Forrige helg var jeg som så ofte før på løppemarked. Er helt bitt av basillen, men klarer å begrense meg og kjøper ting jeg har en plan for og ikke bare kjekkt å ha… Forrige helg kom jeg hjem med 4 ting. En kopp til en samling jeg har, to tresko som skal brukes som rekvisitter på femti årslaget til Gamle Gubben Grå neste helg, så de to tinga var greie nok.
De to andre tingene var en gammel bibel fra 1884 med snirklete skrift,
Den var velbrukt og slitt og trengte sårt til litt pleie. Det fikk jeg først tid til å ta meg av i ettermiddag. Men litt messingpuss på messingbeslagene på permen og en omgang skinnrens med bivoks gjorde susen. Nå ligger den og skinner på anrettningsbordet i stua.
Den siste tingen jeg tok med fra loppemarkedet forrige helg var et lite Jesusbilde i messingramme. Glasset var knust, så jeg åpnet rammen i kveld og tok ut bildet og fjernet det knuste glasset. Det viste seg at Jesus-bildet egentlig var et postkort som var sendt fra Italia til en adresat i Danmark i 1971. Det eneste som sto på kortet uten om navn på adresat og avsender var “Hils alle”. Man kan fabulere mye over kortets innhold og det faktum at kortet fra Italia nå over 40 år etter at det ble sendt fra Italia til Danmark preder veggen på gjestetoalettet mitt i Norge.
…sa moren min bestandig da vi ungene kranglet under oppveksten. Den klokeste gir seg.?!?!? Gi seg, når en vet en har rett ? ALDRI, sier fagforeningsmennesket og opposisjonspolirikeren i meg. Den som gir seg har tapt!!!. Noen ganger blir det så viktig for meg å “vinne” kampen, at det blir viktigere enn å få til gode løsninger.
Jeg har et kraftig temperament. Arvelig belastet. Mang en gang har jeg kommet sliten og trøtt hjem etter en alt for lang arbeidsdag og sittet i bilen og roet meg ned før jeg går inn i heimen. Inn til to tennåringsgutter, datteren da hun bodde hjemme, kjøteren og Gamle Gubben Grå. Sagt til meg selv at i dag, i dag skal jeg ikke bli sint. Ikke skrike og kjefte selv om oppvasken ikke er tatt, Kjøteren står med alle fire ben i kors og lengter etter tur og støvler, jakker og skolesekker spærrer entreen. Det forsettet varer sjelden i mer enn fem minutter før jeg ildrød i ansiktet hopper opp og ned på stuegulvet og kjefter og smeller. Jeg har en sjef som når hun blir irritert senker stemmen et par ekstra hakk og snakker med enda roligere stemme. Å du hvor jeg beundrer den sjefen den egenskapen….
Den ildrøde lemenen som hopper rundt på stuegulvet og kjefter og smeller oppnår ingen ting. Guttene, Kjøteren og Gamle Gubben Grå leer knapt et øyelokk, og de gidder ikke ta blikket vekk fra TVn, dataskjermen eller boka. Skyttegrav krigene mot søsknene mine i barndommen ga sjelden annet resultat enn at mamma grep inn og vi ble satt til vasking, luking eller andre kjedelige aktiviteter, eller at jeg tirra storesøstra mi så mye at jeg fikk meg et par slag eller litt lugging. Hu var alltid både raskere og sterkere enn meg. Når jeg har drevet skyttegravskrig mot arbeidsgiver har det sjeldent ført til annet enn at konflikten har tatt lengre tid, blitt enda mer kompliset og tappet meg for mye energi.
De gangene jeg har fått til seire jeg virkelig er stolt av er de gangene jeg har klart å bruke strategi i stedet for å fly på som en lemen. Når det har vært viktigere for meg å få til en løsning som gamner meg og mine interesser best enn å vinne slaget. De beste ressultatene får jeg når jeg er godt forberedt, vet hva jeg ønsker og hva som er mindre viktig for meg og så funnet ut hva jeg må tilby motparten for å oppnå det jeg ønsker. Hvilke kjepphester jeg kan kvitte meg med for å oppnå det som er viktigere.
Jeg tror jeg vil omskrive min mammas ordspråk litt.og heller si ; Den lureste gir seg.
Nå ser jeg bare frem til den dagen jeg klarer å følge den strategien også når det kommer til hus og hjem.,,,,,
