I går klokka 14 gikk fristen for å søke høyere utdanning ut. På radioen snakket de med noen russ om hvilke studier de hadde søkt på. Veldig mange svarte at de skulle ha et friår. De snakket om å reise, og å ta det litt rolig. Slappe litt av etter 13 års skolegang. Så snakket reporteren meg en “forståsegpåer”. Fikk ikke helt med meg verken navn eller tittel. Han snakket om at nå etter to år med pandemi, mye hjemmeskole og ingen utenlandsferier var det ikke rart at ungdommen ønsket å reise og oppleve ting. Og at det var sunt å ta et friår etter 13 års skolegang. De hadde virkelig fortjent det!
Jeg tenkte litt over det. Hvis man fortjener ett friår etter 13 års skolegang. Hvis det både er sunt og fornuftig. Hva da med etter over tretti år i arbeidslivet?
Kunne ikke og en litt sliten kjerring med en maltraktert kropp trenge et friår etter 13 års skolegang, 3 år med studier og 31 år i arbeidslivet?
Jo mer jeg tenkte på det, jo sikrere ble jeg. Det denne kjerringa trenger er et friår!
I stedet for å føle meg som en ubrukelig, utdatert, utslitt arbeidssøker kunne jeg snu holdningen. Jeg har et friår! Det høres jo mer ungdommelig, moderne og i tiden ut. Og hvis det er sunt for ungdommen må det da og være sunt for utslitte kjerringer.
«Religion er som en blind mann, i et sort rom, som ser etter en sort katt som ikke er der, og finner den!»
Sitatet er hentet fra Oscar Wilde – og fra Bunny sin blogg. At Bunny antakeligvis er ateist er greit, folk får ha sin tro eller mangel på tro i fred for meg. Samtidig provoserer sitatet meg. Det sier jo at religion er å tro på noe som ikke finnes, og at hvis man tror at man har funnet det man tror på så er man enten mentalt forstyrret (Har funnet noe som ikke er der, noe som ikke finnes) eller så har man funnet noe annet enn det man lette etter. Noe som er noe helt annet enn det man tror.
For meg som har min barnetro i behold er det lett provoserende å bli fremstilt som mentalt forstyrret. Det er og provoserende at noen hevder at det jeg tror på bare er innbilning.
Du er ikke gal selv om du tror på ting som ikke fins. Du er gal hvis du er alene om det. Der ligger forskjellen på religion og galskap.
Dette sitatet er hentet fra Knut Nærum. Godt å vite at jeg i det minste ikke er gal selv om jeg tror på noe mange mener at ikke finnes.
Men er ikke det å tro på at noe ikke finnes omtrent det samme som å tro på at noe finnes?
I begge tilfelle er det snakk om tro ikke sant?
Tro – ikke viten.
Hvorfor skal troen på at noe ikke finnes være mer riktig enn troen på at noe finnes?
Jesus og Muhammed viser at den åndsmakten som heter håp er sterkere enn atommakt og lykkepiller.
Dette sitatet er hentet fra Per Fugelli. Er det så galt å tro på noe som er sterkere enn krigsherrer som utsletter land og byer, som dreper og lemlester? Er det ikke godt å ha en tro, et håp en overbevisning som gjør at en makter å reise seg mot overmakten og sloss for det man tror på? Sloss for frihet. Sloss for fred. Sloss for å bevare sitt land, sin kultur, sin tro.
Er det så galt å tro på noe som gjør at du ikke trenger kjemisk stimuli og medikamenter for å få indre ro?
Det er kun én religion, men det er hundre versjoner av den. (George Bernard Shaw)
For meg er det ett fett om du tror på Allah eller Gud. Samme hvilken religion man bekjenner seg til så er det når man bryter det ned, troen på noe som er større enn en selv. Troen på at det finnes noe mer enn det man kan ta og føle på. At selv om man er en blind mann i et mørkt rom kan man finne det man leter etter, selv om det er usynlig for de som ikke vil se.
Blaise Pascal skal ha sagt:
Menneskene forakter religionen. De hater den og frykter den skal være sann.
Hvis du i farten ikke helt husker hvem Pascal var skal jeg frisk litt på hukommelsen din. Pascal var en fransk filosof, matematiker og naturforsker. Han levde fra 1623-1662. Pascal la grunnlaget for moderne sannsynlighetsteori. Ifølge Pascal er de høyeste sannheter ikke tilgjengelige for fornuften; de fattes umiddelbart av hjertet.
Moderne sannsynlighetsteori er altså grunnlagt på at det finnes sannheter som ikke er tilgjengelig for fornuft. Sannheter som fattes av hjertet og ikke hjernen.
Kanskje har Pascal rett. Kanskje de som bruker tid på å fremme religionskritikk, er de som frykter at religionen skal være sann. Det de frykter er kanskje at det skal finnes noe som er større enn dem selv, at de ikke er det punktet universet dreier rundt. Frykten for det ukjente. Frykten for det de ikke forstår. Jeg vet ikke. Jeg har min tro, og lever godt med den.
Vår kjære konge er en klok mann. I nyttårstalen i 2012 sa han følgende;
Det som på overflaten kan se ut som religionskonflikt, tror jeg ofte dypest sett handler om hvilken evne man har til å tolerere forskjeller.
Det tror jeg kongen har rett i. Jeg har min tro, at andre tror på noe annet elle ikke tror i det hele tatt er helt greit for meg. Jeg misjonerer ikke. Prøver ikke å dytte min tro på andre. Er det for mye å forlange at andre tolererer det og ikke prøver å dytte sin tro, eller sin tvil på meg?
Salmedikteren Nikolai Frederik Severin Grundtvig som levde fra 1783 til 1872 og som er regnet som den betydeligste personlighet i 1800-tallets danske åndsliv sammen med Søren Kierkegaard har sagt
Erfaring lærer at religionsforfølgelse ikke forminsker, men formerer splid og uenighet i et rike.
Man trenger ikke se lenger enn til Sverige og påskehelgens hendelser før man ser at salige Grundtvig har rett i det. All hets av religion og da spesielt Islam som Rasmus Paludan, Sian og Bunny driver med gjør ikke annet enn å få splid, uenighet, konflikter og opprør til å formere seg. Det handler egentlig ikke om religion eller tro, det handler om å lage splid og uro.
I virkeligheten finnes det like mange religioner som det finnes individer.
Dette sitatet er hentet fra Mahatma Gandhi. Han var en indisk politiker som levde fra 1869 til1948. Mahatma Gandhi er kjent for sin rolle i Indias kamp for uavhengighet fra Storbritannia. Han huskes først og fremst for sin bruk av ikke-voldelige metoder i den politiske kampen. Gandhi ble betraktet som en mahatma, en ærestittel som betyr «stor sjel».
Mahatma Gandhi var en klok mann. En hver person sin tro, og min tro er ikke noe mer riktig enn din tro.
Et siste sitat helt til slutt. Denne gangen fra Paulo Coelho som er en brasiliansk forfatter som jeg tror fremdeles er blant oss . Håper mine ord får frem noen tanker hos deg som leser.
En ting er å tro at du er på rett vei, noe annet er å tro at din vei er den eneste.
Da jeg var ute og gikk tur med Charlie Chihuahua gikk jeg forbi et hus som lenge har stått og forfalt. Maling flasser, et rekkverk har ramlet ned, og hagen er gjengrodd. Huset er gammelt, men har nok vært fint en gang. Ikke noe herskapshus, men alminnelig fint. Det ligger sentralt og fint til i byen med gangavstand til alt. Hagen, som får gro fritt, har noen gamle stauder som har fått lov til å ta overhånd. De som en gang anla hagen har visst hva de gjorde, og har nok hatt glede av den. Slik har jeg te kt når jeg har kjørt forbi
Da Charlie Chihuahua og jeg gikk forbi i dag var det en eldre mann ute i hagen. Han drev og rakte med litt slitne, hjelpeløse bevegelser. Det hsn rakte sammen stappet hsn opp i søppeldunken for papirsøppel.
Jeg tenkte at da bor det i det minste noen i huset. Det er bra. Hus trenger folk. Samtidig synes jeg det var litt trist. Den gamle mannen kunne hvor gjerne han enn ville ikje få orden på hus og hage. Selv med en ung, sterk kropp hadde det vært en formidabel oppgave. Ikke umulig, men mye å ta tak i.
Da vi gikk tilbake drev mannen på fremdeles. Men nå hadde han fått besøk. Bilen til kommunens hjemmetjenester sto parkert i gårdsplassen. Den unge jenta fra hjemmetjenesten satt i bilen, ivrig opptatt med telefonen.
Jeg vet selvsagt ikke, men jeg antok hun ringte sine overordnede. Hva skulle hun gjøre? Mannen hun var kommet til for å dele ut medisin til og se at han hadde vannglass i nærheten, kanskje følge på toalettet satt ikke pent i stolen sin og ventet på henne. Han drev derimot ute i hagen og rakte!
Jeg vet det ikke er sånn det fungerer. Hjemmetjenesten har et stramt tidsskjema, stoppeklokke- omsorg. Men jeg skulle ønske hjemmetjenestens ansatte hadde hatt tid og mulighet til å gå ut av bilen. Hjelpe den gamle mannen med å rake, om ikke nødvendigvis hele hagen men til den gamle mannen sa seg fornøyd for i dag. Så kunne de gått inn, han kunne fått vannglass og medisin. Satt seg i stolen og hvilt fornøyd etter dagens arbeid og hun kunne kjørt videre på runden sin.
Det hadde vært hverdsgsrehabilitering i praksis. Kanskje kunne de fortsatt i hagen en annen dag den gamle mannen følte for det. Det viktigste er ikke om hagen ble i orden, men at mannen fikk gjort oppgaver som han fant glede med. Som holdt han I aktivitet og som gjorde at han følte mestring.
De fleste kommuner har en politik som går ut på at de eldre skal bo hjemme så lenge som mulig (og helst litt til). For å få til det på en god måte tror jeg man må vekk fra stoppeklokke omsorg. Ar hjemmetjenesten har tid og lov til å hjelpe til med mer enn bare de helt basale behov.
Som jeg har nevnt mange ganger før er Jemen radiolytter. Radioen står på fra jeg står opp om morgenen til jeg leggermeg om kvelden. Kanalen er gode gamle NRK P1. Gjennom dagen får jeg medlem de viktigste nyhetene lokalt, nasjonalt og ute i verden. Og jeg koser meg med småpludring og musikk. Lite man setter segned å lytter til, men nok av informasjon som bare svever inn mens jeg driver med mitt rundt omkring i Drømmehuset.
Men i dag måtte jeg virkelig spisse ørene litt ekstra. For Nitimen, dette solide trauste programmet jeg har hørt på fra jeg var barn, satte i gang kom en lang entusiastidk innledning om at i dag i dag skulle nitimen handle om porno.
Selvsagt ikke bare om porno, da. Men det var liksom hovedtemaet i samtale med dagens gjest. Jeg er sikkert litt prippen. Men porno, i et hyggelig “pensjonist-program” midt på en onsdag formiddag!?! Verden har virkelig beveget seg siden barndommen på 60- og 70-tallet. Om den har gått forover derimot er jeg usikker på.
I dag lar jeg meg inspirere av Kristine Aure. Dere vet hun friskusen som har treningsbloggen Dedication som i dag er på en 17. plass. Måtte med andre ord et stykke ned på toppblogglista før jeg fant noe som fikk i gang hjernecellene.
I innlegget som Kristine skrev på langfredag kom hun med en utfordring som hun ønsket leserne skulle bryne seg på i påsken. Selv om påsken er over, så kan man vel fremdeles bryne seg på utfordringen? Utfordringen er som følger:
Jeg ønsker at du skal forsøke å omfavne deg selv med positive tanker.
En utfordring som er like aktuell selv om påsken er over. Vi er mange som har det med å tenke negativt om oss selv. Å omfavne seg selv med positive tanker høres bra ut, sånn i teorien. Hvor lett det er i praksis er en annen sak. For vi har vel alle et eller annet vi ikke er fornøyd med med oss selv. Jeg burde bli flinkere til å ta meg selv i nakken og få gjort mer av alt jeg burde ha gjort her i Drømmehuset og hagen. Jeg burde bli flinkere til å besøke gamle slektninger, be voksne barn på middag… Lista er lang hvis jeg begynner. Men utfordringen var jo å omfavne meg selv med positive tanker. Så da bør jeg vel slutte og tenke på alt jeg burde ha gjort.
Jeg vet det ikke alltid er lett, jeg har selv slitt mye med det, men det er så viktig. Spesielt nå som vi også snart nærmer oss sommer, og skal ta av oss klærne og går mer lettkledde.
fortsetter Kristine.
Vel, nå var ikke sommerlig stripping det første jeg tenkte på når jeg tenkte på det å omfavne meg selv med positive tanker. Men OK, jeg kan omfavne kjerringkroppen med og uten klær med positive tanker og jeg. Det er i det minste nok av kjerringkropp å omfavne… (var den tanken utelukkende positiv?)
Huden er ikke den bruneste etter vinteren, fortsetter Kristine. Jeg titter litt forsiktig på legger, lår, overarmer og magen. Ikke mye brunfarge. Mer snøhvit. Ansiktet har litt bra farge etter dagene på fjellet, men ellers…. Vel, det er få positive taker som dukker opp år jeg sitter slik og studerer huden min med et kritisk blikk. Jeg begynne å få rynker på hendene! Er ikke det et tegn på å bli gammel? Og huden på hendene og en del andre steder burde ha litt smøring. Jeg trekker litt på smilebåndet (flere rynker kommer til syne, men jeg stirrer heldigvis ikke i et speil så jeg ser de ikke) . Ledd og skjelett hadde trengt litt olje for å gli lettere. huden treger smørig…. Det går liksom ikke så lett dette med å omfavne seg selv med positive tanker.
Kroppen føles ikke mest trent. Nei, det har Kristine der hun sitter i en tett treningstights og topp helt rett i når jeg føler etter på denne maltrakterte kjerringkroppen. Heller ikke når jeg føler på hvor trent, eller rettere sagt utrent jeg er dukker det opp positive tanker.
Vi har ikke vist oss i bikini på lenge. Fortsetter Kristine, og ja. Det har Kristine helt rett i. Bikini…Når eide jeg sist noe slikt? Og kanskje enda viktigere; Når brukte jeg det sist? Jeg tror ganske sikkert at vi snakker om en eller annen gang i forrige årtusen. Kanskje helt tilbake på 1980-tallet….
Klarer du å omfavne deg selv og din kropp med positive tanker? Nei, Kristine Aune, det er ikke akkurat lett, og så langt i innlegget ha det ikke blitt lettere.
Kristine skriver videre at vi jenter har det med å sammenligne oss med andre, og så tenke negativt om oss selv. Jeg tenker på tankeøvelsene jeg gjorde over og kommer til at et blikk på meg selv var nok til å sette i gang med negative tanker om meg selv. Jeg trengte ikke sammenligne meg med noen som helst, og hadde jeg gjort det tror jeg ikke det hadde dukket opp noen flere positive tanker. Heller tvert i mot. Det finnes mange kjerringer på min alder som er i langt bedre form enn meg, som brune og fine kan svinse rundt i bikini uten at noe hever et øyenbryn.
Jeg pleier ikke bruke så mye tid på slike tanker, men jo mer jeg tenker etter, jo vanskeligere blir det å omfavne meg selv med positive tanker.
Hvis du er snill og tar godt vare på deg selv, psyken din og kroppen din, vil den tilbake ta vare på deg og være mer samarbeidsvillig.
Og med den setningen klarte Kristine å vekke til live den dårlige samvittigheten i tillegg til alle de negative tankene om hud og form som allerede sviret rundt i topplokket.
For jeg har jo ikke vært snill mot meg selv og tatt vare på meg selv. Jeg har jobbet mye, stappet inn på med cola og baconpølser mellom slagene. Droppet å trene og ta vare på meg selv. Og nå har kroppen tatt igjen og nekter å være samarbeidsvillig. Jeg er altså selv skyld i min egne begredelige form, at kroppen har gått til streik og maskineriet fusker. Jeg skal love deg at de positive tankene lar vente på seg.
Snakk pent til deg selv fortsetter Kristine å messe. Ta et blikk på det øverste bildet. Det er ikke lett å finne på så mye pent å si. Skryt av deg selv for det du har gjort bra. Jeg har gjort mye bra. Mye jeg er stolt av, men svært lite av det har med utseende, hud og fysisk form å gjøre. Og i Kristine sitt innlegg er det de faktorene det legges vekt på.
Det hjelper ikke at Kristine skriver
La de negative tankene streife forbi som en sky på en blå himmel.
Det er ikke så lett når Kristine nettopp har fylt hodet mitt med så mye negative tanker om meg selv både hvordan kroppen min har forfalt og at det er jeg som har skylda at det er vanskelig å se om himmelen faktisk er blå bak alle de tunge skyene.
Tar du utfordringen? spør Kristine. Ja, jeg tar den. Jeg skal forsøke å omfavne meg selv med positive tanker. kanskje gror det frem en bedre versjon av meg selv enn det du ser på det øverste bildet.
Våren har virkelig kommet til Drømmehuset. Nå sitter jeg i kurvgyngestolen på terrassen og kjenner grill-lukta som brer seg over boligfeltet. Vi griller ikke, men etter lukta å bedømme gjør en god del av naboene våre det. Jeg skjønner de godt.
Det er godt å sitte her I kurvgyngestolen nå. Klokka har passert 18, og jeg er god og mett etter middag. Fiskepinner, rotgrønnsaksfries og en dessert som passer til dagen. Halvtinte bringebær med “saus” laget av eggedosis, lett-kulturmelk og fløte. Passe sommerlig på en dag som denne.
I dag har jeg sjauet i hagen. Tømt ut jord av gamle potter, det går i komposten. Rensket opp i noen store krukker og verandakasser. Plantet litt stemor i krukker og verandakassa ute på trammen. Ryddet og ordnet litt. Avsluttet arbeidsdagen nå etter middag med å sa gulrøtter i noen melkekartonger.
Riktig så fornøyd med dagens innsats er jeg. Og da er det desto bedre å sette seg godt til rette I kurvgyngestolen og nyte resten av kvelden.
Jeg har hatt noen late dager på hytta. Produsert en del blogginnlegg, lest de jeg bare må lese. Mine faste blogger som jeg bare må følge, og hoppet bukk over mange av de jeg vanligvis bare skummer igjennom. Lest bok og ikke blogg. Jeg har derfor ikke fått med seg dramaet som har utviklet seg på blogg mellom Monica og Bunny. Nei, ingen av de bloggene er blogger jeg må innom.. Ja, jeg leser de jevnlig, begge spyr ut relativt mange innlegg hver dag. Men i påsken har jeg liksom tatt litt fri fra de to (og en god del flere)
Når jeg nå blar meg gjennom toppblogglista for å finne noe å reflektere over hopper jeg raskt fra Martine som savner kjæresten via påskehjemfarten til Vivian og stopper opp ved nummer tre på lista. Det er innlegget fra Monica, hvor hun kommer med en offisiell beklagelse. Hun beklager at noen har oppfattet det som om hun mener at Bunny er en mobber. Det hun har opplevd som mobbing er alle kommentarene hun har mottatt som en følge av noe Bunny har skrevet.
Jeg knotter meg litt videre. Usikker på om jeg bør kommentere dette innlegget. Det får meg til å reflektere, men Monica skriver at hun ikke orker mer drama. Det har tydeligvis vært en del kommentarer. Et innlegg fra meg kunne føre til mer drama, det motsatte av hva Monica ønsker.
Så da leser jeg videre. Nummer fire på bloggtopplista er et evinnelig uke-meny-innlegg. Og så på femteplass Bunny. Etter å ha lest hans innlegg er jeg ikke lenger i tvil. Disse to innleggene. Bunnys og Monicas er de som må bli innleggene jeg tar utgangspunkt i for mine refleksjoner i dag. De kommer til å kverne rundt i hodet mitt, samme hva. Like godt å få tankene ned på skjermen.
Der Monica velger ved 19-tiden å unnskylde, komme med en offisiell beklagelse, legge ballen død, få slutt på hetsen i kommentarfeltet sitter Bunny ved 02-tiden i natt og heller bensin på bålet. Det neste avsnittet er klipp og lim, direkte kopi fra innlegget til Bunny.
Bunny sin blogg har ingen lesere som pumper andre bloggeres kommentarfelt fullt av negativitet eller stygge meldinger. Bunny har verdens fineste lesere, å si noe annet er usannhet og urettferdig mot de som leser og kommenterer i Bunny sin lille blogg. Hvis noen sliter med at det pumpes inn negativitet i sine kommentarfelt, så er det ikke Bunny eller Bunnys lesere dét kommer fra.
Hvordan kan Bunny skrive noe slikt? Hvordan kan Bunny vite at alle leserne hans oppfører seg som engler til en hver tid, og i alle kommentarfelt?
Min neste tanke er hvordan oppfører mine lesere seg i andres kommentarfelt?
Folk som fremstår som både høflige og vennlige i mitt kommentarfelt, er jeg sikker på at de oppfører seg like pent i andres kommentarfelt? For eksempel hvis de kommenterer inne hos noen av de bloggerne jeg har reflektert over innleggene til? Bunny og andre har ved flere anledninger kalt meg en mobber, en betegnelse jeg synes er feil og urettferdig. Kan noen av mine innlegg ha ført til at blodfansen min oppfører seg som nettroll og mobbere i andres kommentarfelt? I så fall beklager jeg.
Jeg har jo opplevd at blodfansen til en annen blogger har endret karakter fullstendig. Fra å fylle kommentarfeltet hans med godord og hjerter, fremstående som en gjeng kjerringer på 50 pluss i nesegrus beundring for helten sin til så i neste sekund sitte inne på mitt kommentarfelt å spre ut edder, galle og direkte hatkommentarer. Går det andre veien og? Skriver de som kommer med heiarop og hyggelige kommentarer i mitt kommentarfelt hatkommentarer i andres kommentarfelt?
Jeg vet ikke, og det gjør litt vondt å tenke på.
Eller egentlig vet jeg jo at noen av de noen ganger gjør det, og det er enda verre å tenke på.
Det finnes noen blogglesere som blir tiltrukket av drama og tilløp til “bloggkrig”. Som liksom kommenterer på en slik måte at man kan få fart på debatten i kommentarfeltet, få akselerert konflikten om mulig.
Noen gangen har jeg opplevd at de opptrer omtrent likt i kommentarfeltet til de som har en konflikt. Holder med den parten de skriver i kommentarfeltet til og pisker opp stemningen for så å skifte kommentarfelt for å gjøre det samme der. Jeg har alltid lurt på hva som driver slike mennesker.
Jeg sjekker kommentarfeltene til de to bloggene og innleggene deres. Ikke bare de to siste, men liksom hele serien som henger sammen. Og der i kommentarfeltene er alle “vennene” mine. Både summende stikkedyr, alltid med brodden klar, hun synske og selveste kokken….Og et par til som jeg ikke drar kjensel på navnet til. Det behøver ikke å bety at de er ukjente, noen av de ivrigste har det med å skifte navn innimellom.
Ja i høst var det vel noe med en blogger med flere identiteter som kommenterte seg selv for liksom å få fart på kommentarfeltet. …. Mulig flere driver på slik, skulle ikke forundre meg.
Bunny, Monica og jeg har ansvaret for hva vi velger å skrive og publisere på bloggene sine.
Vi har og ansvaret for hva vi lar bli stående i kommentarfeltene våre,. Redaktøransvar for kommentarfeltet,
Men hvordan skal vi klare å ansvarliggjøre alle de anonyme nettrollene der ute?
De som sitter og pisker opp stemningen med sine heiarop og kommentarer?
Jeg sletter de verste i mitt kommentarfelt. De som er så sårende mot meg at de kverner i hodet mitt selv når jeg skrur av PC en og gjør helt andre ting. Noen ganger sletter jeg de ulest. Det er noen anonyme nettroll som går litt vel mye på repeat.
At ikke andre kan lese kommentarene betyr ikke at de ikke eksisterer.
Så til alle mine lesere. Om du ønsker å fremstå som anonym i kommentarfelt eller ikke. Vi er alle ansvarlig for hva vi skriver på nett. Selv om det har vært litt dødt her på blogg idet siste Litt lave lesertall – Jeg tror ikke det å piske opp til bloggkriger og konflikter er den rette måten å rette plattformen på.
Debatt er bra. Debatt vil jeg gjerne ha, men la det være en saklig og fin debatt. Da tror jeg bloggkonseptet blir mer interessant, også for annonsørene. Det er ikke sikkert at bloggkrig er det som selger mest progressive briller eller turer med Color Line.
Det er annen påskedag. Høytidsdagene er over, og det er på tide å sette nesa hjemover. Litt trist. Det har vært noen fine dager, men det var utrolig godt å komme hjem. Ikke minst å få en dusj! For den som ikke har reflekteet over det, nei når hytta verken har innlagt vann eller strøm, er det heller ikke mulighet for dusj
Det er sommer og sol på terrassen i Drømmehuset også, så etter dusjen var det rett ut i kurvgyngestolen på terrassen. Jada, jeg pakket opp en del av bagasjen først. Det finnes litt husmor i meg og hvis man bare leter lenge nok.
I påsken har det vært opptøyer i flere svenske byer. Politibiler har blitt ranet og stukket i brann. Mennesker har blitt skadet. Det har blitt gjort hærverk og ramponeringer. Påskefreden er over, verden trenger seg på her jeg sitter litt i min egen boble på hytta i fjellheimen.
Det er bloggeren “Livet med Vesla” som skriver om temaet på bloggen sin, og hennes innlegg Oppfør dere ordentlig og gå hjem som er bakgrunnen for mine refleksjoner.
Bloggeren (som jeg helt klart burde huske navnet på) sitt budskap er at vi velger selv hvordan vi reagerer når vi opplever noe som er provoserende. Jeg er utrolig enig med henne i det.
Hvis en fyr som Rasmus Paludan har lyst til å stå og skrike ut sin hatretorikk mens han tenner på den ene Koranen etter den andre, bøker som han på forhånd har tullet inn i svinebacon, må han da få lov til det. Ingen, selv ikke de som opplever den boka som noe av det helligste som finnes burde la seg krenke av noe slikt. Snu ryggen til og gå hjem.
Jeg er jo enig i det, egentlig.
Ytringsfriheten setter jeg høyt. La Rasmus Paludan få lov å stå og lire ut av seg det han vil. Men er det riktig å bruke så store summer av fellesskapets midler på å beskytte han?
Rasmus Paludan begynte som profesjonell provokatør på turné i de såkalte gettoene i Danmark der han med behørig mediedekning kalte beboerne for menneskelig avfall og sosiale tapere. Han opptrer alltid med politibeskyttelse, i valgkampen i Danmark i 2019 kostet den politibeskyttelsen Danmark over 40 millioner kroner.
40 millioner kroner ble tatt fra det Danske fellesskapet for å beskytte en provokatør som bevisst gikk inn for å provosere. Han talte på de plassene hvor han vet at han har mest motstand, ikke der han tror han har flest potensielle velgere.
Og folk lot seg provosere. De opptrådte akkurat slik Rasmussen håpet og hadde forutsett. De rampornerer politibiler, går til angrep på de som beskytter provokatøren. Det kommer til vold og ødeleggelser som også koster samfunnet, fellesskapet, store beløp. Kostnader samfunnet må bære for at en fyr skal få lov å kjøre sin turné som egentlig ikke har noe annet mål enn å provosere og lage opptøyer.
De som utøver volden er ansvarlige for sine handlinger. Samme hvor provoserende du synes det er å se at en fyr pakker bøker inn i bacon for å tenner på de, samme hvor provoserende du finner hans ord og handlinger så gir det deg ingen rett til å ramporbere alt du ser rundt deg. Du kan snu ryggen til, lukke øra og gå en annen vei. Det er ditt valg hvordan du gir uttrykk for hvor provoserende du finner tullingen. Du kunne valgt å ta til motmæle gjennom en kronikk eller din egen lille torgtale.
Rasmus Paludan reiser rundt med politibeskyttelse og provoserer. Vi har helt klare paralleller her I landet. Jeg får jevnlige oppdateringer i min fb strøm om hvor Sian skal holde sitt show neste gang ikke fordi jeg er en meningsfelle, men fordi jeg som rød og radikal burde tilhøre den andre gjengen. De som lar seg provosere. Jeg vet at mange reiser langt for nettopp å la seg provosere.
Er ikke det litt rart? At man drar lange avstander for å bli provosert? Ja, jeg vet at man kommer for å “stå opp mot hatet”. Og det å stå opp mot hatet, løgnene, hatretorikken er viktig og riktig. Men er du sikker på at det å tenne på politibiler og vandalisere et torg er den rette måten å “stå opp mot hatet” på? Eller å kastexstrin, egg, tomater eller ukvemsord?
Når Rasmus Paludan sine opptredener i Sverige fører til bilbranner og opptøyer har han ikke da oppnådd akkurat det han ønsker? Opptrer ikke da motdemostrantene som nyttige idioter, brikker i Paludan sitt sirkus?
Den eneste som vinner på disse opptøyene er Paludan, som får medieoppmerksomhet om sin person og sitt budskap. Den som taper er i dette tilfelle den svenske stat, fellesskapet, som må bruke store ressurser på å beskytte Paludan og gjenopprette ro og orden.
Jeg vet at bilbrenning og hærverk ikke er representativt for flertallet av svenske eller norske muslimer. Antakelig var det mange som deltok i opptøyene som ikke er muslimer. Jeg antar og at en del av de som deltok i opptøyene i Sverige egentlig ikke lar seg provosere verken av bacon eller Koranen. Det er opptøyene i seg selv som lokker.
Ytringsfrihet er viktig. Også det å verne om ytringsfriheten. Men like mye som de som tenner på biler og gjør hærverk er ansvarlig for sine handlinger. Like mye er vel Rasmus Paludan ansvarlig for sine?
Så hvis ikke Rasmus fikk politibeskyttelse når han skulle ut å provosere. Hva ville skje da? Hadde han vært like tøff i trynet g stått der i et område hovedsakelig befolket med muslimer og tulla bacon rundt bøker hvis han ikke hadde noen til å beskytte seg? Mest sannsynlig ikke.
Med frihet følger også ansvar. Slik er det vel og med ytringsfrihet? Altså at en som ytrer seg må ta ansvar for sine ytringer?
Jeg har lest flere aviser for å se om jeg kan finne ut hva Rasmus egentlig sa. Hva hans politikk går ut på. Det mediene drar frem er at han vil forby islam, og utvise alle muslimer.
Vet dere, den slags politikk er lett å argumentere i mot uten å bruke verken brennende biler eller gå til angrep på politiet.
For Rasmus som er så glad i ytringsfriheten, mener altså at religionsfriheten bør begrenses. At en verdensreligion skal forbys. Hvordan kan man egentlig forby en religion, og samtidig værne om ytringsfriheten? Har ikke enhver lov å mene og tro hva man vil? Hvis man kan ytre hva man vil må man jo og ha lov å mene det man ytrer. Følgelig må man ha rett til både å mene og tro det man ønsker. Og hvis et parti som ønsker å styre hva du tror og mener kom til makten, hva var den neste troen eller meningen, oppfatningen, rettigheten de ville ta fra deg? Retten til å ytre deg kritisk mot det regjerende partiet? Vi har mange nok regimer med slike ledere. Jeg tror ikke det er et slikt regime hverken svensker eller dansker ønsker seg.
Utvise alle muslimer. Altså utvise svenske og danske borgere som overhode ikke hsr gjort noe galt. Alt fra spedbarn til gamle mennesker som har arbeidet i landet og betalt skatt hele sitt voksne liv. Jeg regner med at de fleste ser det urimelige i en slik politikk.
Jeg tror man vinner mer med å saklig og fornuftig plukke fra hverandre politikken til slike partier, slike grupperinger enn ved å kaste stein, tenne på biler og lage opptøyer. Ikke være en del av det sirkuset de ønsker å lage.
Mulig litt sent å komme med en bokanbefaling for påskekrim, men det kommer jo en ny påske om et års tid. Forresten er dette en bok som helt klart kan leses selv om det ikke er påske. Den handler så vidt jeg kan erindre overhode ikke om påske.
Mannen som døde to ganger av Richard Osman er en underholdende roman. Bok nummer 2 om Torsdagsmordklubben, en gjeng pensjonister som løser morgener- eller får personer drept. Alt ettersom hva de finner mest formålstjenlig. Krimgåten er mulig ikke den mest innviklede, men grei nok. Det som jeg synes er best med romanen er alle de små, herlige kommentarene. Jeg skal gi dere et eksempel:
Hun hveser: “Når jeg kommer ut (av fengsel) er du en død mann!” Ron ser på henne “Altså, jeg er seksogsytti, og du kommer til å sitte i tretti år, så, ja, sikkert.”
Å, jeg elsker humoren i denne boken. Jeg må få tak i den første boka om denne gjengen også.
