I dag da jeg gikk tur med Charlie Chihuahua gikk jeg gjennom Søndre park, og tittet nef på den nye gangstien som skal åpnes i morgen.
Jeg er overbevist om at stia fra Petersøya til Aabenraagata blir bra. Om den er verdt det det koster av forhandlinger og så videre å slippe og gå gatelangs fra Speiderslottet til Aabenraagata er jeg usikker på. Men den debatten er over, nå ligger veien der. I morgen blir det snorklipp og taler.
Egentlig er jeg litt glad for at Arbeiderpartiet og Høyre var så prinsippfaste i denne saken. Det viser at Elvelangs betyr mye for dem. Da regner jeg med at de er like prinsippfaste på andre områder hvor Elvelangs skal opprettes. Det er flottere områder ved elven jeg synes det er viktigere at befolkningen kan nyte elvebredden. Så prinsippfasthet er bra.
Det er en klar, fin septemberdag utenfor vinduet. På kjøkkenet durer kaffemaskinen. Gamle gubben Grå har akkurat stått opp og lager seg sin første kaffekopp. Jeg har vært våken en stund. har fått i meg tekoppen og to brødskiver med Castello Blue.
Dagen skal brukes til hagearbeid. litt husarbeid og en litt lengre tur med Charlie Chihuahua.
Ikke de helt store kampsaker der, så hvorfor denne krigerske overskriften?
Jo, for i dag starter den mest omstridte saken på flere år sin politiske vandring mot kommunestyremøte i slutten av måneden. Saken har det kjedelige navnet Detaljregulering for Lloyds marked 2. gangs behandling, men er vel mer kjent under betegnelsen Høyhuset ved fossen. Vel i dag starter det med møte i Hovedutvalget for Miljø og arealforvaltning, så er det behandling i Formannskapet til uka og i Kommunestyret i slutten av måneden.
Saken har skapt et enormt engasjement! Det har vært folkemøter, en mengde avisinnlegg, facebook-grupper, ballongstunt, og arkitekter som på eget initiativ har tegnet et motforslag til det forslaget utbygger har. Det kom inn 118 høringssvar!! Og fra høringsfrist til endelig politisk behandling har det gått et års tid eller så. Jeg tror ikke det finnes et menneske på Ringerike som ikke har gjort seg opp en mening om hva de mener i denne saken.
Lloydskvartalet er kvartalet i Hønefoss hvor den gamle teglsteinsbygningen med de karakteristiske buene og ligger rett ved fossen og bybrua. Utbygger ønsker å bygge et kontor og forretningsbygg i stål og glass på 14 eller 10 etasjer. Buene blir ivaretatt og en del av bygget. Glass, og stålfasaden vil legge vegg i vegg med fosseløpet, og sikkert gi en fantastisk utsikt utenfor vinduet til de som får sin arbeidsplass i bygget, men stenge fossen litt inne. Skygger av et bygg på 14 etasjer vil skygge for elveløpet, og beboerne på andre siden av elva – ja og Nordre Park vil og bli liggende i mer skygge enn i dag.
Den samme utbyggeren eier også områdene Tippen og Øya som ligger i tilknytting til Lloydskvartalet og elva.
Mange mener vi må se hele dette området i sammenheng, og se planene for alle de tre områdene under ett, slik at man ikke tetter til hele området ved elva. Det er så mye annet vi kunne bruke det området til enn bygg i glass og stål.
Vi som er i mot den planlagte utbyggingen av Lloydskvartalet får høre at vi er mot utvikling og vekst.
Det er jeg uenig i. Jeg ønsker bare en annen utvikling enn at vi bygger elva inne i glass og stål. Jeg var positiv til den nye kirken og synes den er kjempestilig. Jeg synes Glædeshuset har blitt kult. Jeg er absolutt ikke mot utvikling og ny arkitektur. Men jeg tror ikke det å bygge høyhus midt i byens hjerte når store deler av befolkningen er i mot det er rett utvikling.
Vi Rødt har i vårt program at vi ønsker at Hønefoss skal beholde sitt småbypreg. Det betyr ikke at vi ikke ønsker utvikling, men at vi ønsker oss en annen utvikling enn det mange eiendomsutviklere og de ledende partiene i kommunestyret ønsker.
Vi tror at skal vi lokke barnefamilier til å bosette seg i byen vår, må vi ha noe annet å tilby enn det de finner på de andre stedene rundt Oslo. Vi må ha noe annet enn blokker, og asfalt. Vi tror småby-tanken med grønne lunger, hageflekker og en by som lever rundt elva og fossen er veien å gå.
Vel, i ettermiddag starter kampen.
Det er rigget til med storskjerm i et møterom på Rådhuset for de som vil følge møtet direkte i bygget.
Jeg tror jeg nøyer meg med å se det på Web-TV her hjemme. Kanskje popper jeg Pop-Corn.
I dag vet det Gamle Gubben Grå som sto for middagen her i Drømmehuset, og det var sikkert greit. I går var det klager på middagen jeg hadde laget. Altså, kanskje er jeg enig i at pizzaen ikke var helt stekt. Men når jeg hadde toppa den med rucolasalat er det liksom ikke bare å sette den i ovnen igjen. Såpass forstår også jeg. Jeg forstår og at enkelte hadde innsigelser på at de måtte tømme væske av stekeplata før de forsynte seg med pizza, men det var bare en liten feil da jeg tok en snarvei med de passerte tomatene eller hva det nå het…
Nei det var nok best Gamle Gubben Grå tok seg av middagen i dag, og riktig godt ble det og.
Selv har jeg brukt dagen til noe jeg er bedre til. Jeg har tatt ansvaret for lufteturene med Charlie Chihuahua, sendt et leserinnlegg til lokalavisa, tatt oppvasken og tatt inn pelargoniaer og georginer før kulda kommer. Jeg tror ikke det blir frostnetter riktig ennå, Men man vet ikke, og de frostnettene har kommet litt bardus på meg før slik at jeg har mistet en del planter. I år tar jeg ingen sjanser på slikt.
Jeg har ikke klippet de ned ennå. De skal få stå i karnappvinduet en stund før de klippes ned og havner i kjelleren.
Resten av kvelden skal jeg bruke til å forberede meg til ukas møte i Hovedutvalget for Helse, Omsorg og Velferd. Og så har jeg funnet frem nok en bunke med interiørblad fra den haugen jeg hentet hjem i mai. Det er fremdeles noen esker igjen. De skal jeg kose meg med utover høsten.
Etter at jeg publiserte innlegget Om å skvise andres sitron…. har det dukket opp et ord i kommentarfeltet mitt som vi kanskje ikke bruker så mye lenger. Nemlig ordet skamvett.
Når jeg leter etter en god definisjon på skamvett for å vekke begrepet litt mer til live finner jeg denne forklaringen på betydningen av ordet: Forstand nok til å skamme seg når man har gjort noe galt. Og ja, det er vel det jeg savner i en del settinger. Evnen og forstanden til å forstå når det vi har gjort ikke holder moralske mål. Som strømstøtte til hytta og å ta ut fortjeneste til tross for at overskuddet ditt skyldes statlige koronamidler gitt for å sikre arbeidsplasser ikke profitt.
Det er trist, men jeg tror det blir mindre og mindre skamvett blant folk.
Et synonym til skamvett som dukker opp i min søken er anstendighet. Anstendighet er heller ikke et ord vi hører for ofte. Det forsvant med generasjonen over meg. Noen ganger lurer jeg på om anstendigheten forsvant samtidig, eller i det minste skiftet karakter.
Før var anstendig oppførsel og anstendighet noe bra. Noe man higet etter.
Nå virker det mer negativt. Som om man er bundet, ikke tør å være seg selv. Låst fast i andres moral og forventninger.
Jeg tror det er viktig å være seg selv. Men å være seg selv og å være seg selv nok er to forskjellige ting.
Det må da gå an å være seg selv og samtidig ha vett nok til å skamme seg når en har gjort noe galt? Det må da være mulig å være seg selv og samtidig være et anstendig menneske?
Birger Emanuelsen har gitt ut en roman som heter “Anna og kjærligheten”. Romanen handler om en jordmor på et lite sted. Hun møter seg sjøl i døra etter et langt yrkesliv. Hun er en 61 år gammel enke og har en gang mistet et barn i krybbedød.
Da Birger Emanuelsen ble intervjuet av magasinet Psykisk helse i forbindelse med utgivelsen av boka snakker han om moren sin som har arbeidet hele livet som sykepleier.
Moren min har et yrke hvor det ikke finnes fleksibilitet, hvor du må jobbe når det er behov, uansett hva som ellers skjer. Jeg husker faren min sa til henne: – Det er lov å si nei, når hun ble spurt om å ta ekstravakter. – Det er lov å si ja også, svarte hun. Samfunnet undervurderer den innsatsen som helsepersonell gjør, sier Emanuelsen.
Jeg kjenner meg igjen i det Emanuelsen forteller. For selv om jeg nok har vært en av de som har jaktet ekstravakter fordi jeg trenger de pengene ekstravaktene gir, har det og vært perioder hvor jeg har arbeidet ekstravakter mer fordi noen må arbeide dem. Blir man spurt svarer man ja – fordi man kan jobbe, ikke fordi man vil jobbe.
Jeg tror den holdningen at man sier ja til ekstravakter man egentlig ikke har lyst til fordi man føler en pliktfølelse for at vaktene blir dekket opp er i endring. Det er bra at folk sier nei til vakter de ikke ønsker, klarer å ta mer hensyn til seg selv enn arbeidsgiver.
Videre i intervjuet sier Emanuelsen
Mange i min generasjon forventer gratulasjoner og applaus så fort de gjør noe. Om det er aldri så lite. Mitt inntrykk er at moren min aldri har savnet en slik form for umiddelbar anerkjennelse. Selvfølgelig trenger vi alle å bli sett, men ikke hele tiden. Jeg har stor respekt for den måten å møte samfunnets oppgaver og plikter på, som kanskje min generasjon kunne lære noe av, sier han.
Det er kanskje et paradoks når jeg som blogger, som hver dag deler mine tanker offentlig og forventer – om kanskje ikke applaus og gratulasjoner så i det minste hyggelige kommentarer og klikk – skriver kritisk om det å hele tiden ha behov for annerkjennelse for det man gjør. Eller ikke bare annerkjennelse, ikke bare bekreftelse på at vi er gode nok, men at vi er mer enn det. At vi er enestående, fantastiske, supre.
Kanskje er samfunnet blitt sånt at vi forventer likes for alt vi gjør.
At verdien på våre handlinger måles i hvor mange likes vi får.
Da er det mer likes å hente på et bilde fra en topptur, eller en kveld med vinflaska enn at man tar nok en ekstravakt.
Birger Emanuelsen fremstår som en reflektert og klok mann. Han snakker om at Anna i boka og mannen hennes Malvin har en god taushet seg i mellom. De tilhører den generasjonen som ikke deler alle følelser. Noe snakker man med andre om, andre ting holder en for seg selv.
Den generasjonen som vokser opp nå setter ord på følelsene sine. Det er bra, men kanskje er det ikke utelukkende positivt.
Det er mye bra ved å kunne sette ord på følelser. Jeg har likevel en mistanke om at vi bedriver en overproduksjon av ord og begreper. Alle nisjene i følelseslivet gjør oss hyperbevisste på våre reaksjoner og følelser. Faren er at vi blir selvopptatte. Det er vår slagside, sier han.
Og med faren for at vi blir selvsentrerte er jeg tilbake der jeg startet. Tilbake ved skamvettet som jeg er redd har forsvunnet.
Når man blir selvsentrert, setter seg selv i sentrum. Sentrum for sitt eget liv. Sentrum for det alt dreier seg om. Når man tror at omverden dreier seg rundt en akse med en selv som sentrum, ja da forsvinner skamvettet.
Kanskje forsvinner anstendigheten sammen med skamvettet.
Jeg tror at skal vi bygge et samfunn som er bra for alle, må vi skifte fokus. Vi må evne å se ut over oss selv. Kanskje være litt mer opptatt av hva jeg kan bidra med enn av hva jeg kan kreve.
Neida, jeg er ikke på fjellet. Bildet er fra dagsturen vi hadde i går. Men tro meg høstbilder fra fjellet er flottere og gir nok langt flere klikk enn bilder av meg og husarbeidet jeg har brukt lørdagen til.
Hadde jeg derimot kunne dele dufter på blogg, ja da kunne jeg sikkert ha lokket folk inn av duftene som har kilt i neseborene mine den siste timen. Jeg har høstet inn krydder fra “krydderhagen”. Det ble bortimot en liter med oppklippet gressløk i fryseren og to bunter rosmarin til tørk.
Jeg vet at det bare er tidlig i september. Jeg håper på mange flotte, varme høstdager. Både gressløk og rosmarin kan få vokse mye ennå. Men det kan og brått og uventet komme ei frostnatt. Jeg høster nå, og håper jeg fremdeles kan gå ut i hagen og hente krydder n0r jeg trenger det.
Gamle Gubben Grå har rensket takrenner. Det trengtes visst også. Godt å få gjort det og. Det er spådd styrtregn til natta.
Nå ble det en pust i bakken i kurvstolen på trammen før vi går løs på den siste økta. Det er alltid noe å drivende når en har hus og hjem.
Jeg er utrolig glad for at vi har et velferdssamfunn som virker sånn noenlunde. Teorien er at hvis du trenger hjelp og ikke klarer deg selv, så trer felleskapet til og hjelper deg.
Så vet vi at det ikke fungerer helt slik. At mange som virkelig kunne trenge en håndsrekning til tannlegeregninga eller høye boutgifter ikke får det. At minstepensjonistene kunne ha mer å rutte med, at barnefattigdommen brer om seg tross alle fagre ord og løfter.
Men det er ikke det dette innlegget skal handle om – eller på en måte er det jo kanskje det.
Strømregningene har blitt gigantiske det siste året. Det er mange som har senket innetemperaturen langt under behagelige 20 grader, og hvor sovepose og varme tepper har blitt en del av standardpåkledning når de setter seg i godstolen foran TVn en lørdagskveld, Eggkokeren er flyttet fra kjøkkenet til badet. Man tar seg ikke råd til å koke egg til søndagsfrokosten og dusjen bør ikke overstige 3 minutter for at ikke hygienen skal ruinere matbudsjettet. For både mat såvel som drivstoff har blitt vesentlig dyrere det siste året.
Regjeringen har innført strømstøtte. De dekker en del av strømregninga for oss alle.
Jeg mener den kunne ha en annen innretning. Maxpris hadde i mine øyne vært en bedre ordning enn å gi støtte. Gjøre hele befolkningen til mottakere av støtte. Men de valgte denne modellen.
Noe jeg synes er bra med regjeringens modell er at alle får støtte.
Den gis ikke bare til de som søker om den.
For er det noe vi vet så er det at veien til sosialkontoret for å stå der med lua i handa og be om hjelp, blottlegge at en ikke klarer seg selv, den er lang og bratt for noen. Ofte er den veien brattest for de som trenger det mest. De som ikke har noe annet igjen enn stoltheten, stoltheten over å klare seg selv. Du orker noen flere kvelder i sovepose, noen flere dager med vann og brød som helgekos for å slippe å ta turen til sosialkontoret å miste siste rest av stolthet.
Andre tar trappa til sosialkontoret i lette trinn. Vet rutinert hva de skal si og gjøre for at pengene skal komme inn på konto – men det er ikke sikkert den som ordlegger seg best alltid er den som trenger støtten mest.
Mens noen ruller ut soveposen og gjør seg klar til gullrekka på TV en fredagskveld sitter andre på terrassen på hytta skjenker noen seg en god Chablis og gjør seg klar til å entre jacuzzien. I det de løfter stetteglasset til munnen slår en tanke ned i dem; Hvorfor betaler ikke staten strømregninga på hytta mi også? Jo mer de tenker på det, jo mer urettferdig virker det. Hvorfor skal de betale strømmen de selv bruker her på hytta når de får støtte til det hjemme i byen? Ja, for den eneboligen de kjørte forbi nede i veien opp til hytta, Den får garantert støtte. Hvorfor skal det være forskjell på det huset og hytta mi?
Tanken på at det bare er en pengesekk streifer dem ikke. Tanken på at hvis man skal få strømstøtte til bolig og en eller flere fritidsboliger slik blir det nødvendigvis mindre på hver enkelt. Da kan det hende at hun med soveposen nede i den trekkfulle leiligheten må klare seg ute gullrekka på fredagskvelden, Fordi det å se på TV, som jo og bruker strøm, blir en kostnad som kan kuttes til fordel for en varm dusj i uka eller varm mat i helgene.
Vi så det samme under pandemien.
Regjeringen gikk ut med støtte til bedrifter. Tok av fellesskapets midler for å sikre arbeidsplasser.
Bedriftseierne, eller spesielt konsernledelser, jo større firma dess verre, takket for støtten og bevilget seg solide utbytte og feite bonuser. Når de ble kritisert for det stilte de seg uforstående til kritikken.
Det var vel ikke meningen at de skulle gå ned på levestandard og få dårligere økonomi bare fordi det kom en pandemi?
Tanke for at relativt mange av de som mistet jobber eller var permitterte i lange perioder i deres eget firma måtte redusere på nettopp levestandarden så ikke ut til å plage dem nevneverdig. Selv om det ikke var jaccuzzi og Chablis de måtte forsake, men i stedet lå våken og lurte på hvordan de skulle få betalt husleia.
Skal vi ha en velferdsstat, et system som støtter opp om de som virkelig trenger det. Som er der som en selvfølge så du ikke føler at du må gå med bøyd hode å be om almisser den dagen det er du som trenger hjelp, ja da må vi bruke pengene på der det virkelig trengs.
Vi trenger strøm i boligene våre, og staten støtter derfor det til hver enkelt av oss.
Vi trenger ikke strøm på hytta, strengt talt trenger vi ikke hytte. Derfor støtter ikke staten det.
Det er heller ikke statens oppgave å sørge for at investorer og bedriftseiere er sikret et utbytte og feite bonuser også i trange tider.
Og sånn helt til slutt siden jeg er så godt i gang; Felleskapet skal heller ikke betale skatten til stortingspolitikere som ikke vet hvor de egentlig bor eller på andre måter ikke forstår hvorfor de skal bidra å betale inn til felleskapet på lik linje med alle andre.
Nå nettopp, for få minutter siden, gikk en gys gjennom meg og en iling nedover ryggraden. Er jeg i ferd med å bli gammel?
Da jeg var barn hadde bestemor en liten reiseradio på kjøkkenbordet. Den sto og durte med småprat og musikk hele dagen – akkurat som på kjøkkenet her. Når vi barnebarn kom på besøk ble den gjerne dempet ned eller skrudd av. Men hver hele time ble den skrudd på og lyden økt. “Hysj!” Bestemor måtte få med seg nyhetene, ja og værvarslinga. Hver time! Selv om det sikkert ikke var mye nytt eller endringer i værsituasjonen fra time til time. Jeg er litt usikker, men jeg tror og det måtte være stille under kulingvarslet og. Kulingvarslet var varslet hvor de varslet storm og kuling. Kjekt å vite om for fiskerne på de store fiskebankene. Vi bidde i Åsa, ved Steinsfjorden. Lite med fiskebanker i den delen av innlandsfjorden Tyrifjorden. Lite med fiskere og,
Det var ikke bedre hos Bestefar på andre siden av familietreet. Han hadde ikke radioen på hele dagen. Men når han gikk inn i stua for å se Dagsrevyen, ja da måtte vi barnebarna bli igjen på kjøkkenet og spise kveldsmat.
Hvor mye av de nyhetene han faktisk fikk med seg er jeg usikker på. Når vi kom inn for å si “God Natt” sånn når værmeldinga slutta, satt han veldig ofte og sov i stolen…
Jeg kom til å tenke på de gamle besteforeldrene mine i sted da jeg ivrig klikket meg inn på en artikkel om hva strømprisene kom til å være i de forskjellige Europeiske landene i morgen.
Det er fredagskveld! Dert er helg! Og jeg sitter å leser om europeiske strømpriser!
Det er ikke bare jeg som har fått litt sære interesser.
Gamle Gubben Grå, som jo selvsagt er både og gammel og grå har en app på telefonen min hvor han får opp morgendagens strømpris time for time. Jeg vet det fordi han hver ettermiddag leser de opp med alvorlig røst for meg,
Strømprisen!
Jeg kan huske de tider hvor det gikk elektriske spenninger i hele kroppen min bare jeg så han. Nå sitter vi i hver vår sofa og snakker om strømpriser…….
Jeg har hatt slike sære interesser en stund.
Før strømprisene ble det store samtaletemaet her hjemme hadde jeg kartet til Ukraina ganske godt memorert på netthinna, og visste hvor byer med navn som jeg aldri hadde hørt om bare uker tidligere lå, og gjerne antall kilometer mellom dem.
Så har vi hatt to år hvor dagen begynte med at man hysjet på de andre i huset for å få med seg smittetall, og hvor mange som var innlagt på sykehus.
Ja jeg husker at jeg drev å forstørret opp et bilde en kollega hadde delt på fb for å finne ut om munnbindene i esken som kunne ses i viduskarmen i bakgrunnen av bildet var “ekte” munnbind, eller piratkopier fra Kina.
Strømprisene i samtlige europeiske land på et gitt tidspunkt, ukrainske byer med vanskelige navn og piratkopier av munnbind. Nokså sært, ikke sant?
Skal jeg fortelle dere noe som er enda særere?
Jeg og gamle Gubben Grå er ikke de eneste med slike sære interesser.
Sist fredag drasset jeg på soppkurven i mange kilometer ute i grunn å finne noe sopp.i dag lot jeg kurven være hjemme, og det var selvsagt mer enn nok sopp langs stien. Vel, jeg plukket en hundepose full men kunne helt klart ha fylt kurven. Typisk!
Fire kilometer tur og en pose blandet sopp. Det blir ikke feil bruk av dagen det. Det var utrolig godt med en ute-dag.
Som jeg skrev i innlegget Så var det gårsdagen da…. så var jeg såpass fornøyd med gårsdagens kommunestyremøte at jeg bevilget meg et glass rødvin i går. Rosen jeg fikk fra flere etter innlegget mitt om Hønefoss sykehjem bidro selvsagt til det, men hovedgrunnen til litt feiring var i en annen sak.
Det var en sak kommunestyret ba om i forbindelse med budsjettbehandlingen i fjor. Nemlig at Rådmannen skulle utrede hva som er mest lønnsomt av å lease eller eie bilene som brukes av Helse og omsorg, dere vet blant annet bilene til hjemmetjenesten. I vår kommune er det snakk om rundt 100 biler.
Jeg synes saksfremlegget hadde en del mangler og holdt derfor et innlegg hvor jeg foreslår å sende saken tilbake til Rådmann for å få mer utfyllende opplysninger før vi kan fatte et vedtak. Innlegget mitt kan dere lese i sin helhet under.
Ordfører, kommunestyre.
Det gjør meg trist og ikke så lite provosert at jeg for andre gang i dag må stå på denne talerstolen og påpeke at vi har et mangelfullt saksfremlegg. Et
saksfremlegg som i stedet for å gi meg de opplysningene jeg trenger for å ta en beslutning i tråd med den politikken jeg er valgt inn for å representere har vi fått et saksfremlegg som mer virker som et innlegg som skal få meg til å
konkludere i tråd med Rådmannens innstilling.
Jeg skulle ønske Rådmann overlot argumentasjonen til oss politikere.
Verbalforslag nummer 6 sier Rådmannen bes utrede hva som er mest økonomisk lønnsomt av å lease eller eie kjøretøy innen Helse og omsorg.
Saksfremlegget viser hvilke kostnadene vi har i dag ved å lease bilene, men kostnadene ved å eie er kun løse gjetninger, antakelser.
Jeg kan ikke se at saksfremlegget legger frem en utredning om hva som er mest økonomisk lønnsomt, og det var det det ble bedt om i verbalforslag 6.
I saksfremlegget står det Rådmannen har kontaktet Viken kommunerevisjon for å innhente opplysninger om de har kjennskap til andre kommuner som har gjort lignende undersøkelser. Deres anbefaling var å se på revisjonsrapporter som ligger tilgjengelige på nettet, men det har ikke lykkes å finne noen relevante rapporter der
Jeg vet ikke hvor godt Rådmann lette, siden han ikke fant noen rapporter han synes var relevante.
Et googlesøk på revisjon kommune leasing ga 3.500 treff iløpet av 0,35 sekund.
Jeg ser det ikke som min oppgave å skrolle gjennom de 3.500 treffene for å finne ut hvor mange som var relevante. Av de jeg klikket meg inn og leste lønte det seg å eie kontra å lease.
Jeg ba og om hjelp i Folkevalgtnettverket jeg er en del av.
Jeg fikk tilsendt opplysninger som viser at relativt mange kommuner har gått fra leasing til å eie egen bilpark. Harstad hevdet å ha tjent over en million i året på å ta et slikt grep. Sarpsborg 3,5 million årlig – og siden de opererer med det som inntjening går jeg ut fra at de har tatt med lønnskostnadene til verkstedet de har opprettet.
70 kommuner har tatt seg bryet med å kontakte Sarpsborg kommune for å se på deres modell. Selv erkefienden Fredrikstad har motvillig innrømmet at Sarpsborg har funnet på noe lurt og vurderer nå å gå i samarbeid med Sarpsborg om dette.
Rådmann nøyde seg med å lese en artikkel i Fri Fagbevegelse om temaet. Ikke noe galt med Fri Fagbevegelse, en utmerket nettside.
Det er ikke min oppgave som folkevalgt å drive saksbehandling eller å fremskaffe fakta som er fraværende i et saksfremlegg.
Hvorvidt modellen de har i Sarpsborg eller modellen de har i Harstad ville være like økonomisk gunstig for Ringerike har jeg ikke svaret på.
Det gir heller ikke saksfremlegget svar på.
Rødts forslag til vedtak blir derfor at vi sender saken tilbake til administrasjonen og presiserer at vi ønsker at Rådmannen bes utrede hva som er mest økonomisk lønnsomt av å lease eller eie kjøretøy innen Helse og omsorg. Utredningen må vise realistiske anslag på kostnadene ved begge alternativene – og basere seg på faktabasert informasjonsinnhenting mer enn synsing og antakelser.
Det ene partiet etter det andre gikk på talerstolen og sa de ville støtte Rødts forslag. Jeg antar det ville fått flertall. Grunnen til at jeg skriver “antar” er at Rådmannen trakk saken. Dvs at vi får saken til ny behandling med et fyldigere saksfremlegg, men at Rådmannen ser det uten at vi må be om det i vedtaksform.
Det viktigste for meg er ikke å få flertall for et vedtak. Det viktigste for meg er at vi får et saksfremlegg som gjør at vi politikere har så mye faktabasert informasjon at vi kan ta gode beslutninger. Det oppnådde jeg, og det er jeg i grunn ganske stolt av.
Vel nok politikk. Det neste innlegget kommer til å handle om noe helt annet.
I går tror jeg at jeg var den myggen, i det minste for Rådmannen. Du vet det lille, irriterende krypet som ikke lar deg være i fred.
Det å være en irriterende mygg er en rolle som passer godt for en representant fra Rødt, synes jeg. Og Rådmann er jo en veloppdragen mann, han klasker ikke til meg, så jeg er liksom ikke i noen fare selv om summinga mi kanskje kan være både litt vel tydelig og irriterende.
Det var to saker jeg skulle ha et spesielt fokus på på dette kommunestyremøte, vi har jo litt arbeidsfordeling vi to Rødt-representantene. Det ene var en sak jeg har nevnt ofte her på bloggen; Hønefoss Sykehjem.
Kommunestyret har som følge av Adhocutvalgets arbeid bedt om at det gamle sykehjemmet som nå er tømt for så vel inventar som brukere skal settes i stand slik at vi kan bruke det i ti år til som sykehjem. Vi vil og at utredningen skal si noe om hva bygget kan brukes til av helseformål ut over de ti årene.
På bakgrunn av en konsulentrapport var det bevilget 30 millioner til å sette sykehjemmet i stand til 10 nye år som sykehjem.
Den rehabiliteringen skulle da og gjøres slik at det lettet tiltenkt etterbruk etter de ti årene uten for mye nye ombygninger.
Når saken så kommer opp til behandling så har Rådmann tre forslag.
Ett er å gjøre den oppussingen for ti år som vi har bedt om. Men nå har nye konsulenter og arkitekter vært leid inn, og disse nye konsulentene mener en slik oppussing vil komme på 76 millioner.
Forslag to er å totalrehabilitere sykehjemmet slik at det blir det nye sykehjemmet vi trenger.
Men så langt i prosessen ser dette både vanskelig og utrolig dyrt ut i følge disse nye konsulentene og Rådmannen.
Det tredje forslaget som det går helt klart frem av saksfremlegget er det som Rådmannen ønsker vi skal falle ned på er å rive det gamle sykehjemmet og bruke tomta til å bygge det nye sykehjemmet vi trenger. Vi får da ikke flere sykehjemsplasser i den perioden vi bygger, men vi vil muligens få det nye sykehjemmet raskere enn i 2030 som vi har planlagt.
Det å bruke 76 millioner på et bygg som vi bare skal bruke i 10 år forstår alle at vi ikke kan.
Å få det nye sykehjemmet på den gamle tomta er helt greit for meg. Jeg tror det vil gjøre prosessen med valg av ny tomt både enklere og ikke minst rimeligere. Det er utrolig mange konsulenter om kan leve godt på slike utredninger om passende tomtevalg. Og en politisk dra-kamp som fort kan gli ut i tid hvis frontene blir steile.
Men så er det det med å rive det gamle bygget da…. Det er mange følelser og historie i veggene på et bygg som har vært byens sykehjem i rundt 100 år. Jada, det har blitt bygd på og om en rekke ganger. Men likevel.
Og det å rive gamle bygg for å bygge nytt er verken bærekraftig eller særlig miljøvennlig.
Min og Rødts holdning er at det hadde vært ønskelig at det gamle sykehjemmet kunne rehabiliteres og fikses slik at det kunne bli det nye sykehjemmet.
Hvordan skulle jeg få til et vedtak som sikret en fair utredning av den muligheten?
Dere kan tro at jeg har tenkt mye på det de siste ukene,
I Hovedutvalget hadde jeg under tvil støttet et forslag fra Høyre som går på å utrede etterbruken av bygget med tanke på sykehjem eller annen helserelatert bruk.
Jeg støttet det, fordi en slik utredning ville jo kunne gi meg det jeg ønsket, men samtidig var jeg ut i fra saksfremlegget rimelig overbevist om at den utredningen vil konkludere med at det vil koste astronomiske summer å rehabilitere bygget, samme hva vi vil bruke det til. Og da vil løpet være kjørt. Samtidig kan jeg ikke skjønne at det ikke kan være mulig med litt gjenbruk av dette bygget. Det var sykehjem for 78 beboere så seint som for 10 måneder siden. Det trengs sikkert rehabilitering, men det er ikke ei rønne vi snakker om.
Jeg har vridd hjernen for å forsøke å finne formuleringer til et vedtak som ville få til en skikkelig utredning av det vi ber om, men jeg har liksom ikke klart å finne noe jeg mener er vesentlig bedre enn forslaget fra Høyre. Forslaget hadde og bred oppslutning. Det ble enstemmig vedtatt både i Hovedutvalg og Formannskap og ville sikkert bli enstemmig vedtatt i kommunestyret. Alle politikerne har nok et ønske om å redde bygget, og litt forskjellige ideer om hva vi vil bruke det til i ettertid.
Vel, under kan dere lese innlegget jeg holdt fra kommunestyrets talerstol i håp om at utredningen eller mulighetsstudie som det heter viser mulighetene som ligger i bygget.
Ordfører, kommunestyre.
Denne saken er vanskelig. Ikke minst fordi saksfremlegget bare delvis svarer på det kommunestyret har bedt om, og fordi Rådmannen i sin innstilling legger inn momenter han har vurdert – men som vi ikke har bedt om. Leser man saksfremlegget er det ikke tvil om hvilken konklusjon man ønsker at vi som politikere skal trekke. Riv hele driten, bruk tomta til å bygge det nye sykehjemmet som skal være sentrumsnært. Kostnadene ved riving og nybygg er ikke med. Verken kostnaden i kroner og ører eller den miljømessige kostnaden. Det vil eventuelt komme i neste fase. Hvilken betydning vedtaket har på Ringerike kommunes 9 prioriterte FN’s bærekraftsmål er det ikke gjort rede for i denne saken, selv om det pleier å være standard på så å si alle saksfremlegg. Og akkurat her i denne saken kunne det vært relevant å ha med. Vel, noe vet vi. Vi vet at det ikke regnes som bærekraftig å rive bygg for å bygge nytt. Forskning viser at de potensielle miljømessige gevinstene er store ved rehabilitering eller oppgradering av eksisterende bygninger, sammenlignet med nybygging. Årsaken er at rehabilitering gir opptil halvparten av utslippene. Ved vurdering av miljøvennlige rehabiliteringstiltak bør de kulturelle og historiske verneverdiene tas med i betraktningen, sier forskerne. Sosiale faktorer som lokal identitet og bevaring av kulturelle verdier er gode grunner til bevaring av fasader, detaljering, materialbruk etc. Slike smålige hensyn er ikke tatt med i saksfremlegget, men betyr mye når vi som politikere skal fatte vårt vedtak.
Så har vi det enstemmige vedtaket fra Hovedutvalg og Formannskap.
Og ja, jeg stemte for det i Hovedutvalget.
Det utarbeides en konsept-/mulighetsstudie for videre bruk av Hønefoss omsorgssenter til helse- og omsorgsformål i fremtiden. Vurdering av mulighet for institusjonsplasser, omsorgsbolig, dagsenter, fysioterapeut, legesenter, f.eks. et bydelssenter eller annet legges til grunn
Jeg stemte for det i Hovedutvalget, fordi det åpner for å se på muligheten for institusjonsplasser, altså fremtidig sykehjem i bygget.
Men jeg er så utrolig redd for at resultatet etter et slikt konsept-/ mulighetsstudie blir et bydelssenter med lege, fotpleier, frisør og bydelskaffe.
Svaret på det mulighetsstudie har Rådmann egentlig gitt i sitt saksfremlegg når det gjelder sykehjem.
Heggelund og Koxvold AS jobber videre med dette alternativet, men det er sannsynligvis begrenset restverdi i den gamle bygningskroppen
Begrenset restverdi i den gamle bygningskroppen.
Dere hører det dere og. Når man allerede i denne fasen begynner å snakke om begrenset restverdi i den gamle kroppen er liksom ikke prognosen for pasienten så bra. Ikke sannsynligheten for at Rådmannen gjennom et mulighetsstudie vil gå all inn for å redde den gamle kroppen heller.
Ordfører, kommunestyre. Hvis vi går for et mulighetsstudie, slik vedtaket fra Formannskap og Hovedutvalg sier, hvordan skal vi sikre oss at vi får et studie som peker på mulighetene – og ikke bare utfordringene og problemene?
Jeg savner nytenkning, jeg savner proaktivitet, jeg savner noen som vil redde denne gamle flotte bygningen med så mye historie i veggene. Hvis konsulenter og arkitekter kommunen har hyret inn ikke evner å se potensiale som faktisk ligger der tror jeg det finnes personer i nærområde med tilhørighet og engasjement for byen som innehar slik kompetanse.
Rødt kommer ikke til å fremme noe alternativt forslag. Vi kommer til å støtte forslaget fra Formannskap og Hovedutvalg. Men vi håper at mulighetsstudie har med seg mulighetene som ligger i den gamle bygningskroppen.
Jeg fikk ros av mange for innlegget mitt, både fra talerstolen og i pausene. Det er selvsagt hyggelig. Jeg tror jeg satte ord på det mange tenker og føler. Nå håper jeg at jeg og salens tilbakemeldinger var så tydelige at når vi får dette mulighetsstudie til behandling ja så peker det på de mulighetene som faktisk ligger i den gamle bygningskroppen.
Hvordan det gikk med den andre saken jeg hadde spesielt fokus på skal dere få høre i et senere innlegg. Litt kan jeg røpe. Jeg unnet meg et stort glass rødvin i kurvstolen på trammen da jeg kom hjem i går.
