Er du en av de som sukker litt når du ser dette bildet? Rimelig lei alle som skal skryte på sosiale medier av alt hagen deres bugner av av selvdyrkede grønnsaker urter frukt og bær. Ta da og les innlegget Du er mer enn bra nok…, Det er ikke for sent å høste krydder ennå.
Egendyrkede tomater er kanskje litt sent å få til i år, men kjøpe-tomatene fra Kiwi behøver ikke ligge i en plastpose i kjøleskapet. De gjør seg bedre i ei skål på kjøkkenbenken. Om noen spør om du har dyrket dem selv kan du svare ærlig. Men hvis ingen spør er det ikke vits i å forklare. Forresten, er det mange som frekventerer kjøkkenet ditt og kommenterer hva som står påbenken? Hvis ikke, vel da gir du deg selv bare litt bedre humør. Solmodne tomater på kjøkkenbenken gir smil i eget ansikt.
Jada, jeg har høstet rosmarin. Fant et lite glass å ha det på, og lagde til og med merkelapp. Ble så bra så.
Gamle Gubben Grå fortalte meg at vi hadde et digert glass med tørket rosmarin i skapet. Høstet og tørket av Svigermor i rekkehuset i Spania. “Det er finere. Det er spansk rosmarin” sa han.
Jeg kunne sparket han på leggen. Ødelegge gleden min over selvdyrket rosmarin på den måten. Glasset fra Svigermor er mye større enn glasset mitt. Ja, og spansk rosmarin i tillegg. Vel, jeg kan gi bort krydderglasset mitt til noen som setter pris på kortreist mat! Eller til Svigermor. Så kan hun ta med eksklusiv norsk rosmarin til Spania!
Det ble ikke noe kaffe-latte på kaffe’ i dag. Gamle Gubben Grå har drevet og kløyvd og kappet ved. Men vi tok en kaffekopp på trammen sånn midt på dagen. Satt der i de gamle kurxstolene og pratet om alt vi hadde gjort, og holdt munn om alt vi ikke hadde rukket ennå. Vi har kommet frem til at det gir oss mer å fokusere på hva vi får gjort enn det vi ikke får gjort.
Nå skal jeg ta en snartur ned på Kiwi for lørdagshandelen. Jeg ble ikke ferdig med allepunktene på lista, men jeg har fått gjort masse. Gamle Gubben Grå har og vært flink, og ligger nå på sofaen under pelspleddet med verdens beste samvittighet.
Jada. Jeg har fått vasket det brettet under skohyllene. Har vasket gulvet i kjellerstua og på badet og gangen og. Det i kjellerstua trengte det virkelig!!! Snakk om hybelkaniner som både hadde formert seg og nådd enorme størrelser! Det føles godt. Ikke å vaske, men å vitre at det er gjort. Har du og fått unna noe du har utsatt en stund? Bra! Har du gjort noe koselig og, spist iskrem for eksempel? Enda bedre! Og om du ikke helt har kommet i gang ennå, men bare liksom sitter der med røykpakka og kaffekoppen fremdeles. Vel, det er bra det og. Du leser jo innlegget mitt nå, ikke sant! Jeg liker klikk. Og dagen er fremdeles ung. Det er ikke for seint å finne på noe kos eller å gjøre noe du har utsatt en stund. Det skal ikke så mye til før en føler seg litt bedre,
Noen jeg kjenner føler at de aldri er bra nok. At samme hva de gjør så er det noen som har noe å utsette på det de gjør. Om de ikke utøver oppgaven feil, så har de valgt feil oppgave? Hvorfor vasker du gulvet? Har du tørket støv først? Må alltid tørke støv, vaske bord støvsuge sofaen og riste alle tepper før du vasker gulvet. Ja helst pusse vinduene og male taket og. Synes du du hører dem? Har du en slik stemme inne i hodet ditt? Hvem orker male taket vaske vinduene, støvsuge sofaer og teppe og i tillegg vaske gulvet på en hel dag? Like greit å bli liggende på sofaen, for alt det der orker jeg ikke.
Vel hør på meg. Hvis jeg vasker gulvet, så blir i det minste det gulvet rent! Den møkka jeg vasker bort blir borte. Det å vaske det gulvet uten å ha støvsugd pusset vinduer og tørket støv først er bedre enn å ikke vaske i det hele tatt. Er du ikke enig? Så start lett. For eksempel med å gå ut med søpla. Det er en start, for da er i det minste den søpla ute av synsfeltet. Bare det kan jo gjøre mye med humøret.
Nå er min lille pause over. Neste punkt på lista er å kutte opp rosmarin som har hengt til tørk en ukes tid. Høstet fra egen hage! (Dvs jeg gravde ned en bunt rosmarin fra Kiwi i en pallekarm i kjøkkehagen og klippet den ned en ukes tid senere. Men det behøver du ikke si til noen, den er høstet i egen hage! Hvor lenge den var i den hagen er mindre relevant.) Selvdyrket rosmarin på et lite krydderglass gir husmorpoeng, stolthet og glede. Hm, selvdyrket rosmarin kan bli en flott vertinnegave neste gang noen ber meg på en kaffekopp….
Det er en grå lørdag rundt Drømmehuset. Det er september og helt klart høst. Ikke en av de klare, flotte høstdagene vi har blitt så vant med i det siste. Heller ikke en av de virkelige gråe høstdagene hvor vinden hyler rundt veggene og regnet pisker mot vinduene. Bare en grå, overskyet lørdag med mer yr enn regn.
Arbeidslista mi over alt jeg skal gjøre i dag er lang. Alt for lang til at det er realistisk at jeg er ferdig med den i tide til at det blir kaffe-latte på Bymisjon i dag. Ja, i det minste hvis jeg blir sittende her å knotte på PCn og lese blogger halve formiddagen.
Det er litt tregt å komme i gang. Kroppen er stiv på morgenen. Jeg litt lat. I dag kunne jeg ha skrevet side opp og side ned om at livet var grått, kjedelig, vanskelig og trist.
Hadde det gitt meg energi tror du? Hadde det gitt meg lyst til å reise meg fra spisebordet, klappe igjen PCn og sette i gang med alle punktene på arbeidslista på kjøkkenbenken bak meg? Første punkt er å vaske brettene under skohyllene i entreen. Bøye ryggen, lempe vekk alle skoene på skohyllene og ta å vaske brettene fri for hybelkaniner, grus og støv? Ikke akkurat en opplevelse man lengter etter å ta fatt på. Kanskje ikke en en gruer seg for heller. Bare en utrolig kjedelig oppgave. Den første av en lang liste med like kjedelige oppgaver.
Kjedelige oppgaver som er relativt raske å få unna hvis en bare setter i gang.
“Det skjer aldri noe gøy i mitt liv” har jeg hørt bekjente si. Bare gråe hverdager. Så de blir sittende foran skjermen, eller liggende på sofaen. Kjeder seg og synes utrolig synd på seg selv. Livet deres ble bare grått trist og uten mening. Og ja, på gråe lørdager som i dag er jeg like ved å gli ned på sofaen og bli en av dem. Det er så utrolig lett. For det skjer jo ingen ting i livet mitt heller.
Ingen ting hvis ikke jeg selv tar grep og får ting til å skje.
Jeg delte bildet over på fb eller Instagram en dag i sommer. “Du har det alltid så koselig du. Jeg skulle ønske livet mitt ikke var så kjedelig” Kommentaren kom fra en av de som i føge seg selv lever et grått, trist og kjedelig liv. Jeg stirret på bildet. Kaffe i et krus fra kjøkkenskapet, tallerkenen er et bruktbutikk-kupp til 20 kroner, isen fra First-price, billigste type. Utebordet har jeg arvet av Datteren. Hun kjøpte det brukt. Kaffe har de fleste i huset. Også hun som skrev kommentaren. Jeg tror de aller fleste har mulighet til å lage seg slike øyeblikk. Bare man reiser seg fra stolen eller sofaen tar skrittene via kjøkkenet og ut i sola.
Ja, jeg vet hva de vil svare. “Har ikke is”. For de som er som hun som sender meldingen har ikke is i huset. Det er ikke noen vits i det. Det er bare henne. Det argumentet holder ikke. Man har lov å kose seg selv om en er alene. Iskrem er ikke forbeholdt de med to eller flere i husholdningen. Jeg vi heller si at jo færre i husstanden, jo dyrere is kan du unne deg i fryseren. De små. boksene med den flotteste isen blir for dyr hvis en skal handle inn til en hel skokk, For en en-persons husholdning kan den vare hele uka og mer til.
Det blir ikke is på terrassen i dag. Været er for grått. Mulig det ikke blir kaffe-latte heller. Men bare jeg kommer meg opp av stolen og får satt i gang med de kjedelige oppgavene som venter så er det bedre enn bare å bli værende foran skjermen, liggende på sofaen. For tenk på gleden det gir når huset og brettene under skohylla lukter rent av grønnsåpevann. Når jeg er god-sliten etter å ha stått på med husarbeid og kan synke ned i sofaen tilbake til skjermen å vite at i dag har jeg gjort ting jeg har utsatt en stund.
Jeg skal reise meg nå. Brettene under skohylla venter, det samme gjør godfølelsen når jobben og arbeidslista mi er gjort. I dag ønsker jeg å vite hva du har gjort eller skal gjøre for å få godfølelsen, for å lage en god opplevelse for deg selv, så skal jeg fortelle dere seinere i dag hvordan det gikk med meg og lista mi, og om det ble kaffe-latte til kvelds.
Som jeg skrev tidligere i dag har Gamle Gubben Grå og jeg 28 års bryllupsdag i dag, og det må jo feires. Kanskje ikke den mest storslagne feiringen. men langt bedre enn vi feiret sølvbryllupsdagen for tre år siden. Da var jeg så vidt innom mellom jobb og valgvake og slukte litt middag sammen. I dag har vi i det minste tilbragt dagen sammen.
Feiringen startet med gaveoverrekkelse i går kveld, eller natt om du vil. Vi la oss sent og lå for en gang skyld og skravlet litt etter at vi hadde funnet senga. Vanligvis slukner jeg omtrent før hodet treffer puta. Da jeg så at klokka hadde bikka midnatt tuslet jeg opp og hentet pakka jeg hadde gjemt på soverommet. Gubben så ut som et stort spørsmålstegn da jeg ga han gaven og gratulerte med dagen. Så så jeg de små grå jobbe hardt et halvt minutt før det kom “Søren, det hadde jeg glemt…” Jeg ble ikke så veldig overrasket, og sa at det er helt greit. Du har en hel dag på deg til å varte meg opp. Det er ikke gaver som er det viktigste.
Gamle Gubben Grå pakket spent opp gaven. Han virkelig liker gaver og overraskelser. Jeg tror ikke han ble så veldig glad. Han fikk en kortholder. Gamle Gubben Grå er av den gamle sorten. Han bruker lommebok. Den samme lommeboka som han hadde da vi ble kjent med hverandre i 1989. Jeg tror ikke den var ny da heller. Jeg tror den lommeboka inneholder samtlige kvitteringer og kassalapper han har fått siden lommeboka var ny. Muligens noen papirbiletter til utesteder på 1980- tallet og gamle bussbiletter og. Den er stappfull, nesten revneferdig og veier et halvt tonn. Fyller virkelig opp i innerlomma på jakka. Med en kortholder kan muligens lommeboka få hvile hjemme, i det minste når han skal gå i dress. Jeg vet ikke om jeg får det til, men det er jo lov å håpe.
Frokost og morgenstund gikk stort sett rolig for seg. Bortsett fra en liten opphetet meningsutveksling om ett eller annet. Jeg husker fremdeles ikke hva. Muligens det var noe om Kong Charles den tredje. Det er ikke alltid de store tingene som vekker de heftigste diskusjonene.
Så var det min tur til å dra på tur med Charlie Chihuahua. Gamle Gubben Grå ville bli med. Så da ble det vandring på løkka og langs Elvelangs. Jeg hadde jo ikke gått strekket som åpnet på tirsdag. Gamle Gubben Grå kunne leke kjentmann. Han var med på åpningen.
Etterpå drakk vi kaffe ute ved stadion. Kaffe-latte på meg. Litt må en kunne unne seg når en har bryllupsdag.
I ettermiddag har vi hatt quiz. Jeg vant!!!! Det er like morsomt hver gang – for det er så sjeldent det skjer. Gamle Gubben Grå innehar masse allmennkunnskap.
Så var det tid for å lage middag. Det var og min jobb i dag. Det ble villris-salat med kalkunbryst. Høres finere ut enn det kanskje var. Kokt ris blandet med fersk rødkål fra egen hage, vårløk og grønt eple. Presset litt lime over. Så lagde jeg en lun saus eller dressing av solbærsyltetøy og appelsinjus. Stekte sånne kalkunfilleter som de har på Kiwi i middag for en forpakninger. Smakte greit, og den ferske kålen ga magen noe å jobbe med.
Gamle Gubben Grå har vært ute med Charlie og har nå sneket seg ned i kjellerstua for å se på film eller serier. Det er greit. Vi trenger ikke være sammen hele tiden. Jeg blir nok her oppe med PC¨n. Skjenker meg et glass rødvin og koser meg i eget selskap.
Jeg liker å se på livet som en vei. I dag satt jeg å lette i bildearkivet mitt etter et bilde som jeg syntes kunne illustrere dette innlegget, og jeg falt på dette bildet hvor Gamle Gubben Grå og jeg er ute og strever i tung, råtten snø. Det er langt fra det beste bildet jeg har, men jeg synes det passer bra til å illustrere at Gamle Gubben Grå og jeg har 28 bryllupsdag i dag.
28 år er lang tid. Innimellom har det vært et slit. Som når du strever deg frem gjennom råtten snø. Noen ganger har jeg hatt mest lyst til å gi opp, fordi jeg er så sliten. Men akkurat som når du står der ute i skogen med snø langt over knea så er det ingen løsning å gi opp. Man kan jo ikke bare sette seg ned i snøhaugen å vente på bedre tider, vente på våren. Det er bedre å slite seg sakte videre.
Noen ganger har jeg stått der med problemer langt opp over leggene, følt at jeg har sittet fast som når jeg synker for langt ned i råtten snø, og tenkt at det var utrolig dumt å legge ut på denne turen. Forbannet meg selv for at jeg valgte denne ruten, denne mannen. Jeg er helt sikker på at det hadde vært samliv med mindre utfordringer, livsveier med mindre råtten snø. Men når du står der ute i skogen så må du stå i den snøen, den situasjonen du er kommet i. Det er ikke sikkert det alltid er en løsning å snu. Det er ikke sikkert at veien tilbake er helt enkel den heller.
Ser dere Gamle Gubben Grå på bildet? Han er der, sammen med meg. En ting er jeg sikker på. Han ville aldri forlate meg der ute i snøhaugen, samme hvor sint og grinete jeg er. Og når jeg går og sliter meg gjennom djup snø er jeg relativt hissig. Jeg må kanskje finne min egen vei gjennom snøen, han kommer ikke å støtter og leier meg hvis jeg ikke ber om hjelp. Men han er der. Ser at jeg kommer meg gjennom det på min måte. Vi er i det sammen.
Langt der fremme, foran Gamle Gubben Grå. Ser dere at det lysner, at sola skinner? Håpet om at når vi bare sliter oss litt til gjennom snøen, klarer å stå i problemene litt til så blir det snart bedre. Det har vært mye djup snø de siste 28 årene, men vi har visst at det alltid kommer bedre tider.
Jeg har lest at 28 års bryllupsdag er Rosebryllup. Er det en ting jeg er ganske så sikker på, så er det at Gamle Gubben Grå ikke kommer til å komme med noen rosebukket i dag. For å være ærlig så han relativt uforstående ut da jeg overrakte han gave tidligere i dag. Joda, han husket datoen relativt kjapt, og jeg så det litt forpinte uttrykket. Han hadde glemt bryllupsdagen – igjen. Det betyr ikke så mye. Jeg vil heller ha en mann som er der når jeg står til knes i problemer og råtten snø enn en som kommer med blomsterbuketter og store ord på merkedager men som overlater meg til meg selv når jeg står til knes i utfordringer..
Jeg søker opp hemmeligheten bak et langt ekteskap, og finner en forskningsrapport som sier at Hemmeligheten bak et langt ekteskap er å holde munn og sky konflikter. Det er ikke vår hemmelighet. Klokka er knapt halv ni, og vi har allerede hatt en høyrøstet diskusjon i dag. Nei den gjaldt ikke at noen hadde glemt bryllupsdagen. Hva det gjaldt husker jeg ikke. Helt garantert noe vi godt kunne holdt munn og forbigått i stillhet, men det er liksom ikke vår stil.
Kanskje er noe av hemmeligheten at vi tok et valg. Vi valgte hverandre – og da mente vi begge at det var et valg som forpliktet. Forpliktet oss til å henge sammen også når det kom problemer og utfordringer. Jeg hadde ikke funnet meg i alt. jeg har alltid vært tydelig på at behandle meg pent, ellers går jeg. Men jeg har aldri forventet et problemfritt liv.
Vi er veldig ulike. Mange sier at det ikke alltid er positivt for et ekteskap. Jeg tror det går greit hvis man aksepterer at man er ulike, og gir den andre rom til å være seg selv. Hvis det hadde vært diskusjon om jeg måtte dra på det politiske møtet eller ta på meg det og det vervet hver gang jeg skulle ut på noe, ville det bli slitsomt. Det samme om jeg som egentlig er relativt antirøyker hadde tatt debatten om pengebruk og nikotinavhengighet hver gang Gamle Gubben Grå tenner en sigarett. Vi har sånn omtrent de samme holdningene til livet, mer opptatt av her og nå enn av å ha langsiktige mål om alt vi skal se, oppleve eller karrieremessig.
Vi trives sammen. Vi trenger ikke oppleve noe hele tiden. En rolig stund i kurvstolen på trammen kan være like kos som en restaurantmiddag på byen. Å lete etter laksestatuer i Hokksund kan være like spennende som å se Mona Lisa i Louvre’ Vi liker å lage gode opplevelser i hverdagen, mer enn å hige etter de eksepsjonelle reisene. Vi liker å utforske steder som Dokka og Pitigialno i stedet for å lengte etter Paris, Milano eller hvilke storbyer som er mest in nå.
Rosebryllupet er dagen man feirer livet og kjærligheten står det på nett. Så da må vi vel bruke dagen til det. Feire livet og kjærligheten. Da hører det med sprøe innfall, som da jeg fikk Gamle Gubben Grå og broren hans, to gubber på 50+, til å lage og dekorere pepperkakehus. De koste seg, og for lillebror tror jeg det var en opplevelse for livet.
Nei, vi skal ikke dekorere pepperkakehus i dag. Men noe må vi vel klare å finne på. Vi snakkes.
Det knirker i den 56 år gamle skrotten min, det verker i maltrakterte ledd og selv om vi fremdeles har en varm september har jeg tullet meg inn i et pledd her jeg sitter med tekoppen. Julegavene fra i fjor, det elektriske varmelakenet og de to store pleddene med ermer er hentet frem klare til bruk hvis jeg skulle trenge dem. Kulde gjør ikke denne kroppen noe bedre.
Tenk så fint det hadde vært om jeg kunne finne noe som fjernet alle vondtene. Noe som gjorde at kroppen fungerte slik den gjorde for noen tiår siden. Ja, hadde det fjernet diabetesen og hadde det ikke gjort noe. Kort sagt gjort livet mitt litt bedre.
For en 15 år siden hadde jeg et stort prolaps i ryggen. Jeg kunne ikke rette ryggen når jeg gikk. Gikk som ei gammel kjerring og var avhengig av noe å støtte meg til når jeg gikk. Handlevogner og skistaver ble min redning. Jeg hadde så vondt og slukte smertestillende etter hver gåtur ut av huset. Jeg sto i operasjonskø og var desperat etter å bli frisk. Det var ikke få alternative greier jeg vurderte, jeg som aldri har hatt noen særlig tro på slikt. Ja hvis gamle Tante Astrid hadde funnet det katteskinnet hun lette etter på loftet og som hun mente ville kurrere ryggen min, hadde jeg gledelig tatt i mot det og. Så desperat var jeg.
Tante Astrid fant (heldigvis) aldri det 50 år gamle katteskinnet, men jeg tror at jeg har funnet mirakelmiddelet som vil redde meg (og alle andre) mot alt som er vondt og vanskelig.
Det finnes nemlig en medaljong, en medaljong som kan hjelpe meg mot det meste – og det beste av alt. Jeg trenger ikke legge ut på farefulle reiser for å finne denne medaljongen, ikke balansere på kanten av sydende vulkaner eller lete i grotter eller nedlagte templer fulle av slanger, padder og flaggermus. Jeg kan kjøpe den kjapt, trygt og billig i nettbutikken til en vassekte sjaman!
Eller kanskje ikke så billig da, 222,- $ er omtrent 2.222,- kr. Men jeg er villig til å betale litt for å slippe de flaggermusene, og en ekspedisjon for å lete etter magiske medaljonger er jo ikke gratis den heller.
Ikke trenger jeg å være redd for at det skal komme rennende en mengde andre “skattejegere” som er ute etter medaljongen heller. For hvis jeg har forstått rett er det flere der den kommer fra. Altså at både du, jeg og mange, mange andre kan bestille hver vår medaljong.
Medaljongen finnes i flere forskjellige farger. Jeg tror ikke den grønne beskytter mot andre sykdommer enn den hvite og den turkise. Det står ikke noe om det i teksten på hjemmesiden til sjamanen. Jeg tror jeg venter litt med å bestille, kanskje kommer det en rød variant av medaljongen litt nærmere jul. Som alle vet er rød yndlingsfargen min.
Jeg sitter inntullet i pledd, drikker te og søker opp magiske medaljonger på nett. (Og bekymrer meg litt over hva som kommer til å dukke opp i feeden min på reklamefronten de neste dagene) Tror jeg må innom Finn og søke etter svart katt, sopelimen står alt klar på trammen, og plutselig føler jeg en intens lettelse over at man har sluttet med å brenne hekser.
Men tilbake til sjamanen. Han har mye som frister i nettbutikken sin. Jeg kan få 11% avslag på kildevann bragt til døra på Drømmehuset hvis jeg følger linken til en samarbeidspartner av sjamanen. Dette kildevannet kan jeg enten drikke hver dag, eller bruke det til “Fullmåne-seremoniene mine”. Engstelig sjekker jeg kalenderen Når er neste fullmåne? Rekker jeg å bestille og få tak i dette vannet før månen blir full? Niks, nese fullmåne er allerede i overmorgen, og jeg har jo ikke en gang funnet ut hvilke ritualer jeg må gjøre hver fullmåne” Kjenner jeg blir litt stresset. Jeg trodde man skulle bli rolig og avslappet hvis en valgte en slik alternativ livsstil.
Jo mer jeg klikker meg rundt på nettsiden til sjamanen, jo mer engstelig blir jeg. Nå er det Gamle Gubben Grå jeg er bekymret for helsen til For her leser jeg at sjamanen drikker kaffe med sopp. Chaga-sopp. Hvordan skal jeg klare å få byttet ut kaffen i kaffemaskinen med denne sopp-kaffen uten at Gamle Gubben Grå merker det? Ja for jeg skjønner jo at han vil havne direkte i fortapelsen hvis han fortsetter med å drikke helt vanlig kaffe til bare halve prisen av denne vidunderkaffen. (Det er etter at rabatten den snille sjamanen gir meg er trukket fra.)
20 % rabatt kan jeg få på grønne gorillaer som vil få meg til å sove bedre. Jeg tror gorillaene er i tablettform. Jeg har ingen planer om å prøve de ut. Jeg ser for meg at grønne gorillaer snarere gir meg mareritt enn god søvn.
Charlie Chihuahua slipper ikke unna han heller. For sjamanen kan og by på hundemat, Botanic Bones. er det bare jeg som reagerer på det navnet. Botaniske bein? Når så du ei løvetann eller annen plante med knokler sist?
Synes du alt dette høres ut til å være for godt til å være sant? Eller snarere lukter lureri lang vei? Kan jeg forsikre deg om at dette er helt ekte saker og sikkert har den virkningen den lover. Sjamanen er veldig karismatisk. Jeg har sett han på TV. Han er 6 generasjon sjaman og så vist jeg forstår kongelig hoffleverandør av alt fra soppkaffe til botaniske knokler. Så løp og kjøp!
Nei, innlegget er ikke merket med reklame – dette kalles ironi og er mer ment som en advarsel enn å fremme salget av kildevann og knokler.
Fb, Instagram og andre sosiale medier svømmer over av kortreist lykke for tiden. Folk viser stolt frem sopp de har plukket, bær fra skog og hage, frukt og grønnsaker de selv har produsert. Selv nyter jeg for tiden gode tomater fra plantene på terrassen. De smaker annerledes og helt klart bedre enn de jeg kjøper i butikken. I det minste synes jeg det.
Jeg vokste opp i en familie hvor det å produsere grønnsaker til egen bruk var viktig. Vi sanket og bær i skogen. Fisken vi spiste var fisket i vann på skogen rett ved gården. Vi hadde og okser, gris, høner og kalkuner og drev kjøttproduksjon i liten skala.
Jeg skal ikke påstå at familiene til alle vennene mine drev med kjøttproduksjon da jeg vokste opp, men jeg tror de aller fleste familiene hadde frukttrær og kjøkkenhage. Og veldig mange mødre var på skogen og sanket tyttebær, blåbær og villbringebær. Ja og så selvsagt multer.
Hvis vi går en generasjon til tilbake i tid, til de som i hovedsak befolker våre sykehjem og omsorgsboliger, så var matauk enda vanligere og enda viktigere.
Vi politikerne på Ringerike vil at kommunen skal bruke mer lokalproduserte råvarer i våre kantiner og på det store sentralkjøkkenet, og har bedt Rådmannen om å finne ut hvordan vi skal få til det.
Svaret fikk vi i går, eller i går skulle Hovedutvalget behandle saken om hvordan vi skulle få til økt bruk av råvarer fra lokale produsenter.
Det kom helt klart frem av det saksfremlegget at Rådmannen ikke var like begeistret for kortreist mat som det vi politikerne er. For i stedet for å forklare oss hvordan vi kunne få til økt bruk av lokalproduserte råvarer pekte Rådmannen på alke problemene og utfordringene med å handle lokalt og ikke kun gjennom de store innkjøpssamarbeidene med store leverandører som Asko og Tine.
Til slutt, etter å ha påpekt alle utfordringene, konkluderte han med at hvis det kom forskning på feltet eller man kunne vise til andre kommuner som kunne vise til at det var gunstig gjennomførbart å handle lokalt, så kunne han vurdere å kartlegge hvilke lokalprodusenter som kunne levere sesongbaserte råvarer.
Forskning faktisk! Jeg tror ikke man må være rakettforsker for å forstå at det å handle lokalt har en verdi, eller gevinst om du vil, både for de som skal spise maten og for lokslprodusentene.
Om det er en økonomisk gevinst for kommunen er jeg mer usikker på. Mulig lokalprodusenter ikke kan matche prisene man kan få i store innkjøpssamarbeid, men er det kun økonomisk gevinst som teller? Kan ikke det å handle lokalt ha en gevinst på andre områder enn økonomisk?
Hvis de som skal nyte maten, enten det er på institusjon eller hjemmeboende eldre som får maten tilkjørt går greie på ar rosenkålen er fra Elstøen gård på Røyse, så vil den rosenkålen for enkelte smake ekstra godt. Kanskje vil de spise litt ekstra, få i seg litt mer næring. Kanskje vil praten rundt bordet gå om minner fra egne liv enten om rosenkål dyrkning eller om gårde på Røyse. Ville slike effekter ha en gevinst?
Ringerike og nabokommunene er flotte landbrukskommuner. Vi har en rekke lokalprodusenter, noen av de relativt store, kanskje de største på østlandet på sitt område. Jeg er helt sikker på at det er mulig å øke bruken av lokalproduserte råvarer uten at prisen økes så mye. Det var det vi hadde bedt om en sak om, ikke en lang utredning om utfordringene og en konklusjon om at her trengs det mer forskning og mere erfaringer til før man kan vurdere å handle lokalt.
Et enstemmig hovedutvalg sendte saken i retur. La oss få en sak som viser hva som skal til for å få det til. Det er jo det vi har bedt om.
“Alt har sin faste tid, alt som skjer under himmelen, har sin tid: en tid til å fødes, en til å dø, en tid til å plante, en til å rykke opp; en tid til å drepe, en til å lege, en tid til å rive, en til å bygge; en tid til å gråte, en til å le, en tid til å sørge, en til å danse;”
Bibelsitatet presten leste traff meg i går. Alt til sin tid. Men noen ganger er den tiden man får tilmålt så alt for kort. Enten det er for en livsstil man elsker, eller som for hun som lå i kisten i den fullsatte kirken i går, selve livet. “Av jord er du kommet, til jord skal du bli….. ” Jeg hadde kjempet med tårene flere ganger under seremonien, men prestens ord under jordpåkastelsen traff meg som knyttneveslag, og jeg kjente tårene piplet litt ekstra i øyekroken. Jeg svelget et par ganger. Kanskje var det akkurat da det gikk opp for meg at Magda, eller Anita som hun jo het, var borte for bestandig.
Det er 20 år siden Anita og jeg traff hverandre for første gang. Vi arbeidet begge på sykehuset. Hun på legevakta, jeg på røntgen. Hun ble raskt Hovedverneombud på sykehuset, jeg var allerede Hovedtillitsvalgt. Vernetjenesten og de tillitsvalgte jobbet tett sammen og samarbeidet godt. Anita, med sine sterke meninger og likefremme væremåte var en person man ikke kunne la være å legge merke til – og til å like.
Senere, da fire sykehus ble slått sammen til et stort helseforetak for 13 år siden fortsatte vi i rollene våre. Nå ble Anita Foretakshovedverneombud og jeg Foretakstillitsvalgt. Vi startet med ukentlige møtedager sammen med de andre foretakstillitsvalgte og med ledelsen. Det er ikke få kamper vi har kjempet sammen. Det er ikke få ganger latteren har runget i møterommet på grunn av Anitas mange gode kommentarer og noen ganger litt vel ærlige måte å uttrykke seg på. Et par ganger har vi to, begge relativt sterke kvinner med ufiltrert tale, røket uklar. Da har ordskiftet gått litt vel varmt, og de andre på møterommet har klokelig holdt munn og muligens vurdert å gjemme seg under bordet. Etterpå – mår temperaturen har sunket har vi alltid kunne le av disse feidene våre. Gjerne skålt i et glass vin når Anita ba inn til en av sine mange sosiale tilstelninger hjemme på gården.
De som har fulgt meg på denne bloggen det siste året vet hvor tungt det var for meg å innse at livet mitt som tillitsvalgt og radiograf var over. Kanskje spesielt livet som tillitsvalgt. Det var en rolle jeg virkelig har elsket. Det var en rolle det var vanskelig å gi slipp på, og jeg har vel nesten gått gjennom en sorgprosess dette siste året.
I går satt jeg i en fullsatt kirke omringet av mange av de som var en viktig del av det livet jeg savner. Tillitsvalgtskollegaer, både de nåværende og tidligere. Nåværende og tidligere ledere og direktører, verneombud, kontordamer, folk i administrasjon og folk på gulvet. Det var mange som ville ta et siste farvel med ei dame som aldri vil bli glemt, til det er alle historiene for mange og for gode.
Anita elsket dette travle hektiske engasjerende livet minst like mye som meg. Som meg var hun og engasjert i lokalpolitikken, ja i en fra før fullsatt kalender hadde hun og funnet rom for å være varaordfører i hjemkommunen de siste tre årene. En engasjert kvinne som hadde meninger om det meste og som brant for å være med å forme samfunnet rundt seg i den retningen hun mente var riktig.
Anita elsket livet, var fysisk og psykisk sterk og tøff. I mars fikk hun påvist kreft. Hun tok den kampen og, dette skulle hun overvinne! Og jeg tror alle vi rundt Anita tenkte det samme. Er det noen som kan overvinne kreftsykdommen til tross for dårlige odds, må det være Anita. Men kreftsykdommen kan være tøffere enn den tøffeste. Anita døde 64 år gammel.
Omgitt av tidligere kollegaer og mange andre sto jeg på kirkebakken og så bårebilen kjøre vekk. Det var klemmer, tårer og et samhold jeg fremdeles følte at jeg tross alt var en del av. Alt har sin faste tid, alt som skjer under himmelen, har sin tid: en tid til å fødes, en til å dø, en tid til å plante, en til å rykke opp. Jeg har blitt rykket opp fra en livsstil og et miljø jeg elsket. Men jeg er fremdeles her. Lever fremdeles et engasjert liv, om noe roligere. Kanskje har livet nye spennende oppgaver på lur rundt neste sving eller bakketopp. For Anita er reisen over.
Flokken rundt kirkebakken løste seg langsomt opp. Noen dro på minnesamvær. Noen dro tilbake til den engasjerende hektiske hverdagen som ventet. Jeg kjørte til rådhuset. Tok en knall rød jakke over de svarte klærne og entret et møterom. Alt har sin tid, og nå var det på ny tid for å være Røde Brit, en engasjert og brennende lokalpolitiker.
Jeg fulgte behandlingen av Lloyds marked i møtet i Hovedutvalget for Miljø og arealforvaltning i går via web-TV her ved spisebordet i Drømmehuset. Og da blir det som når sportsidioter ser på sport på TV, jeg kommer med en del tilrop og usakelige kommentarer til større eller mindre glede for de jeg deler hus og hjem med. Usikker på om de satte pris på å spise middag med et politisk møte som skjermunderholdning.
En ting jeg bet meg merke i var at når Roger, leder av Hovedutvalget, satte opp taleliste etter som representantene tegnet seg omtalte han kvinnene i forsamlingen som Lise, Lise, Nena og Mette mens mennene ble benevnt med Bråthen, Eriksen, og Berghagen. (Eneste unntak var Knut Stubben, som ble benevnt som Knut – ikke Stubben.) Hadde jeg vært feminist hadde jeg virkelig reagert på en slik hersketeknikk, bevisst eller enda verre ubevisst. Nå har jeg bare bestemt meg for konsekvent å kalle fyren Roger.
De gamle traverne i Ringerikspolitikken har det med å snakke uten manus. Jeg har forstått det slik etter å ha snakket med noen nåværende og tidligere seniorer at man godt kan bruke manus når en er ny, men etter som en får erfaring bør man klare å stå på talerstolen uten manus, eller i det minste kun med en lapp med noen få stikkord.
Jeg spurte en som har skrevet lærebok i retorikk om det en gang. Om det var teit å ha manus. For jeg synes holder bedre innlegg når jeg har forberedt hva jeg skal si, og har manuset med meg. Da slipper jeg å memorere alle de gode formuleringene, slipper å tenke på rekkefølgen for setninger og argumenter og synes kort sagt jeg gjør en bedre figur. Denne lærebokforfatteren er langt yngre enn både meg og seniorene i Kommunestyret. Han mente at manus var helt greit.
Nå ser jeg at flere og flere har manus, selv om de har erfaring. Jeg synes og at de med manus som regel holder bedre innlegg enn de som holder engasjerende innlegg etter hukommelsen. De har det med å miste tråden, gjerne gjenta seg selv, noen ganger til det kjedsommelige. Møtet i går var et godt eksempel på det. Dessverre var det en av de som deler mitt syn i saken som gjorde en dårlig figur på grunn av endeløs ordstrøm og mange gjentakelser. Ikke tror jeg han fikk med seg alt han ønsket å si i innlegget heller, for han holdt to eller tre innlegg i tillegg til at han svarte (for) langt og ikke alltid like godt på replikker fra de som har en annen oppfatning. Jeg trodde vi hadde snakket om å ikke bruke opp alt kruttet på første møte….
En av de tingene han ble spurt om i replikkene som han kunne ha svart ut bedre var om han var sikker på at flertallet av kommunens innbyggere var mot planene som lå til behandling. Det kan han selvsagt ikke være. 117 av 118 høringssvar var negative til planene. Meningsmålingsundersøkelsen lokalavisa gjennomførte med proffe aktører viser og et flertall mot prosjektet, og et helt klart flertall for å se på hele området samlet. Man har grunn til å tro at man har flertallet i ryggen, men sikker kan en jo ikke være. Litt ydmykhet er aldri dumt.
Når Lise Bye Jøntvedt, selveste Lise By-patriot, omtaler høyhuset som et kunstverk, ja da fnøys jeg i nesa. Har man hørt slikt tull! Ved nærmere ettertanke kan jeg gi henne rett. God kunst skal provosere har jeg hørt, og et slikt høyhus vil helt klart provosere mange. Om det er et godt argument for å ødelegge bybildet og området ved Fossen med en 14 etasjers høyt hus i glass og stål, er jeg uenig i.
Debatten tok slutt etter en tre kvarters tid. Det kom til votering. Flertallet var for å gå for det fremlagte forslaget med 14 etasjer ved fossen. Freden kunne på ny senke seg i Drømmehuset, og jeg ringte opp igjen til en politikerkollega som er mer opptatt av helsepolitikk enn byutvikling. Hun hadde vært dum nok til å ringe meg mens jeg fulgte med på TV-overføringen fra møtet. Langsomt sank blodtrykket og engasjementet i kjerringkroppen.
I dag morges da jeg klikket meg inn på lokalavisas nettavis steg engasjementet og blodtrykket igjen. Gamle Gubben Grå fikk et langt foredrag der han sto i døråpningen med dagens første sigarett. At han knapt var våken var ingen hindring, heller en fordel. Nå kunne jeg snakke uten å bli motsagt. Akkurat det hadde jeg sikkert klart samme hvor våken Gamle Gubben Grå hadde vært. Når kjerringa er engasjert er det ikke lett å stoppe ord-mitraljøsa.
Det ble nok ikke solgt pop-corn i rådhuset i går. Møterommet som var satt av for at publikum kunne se møtet på storskjerm var tomt. Interesserte innbyggere så nok heller møtet hjemme slik som meg. Det var ikke den manglede interessen som vekte engasjementet mitt. Nei, interessen for saken er nok der. Jeg er ikke redd for annet. Det som fikk engasjementet til å stige i kjerringa igjen var bildene fra møtet. Noen hadde vist interesse nok til å møte opp i rådhuset. Utbyggeren og assistenten hans. De fikk lov å sitte i salen. Det var jo bare to publikum. Greit nok. Litt av vitsen for utbygger med å møte opp og ikke bare se møtet på skjerm fra kontoret sitt, må jo være den “fysiske” kontakten med representantene. Ikke det at han på noen måte tok til ordet eller deltok i debatten, men noen ganger kan blikk si mer enn ord.
Det provoserte meg ikke at han var til stede under møtet. Noe annet var i grunn ikke å forvente. Og ja, det er han i sin fulle rett i. Det som provoserer meg er hvordan politikerne fra posisjonen summer rundt han som bier rundt ei honningkrukke på bildene lokalavisa viser. Det er bra at vi politikere lytter til folket, de som har valgt oss. Men det er ikke bra hvis det skapes et bilde av at det er for tette bånd mellom politikere og de største utbyggerne i kommunen.
Nå går saken videre til Formannskapet i neste uke. Jeg kommer nok til å følge det møtet på nett og. I slutten av måneden kommer saken opp til behandling i kommunestyret. Da er det jeg som kan snakke varmt og engasjert for vårt syn, med manus.
Da jeg gikk tur med Charlie Chihuahua i dag fikk jeg øye på denne bilen. Den var så fin der den gled flott inn i høstlandskapet at jeg bare måtte ta bilde av den.
Da Gamle Gubben Grå og jeg ble sammen hadde han en gul Opel ikke så ulik denne. Den hadde han fremdeles da vi flyttet sammen, og den Opelen ble liksom vår første felles bil.
Det ble litt furore da jeg rygget med den hjemme på gården hos Høvdingen, og klarte på merkelig vis å rygge ned det store steinbordet som sto der.
Det ble om mulig enda litt mer støy da Svigerfar plutselig fikk bilde av meg i posten etter at jeg hadde passert en fotoboks i litt for høy fart inne i Skui. Bilen sto i hans navn, selv om det var den unge Gamle Gubben Grå som disponerte den. Akkurat det ble raskt rettet.
Vi hadde bilen til Datteren meldte sin ankomst. Da tømte vi sparegrisen og kjøpte oss en nyere bil. En brun, lekker Ford Sierra med sota glass.
