Suppe er høstmat. God, varm suppe med mye smak gjør godt når vinden uler rundt husveggene og man har vært ute i regnet. Denne gulrotsuppa har fin høstfarge, og siden vi spiser like mye med øynene som med munnen passer den godt nå i oktober.
500 gram gulrøtter be skrelt og skåret i skiver. Skivene ble stekt i smør i ei gryte et par minutter. 2 løk og 3 fedd hvitløk ble og skrelt og delt i biter og tatt opp i gryta sammen med noen cm revet frisk ingefær. Løken og gulrotbitene fikk surre til løken var blank og myk. Så helte jeg i 1, liter kyllingbuljong og lot suppa koke et kvarters tid. 3 dl. kremfløte ble helt i gryta samtidig som jeg lot stavmikseren mose alt til en kremet konsistens. Smakte til suppa med litt salt og pepper.
Endelig en rolig dag hvor jeg har fått holde på med mitt i mitt eget tempo. Ingen telefoner som har ringt og beordret meg ut. Ingen avtaler. Kun ruslet rundt og gjort det jeg har følt for. Jobbet litt i hagen, luftet hundene, vasket og ryddet litt. Kaffe-latte har det og blitt, samt en strekk på sofaen og en telefonsamtale med Datteren. Fin lørdag. Nå gjenstår bare å lage middag før resten av kvelden fylles med kos.
Sitter her og klikker meg gjennom aviser. Må jo følge litt med på hva som skjer i verden. Har jo fått med meg at det er regjeringsendringer på vei, og slikt fatter jeg interesse for. Ikke det at jeg tror Jonas kommer til å ringe meg, men jeg liker å holde meg oppdatert.
Ikke overraskende ser det ut til at vi får ny utenriksminister. Det lå vel i kortene når man snakker om regjeringsendringer. Likevel må jeg si jeg blir litt overrasket når jeg ser begrunnelsen for hvorfor Arbeiderpartiet mener at Anniken Huitfeldt må gå. OK at arbeiderpartiet mulig ikke er enig med meg i at dama er flinkere til å ta selfier på upassende steder og tider enn til å ta seg av utenrikspolitikk i tøffe tider. Men jeg trodde inhabiliteten, uvitende eller ikke, var grunn god nok til at dama måtte gå . Skal man ha troverdighet som utenriksminister holder det ikke å spille dum og hevde at man overhode ikke har snøring på hva ens egen ektemann driver med. Nå har jeg ikke belegg for å ai at det er skuespill, at hun gjør seg dummere enn hun faktisk er. Men jeg føler ikke at saken hennes blir noe bedre hvis hun faktisk snakker sant.
Men skal man tro resonnementet i Aftenpostens artikkel er det ikke Aniken Huitfeldts inhabilitetssak som er den direkte grunnen til at Arbeiderpartiets ledelse ser det hensiktsmessig å fjerne Huitfeldt fra ministerposten. Nei, det er på grunn av at de ikke vil ødelegge Støres mulighet til å bli statsminister i 2025. Arbeiderpartiet ofrer Huitfeldt for å redde skinnet til Støre.
Arbeiderpartiets ledelse har analysert seg frem til at Erna Solberg på ett eller annet tidspunkt kommer til å trekke seg. De vet ikke helt når, men de er sikre på at hun ikke kommer til å være Høyres statsministerkandidat ved valget i 2025. Jeg følger tankegangen, men ville ikke vedde for store summen på den teorien. Erna er en fighter.
De tror at så fort Erna har forsvunnet ut av kampen om statsministerposten vil søkelyset rettes mot Huitveldt. De to habilitetssakene har relativt mange likhetstrekk. Hvordan kan hun sitte som minister når Erna måtte gå? Ap frykter at straks Solberg går av, vil presset øke mot Ap og Støre. Og at medier, politiske motstandere og egen medlemmer vil spørre: Hvorfor får ikke Huitfeldts habilitetsskandale noen konsekvenser når Høyres leder trekker seg?
Så, for å redde skinnet til Støre ofrer de Aniken, selv om Støre uttrykte full tillit til Huitfeldt da aksjehandlene til ektemannen ble kjent. Det har heller ikke kommet inn noen nye momenter i den saken etter at Støre uttrykte full tillit. Ja annet enn at Erna er rammet av en lignende sak.
Jeg har lenge visst at sosialistisk tankegang er fraværende i Arbeiderpartiets ledelse, nå ser det ut som om begrepet solidaritet også har forduftet. Det er ikke mye igjen av verdiene arbeiderbevegelsen er tuftet på.
Noen ganger er det nok med en overskrift for å få i gang refleksjonene hos meg. Slik er det i dag. Jeg betaler dyrt for fortiden min skriver Monica, og jeg tenker automatisk Det gjør jammen jeg og.
Nå er det ikke så mange likhetstrekk mellom fortiden min og fortiden til Monica, men likevel er valg vi tok i fortiden med på å påvirke livet vårt i dag. Sånn er det vel for de fleste. At nåtiden er et resultat av valg vi har tatt tidligere, enten det føles som betaling eller belønning.
Jeg er rimelig sikker på at hvis jeg ikke hadde arbeidet så mye tidligere i livet, tatt alle den overtiden, dykket så ned i tillitsvalgtsrollen at den til tider nesten ble en besettelse, tatt litt mer hensyn til kroppen min og ikke bitt tenna sammen og stått på selv når det nesten ikke var krefter igjen. Ja da hadde jeg kanskje ikke endt opp med en kropp som er så sliten i en alder av 57. Det hadde sikkert hjulpet hvis jeg i tillegg hadde klart å holde meg på beina og ikke snublet i alt fra sølepytter til fortauskanter slik at jeg ikke hadde på dratt meg alle skadene og all titanen.
Fortiden får man ikke gjort så mye med. Gjort er gjort og snubla er snubla. Det hjelper ikke å tenke at det var dumt å gå denne turen rundt vannet når du sitter der i søla med knekt ankel og venter på ambulansen. Man kan tenke Fillern, men ankelen er like brukket og så må man ta følgene av det. Sånn er det med all overtiden og de mange timene bøyd over PCn med tillitsvalgtsarbeid også. Sånn i ettertid kan jeg se at det ikke var så smart. At jeg til tider strakk strikken litt vel langt. Samtidig er jeg rimelig sikker på at hvis jeg skulle levd livet mitt på nytt, ville jeg gjort det samme igjen. Overtiden har blitt brukt til å betale huslån, reparasjoner av biler og nye vaskemaskiner og kjøleskap når vi har trengt det. Tillitsvalgtsrollen har gitt meg mer enn den har tatt. Det vervet og det at jeg ble politisk aktiv har vært med på å gjøre livet enda mer engasjerende og spennende. Det har vært med på å gi livet farge og utrolig mange opplevelser jeg ikke ville ha vært for uten.
Den litt slitne kjerringkroppen jeg trasker rundt med i dag er kanskje prisen jeg må betale for at jeg har levd det hektiske, engasjerende livet jeg elsket. Jo mer jeg tenker over det, jo mer sikker er jeg på at det er verdt det. Jeg er jo ikke oppbrukt, jeg er jo ikke utslitt. Jeg har fremdeles engasjement og energi til å storme ut døra når noen trenger hjelp. Jeg har fremdeles mye å gi, selv om jeg må ha et litt roligere tempo, selv om kroppen knirker litt. Jeg er verken kisteferdig eller klar for gyngestol eller gamlehjem.
Livet vi har levd har formet oss til de personene vi har blitt. Noen opplevelser og erfaringer kunne vi sikkert vært for uten, noen ganger burde vi kanskje ha valgt annerledes. Noen ganger opplevdes det ikke som et valg når vi sto ved det veikrysset. Å bruke for mye tid på å gruble over fortiden og angre på valg man har tatt tror jeg ikke gagner noen. Fortiden kan man ikke endre. Man kan ta lærdom av den, la den bidra til at man kanskje ikke gjør de samme feilene på nytt. Det er tiden som kommer man har påvirkningsmulighet på. Jeg har tenkt å ha et engasjerende om kanskje litt mindre hektisk liv i mange, mange år til. Livet har endra seg, men det er ikke over. Kanskje er den litt roligere fasen jeg er i nå belønningen og ikke betalingen for de årene med lange, hektiske dager.
Skal en opp og frem her i bloggverden bør en ha innlegg om mat. Det er ikke ofte kjerringa tyr til det skrittet, men jeg glimter til en gang i blant.
Nå er det jo fredag og praktisk talt helg. Man har lyst til å kose seg og ha litt lekker mat. Litt ekstra. Samtidig er det dyrtid. Mange har ikke for mye og rutte med, og matbudsjettet kuttes for de store utskeielsene. Derfor tenkte jeg å komme med et lite tips til lekker og god mat som ikke koster skjorta.
I går hadde vi rugvafler med røkelaks til middag. Enkelt, godt og lekkert. Man spiser jo med øynene like mye som mef munnen, og denne retten ser godt ut og.
Jeg laget en røre av 3 egg, 3 dl rugmel og 3 dl melk + en teskje bakepulver og litt salt.Røra ble stekt i godt smurt vaffeljern. Så ble de lunkne vaflene dandert med frisk salat, crème fraiche og bier med røkelaks.
Røkelaks er noe man ofte finner i billigkroken på den butikken hvor jeg som regel handler. Bare nevner det.
I mitt forrige innlegg beskrev jeg behovet for en litt rolig dag. Jeg var vel og ganske klar på at starten på dagen ikke helt var som forventet. Og slik fortsatte den og.
Øverst på lista mi sto å vaske over gulvet i gangen. I det jeg hengte gulvteppet i gangen ut på trammen for å lette rengjøringen smatt Charlie Chihuahua ut. Han pleier bare å tusle rundt i hagen, men jeg tok på meg sko og tok med båndet ut for å få han i bånd. Det et båndtvang på boligfelt. Jeg kom ut på trammen igjen tidsnok til å se han smette under gjerdet. Så ble det å “leke sisten”. Så fort jeg kom bort til fillebikja og bøyde meg ned for å sette han i bånd smatt han unna. Slik fortsatte det en god stund. For det meste i vår egen hage, men det var under gjerdet for Charlie sin del og over for meg, inn og ut av syrinbusker og blomsterbed og under terrassen. Nei, jeg ålte meg ikke under den. Charlie elsker å leke sisten. Jeg er ikke like begeistret. Til slutt ble han vel sliten og løp mot inngangsdøra, eller kanskje det kom av at det hadde begynt å regne.
Regnet satte stopper for mine planer om å renske opp i noen bed samt å ta med hundene ut i skogen for å samle materiale til en høstkrans. Så når jeg var ferdig med å vaske gulvet i gangen tente jeg opp i peisen, tok med meg jubileumsheftet til Norsk Radiografforbund og inntok horisontalen på sofaen. Klokka var da rundt 10. Så langt hadde ikke dagen minnet særlig om en hviledag. Det hadde jeg tenkt å rette opp nå.
Klokka 10.15 ringer telefonen. Jeg så det fordi jeg akkurat sjekket yr.no. Noen få minutter senere forsvant jeg ut døra. Jeg var blitt bedt om å være med å redde verden, og det hastet.
Nå overdriver jeg selvsagt litt. Det var ikke verdensfreden jeg ble bedt om å ordne opp i. Bare konflikten mellom Israel og Hamas. Ingen liten jobb det heller.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke helt hadde oversikt over oppdraget da jeg dro i vei. Jeg hadde forstått at jeg skulle dra til min gamle ungdomsskole som nå huser universitetet i sør-øst Norge, USN. Der skulle jeg bistå en som sto alene på en stand og som i følge den som ringte meg, trengte en voksen. Ut fra hvem som ringte antok jeg at det var en palestiner som sto der. Derfor antok jeg det hadde noe med den pågående konflikten mellom Hamas og Israel. Han som ringte er veldig engasjert i Palestinakomiteen.
Fremme på USN fant jeg vedkommende som trengte støtte. Han sto ikke alene. Det var flere studenter der sammen med han. Også “voksne” som jeg kjenner og som arbeider ved USN. De satte meg relativt raskt inn i saken.
USN arrangerte en dag med fokus på å #gi plass, og hadde invitert organisasjoner fra nærmiljøet til å profilere seg med stand. Palestinakomiteen var en av de organisasjonene som hadde takket ja. Vedkommende jeg hadde fått beskjed om å komme å hjelpe hadde stått alene på stand da en student kom bort og laget bråk. Opptrådte truende. Jeg vet ikke helt. Ledelsen ved USN hadde bedt Palestinakomiteen forlate bygget for ikke å eskalere noe. Han som sto der alene forsto ikke hvorfor han skulle forlate bygget. Palestinakomiteen var invitert på lik linje med de andre organisasjonene. Han hadde ikke gjort noe galt. Nå satt lokal ledelse i møte med sentral ledelse av universitetet. Ingen av de to jeg snakket med visste hva som ville skje videre.
Jeg sto og lurte litt på hva jeg gjorde der, og hva man forventet at jeg kunne bidra med. Og for å ha det på det rene; mange i Rødt er medlem i Palestinakomiteen. Jeg er ikke en av dem.
Mens jeg sto og funderte litt på mine evner som diplomat og fredsmekler dukket nok et kjent ansikt opp. En som er veldig aktiv i Palestinakomiteen og enda mer voksen enn meg. Jeg kunne lene meg på han og la han ta avgjørelsen om hva som burde gjøres. Han som trengte hjelp av en voksen hadde fått bedre hjelp enn det jeg kunne gi, og da det dukket opp nok en voksen dame med palestinaskjerfet rundt halsen takket jeg for meg og trakk meg tilbake. På parkeringsplassen traff jeg på ei til som var utskremt på samme måte som meg. Det er godt å se at Venstresida stiller opp når det trengs. Her var det muligens tatt litt vel hardt i.
Jeg tok å gjorde unna noen ærend. Fikk både kjøpt farsdagsgave, en julegave og rødvin til i kveld. Unte meg en kaffe-latte og har nå tatt helgehandelen også i matbutikken.
Etter å ha vært med å redde verdensfreden, i det minste lokalt, og stort sett stått på siden tidlig i dag morges har jeg nå tenkt å ta en relativt rolig ettermiddag og kveld. Så får vi se hvordan det går med de planene.
Tanken var å ta en litt rolig dag i dag. Sove til jeg våknet. Være i bobla mi med tekopp og tastatur en stund og så bare stelle her hjemme i Drømmehuset. Kanskje ta en liten strekk på sofaen midt på dagen. Jeg kjenner at jeg trenger det. Gårsdagen var litt fullspekket.
Eller “litt fullspekket” var vel kanskje litt drøyt. Jeg var borte fra Drømmehuset fra klokka var 9.30 til 18. Det blir 8 og en halv time. En helt vanlig arbeidsdag med andre ord. Og da var jeg innom hjemme en liten tur midt på dagen. Før, da jeg levde det livet jeg elsket, var det ofte både 12 og 18 timer mellom jeg forlot Drømmehuset og vendte tilbake. I perioder kunne jeg ha det slik flere dager på rad. Så hvorfor føle meg sliten av en 8 timers økt?
Jeg tror det har noe med at det var flere forskjellige oppgaver som skulle utføres på forskjellige steder og til bestemte tider. Jeg takler ikke stress like bra lenger. Tror jeg har hatt litt for mange ganger opp gjennom tiden hvor jeg har hatt litt knapp tid mellom avtaler. Dratt fra Drammen etter et møter eller flere som ble litt lenger enn forventet, slik at jeg bare hadde tiden av veien og knapt nok det for å rekke et politisk møte eller ei kveldsvakt på Hønefoss. Kjøre så fort fartsgrensene tillot, og kanskje litt til. Ha et blikk på klokka og ett på veien og så løpe inn og rekke det akkurat, eller kanskje to minutter for seint.
Selv om avtalene var mange i går hadde jeg egentlig gode tidsintervall, så det var ingen grunn til å stresse. Likevel følte jeg noe av det gamle jaget. Blikket på klokka, skuldrene stramme. Redselen for at noe skulle skje som ødela tidsskjemaet.
Første post på programmet var å handle ukehandelen for Høvdingen. Da jeg var i butikken ringte en venninne. Hun var på mine kanter og hadde lyst til å komme på besøk for å skravle litt. Den ideen ble blankt avvist. Skravling hadde jeg overhode ikke tid til i går. Synd, for det hadde vært trivelig. Jeg følte litt på de gamle følelsene av at jeg aldri hadde tid når venner ringte. At selv en enkel kaffekopp måtte avtales uker i forveien. Heldigvis er dette ei venninne som forstår. Ingen sure miner og hun ringer nok neste gang hun er i distriktet.
Så bar det ut til Høvdingen med varene. Der går det ikke an å stresse. Ting tar den tiden det tar. Skulle gjerne vært lenger, men i går hadde jeg ikke tid til det.
Etter at jeg hadde vært i Min barndoms dal bar det hjem for en rask dusj og litt klesskift før turen bar ned til Hønefoss.
Neste punkt på programmet var en bisettelse. Det er ingen som sto meg nær som har gått bort, men en av politiker-kollegaene mine har mistet ektemannen sin. Vi mente det var riktig å møte opp. Jeg var ute i god tid. Hadde avtalt å møte “hun andre fra Rødt” utenfor. Man stresser liksom ikke inn i en bisettelse, selv om jeg vet jeg har gjort det og. Sprintet inn i krematoriet samtidig som klokkene stilnet og orgelbruset startet. I går slapp jeg det. Vi fant oss plass bak i krematoriet sammen med et par fra Arbeiderpartiet i god tid før seremonien startet.
Følte kanskje litt mer på stress ved seremoniens slutt. Vi satt som sagt bakerst, og det tok tid før det var vår tur til å forlate salen. Det var vel her det var kortest intervall mellom oppgavene i går. Det var her det ikke skulle så mye til før programmet skar seg. Men man dytter ikke vekk folk og skriker “unnskyld meg” i en bisettelse. Man venter tålmodig på tur. Får overbragt kondolanser til de etterlatte og gitt politiker-kollegaen en god klem før vi haster videre.
Nå bar turen til rådhuset. Tid for konstituerende kommunestyremøte. jeg hadde avtalt med sekretariatet å være ute i god tid slik at de fikk satt opp ny I-pad til meg. Viktig for sekretariatet at vi har egen I-pad til det politiske arbeidet. Da har de kontroll på programvaren og kan fikse og ordne. Rakk både I-pad, en kaffekopp og et kommunalt rundstykke før møtet startet.
Det var i går. En travel dag slik jeg egentlig liker det. Men da trenger jeg en litt roligere dag i dag. Som jeg startet dette innlegget med. Sove til jeg våkner, starte dagen langsomt med tekopp og tastatur. Pusle rundt i mitt eget tempo.
Jeg våknet klokka 05.03. Det er i mine øyne ikke morgen. Det er natt. Så jeg listet meg opp og en tur på do før jeg krøp ned i senga igjen. Håpet å finne tilbake til søvnen. Klokka 05.15 hørte jeg Yngste Sønn stå opp. Han bråker ikke stort om morgenen, men det blir jo litt lyder før han kommer seg ut og drar på jobb. For han var det morgen, selv om jeg tenkte det fremdeles var natt. Dieselbil på tomgang utenfor soveromsvinduet mens han skrapet bilvinduer var det som jaget alle planer om mer søvn vekk for denne kjerringa. Jeg ble mer og mer våken, og følte behov for å få i gang en stiv kropp. Så da sto jeg opp da, sånn rundt 05.30.
Charlie Chihuahua, Kidd og Gamle Gubben Grå kom tuslende i rask rekkefølge og innen klokka var 6 var alle oppe og dagen var i gang. Charlie Chihuahua kan egentlig sove til langt på dag, men i dag viste han tydelige tegn på at han måtte ut og det raskt. Så da var det bare å forlate den rykende varme koppen med nytrukket te og begi seg ut på tur. Jeg kaller det ikke en rolig start på dagen når jeg er ferdig med dagens første tur med hundene klokka 06.43 en mørk oktobermorgen.
Nå har jeg fått traktet meg en ny kopp med varm te, kost meg med tekopp og tastatur og også fått i meg litt frokost. Det ble ikke akkurat en myk start på dagen. Men jeg har fått tiden i bobla mi, har bare igjen en sveip innom noen nettaviser og så er jeg i gang i dag og. Mulig det blir en liten strekk på sofaen om noen timer.
I dag var det første kommunestyremøte etter valget. En del ferske representanter kunne innta kommunestyresalen for første gang. Andre av oss var mer hjemmevante. En av de som har vært med i alle år måtte nøye seg med å tusle opp på galleriet.
Det første møtet i en ny periode er mest formelt. Vi velger ordfører, varaordfører og medlem til diverse utvalg. Partiene har på forhånd kommet til en slags enighet om disse plassene, så det er ikke debatt og spenning rundt voteringene. Forhandlinger for å finne ut hvilke partier som skal regjere sammen har vært ført. Plasser i utvalg og formannskap fordelt mellom partiene. Her på Ringerike skal Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet , Kristelig Folkeparti, Venstre og Pensjonistpartiet regjere sammen i posisjon, mens Arbeiderpartiet, Industri og Næringspartiet, SV, Rødt og MDG slal være i opposisjon.
Runar fra Høyre ble valgt som ordfører og Stian fra Senterpartiet som varaordfører. Den nye ordføreren fikk overrekt ordførerkjede og sa noen mer eller mindre kloke ord. Kirsten og Dag fra henholdsvis Arbeiderpartiet og Høyre ble takket av som ordfører og varaordfører.
På Ringerike har vi den tradisjonen at når en ordfører slutter i vervet får vi malt et portrett av vedkommende som blir hengt opp i Formannskapssalen. Jeg synes det er en flott tradisjon. Thomas Klevjer, en lokal kunstner, hadde fått det ærefulle oppdraget og male portrettet av Kirsten og var til stede i salen og avduket portrettet. Jeg synes det var et flott portrett som viste Kirsten på en fin måte.
Snart blir bildet hengt opp i Formannskapssalen ved siden av portrettene av alle de andre ordførerene vi har hatt. Blant en lang rekke menn kommer det for første gang et portrett av en kvinne på den veggen. Det gjør Kirsten historisk Ringerikes første kvinnelige ordfører.
Møtet i dag var kort og effektivt. Etter en drøy time ble møtet hevet. Men nå er vi i gang. Jeg tror denne perioden kan bli ganske engasjerende. Det er hele 11 partier i kommunestyret. 4 av de har kun en representant. Jeg tror utfallet av mange saker kan avgjøres av disse 1 representant-partiene. Jeg gleder meg til fire nye engasjerende år.
Tekoppen er på plass. Jeg må ha den på morgenen. Tekopp og tastatur. Flott måte å starte dagen på. Sitte der i bobla mi og la fingrene og tankene gli over tastaturet. I dag tenkte jeg å skrive litt om ensomhet. For dette innlegget til Aud Marit grep meg langt inn i hjerterota.
Hun begynner så optimistisk og bra. Skal smøre matpakke, ta med kaffe på termos og komme seg ut på tur. Gripe dagen og alt den har å by på. Jeg smiler når jeg leser. Virker som Aud Marit har en bra dag. Det gleder meg. Jeg vet at ikke Aud Marit ikke alltid føler at dagene er gode.
Bare sitte der og se utover ett vann eller en utsikt. Helt alene. Har jo ingen som vil være med meg.
På tirsdag var det den internasjonale dagen for psykisk helse. Vi hadde fokus på utenforskap. På å lage møteplasser. På å gi plass til alle. Da flommet blogg over av innlegg om å gi plass, ta med, inkludere. Morgenen etter gjør Aud Marit seg klar til å gå på tur – alene.
Det kan være godt med alenetid. Å nyte en kaffekopp og matpakka på et utsiktspunkt helt alene. Men ikke alltid. Selvvalgt alenetid kan være bra. Noen ganger trenger vi noen å dele opplevelsen med. Noen ganger trenger vi noe annet enn alenetid på et flott utsiktspunkt. Vi trenger noen å snakke med. Ikke nødvendigvis fordi vi har så mye på hjertet. Ikke fordi vi trenger å ta den lange, alvorlige praten. Vi har bare behov for å ha noen å henge sammen med. Det var jo det som var budskapet på tirsdag. På verdensdagen for psykisk helse. Vi trenger hverandre. Folk trenger folk. Trenger å høre til.
Skal bare sitte der og tenke over hvordan livet har blitt, og hvorfor livet mitt er blitt slik det er i dag.
Du nyter ikke utsikten når du sitter der i ensomhet og filosoferer over livet. Hun sitter ikke der og tenker på hvor bra livet er og er stolt over hva hun har fått til.
Føler meg som en utstøtt og ikke bra nok for noen eller noe,
Jeg har møtt Aud Marit ved flere anledninger. Jeg vet at hun er ei flott dame. Hun har humor og et stort varmt hjerte. Det hun setter størst pris på er å kunne være der for andre. Være til nytte. Kjenne at noen har bruk for henne. Hun kunne vært en ressurs i mange sammenhenger. Bidratt i det frivillige arbeidet på Kongsberg. Men da måtte noen se henne, invitere henne med inn. Gi henne plass. Aud Marit er ikke den typen som fronter seg selv, tar kontakt og sier Her er jeg, er det noe dere kan bruke meg til?.
På tirsdag var det den internasjonale dagen for psykisk helse. Dagen var full av fine intensjoner og fine ord. Dagen etter sitter Aud Marit alene og føler seg utstøtt og ikke bra nok for noe eller noen. Det er mange som har det som Aud Marit. La oss gi plass, invitere de med, se de og vise at de hører til – også alle andre dager i året. Ikke vente til 10. oktober neste år.
I dag må jeg ty til et arkivbilde i Frodiths utfordring. Etter endt arbeidsdag orket jeg rett og slett ikke å gå ut og jakte på dører. Fant fort ut at fotoarkivet mitt ikke akkurat flommer over av dører. Men denne her var da rimelig grei? Bildet er noen år gammelt. Døra er nok enda eldre. Bildet er tatt på Kistefoss. I den del som viser den gamle industrien som var der før. Hvor døren fører? Tydeligvis til en trapp som er godt opplyst.
