I går kveld sveipa jeg innom “Gis bort” annonsene på Finn. Og sa fant jeg ut at ei dame ikke så langt fra Hønebyen skulle gi bort en stor bunke interiørblader. Jeg sendte en melding om at jeg godt kunne overta de bladene hvis ingen alt hadde fått dem, Og heldige meg, de ble mine.
Gamle Gubben Grå hentet de for meg i dag, så nå har jeg sittet i hele kveld og virkelig kost meg. Med saks og ringpermer har jeg sittet og bladd, klippet og systematisert. Jeg elsker det. Alle gode ideer blir satt i permer og matoppskrifter blir lagt i en stor kurv i bokhylla, Hverdagslykke..
Det var 51 blader, og selv om jeg har sittet i hele kveld og ni-kost meg, har jeg fremdeles mange blader igjen, så det blir nok ei kosestund i morgen også. Gleder meg.
Gamle Gubben Grå hentet også bildet mitt som har vært på utstilling på Veigin kultursenter. Nå må jeg få kjøptramme og få det opp på veggen. Jeg, kunstner. Det er ikke hverdagsopplevelse -men en opplevelse som gjør meg stolt og glad.
Det hadde vært en lang dag, og jeg begynte virkelig å bli sliten. Opp i otta for å få Yngste Sønn opp og på jobb. En del møter i to forskjellige byer, jobb og politikk. Dagen hadde gått i ett. Nå skulle jeg bare en kjapp tur innom Kiwi og kjøpe med litt mat før jeg dro hjem.
Da ble det bom-stopp.
Der foran meg, midt i veibanen sto en bil. Jeg forsto ikke helt hvorfor den sto der midt i veien. Så vidt jeg kunne se var det ikke noe som hindret bilen fra å kjøre videre. Ikke noe hinder i veien. Ikke noe nød-blink på bilen. Jeg ventet litt. Er ikke så tålmodig, så et lite tut kom relativt raskt. Ingen reaksjon. Det var kommet en bil bak meg, og i avkjøringsfeltet fra Hønengata sto det biler som ventet på å få komme inni gata. Jeg tuet igjen. Litt lengre denne gangen. Bilen bak meg tutet også iltert.
Fortsatt ingen reaksjon.
Nå tro ryggmargsreaksjonen inn i helsearbeideren i meg. Kunne sjåføren ha fått et illebefinnende? Jeg fikk lirket bilen min mellom trafikkøya og bilen som sto bom fast foran meg, Kastet et engstelig blikk inn på sjåføren mens jeg passet på at det ikke kom noen i motgående kjørefelt.. Fossekalveien egner seg i grunn dårlig for forbikjøringer. Planen min var å parkere inne på parkeringa til Kiwi, og så løpe (i den grad jeg løper) tilbake til bilen og sjekke om sjåføren har det bra.
Da jeg kom på siden av bilen, kastet jeg et blikk inn på sjåføren. Forventet å se en eldre person med hodet hvilende på brystet eller rattet etter et slag eller hjerteinfarkt. Men deri sin fine stasjonsvogn av tysk fabrikat satt en mann i sin beste alder høyst oppegående og snakket uanfektet i håndholdt mobil.
Jeg er glad du har fått med deg at man ikke skal snakke i håndholdt mobil å kjøre bil samtidig. Det øker som kjent tryggheten på veiene betraktelig. Men, det er en liten detalj du ikke har fått med deg. Du må komme deg ut av veibanen før du tar den telefonsamtalen. 2 parkeringsplasser var under 10 meter unna. Så lenge kunne nok den telefonsamtalen vente.
I dag snakket jeg med en kvinne som arbeidet i en helt annen bransje enn meg. Ei som hadde høy utdanning og hadde gjort karriere i det private næringsliv. Hun var dyktig, hadde sikkert arbeidet hardt og mye, og tatt en del riktige grep. Hun var interessant og inspirerende å snakke med.
For en del år siden hadde hun hatt en god stilling i det offentlige, da hun hadde fått jobbtilbud fra et privat firma. Hun hadde til og begynne med ikke vært spesielt lysten på et jobb-bytte, men da de hadde tilbudt å doble lønna hennes hadde hun latt seg friste.
Jeg tenkte med meg selv, at det hørtes helt eventyrlig ut. Tenk å kunne doble månedslønna si sånn helt plutselig fra en måned til en annen. Fra å få rundt 30.000 inn på konto hver måned når skatten er trukket, ville jeg plutselig få 60.000 inn på kontoen på lønningsdag. Og ikke bare en måned, men hver måned i uoverskuelig fremtid.
Det er noe annet enn den lønnsveksten vi vanlige offentlig ansatte kan håpe på. I år kommer vi vel til å få en lønnsvekst på rundt 3%, som i mitt eksempel med 30.000 utbetalt i måneden vil tilsi ca 900 kroner mer i måneden. Er vi heldige i år er det mer enn prisveksten, slik at vi i år får en reallønnsvekst. Det hadde mange av oss ikke i 2016. da den generelle lønnsveksten var lavere enn prisveksten. Det er en viss forskjell på å få 900 kroner mer i måneden og det å få 30.000 mer utbetalt i måneden.
Kvinnen jeg snakket med gjorde det bra også i den nye stillingen i det nye firmaet. Trivdes og blomstret.
Etter noen år fikk et nytt firma øynene opp for hvor flink og dyktig hun var. På ny fikk hun et jobbtilbud uten at hun i grunn var på søken etter ny jobb. Men hun var dyktig. Hun . var god. Og dette nye firmaet VILLE ha henne. Så til slutt kom de med et jobbtilbud hvor de tilbød seg å doble lønna hennes. Ikke overraskende lot hun seg friste og sa ja.
Hun hadde vært en del år i det første firmaet. Jeg husker ikke hvor lenge. Men for vårt regnestykke kan vi si 10 år med en normal lønnsvekst på rundt 3 %. I virkeligheten har hun sikkert hatt en kraftigere lønnsvekst, flink og høy stilling i en bransje med mye penger. Men si at lønna på 60.000 utbetalt i måneden hadde økt til 80.000 i måneden. Nå ble den da økt til 160.000 kr utbetalt i måneden etter skatt.
Det svimler litt for en sånn som meg.
Når jeg fører lønnsforhandlinger står diskusjonen ofte i hvorvidt ett oppgjør skal være på 2,994% eller 3,001%.
Kamp om småpenger som nok mer gjør en prinsipiell enn en reell forskjell både for arbeidsgiver og arbeidstaker.
Hvis det er en arbeidsgiver der ute som er villig til å doble lønna mi, er det bare å ta kontakt. Kan nok vurdere tilbudet selv om lønnsveksten bare blir på 75%. Og du nåværende arbeidsgiver; dobler du lønna til alle radiografene ved årets lønnsoppgjør så har vi en deal.
Jeg har vandret en del rundt i påsketomme gater i Hønebyen i påsken. På hjørnet der Casino en gang lå var fortauet avstengt.
En plakat henstilte meg om å se opp for takras.
Se opp for takras….. Er nå det så lurt? Jeg mener, hvis takraset først skulle komme,, er da det smarteste du gjør å stå der med hendene på ryggen, hodet lent litt bakover og nesa pekende rett opp – og så få takraset midt i fleisen?
Ha en god dag, her laver snøen ned – det meldes om såpeglatte veier på store deler av Østlandet – jeg skal snart ut med lånt bil – og tør ikke sjekke skatteoppgjøret. Det er lenge siden verden var på min side.
På slutten av påsken kom nyheten om at en sykepleier var siktet for å ha dopet ned beboere på et sykehjem for å få en likk mer bekvem nattevakt. Jeg blir både opprørt og trist, men dessverre ikke overrasket.
Det som kommer frem i nyhetene gir mange spørsmålstillinger det er verdt å dvele ved.
Sykepleieren var alene på vakt.
Det er mye jeg kan si om alenearbeid. Men denne saken er nok et bevis på alenearbeid er uheldig, også for beboerne. Hadde det vært like enkelt å dope ned store deler av avdelingen for å få en rolig vakt hvis de var flere på jobb? Ville ikke en annen ansatt reagere på at Gudrun eller Preben ikke var så urolig i natt som de pleier, og ta en kikk – kanskje bli mistenksom? Ville en sykepleier ta sjansen hvis hun ikke var alene på jobb?
Sykepleieren var en innleid vikar fra et vikarbyrå.
Sykepleiere fra vikarbyrå arbeider gjerne mange vakter. Gjerne i høytider, som jo er ekstra godt betalt. Hvor mye hadde denne sykepleieren arbeidet i forkant, og hvor mye skulle hun arbeide de neste dagene? Hadde hun arbeidet dagvakt og eller kveldsvakt ved dette eller andre helseinstitusjoner? Skulle hun på dagvakt eller kveldsvakt dagen etter og trengte en rolig nattevakt for å hente seg inn, få seg litt søvn?
Er det vanlig at ukjente vikarer er eneste personale ved en helseinstitusjon?
Ville ikke utdeling av tabletter som doper ned beboere bli oppdaget og stilt spørsmål ved?
Jeg har arbeidet i helsevesenet i snart 30 år. I studietida tok jeg ekstravakter ved sykehusposter, og hadde en sommer sommerjobb ved et sykehjem. Hvis det på noen av disse stedene skulle deles ut slike medikamenter, ble det sirlig loggført hvem som hadde fjernet tabletten fra medisinrommet, hvilket klokkeslett, og hvilken pasient som skulle ha medikamentet.
Med jevne mellomrom, en gang i uken eller noe slikt. hadde man opptelling på medikamentrommet. Da burde det l være samsvar mellom tabletter inn og ut og beholdningen på medikamentrommet. Hvis ikke ble det satt i gang undersøkelser for å finne ut hvem som hadde fjernet medikament uten å dokumentere – og hvorfor. Jeg er usikker, men jeg tror også uttak av slike preparater måtte kontrasigneres. Altså at to stykker skulle sjekke at riktig medikament ble tatt ut.
Er slike rutiner ofret på alteret til et kostnadseffektivt helsevesen?
Jeg unnskylder IKKE sykepleieren.
Det er bra saken blir etterforsket av politiet. Jeg håper hun får en straff som kan forebygge lignende tilfeller.
Jeg håper saken kan være en vekker for helsearbeidere som føler seg fristet til å ta lettvinte løsninger.
Men jeg håper også at saken kan være en vekker for våre helsemyndigheter og politikere. Et alt for kostnadseffektivt helsevesen kan legge til rette for at kritikkverdig behandling av noen av samfunnets svakeste
Tok morgenturen nede i sentrum av Hønebyen i dag og. Isfrie fortau og folketomme gater fristet både meg og Kjøteren. Og så er det så utrolig mye rart og snuse på der nede, synes Kjøteren.
Irriterte meg over hundedritt. Når jeg med min rygg klarer å bøye meg å plukke opp dritt etter Kjøteren klarer du det også.
Irriterte meg over at Livbanen fremdeles lå innestengt bak anleggsgjerder, så man ikke kan følge Dronningensgate fra kirken til stadion. Det har ikke skjedd en dritt på den plassen på flere måneder.
Irriterte meg over tomflasker, ølbokser og søppel som lå slengt over alt. Skjerp dere folkens!
Irriterte meg over at det på fortauet ved Fordkvartalet var fullt av glasskår, Greit at man river hus, men rydd opp utenfor anleggsgjerdet! Ikke mye gøy for Kjøteren å få potene fulle av glasskår.
Men da jeg ble stående ved den gamle gymsalen til gymnaset og vente mens Kjøteren for 15. gang minst markerte revir ved å urinere på offentlig plass, gikk irritasjonen over til sinne. For på et sikringsskap eller hva det nå er oppdaget jeg en plakat fra nynazistene, eller “Den nordiske motstandsbevegelsen” som de kaller seg. SLIK SØPPEL VIL JEG IKKE HA I BYEN MIN!!!!.
Det var ikke bare en plakat. På min vandring og gjennom bilvinduet på vei hjem, kunne jeg observere minst 8 plakater fra nynazistene.
Forbitret og forbannet la jeg ut bilde av en av plakatene på Fb med beskjed om at slik ville jeg ikke se i byen min.
Jeg mener ikke å kneble ytringsfriheten, men det er lov å komme med mot-ytringer.
Fikk ikke alt for mange reaksjoner. Skjerp dere folkens, er slike ytringer OK?
Men derimot fikk jeg troen på ungdommen. En av mine yngre “venner” reagerteog spurte om å få dele bildet med sin egen tekst. Selvsagt fikk hun lov til det. Hun lekte seg litt med fotoshop, og la ut dette bildet som en oppfordring til hvordan plakatene kunne bekjempes.Og hennes sikkert noe yngre venner reagerte. Det gjorde meg glad.
I går kveld var jeg i Påskenattsmesse i Norderhov kirke.
Det var en flott gudstjeneste. En stemningsfull seanse. En bibellesning og noe av prekenen provoserte meg. Men det er greit. Kirken skal engasjere. Hvis menigheten nikker søvnig og ingen følger med hva er vitsen da?
Påskenattsmessen starer i en totalt mørklagt kirke.
Så kommer prosesjonen inn med tente stearinlys, de går langsom oppover midtgangen mens de synger og langsomt tenner stearinlysene til de som sitter ytterst på benkeradene (vi har fått utlevert stearinlys da vi kom).
Mens kirken kun er opplyst av blafrende stearinlys er det tre tekstlesninger. Mer salmer og vakker sang, orgelspill og en god og fin opplevelse.
Det elektriske lyset blir skrudd på før prekenen. Hun unge presten er flink. Jeg har hørt henne tidligere. I går klarte hun å provosere meg litt, men det er greit. Jeg liker at mennesker får meg til å tenke.
Mer vakker salmesang. Ikke så mange salmer jeg kjente i går. Men en høytidelig og flott stemning. Jeg nyter den refleksjon og den tid for ettertanke som kirkerommet gir meg. Noe åndelig?
Nattverd. Jeg går av forskjellige grunner ikke til nattverd. Det er et prinsipp jeg har. Be meg ikke forklare. For det kan jeg ikke. Men det er et standpunkt jeg har tatt. Tro er privat, og antakelig kan jeg ikke forklare det godt for meg selv heller. Men det føles riktig.
Så går prosesjonen ut og menigheten følger etter. I våpenhuset får vi atter tenne lysene, og så går vi ut på den mørke kirkebakken. Klokka har passert midnatt.
På kirkebakken danner vi en ring, i lys av de blafrende stearinlysene og kun akkompagnert av Eli på trompet synger vi to salmer før man ønsker hverandre God Påske og langsomt reiser hjem i den mørke påskenatten.
En utrolig flott og stemningsfull gudstjeneste. Jeg kommer gjerne tilbake neste år.
16 drept 1.400 skadet etter konfrontasjoner mellom palestinere og israelitter på Gazastripen sier radiostemmen.
Det er ikke første gangen det meldes om mange skadde og drepte i ett av verdens mest urolige hjørner. Nesten daglig når slike meldinger oss. Vanligvis reflekterer jeg ikke over de. Stridene i Midtøsten er mange, kompliserte og har vart svært lenge.
Men jeg er radikal og rød, og har forstått såpass at for meg er det mest politisk korrekt og holde med palestinerne i konflikten mellom Palestina og Israel. Det er svært mange politiske spørsmålene som virkelig tenner engasjementet i meg, Striden mellom palestinerne og israelittene har ikke vært en av dem.
Likevel lytter jeg litt ekstra på nyhetene på langfredag og påskeaften da meldingen om 16 drept og 1-400 skadde kom på nyhetene. En person jeg kjenner og har utrolig stor respekt for skulle tilbringe påsken i Palestina. Om det var på Gaza eller i noen av de andre palestinske områdene vet jeg ikke. Han er en voksen mann, eldre enn meg. Jeg vet han planlegger pensjonisttilværelsen. Jeg kjenner han som et engasjert menneske. Jeg har ingen problemer med å se han for meg i en fredelig demonstrasjon på Gazastripen for et folk han kjenner godt, for en sak han brenner for. Bakgrunnen for sammenstøtene på langfredag var at 20.000 palestinere deltok i en demonstrasjon kalt “Returmarsjen”. Denne marsjen var for å markere at palestinerne ble drevet vekk fra landet sitt i 1948 og i 1967..Jeg har ingen problemer med å se han for meg i en slik demonstrasjon. Kanskje var denne marsjen målet for turen?
Den israelske hæren hadde innkalt ekstra styrker og hadde ordre om å skyte med skarpt om palestinerne forsøkte å komme seg over grensegjerder eller murer og inn i Israel..
1.416 palestinere ble skadet, 758 av dem ble skadet av skarpe skudd. 148 fra gummikuler, 422 på grunn av tåregass blant annet spredd ved hjelp av droner og 88 ble skadet av andre årsaker,. De ble skadet da israelske soldater skjøt mot demonstranter på andre siden av gjerdet .
Å skyte på ubevæpnede demonstranter er i følge internasjonale lover forbudt.
Gummikuler, skarpe skudd og droner med tåregass mot steinkastende demonstranter er rått parti.
Etter å ha begynt på dette blogginnlegget, og sittet og lest meg litt opp på konflikten mellom Israel og Palestina og hva som egentlig skjer på Gazastripen, var klokken blitt så mye at det var på tide å dra på Påskenattsmesse i Norderhov.
Jeg var der i fjor, og det var en utrolig flott og stemningsfull opplevelse som jeg gjerne ville oppleve igjen.
Stemningen var like fin i år. Kan man kalle det magisk om en gudstjeneste? Jeg vet ikke… Men åndelig, må være lov.
Mørklagt kirke. Levende lys. Vakker salmesang, orgel-l og trompetspill. Stemningsfull avslutning med salmesang på den mørklagte kirkebakken bare akkompagnert av Eli og trompeten. Det er en fin opplevelse, og jeg kommer gjerne tilbake ett annet år.
Men
2. tekstlesing. Det ble lest fra 2. Mosebok 14.. Israelittenes flukt fra Egypt. Gud som gjør slik at Rødehavet deler seg, og israelittene kan gå tørrskodd over på havbunnen. Men når de egyptiske soldatene kommer etter, lar Gud vannmassene komme tilbake og drukner alle sammen.
Jeg har aldri likt den delen av Bibelen. Helt siden jeg var liten pike på søndagsskolen har denne fortellingen skurret med mitt Gudsbilde. Det å drukne soldater som følger Faraos ordre passer ikke med mitt bilde av en barmhjertig Gud.
.For meg er det feil å drukne mennesker, uansett hvilken nasjonalitet eller tro de måtte ha. Du skal ikke slå i hjel. står det i det femte budet i min bibel. Det er feil om Gud drukner egyptere for å redde livet til israelittene, eller israelitter, skyter palestinere som demonstrerer på Gazastripen.
Plutselig føler jeg meg ikke helt vell i kirkerommet. Ser bort på sønnen som sitter med “palestinaskjerfet” knyttet rundt halsen ved siden av meg. “Palestinaskjerfet” er ikke et ekte PLO-skjerf, slike som vi brukte på 80, tallet, men et skjerf som minner om det. Sønn brukte ordet “Palestinaskjerf” da han røsket det med seg og knøyt det rundt halsen mens vi hastet til bilen.. Vi hadde småvitset litt om at det kanskje ikke passet med et Palestinaskjerf i kirken. De kristne holder liksom ofte med Israel.
Litt senere er det preken. Den unge kvinnelige presten som jeg synes er så flink, snakker om frihet. Begynner å snakke om slavene som fikk sin frihet, snakker om kvinnefrigjøring, og er innom mange andre frihetskamper rundt om i verden og i historien. Men den dagsaktuelle situasjonen ved Gazastripen nevner hun ikke. Friheten til Palestinerne innestengt på Gazastripen blir ikke nevnt med et ord.
For noen år siden tokk jeg noen greiner, bandt de sammen til en Davidstjerne og hengte den opp på veggen i gangen. Jeg hadde ingen dypere tanker bak handlingen, enn at jeg ønsket å pynte opp en litt tom vegg, og Davidstjernen var et symbol jeg klarte å binde av kvister på en måte jeg ble fornøyd med. Stjerna opprørte min ellers så jordnære søster da hun var her i en bursdagsfeiring like etter at den hadde dukket opp på veggen, og hun lurte på hvorfor jeg av alle hadde en Davidstjerne på veggen.
Jødene ble jo forfulgt under 2.verdenskrig. 6.000.000 millioner jøder ble gasset i hjel i konsentrasjonsleirene. Opp gjennom historien har jødene blitt forfulgt og utstøtt mange ganger siden de reddet seg tørrskodd over Rødehavet. Davidstjernen, jødenes symbol. Hvorfor blir det så feil på veggen i gangen? Det å stå opp for de forfulgte, de undertrykte ligger i min natur. Det er jo ofte slike saker som tenner mitt engasjement.
Dagens Israel fremstår langt fra undertrykt. Det var riktig og viktig at jødene fikk sitt eget land etter annen verdenskrig, men Israel har siden da stadig utvidet sitt territorium på bekostning av flere stater i området rundt, og hardest har det gått ut over Palestinerne som er blitt fordrevet fra store deler av sitt landområde. Israel har “mektige venner”. USA er en av Israels viktigste allierte. Donald Trump anerkjente i fjor Jerusalem som Israels hovedstad, noe få andre gjør. Israel er i dag en mektig krigsmakt som ikke nøler med å bruke våpen.
Mulig Israel er det lovede land. Men tegnet Gud kartet over området, satte de eksakte grensene? og sa han noe om hvordan man skulle behandle de som allerede bodde der?
Mulig Israelittene er Guds utvalgte folk, men hva er de utvalgt til? Jeg har lest mange bibelværs, og mange tolkninger i dag, 1. påskedag. Bibelstudier på 1. påskedag synes jeg er en passende syssel. Jeg kan lese meg frem til at de er utvalgt til å forkynne Guds ord. Jeg ser og at det er inngått en pakt mellom Israels folk, med Moses som leder, og Gud om at de skal leve etter Guds bud. Jeg er ikke sikker på om jeg synes Israel som nasjon lever i tråd med den pakten. 5. bud. Du skal ikke slå i hjel. Slik jeg ser det har Israel brutt pakten med Gud. Er Israel da fremdeles Guds utvalgte folk?
Jeg skal straks gi meg.
Dette er kanskje litt for dype tanker for en vanligvis litt overfladisk blogg. Jeg kan risikere å miste lesere.
Jeg vil bare til slutt understreke at jeg ikke har noe i mot jøder. Det er ikke for meg noe likhetstrekk mellom jødedommen som religion og Israel som krigsmakt. Jødene er fremdeles mange steder en utsatt gruppe. Senest i forrige uke meldte franske nyheter om at en jødisk kvinne, 85 år gamle Mireille Knoll. var offer for et antisemittisk drap . Den gamle kvinnen ble knivstukket flere ganger før drapsmennene satte fyr på leiligheten hennes.
Påsken, demonstrasjonene i Gaza, min engasjerte bekjentes tur til Palestina, kirkens valg av tekstlesing, prestens preken og litt nitidig bibellesning har gjort meg litt klokere, og jeg har nå tatt standpunkt i striden mellom Palestina og Israel.
