er jo så kos. Små øyeblikk av lkke i hverdagen.
I disse dager er det valg av ansattes representanter til styrene rundt om kring i Helseforetakene. De tre største arbeidstagerorganisasjonene Norsk Sykepleierforbund, Fagforbundet og Den Norske Legeforening har en sentral avtale om at disse tre organisasjonene skal samarbeide om felles lister. Noen ganger i samarbeid med de andre organisasjonene på forskjellig vis rundt om på de forskjellige foretakene. Slik jeg ser det, en helt grei avtale.
I Vestre Viken HF, som er mitt helseforetak, og min arbeidsplass har vi alltid kun hatt denne lista, De tre organisassjonene har seg i mellom blitt enige om hvem som skal representere alle 9.000 ansatte, og så har man invitert inn engasjerte og flinke representanter fra andre organisasjoner til styreplasser eller varaplasser slik at kabalen har gått opp – og man har sluppet å ha reelle valg. (Når det kun er en liste, et alternativ, er det jo ingen vits i å stemme.) Det har fungert greit. De som har vært de ansattes representanter i styret har tillitt i alle organisasjoner og de har gjort en god jobb.
Noen tillitsvalgte ved “mitt” lille sykehus Ringerike Sykehus var bekymret fordi “vår ” mangeårige representant i styret nå skulle gå av med pensjon. Vi så at hun nok ikke ville bli erstattet av en ny fra vårt sykehus fordi de mest erfarne tillitsvalgte i hennes organisasjon kom fra de andre sykehusene i foretaket. Ville noen av våre andre tillitsvalgte i de to andre organisasjonene i tre-partssamarbeidet ha sjangs til å nå opp? Vi trodde ikke det ut fra den posisjonen de har i sine respektive forbund. Etter litt tankegng og litt negativ frustrasjon og vel idealistiske ideer om å lage en liste bestående kun av folk fra Ringerike, sa jeg at jeg mente det beste ville være om de mindre organisasjonene forsøkte å stille en alternativ liste. (I stedet for å sitte å vente på lista til de tre store og håpe, true, trygle eller be om en plass.) Selvsagt fikk jeg i oppdrag å undersøke regelverket å finne ut om det lot seg gjøre…. Sånn går det når man må åpne kjeften i tide og utide..
Jeg mente at skulle man ha mulighet til å nå frem å ha håp om å få inn en representant eller to så måtte lista være bredest mulig forankret. Ha representanter fra alle geografiske sykehus og flest mulig klinikker og faggrupper. Jeg kontaktet noen tillitsvalgte i de mindre organisasjonene og ballen var i gang. Samtidig valgte jeg å være åpen mot de tre store organisasjonene om at det ble arbeidet med en alternativ liste.
Det nærmet seg fristen for å lstille liste. Det var kun få dager igjenn. Jeg manglet kandidater og trodde forsøket kom til å strande. Manglet og en naturlig listetopp. De jeg hadde spurt ønsket ikke å stå øverst eller ønsket ikke å stille til valg. De som var med i planleggingen mente jeg burde toppe lista, så ble det slik. Samtidig ble jeg tilbudt første vara plass på lista til de tre store. Det var et vanskelig valg. Men med litt heiing fra sidelinja og en entusiastisk tillitsvalgtskolega fra Delta som kom med navn på gode kandidater bestmte jeg meg for å satse på en alternativ liste og takke nei til varaplassen på list til de tre store organisasjonene.
Da begynnte bråket.
Vi som står på den alternative lista har blitt utsatt for kritikk. Det har blitt sagt at vi ikke har vært åpne, At vi ikke følger spillereglene og lar de tre store bestemme mens vi skal sitte rolig å vente på om de finner en varaplass eller to til oss. De har sagt at det er direkte frekkt av oss å stille egen liste når vi har blitt tilbudt varaplass. De har truet oss med at det at vi stiller en alternativ liste tar de som et tegn på at vi ikke har tillitt til dem, og at dette vil ødelegge det gode samarbeidet vi har hatt i de årene foretaket har eksistert. Vi har blitt latterliggjort. Sentrale tillitsvalgte i Helse Sør-Øst har kallt lista vår for” Bygdelista Rått og Røti” Dette har skremt meg og forundret meg. Som politisk intresert og engasjert person har jeg alltid sett på demokratiske prosesser og engasjement og kamp om plassene som noe positivt.
Det som forundrer meg mest er at de sier at det er lite demokratisk at det blir valg.Hva er mest demokratisk? At 3 representanter for de 3 største organisasjonene sitter på et møterom eller i telefonsamtaler og bestemmer hvem som skal representere 9.000 ansatte? eller at 9.000 ansatte får mulighet til å velge hvem som skal representere dem? Jeg vet hva jeg mener er mest demokratisk.
Har hatt noen fine dager på besøk hos Datteren i Harstad. Hun har bodd der oppe nå et halvt års tid, så det var sannelig på tide at Mamma tok seg en tur…. Men nå har vi kost oss sammen i fem flotte dager. Jeg har fått ladet batteriene, slappet av og kost meg masse sammen med Datteren og hennes Sambo.
Ankom Harstad tidlig lørdag morgen med fly. Kofferten kom og ankomsthallen tømtes, men ingen Datter dukket opp. … Hm burde mor og svigermor snarest finne første fly sørover igjenn mon tro? Men de to murmeldyrene hadde bare forsovet seg.
Harstad er en flott by som ligger vakkert til mellom majestetiske fjell og en natur som trollbandt meg sist jeg var her for 24 år siden. Den gang hadde jeg sommerjobb her oppe på røntgenavdelingen. På mange måter en eventyr-reise, selv om jeg savnet venner, kjæreste og familie sørpå.
For en søring og innlandskvinne er det fasinerende med himmel og hav, så det ble noen bilder. Synd bare at det var så glatt, jeg klarte ikke å gå å nyte utsikten samtidig. Eller lete etter flotte fotomotiv. Jeg måtte jo hele tiden studere underlaget for å se hvor jeg satte beina.
Det ble og tid til litt “Harstad by night” fotografering,
Men fem dager går raskt og snart var det på tide å si Hade til Datteren og sende kursen sørover igjenn. Jeg kommer tilbake når isen har smelta og jeg kan virkelig nte å gå rundt i byen og de flotte omgivelsene.
Etter nok en arbeidsperiode kronet med å arbeide dag og natt, har jeg nå tatt helga. Ryggen hverker og jeg er sliten og grinete, men en liten lur og humøret bedres betraktelig. Sola skinner ute og vnøen smelter Det lir mot vår. Er jo 1.mars i dag, og mars er en vårmåned. Dattereen som har burdag i morgen har alltid hevdet at hun er et vårbarn, og at det er vår når hun har bursdag. Så det så. (Ofte til tross for snø og kulde….)
Nå er datteren flytt 140 mil nordover, så i morgen setter jeg meg på flyet og flyr opp til henne. Så skal vi kose oss fem dager til ende. Det skal bli kos. 2 og en halv måned siden sist jeg så henne. Gleder meg.
