Saraa Emiliee er på bloggtoppen.  Jeg er litt usikker på om hun har vært der før, men jeg har i det minste vært innom bloggen hennes og lest.
Jeg raste ned til en 51. plass.  Har ikke helt klart å lage de engasjerende innleggene i pinsen.

Men tilbake til Sara Emilie.  Hun har et viktig budskap i blogginnlegget sitt.   Nemlig at ingen av oss er perfekte, og det er ok.
I pinsen kom sola og sommeren, og ut spratt bikinibilder og strandbilder på alle plattformer, på alle sosiale medier. Bilde etter bilde med fokus på kropp. Masse kropp, og mange kropper. Både privatpersoner og kleskjedene poster bilde på bilde av veltrente flotte damer.  Og vet du, jeg har kommet i en alder hvor jeg ikke bryr meg om det lenger.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Jeg er langt fra veltrent.  Bare det å bruke ordet veltrent i sammenheng med meg er nok til at latteren bobler i meg, og de fleste som kjenner meg.  Jeg har ikke trent siden siste gymtimen på Tinius Olsen i 1987.

Jeg ser absolutt ikke ut som noe reklameplakat for noe som helst.  Jeg forsøker å tenke ut noe jeg kunne brukes som reklame for, men ikke en gang min fantasi klarer å komme opp med et eneste forslag.  (OK, jeg er litt trøtt. Klokka er ikke 7 ennå.)

Jeg tar meg selv ikke så veldig høytydelig, og har nok av selvironi men jeg kunne ikke finne på å poste et bikinibilde.  Jeg har ikke eid en bikini på svært mange år.
Mangel på bikinibilder av denne kjerringa på blogg eller på sosiale medier handler ikke om usikkerhet.  Bare at jeg ikke ser behovet for å flashe en helfeit, vinterblek kropp.  Litt medlidenhet har jeg da med leserne.  Jeg mener, hvilken nytteverdi har et slikt bikinibilde?  Det er da mange andre måter jeg kan dokumentere at jeg er på stranda,,  at det er sommer, at det er sol.  Jeg er i grunn ikke så opptatt av å ha meg selv i fokus på alle bildeneheller.  Jeg mener, kan det ikke bli litt kjedelig hvis det samme motivet går igjen på alle bildene uansett hvor du er?  Jeg regner med at leserne mine forstår at hvis jg poster et bilde av ei strand på snap eller insta, så er det frordi jeg befinner meg på den stranda. Hvis jeg poster et bilde av triumfbuen, er det fordi jeg står foran triumfbuen.  Jeg behøver liksom ikke fylle halve bildet med  bilde av meg selv for å understreke det.  Kanskje kjekt om man setter noe annet enn seg selv i sentrum en gang i blant – og da ikke bare på bilder.

Så når du studerer en slank, veltrent bikinikropp, som sitter på  en strand og holder inn magen mens havet glitrer i bakgrunnen, og ønsker at det var deg og din kropp.  Har du tenkt på hvor mange bilder som ble tatt før hun fikk til ett hun var så fornøyd med at hun torde å poste det? Kanskje prøvde hun i en halv time av denne flotte solskinnsdagen på å finne den rette vinkelen og å slette alle de bildene som viste litt for mye valker, en feil skygge, eller en ørliten dobbelhake.  Hadde det ikke vært bedre og nyte stranda, sola og dagen enn å sitte å granske bilder av seg selv på egen mobil for å finne et perfekt bilde?
Og vet du hva, du kan selvsagt ha en helt strålende dag på stranda uten å ha lagt ut et eneste bilde. Opplevelsene teller selv om de ikke er på instagram.

Litt kjekt å huske på at et bilde viser bare verden der og da.  Det gjelder nten det er mager som holdes krampaktig inne for å vise en perfekt kropp, eller vi eldre som poster bilde av hvitvinsglass og reker. “Koser oss på terrassen” . Et bilde som ikke sier noe om den megakrangelen vi hadde tre minutter før vi endelig kom oss ut på terrassen med de jævla rekene….
Alle andre er ikke mer perfekte, eller lever mer perfekte liv enn deg. Vi bare øsker å skape en illusjon om det.

Jeg har postet flere bilder på denne bloggen hvor jeg poserer som en modell, slik mange av toppbloggerne gjør. Jeg er ikke noen reklameplakat på noen av de bildene.  Jeg viser meg frem med alt det ekstra fettet jeg har,med løs hud, strekkmerker, åreknuter og blek som et laken, Jeg er langt fra noe glansbilde, men hvem har bestemt hva som er vakkert? Synet på hvordan kvinnekroppen skal være har endret seg mye opp gjennom historien

Det er heller ikke det ytre so definerer hvem du er.  Et menneske er så mye mer enn det ytre skallet. Tenk så kjedelige om vi alle vandret rundt som klisslike barbie-dukker. Mangfold og variasjon er fint!

Jeg er meg selv. På godt og vondt.  Jeg har to bein som fremdeles bærer meg.  Jeg kan komme med en hyggelig kommentar, eller en besk ironisk en.  Det definerer meg mer som person, som hvem jeg er enn bare utseende.  Jeg er så mye mer enn ei helfeit, halvgammel kjerring.

Jeg er bra nok som jeg er.  Det er du og!

I går gikk Gamle Gubben Grå, Charlie Chihuahua og jeg en fin tur i skogen ved Jevnaker. En flott tur i relativt lettgått terreng. Utsikten på deler av turen var upåklagelig.

Hele 5 kilometer ble turen, og det var godt med iskald Farris og iskrem når turen var over. Det var jo litt varmt.

Jeg våknet opp i dag av en litt urolig Kjøter litt før klokka 7. Nå er klokka straks 8 og Kjøteren, Charlie Chihuahua og jeg har vært ute på vår første morgentur.  Det er ikke noe problem å stå opp på slike morgener. Strålende vær, klar morgenluft og fuglene som synger.
Vel, slik ser jeg på det. Ikke rart jeg ikke er toppblogger, men helt nede på en 44. plass.

Kokkejævel er som vanlig på topp, og han er ikke like glad i fuglesang.
Han finner det utrolig irriterende at en fugl synger av ren vårglede i morgengryet rundt klokka 5 om morgenen.
En morgengretten Kokkejævel myser ut i morgenen og ser en fugl han antar er en fluesnapper.  Kaster så resolutt støvelen sin med stor kraft i hodet på fluesnapperen. Fuglesangen stilner.  Døden bringer de fleste av oss til stilhet.  Kokkestøvel mot lite fuglehode er rått parti.  Men hva bryr vel kokken seg om det? Han sovner fornøyd ,med sin gjerning, og sover helt til klokka halv ti.   Ryktet om drapet på den stakkars fluesnapperen som ikke hadde gjort noe annet enn å prise den nye dagen bredde seg i fuglemiljøet i bygda, og sorgen gjorde at all sang stilnet.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Hunden i huset der Kokkejævel og familien er på besøk lå og ventet på Kokkejævel når han sto opp. Stille, den og.  Hadde nok fått med seg drapet på fuglen, hunder sanser så mangt, så nå turte den ikke annet enn å ligge rolig å spille død.

Brautende plaserer denne pinsegjesten pc’n sin på spisebordet som vertskapet driver og dekker til frokost. Han er jo toppblogger, og må få blogge må vite.  Litt oppgitte ser vertskapet på hverandre.  Klokka er straks halv elleve, de hadde tenkt å servere en god frokost. At de skulle ha tid til å kose seg med egg og bacon, ha en skikkelig frokost.  Og de hadde avtalt å ta ferga ut til Havnnes.  Da bør de rekke ferga som går om en time.  Neste går ikke før seint på ettermiddagen.  Etter et par strenge blikk fra den nærmeste familien begynner det å demre for Kokkejævel at han kanskje bør la blogging være blogging akkurat nå. Men først når baconfatet blir satt på bordetog han har fått postet dagens første innlegg klarer han å løsrive seg.

Om de rakk ferga og kom seg til Havnnes, vet jeg ikke.  Kokkejævel har ikke skrevet et eneste innlegg siden frokosten i går. Kanskje noen kastet Pc’n mot noen illsinte sild under den fergeturen?