Etter at jeg publiserte innlegget Om å skvise andres sitron…. har det dukket opp et ord i kommentarfeltet mitt som vi kanskje ikke bruker så mye lenger. Nemlig ordet skamvett.  

Når jeg leter etter en god definisjon på skamvett for å vekke begrepet litt mer til live finner jeg denne forklaringen på betydningen av ordet:
Forstand nok til å skamme seg når man har gjort noe galt.  Og ja, det er vel det jeg savner i en del settinger. Evnen og forstanden til å forstå når det vi har gjort ikke holder moralske mål.  Som strømstøtte til hytta og å ta ut fortjeneste til tross for at overskuddet ditt skyldes statlige koronamidler gitt for å sikre arbeidsplasser ikke profitt.
Det er trist, men jeg tror det blir mindre og mindre skamvett blant folk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Et synonym til skamvett som dukker opp i min søken er anstendighet. Anstendighet er heller ikke et ord vi hører for ofte. Det forsvant med generasjonen over meg. Noen ganger lurer jeg på om anstendigheten forsvant samtidig, eller i det minste skiftet karakter.
Før var anstendig oppførsel og anstendighet noe bra. Noe man higet etter.
Nå virker det mer negativt. Som om man er bundet, ikke tør å være seg selv. Låst fast i andres moral og forventninger.

Jeg tror det er viktig å være seg selv. Men å være seg selv og å være seg selv nok er to forskjellige ting.
Det må da gå an å være seg selv og samtidig ha vett nok til å skamme seg når en har gjort noe galt? Det må da være mulig å være seg selv og samtidig være et anstendig menneske?

Birger Emanuelsen har gitt ut en roman som heter “Anna og kjærligheten”. Romanen handler om en jordmor på et lite sted. Hun møter seg sjøl i døra etter et langt yrkesliv. Hun er en 61 år gammel enke og har en gang mistet et barn i krybbedød.
Da Birger Emanuelsen ble intervjuet av magasinet Psykisk helse i forbindelse med utgivelsen av boka snakker han om moren sin som har arbeidet hele livet som sykepleier.

Moren min har et yrke hvor det ikke finnes fleksibilitet, hvor du må jobbe når det er behov, uansett hva som ellers skjer. Jeg husker faren min sa til henne: – Det er lov å si nei, når hun ble spurt om å ta ekstravakter. – Det er lov å si ja også, svarte hun. Samfunnet undervurderer den innsatsen som helsepersonell gjør, sier Emanuelsen.

Jeg kjenner meg igjen i det Emanuelsen forteller. For selv om jeg nok har vært en av de som har jaktet ekstravakter fordi jeg trenger de pengene ekstravaktene gir, har det og vært perioder hvor jeg har arbeidet ekstravakter mer fordi noen må arbeide dem. Blir man spurt svarer man ja – fordi man kan jobbe, ikke fordi man vil jobbe.
Jeg tror den holdningen at man sier ja til ekstravakter man egentlig ikke har lyst til fordi man føler en pliktfølelse for at vaktene blir dekket opp er i endring. Det er bra at folk sier nei til vakter de ikke ønsker, klarer å ta mer hensyn til seg selv enn arbeidsgiver.

Videre i intervjuet sier Emanuelsen

Mange i min generasjon forventer gratulasjoner og applaus så fort de gjør noe. Om det er aldri så lite. Mitt inntrykk er at moren min aldri har savnet en slik form for umiddelbar anerkjennelse. Selvfølgelig trenger vi alle å bli sett, men ikke hele tiden. Jeg har stor respekt for den måten å møte samfunnets oppgaver og plikter på, som kanskje min generasjon kunne lære noe av, sier han.

Det er kanskje et paradoks når jeg som blogger, som hver dag deler mine tanker offentlig og forventer – om kanskje ikke applaus og gratulasjoner så i det minste hyggelige kommentarer og klikk – skriver kritisk om det å hele tiden ha behov for annerkjennelse for det man gjør. Eller ikke bare annerkjennelse, ikke bare bekreftelse på at vi er gode nok, men at vi er mer enn det. At vi er enestående, fantastiske, supre.
Kanskje er samfunnet blitt sånt at vi forventer likes for alt vi gjør.
At verdien på våre handlinger måles i hvor mange likes vi får.
Da er det mer likes å hente på et bilde fra en topptur, eller en kveld med vinflaska enn at man tar nok en ekstravakt.

Birger Emanuelsen fremstår som en reflektert og klok mann.  Han snakker om at Anna i boka og mannen hennes Malvin har en god taushet seg i mellom. De tilhører den generasjonen som ikke deler alle følelser. Noe snakker man med andre om, andre ting holder en for seg selv.
Den generasjonen som vokser opp nå setter ord på følelsene sine.  Det er bra, men kanskje er det ikke utelukkende positivt.

Det er mye bra ved å kunne sette ord på følelser. Jeg har likevel en mistanke om at vi bedriver en overproduksjon av ord og begreper. Alle nisjene i følelseslivet gjør oss hyperbevisste på våre reaksjoner og følelser. Faren er at vi blir selvopptatte. Det er vår slagside, sier han.

Og med faren for at vi blir selvsentrerte er jeg tilbake der jeg startet.  Tilbake ved skamvettet som jeg er redd har forsvunnet.
Når man blir selvsentrert, setter seg selv i sentrum. Sentrum for sitt eget liv. Sentrum for det alt dreier seg om. Når man tror at omverden dreier seg rundt en akse med en selv som sentrum, ja da forsvinner skamvettet.
Kanskje forsvinner anstendigheten sammen med skamvettet.

Jeg tror at skal vi bygge et samfunn som er bra for alle, må vi skifte fokus. Vi må evne å se ut over oss selv. Kanskje være litt mer opptatt av hva jeg kan bidra med enn av hva jeg kan kreve.