I går skrev Vivian om skogen nær boligen hennes som forsvinner. Om skoleveien som har vært en trygg gangvei gjennom skogen nå kommer til å gå gjennom et nytt boligfelt. Og med boliger kommer det biler. En skogsidyll som har betydd mye for Vivian og familien har måtte vike plassen for det noen vil kalle vekst og utvikling.
Vi har og mistet nær-skogen vår. Ikke den lille hundremeterskogen rett her borte, men den litt større skogen på andre siden av brua. Da vi flyttet inn her gikk jeg turer der, Fin furuskog, ett nett av stier, Lilletjern og Storetjern.(de heter faktisk det). Plukket sopp og luftet hunder. Et fint område.
Nå er alle trærne hugget ned på området nærmest oss. Selv om jeg er lokalpolitiker og pleier å klare å følge med på det meste som planlegges er jeg litt usikker på hvorfor. Det er vel et par, tre år siden skogen forsvant, men lite annet har skjedd der borte. Jeg er usikker på om det skyldes utvidelse av industriområdet eller utvidelsen av grustaket. Grustaket vet jeg skal utvides, men jeg trodde ikke det var så stort som det området som nå er hugget rent for trær. Industriområdet er et område for vekst og utvikling, men jeg kan ikke si at jeg vet om noen nye aktører som skal på plass på området.
Trærne er borte.
Om det blir grustak eller industri…. Vel, det blir vel omtrent like ille.
All utvikling er ikke av det gode. Jeg mener at ting jo og kan utvikle seg i feil retning. Slike nær-skoger har en verdi som mange ikke tenker over og er verdt å verne om.
Varmestua for de mest slitne rusmisbrukerne i byen er foreslått å konkurranseutsette. Man ønsker altså en konkurranse der den som mener at de kan gi kommunen den laveste prisen på denne tjenesten vinner. Jeg vet ikke hva verdien på en sliten rusmisbruker er i 2022. Men jeg vet at hvis de som skal levere tjenesten leverer i tråd med hva en kan forvente så står det ingen ressursgruppe full av sterke stemmer klar til å kjempe for disse menneskene sine rettigheter. Trist, men sant. Nå ønsker altså kommunen å selge de til den som byr minst.
Møte i Hovedutvalget begynner snart. Jeg skal sloss for at dette tilbudet ikke skal bli konkurranseutsatt. Jeg håper og tror at jeg får med meg Arbeiderpartiet og SV, men man kan aldri helt vite med Arbeiderpartiet her I kommunen. Jeg trenger og at jeg får med meg Senterpartiet for å få flertall. I Hovedutvalget er de enda mer uforutsigbare enn Arbeiderpartiet.
Jeg er godt forberedt. Jeg har argumentene klare – og nedskrevet. Jeg kommer til å snakke om brukermedvirkning, om lov om offentlig anskaffelser og om mangler i saksfremlegget. Hadde det ikke vært for at saken har blitt utsatt en gang allerede fordi saksfremlegget er gor tynt, ville jeg gå for utsettelse til vi fikk et bedre beslutningsgrunnlag. Men dette et vel det “bedre” beslutningsgrunnlaget vi etterlyste for 10 måneder siden. Jeg er ikke imponert!
I går fulgte jeg opp Gry sitt innlegg om robot-servitører i mitt innlegg Trenger vi mennesker? Jeg føler at dagens innlegg inspirert av toppbloggerne på mange måter er en fortsettelse av den tankerekka. Innlegget er inspirert av Janne Nordvang sitt innlegg.
Janne skriver om poden som har tatt svennebrev og får følgende kommentar fra velmenende “voksne”:
«Gratulerer! Da blir det vel mer studier etter hvert da? Starte ditt eget firma kanskje? Mye penger å hente på det være sin egen sjef vet du!»
Historien Janne forteller er omtrent en kopi fra noe som skjedde på vaktrommet på røntgen for en del år siden. En nyutdannet radiograf hadde fått et vikariat hos oss, og startet glad, stolt og spent sitt yrkesaktive liv som radiograf. Allerede i første lunsj-pause fikk hun spørsmålet om hvilket videreutdanningsløp hun så for seg.
En halv dag som ferdigutdannet radiograf – så vidt hun kanskje helt har forstått at hun har nådd målet – og så begynner noen å “mase” om videreutdanning!!
I november 2020 ga SSB (Statistisk sentralbyrå) ut en rapport Rapporten viser framskrivinger av arbeidsstyrken og etterspørselen etter arbeidskraft på nasjonalt nivå for ulike utdanningsgrupper fram til 2040. Norge vil ha for få med yrkesfaglig bakgrunn fra videregående i årene som kommer. Etterspørselen vokser klart sterkere enn arbeidsstyrken for arbeidskraft med videregående fagutdanning rettet inn mot industri, bygg og anlegg og håndverk, helsefagarbeidere og sykepleiere.
NHO ønsket i 2014 å finne ut hvilken kompetanse som etterspørres i årene fremover og har fått svar fra over 5500 norske bedrifter:
Bare en av ti bedrifter vil ha stort behov for ansatte med mastergrad om fem år.
Over halvparten av bedriftene sier at arbeidsoppgavene som masterutdannede gjør i dag, hadde blitt gjort like godt eller bedre av en ansatt med bachelorgrad.
Bedriftsledere ønsker i større grad å lære opp egne ansatte for å dekke behovet for kompetanse i bedriften, fremfor å ansette nye eller sette ut tjenester til andre.
Det må ikke være et mål å ta utdannelse i flest mulig år. Målet må være å komme i jobb. Noen må bryte den spiralen som leder til «mastersyken». Det kan gjøres ved i større grad å yrkes-rette bachelorgraden, slik at den blir stående som et relevant utdanningsnivå, og ikke som nå – et forberedende kurs til masterstudiet,
Så når ungdommen tar yrkesvalg i tråd med det samfunnet trenger og etterspør, så skal deres yrkesvalg ikke være bra nok for oss i foreldre- og besteforeldregenerasjonen?
Hvem mener vi skal føre samfunnet videre? Bygge hus og veier, stelle syke og gamle, skal alt basere seg på arbeidsinnvandring og sosial dumping.
Jeg har tre unger som nå er voksne.
Datteren er bartender og bar-sjef. Eldste Sønn er butikkansatt på matvarebutikk og Yngste Sønn tar fagbrevet som blikkenslager rett over påske. Jeg er utrolig stolt av alle tre!
Jeg vet at de er stolte av jobben de gjør, at de strekker seg langt for å gjøre en så god jobb som mulig og at arbeidsgiverne er fornøyd med det arbeidet de utfører. Skulle jeg da gå rundt med snurpet munn og gi uttrykk for at det ikke var bra nok?
Om de velger å være i det yrket de er nå, eller etter hvert søker nye utfordringer er deres valg. Jeg kommer til å være stolt av dem samme hva. Verdien av det å ha et arbeid å gå til, det å være med å holde samfunnsmaskineriet i gang er den verdien jeg har prøvd å formidle til mine unge. Ikke at et yrke eller en utdanning er finere eller bedre enn en annen. Du kan bli akkurat det du vil sa Datteren da hun hold tale i Yngste Sønn sin konfirmasjon. Hun var 21 år og hadde følt litt på at enkelte mente hennes utdanning- og yrkesvalg ikke var bra nok.
Målet må være å komme i jobb, ikke være å ta utdannelse i flest mulig år sier NHO. Der er jeg helt enig og det er ingen selvfølge at en Rødt politiker med 20 års erfaring med fagforeningsarbeid er enig med NHO.
Så du unge fagarbeider, butikkansatt, bartender eller hva du nå måtte arbeide med. Vær stolt av deg selv og den jobben du gjør.
Hvis noen mener at noen yrker ikke er “fine” nok fordi man ikke tjener nok, ja da en det lønnsforholdene i yrket som er utfordringen ikke at arbeidet som utføres ikke er viktig nok. Vi husker jo alle fra pandemien hvilke yrker som var samfunnskritiske og ikke kunne ha hjemmekontor. Det var i svært liten grad de yrkene med lengst universitetsutdanning eller flest mastergrader. Det var bussjåfører, ansatte i matvarebutikkene, helsearbeidere og de ansatte i skole- og barnehage.
Ikke alle må ha en master eller doktorgrad. All ære til de som jobber mot det målet. Jeg er stum av beundring over de som både evner, og har pågangsmot.
Men vi trenger fagarbeiderne også. Vi trenger de som skifter bleier og tørker tårene til de aller minste, når foreldrene er på jobb. Vi trenger assistentene i barnehagene som med innlevelse og omsorg forteller eventyr om tusser og troll og prinser og prinsesser, de som er den trygge favnen hver dag, når mammaer og pappaer ikke er der.
Vi trenger menn og kvinner som graver i jorda, bytter rør, fikser ledningsnett, vasker gulv, maler vindskier, feier piper, skifter dekk, og fyller spylevæske. Vi trenger de som kan klippe hår, stabler matvarer i hyllene, booker billetter til sommerferien, og som med verdighet og ro steller en gammel kropp som har sluttet å virke.
Avsnittet over er et sitat fra innlegget til Janne Nordvang. En klok og stolt fagarbeider. La oss lytte til det hun skriver. For hvem skal gjøre alle disse viktige jobbene hvis ingen av våre unge håpefulle skal gå inn i disse yrkene?
Vi kan ikke basere oss på at teknologi og arbeidsinnvandring fra lavkostland skal løse alle utfordringene mens vi andre studerer til vi går av med pensjon.
Som jeg vel nevnte i innlegget Kjerringa blir hoppende glad….tilbragte jeg helgen på Rødt sin Folkevalgtkonferanse. Det var en motiverende helg. Et sted mellom 120 og 150 engasjerte Rødt folkevalgte samlet på ett brett.
Marie Sneve Martiniussen startet konferansen. Du har kanskje fått med deg hvem hun er. Kom inn på Stortinget nå i høst, sitter i finanskomiteen og er utrolig god på tall. Har vært brukt mye i debatter på TV og radio det siste halve året, denne dama er helt rå. Så ja, vi fikk en start som virkelig motiverte!
Neste foredrag var muligens helgens beste. Det hadde den litt kjedelige tittelen Fremtidskommunens økonomiske utfordringer og muligheter og ble holdt av Fanny Voldnes. Her var det mye å plukke med seg, og pennen gikk nærmest varm i notatblokka. Blant de tingene Fanny sa som ga meg en aha-opplevelse er at Hero (de som tjener godt på flyktningmottak) er en del av Norlandia konsernet, dom jo har tjent seg gørr-rike på blant annet private barnehager. Alfredsen brødrene har sikkert mange hørt om. Hvor mange milliarder var det hver av dem tjente sist år mon tro. Penger hvor så og si alle inntekter er hentet rett fra den offentlige pengesekken. Rett fra dine og mine skattepenger.
Så var det kraftpolitikk. At strøm, som jo burde være en del av nødvendig infrastruktur, plutselig skal styres av markedskreftene. At vannmagasinene Statkraft og kommunene har bygd opp av fellesskapets midler, nok en gang dine og mine skattepenger, skal tappes ned for å produsere mest mulig strøm når markedsprisene i Europa er på sitt høyeste. At Statkraft og kraftverkene som jo stort sett (enn så lenge) hovedsakelig er eid av kommunene, fylkene og staten tjener gode penger mens forbrukerne ligger våkne om natta og lurer på om de har råd til å ta en varm dusj neste morgen. Ikke fordi norsk vannkraft er så himla dyr å produsere. Vi har drn reneste og billigste strømmen I Europa. Rundt 11 øre koster det å produsere en kwh. Nei de høye strømprisene kommer SV at vi på grunn av markedet må ha den samme prisen som resten av markedet. Nå som gassleveransen til Europa vil bli vanskelig på grunn av krigen i Ukraina kan vi vente oss bare høyere priser i tiden som kommer.
Det som er det ille med dette er jo at det ikke må være slik. Men at det er en ønsket og villet politikk. Ikke tror jeg det er politisk vilje til å endre det. Selv Arbeiderpartiet som en gang var partiet for folk flest er nå hrlfrekste markedsliberalister.
Mange av mine lesere drar sikkert kjensel på innretningen på bildet. Et topris system hvor man betalte en pris for normalt forbruk av strøm og mer for overforbruk. Kanskje og et tre-pris system hvor de med det aller største forbruket betalte enda mer. Kunne jo og være et godt enøk-tiltak. Og for de som ikke har fått det med seg, Rødt ønsker en maks pris på 35 øre kWh.
Og slik fortsatte vi gjennom hele helgen. Hørte hva andre folkevalgte i fylker, kommuner og på stortinget det med og hva de hadde fått til. Høstet erfaring, ga gode råd og knyttet bekjentskaper. Noen diskusjoner var det vel og rundt bordene.
Man trenger slike helger innimellom. Gir litt ekstra pågangsmot når man kanskje opplever litt mye politisk motstand. På Ringerike er vi heldige. Vi er to i kommunestyret. I mange andre kommuner er de kun en. Det er klart det kan oppleves ensomt.
Vel, jeg er om mulig enda mer engasjert og klar til nye politiske kamper. Den første blir i morgen hvor jeg skal sloss for at tilbudet i Villaen ikke blir konkurranseutsatt.
Dere kan tro at jeg ble glad når jeg tittet ut av vinduet i dag morges og så at snøen lavet ned. Tunge, våte filler – og ja her hos oss på Vågård litt nord for Hønefoss la snøen seg. Dekket is og snø som ennå ikke hadde rukket å smelte på gårdsplassen.
Det hjelper ikke meg at det mer regnet enn snødde nede i Hønefoss sentrum. Jeg bor ikke i sentrum. Jeg bor her oppe i snøhølet Vågård.
Det er fjerde april I dag. Vi er altså godt i gang med andre vårmåned. Andre vårmåned! Jeg har ikke sett snurten av så mye som en hestehovknopp eller en blåveis annet enn på sosiale medier. På fredag så jeg de første forsiktige blomstene på forsythiaen i sørveggen. I dag laver snøen ned på ny.
Jeg har laget snøball av snøen som hadde samlet seg på bakrute av bilen da jeg skulle ut å kjøre i dag morges. Laget en hard, kram snøball og kastet den med stor kraft og styrke mot stuevinduet. Bruke frustrasjonen min over snøen til noe positivt. Som å skremme livgivende ut av en morgentrøtt Gamle Gubben Grå som satt innenfor det stuevinduet.
Jeg bommet selvsagt. Gubben våkner ikke av en snøball som lander på plenen flere meter fra vinduet.
Piggskoene måtte på da jeg var ute å gikk tur med Charlie Chihuahua. Tok ikke sjansen på at nysnøen skulle skjule en issvull. Trenger ingen flere beinbrudd eller andre ting som gjør livet kjipt. Det holder i grunn i massevis med snø i april for å gi meg en dårlig dag.
Toppbloggerne skriver om så mye. Takketaler til leserne sine, om foredrag de skal holde og om at hunden sleiker de i nesa. (Akkurat den beskrivelsen likte jeg ikke åfå servert til frokosten). De skriver om perler, optiske bedrag og disse evinnelige ukemenyene. Ja hvis de blogger i det hele tatt da. Nummer 7, 8 og 9 gidder ikke såpass en gang. Utrolig lat gjeng som tror de kan leve på fordums storhet. De skriver om pannekaker, hjortebiff og snø. Og vet dere hva? Det snør her og, uten at det gjør meg i noe bedre humør. Snø og toppbloggere som ikke leverer. Ikke akkurat den beste starten på uka. Jeg må faktisk helt ned på 17. plass før jeg fat nor med substans. Noe det var verdt å bry hjernen med. Og nok en gang er det Gry som kommer meg til unnsetning.
Gry skriver om et viktig tema. Om roboter og andre tekniske nyvinninger som kan overta arbeidsoppgavene til oss mennesker. Såkalt AI eller kunstig intelligens som det så fint kalles i helsesektoren.
Gry skriver om roboter som kan overta jobben til servitørene. Jeg skal komme tilbake til det, men begynner først i den sektoren jeg kjenner best, altså helsesektoren.
Hvis vi starter med røntgen finnes det i dag datamaskiner som kan tolke i det minste enkelte typer røntgenbilder like godt om ikke bedre enn den mest dyktige radiolog. Muligens ikke så overraskende. Å granske røntgenbilder vil si å se forskjeller i gråtoner – litt forenklet sagt. Jo hardere en struktur er, jo mindre røntgenstråler slipper gjennom strukturen og jo hvitere blir strukturen på bildet. Luft blir svart, bein eller røntgenkontrast hvitt og så har vi alle variantene av grått i mellom.
At en datamaskin skal granske røntgenbilder av hjernen min for å lete etter ørsmå endringer i tetthet i stedet for en litt sliten radiolog på sin femte kaffekopp etter en slitsom vakthelg virker nesten mer beroligende enn skremmende.
Så har vi robotkirurgi. Høres muligens ikke like betryggende ut.
Jeg ser for meg et metall-menneske som på grunn av en liten kortslutning går amok inne i bukhulen min mens jeg selv ligger i dyp narkose….
Men de operasjonsrobotene vi har i dag er ikke roboter som de som står i industrien. De kan ikke operere alene, men er superavanserte mekaniske verktøy som kan opereres av en kirurg. Mens kirurgene ellers holder i skalpellen og andre instrumenter, sitter de nå i konsollen og bruker kontrollene med hender og føtter som styrer det som foregår inne i pasienten med sine fremskutte og verktøyutstyrte mikrohender.
Så skulle jeg ha behov for det, så ville jeg nok ikke være så bekymret for å ta i buk denne teknologien.
I kommunehelsetjenesten snakker de ikke så mye om kunstig intelligens. Da bruker man mer begrepet velferdsteknologi. Det er mye av det som er nyttige nyvinninger. Man har dingser som gjør at medisiner leveres til riktig klokkeslett uten at hjemmetjenesten behøver å besøke den hjemmeboende eldre. En skuff i “pilleboksen” hopper ut til oppsatt tidspunkt med de pillene brukeren skal ha. Man ungår at brukeren ikke husker at han ha tatt tabletter og overmedisinerer, eller undermedisinerer seg selv. Hvis ikke tabletten ta i løpet av et bestemt intervall, for eksempel en time, gis det beskjed til hjemmetjenesten – og de kan dra ut å sjekke om beboeren har det bra.
Jeg mener at en slik ordning kan fungere bra for mange. Noen opplever det som invaderende å få besøk av hjemmetjenesten en eller flere ganger i løpet av dagen. Fremmede folk som flyr ut og inn av boligen din. Det vil og føre til mestring, for selv om de kanskje “suser litt” trenger de ikke hjelp ennå.
Det finnes og mye annen fin velferdsteknologi. Fallsensor for eksempel. En matte på soverommet med en sensor som hvis noen blir liggende der over en viss tid, for eksempel ti minutter, kan varsle hjemmetjenesten som kan rykke ut.
Litt mer betenkt er jeg over elektronisk tilsyn.
Selvsagt er det positivt at hjemmetjenesten kan titte innom de forskjellige soverom og se at brukeren har det bra. Man slipper å bruke ressurser på å reise rundt å sjekke at folk har det bra. Og brukerne slipper å bli vekt av at fremmede låser seg inn nattestid for å sjekke om du ha det bra. Samtidig er jeg litt usikker på om demente mennesker som plutselig hører stemmer inne i boligen sin uten å se noen blir veldig rolige av det. Brukt på den riktige måten til de riktige brukerne kan det være et godt supplement. Men slik jeg ser det kan velferdsteknologi og AI aldri erstatte varme hender og menneskelig kontakt.
I mange dagligvarebutikker har vi fått selvbetjeningskasser. Jeg går aldri i de kassene. Ungene mine er oppgitt over meg for det. De tror det er teknologien som skremmer meg. Vel, den tror jeg er overkommelig. Jeg ville føle på litt stress de første gangene – men så ville det etter en stund bli rutine.
Nei, hovedgrunnen til at jeg ikke bruker selvbetjeningskasser er fordi det er snakk om arbeidsplasser. Arbeidsplasser noen trenger for å få mat på bordet og tak over hodet. Om det er studenter som arbeider ved siden av studiene eller faste arbeidstaker som har dette som eneste inntekt er uvesentlig. Jeg ønsker ikke at disse skal dyttes ut av arbeidslivet. Og, ja jeg synes det er koselig når mannen i kassa på Kiwi ønsker meg en god helg. Når jeg som er omgitt av folk og familie setter pris på det, hvor mye betyr det da ikke for de som bor alene og kanskje ikke ser så mange andre enn betjeningen på Kiwi?
Folk trenger folk.
Så har vi kommet til Grys tema da. Restaurantbransjen. Roboter i stedet for servitører. Jeg tror det med dagens teknologi er fult mulig å lage metall-mennesker som både kan bære varme tallerkener, sette de pent på bordet foran gjesten uten å søle saus verken på gjest eller duk og skjenke vinglasset med nøyaktig oppmålt antall milliliter med vin. Men ønsker vi det?
Jeg kan selvsagt bare svare for meg selv, men et restaurantbesøk er for meg litt mer enn bare å få stilt sulten. Jeg ønsker den luksusen hvite duker, pent dekkete bord og en hyggelig servitør gir. Det er en viktig del av opplevelsen, og en god servitør kan heve hele måltidet.
På Burger King, og ganske sikkert også på Mac Donalds bestiller du nå mat via en bestillingsterminal. Jeg hater det, og har sluttet å gå på Burger King, selv for et raskt måltid på veien. I det miste hvis jeg ikke har med meg noen som kan myse og knotte for meg. Ikke fordi jeg tror du trenger ingeniørutdanning for å bestille mat men fordi det provoserer meg at en slik pengemaskin som fastfood-kjedene er ikke gidder å bruke så mye penger på meg som kunde at jeg kan bli betjent av en underbetalt ungdom.
Så Gry, mitt svar til deg.
Jeg ønsker å bli servert av mennesker, med personlighet, og av kjøtt og blod!
Gjerne mennesker med kompetanse så vel om maten som om vinen eller kaffen.
Kommer det metallmennesker rundt om kring på diverse restauranter vil jeg bevisst velge de restaurantene som fremdeles har mennesker av kjøtt og blod. Skal jeg ut å kose meg tar jeg meg råd til det.
Så Gry vs metall-kollega 1-0. Blikkboksen kan vandre til de evige skraphauger for min del.
Når jeg leser Bunny sitt siste innlegg blir jeg hoppende glad. Ja, nesten så jeg spretter rundt som en kanin. For se hva Bunny skriver:
For en uke siden, åtte dager muligens, deromkring så skjedde det noe her på bloggen da et blogginnlegg jeg postet for snart to år siden «Rasisme er motbydelig, hilsen rasist i 2020» plutselig fikk masse oppmerksomhet, da jeg rett etter postet innlegget «Jo takk, mer statsrasisme!» så ble det rasende masse aktivitet.
For en uke siden, åtte dager i går for å være ærlig, skrev jeg Bunny skriver om ostesaus i det innlegget linket jeg til Bunny sitt innlegg Rasisme er motbydelig hilsen rasist i 2020
Så når jeg er ferdig med å sprette rundt smiler jeg bredt og klapper meg selv på skulderen. Kanskje har jeg bidratt litt til å få Bunny opp og frem.
Hvis det er tilfelle er jeg glad for det. Han er en blogger med budskap, sel om jeg ikke alltid er enig i budskapet. Det er alltid gøy å bidra til at noen som fortjener det får flere lesere.
For meg gjør det ikke noe om Bunny skriver litt færre innlegg, han har noen dager litt mange. Bare han fortsetter å ha de gode, innleggene som han garantert bruker en tid på. For Bunny, det er slike innlegg blogg.no trenger flere av. Jeg er heller ikke så opptatt av å lese om folk som dusjer og tørker seg i rumpestumpen.
Det er mulig det blir færre innlegg fra meg og i helgen.
Jeg skal på folkevalgtsamling i Rødt, og da er det nok foredrag og politiske samtaler som vil dominere helgen og ikke alt for mye tid til bloggskriving.
Toppbloggerlivet folkens er liksom ikke hva det en gang var.
I 2019 skrev jeg om hotellsenger overstrødd med roseblader den første april. I år skriver jeg om småfuglene på fuglebrettet. Det må da være tegn på at blogg har fått et mer voksent publikum?
Kjedelig, mener kanskje mange.
Men allerede hos nummer to på toppblogglista er det mer action. Der meldes det om knivstikking på en sportspub i Drammen. Bloggeren har til og med vært på puben der knivstikkinga skjedde!
Ja, ikke i går når det var knivstikking. Men en eller to ganger for flere år siden. Antakelig da han var ung.
Som jeg skrev i sted. Toppbloggerne har blitt eldre og mer voksne.
De skriver om fuglene på fuglebrettet og nyheter de søker opp på nett.
En annen ting som kjennetegner dagens toppbloggere, annet enn at de er ferdig med den første ungdom, er at de har en eller annen lidelse. (Gjerne flere, og selvdiagnostisert)
Nummer tre på toppbloggerlista har nettopp hatt en ryggoperasjon. I tillegg skriver hun at hun har fått stor angst for natta, men det begynner å bli bedre nå.
Nei, vennen min. Du har ikke stor angst fordi om du har gruet deg til å sove en ukes tid.
Hvis man skal snakke om alvorlige angstlidelser handler det om noe helt annet enn å grue seg til en natt med smerter.
Nummer fire skriver om matsvinn. Jeg lurer litt på om det fremdeles er bedrifter i Hønefoss som er md på “Too good to go” ordningen? Mulig jeg burde undersøke det…..
Ja, for mat. Mat er et av de mest brennhete temaene på blogg.
Riktignok ikke take-away og restaurantbesøk da. Nei husmødre av begge kjønn har jo overtatt bloggtoppen.
Nummer fem, for eksempel, skriver om pannekaker,
Klær har siden tidenes morgen vært et viktig tema på blogg., og nummer seks viser bilder av en lekker tunika. Men det er ikke et reklameinnlegg for en nettbutikk. Du får ikke en link og en rabattkode så du kan bestille tunikaen og vandre rundt som en (nesten) tro kopi av toppbloggeren du beundrer. Du får en link til ei strikkeoppskrift. En strikke oppskrift toppbloggeren muligens, kanskje har tenkt å strikke en gang. Med litt flaks kan muligens både du og toppbloggeren tre på dere noe som kan ligne denne tunikaen våren 2025, og da har den for lengst gått av moten.
Mammabloggene er fremdeles på bloggtoppen, selv om de bloggerne som lever livene sine gjennom å utlevere barna sine totalt heldigvis er borte. På syvende plass kan vi se bilder fra en ettårs bursdag som det står var feiret sist helg.
Jeg reagerer litt på det. For denne 1-års dagen har jeg da lest om og sett bilder av før. Og det er en stund siden.
Jeg skroller meg nedover innleggene til denne bloggeren.
Ja, 25. februar var mannen på vei til Oslo for å hente kake og muffins som var bestilt til familiebursdagen som da skulle være dagen etter. Den kaka ble altså først spist en drøy måned senere?
Hos toppblogger nummer 8 er det på ny sykdomsprat. Denne gangen om endometriose.
Eller, egentlig handler ikke innlegget om endometriose, men om en podkast som denne bloggeren har laget som handler om endometriose….
Noe er som det alltid har vært..
Jeg måtte faktisk helt ned på niende plass før jeg fant en blogg med noe av interesse – nemlig denne bloggen her!
Hva det innlegget handler om? Jo gamle suppeskåler!
