Litt sent før det kom livstegn fra meg i dag, men jobb triumfer blogg. Jeg fikk liksom ikke til det innlegget jeg begynte på i morges. Det ble helt feil. For det jeg ønsket var å spre håp og glede i en verden som kan føles utrygg og trist. Krig, dyrtid og fattigdomskrise er liksom ikke noe som får en til å juble høyt.
Ikke det at jeg har planer om noe “Halleluja-innlegg”. Det ville passe både bloggen og denne kjerringa dårlig å spre sånn overdreven positivitet. Forresten finner jeg det relativt kvalmende. Folk som tenker positivt samme hvor mange slag livet gir, mener jeg.
Nei innlegget går litt mer på å gi litt faan i hva som skjer rundt om i verden og ha litt mer fokus på deg selv her og nå. Eller meg selv da. Andre får jo bry hjernen sin med hva de vil for meg.
2100 drept i krigen mellom Israel og Hamas i løpet av de første fire dagene krigen varte. Det er grusomt! Det er rystende. Og ja slike nyheter går inn på meg. MEN, og det er et stort men. Jeg tror ikke det er opp til meg å skape fred i Midtøsten. Det er litt mer enn man kan forvente av denne kjerringa.
Så da leser jeg ikke alt jeg ser om den krigen. Velger vekk alle de grusomme virkelighetsbeskrivelsene. Ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg forstår at krig er grusomt. Å grave meg ned i alle detaljene eller delta i debatten om skyld gjør ikke dagen min bedre.
Jeg vil heller lese bok og tenne stearinlys når kvelden går mot natt. Kanskje kose seg med et glass rødvin. Jeg vet at det er igjen litt på flaska jeg åpnet på lørdag. Den blir eddik hvis den står stort lenger. (Hvis den ikke alt har blitt det.) Hvis tredje verdenskrig er rett rundt hjørnet, og mye kan få meg til å tenke i de baner, så vil jeg finne roen før jeg legger meg. Ikke ligge våken og engste med for hva Putin, Stoltenberg og Biden pønsker på. Like lite som jeg kan bidra til fred i Midtøsten like liten innflytelse har jeg på hva de viktige gutta i Ukraina, NATO og Russland driver med. Jeg vil bruke tiden, energien og tankene mine på det jeg kan gjøre noe med. Ikke engste meg for ting jeg ikke har innflytelse på.
I dag, en tirsdag formiddag, tok vi med hundene og gikk en tur i skogen. Vi så ingen andre i det populære skogsområdet og lot hundene gå uten bånd. De er to små hunder, går aldri langt fra oss. Med tre-fire raske skritt får vi alltid tak i dem. De er og litt engstelige og kommer på innkalling. Vi tar de alltid i bånd hvis vi møter andre hunder eller barn.
I dag snakket en mann på min egen alder til meg som om jeg skulle være sprøyte gal. Ja, det var vel faktisk det han spurte om. Om jeg var spik spenna gæern. Ringeriks-dialekt for ikke direkte vel bevart. Jeg kunne da ikke finne på å ha hunden løs på Eggemoen. Det kunne være rådyr der, sa han med katastrofe-stemme.
Jeg vet om større skogsområder hvor det helt klart er rådyr, det betyr ikke at det er ekstraordinær båndtvang der – men mindre det er mye snø. Heldigvis har jeg ikke sett ett snøfnugg så langt i høst, heller ikke på Eggemoen. Så jeg forklarte mannen som hadde stilt spørsmål om min psykiske helsetilstand at det ikke var båndtvang nå. For de som lurer er den ordinære båndtvangen mellom 1. april og 20. august. Man kan ha utvidet båndtvang på grunn av bufe, altså dyr på beite i enkelte områder med beitedyr frem til 30. september. Eggemoen er ikke et slikt sted. Jeg tror det ville bli ramaskrik hvis en saueeier slapp sauene sine i dette skogsområdet. Alt for mange som bruker det til trening og rekreasjon. Det ville bli bråk hvis de fikk sauemøkk under de dyre joggeskoene sine. Å slippe storfe her tør jeg ikke tenke på.
Dette om bufe sa jeg ikke noe om til den mannen som altså stilte spørsmål ved min tilregnelighet. Det er tross alt 10. oktober i dag, så bufe eller ikke bufe. Det er ikke båndtvang.
Det er alltid båndtvang på Eggemoen var hans neste påstand. Litt oppgitt, og med hunden for lengst i band forklarte jeg at det ikke stemte. Jeg hadde lest lokal forskrift for båndtvang i vår kommune. Det er båndtvang i lysløype-traseen på Eggemoen når det er kjørt opp skispor. Som sagt, det finnes ikke et snøfnugg på Eggemoen, og derfor heller ikke en eneste oppkjørt skiløype.
Jeg lot være å si at jeg hadde vært med å vedta den forskriften. Jeg tror ikke han ville ha blitt mer vennligsinnet til meg ved den opplysningen. Ikke tror jeg at han ville endre syn på hvorvidt jeg var spik spenna gal heller. For å være ærlig kan jeg gå med på at denne kjerringa ikke alltid er helt i vater, men spik spenna gal synes jeg er å ta litt vel i.
Du bør få deg briller var hans kommentar til mine opplysninger om innholdet i lokal forskrift. Litt usikker på hvem som trengte briller best. Jeg har et par røde briller midt i ansiktet, de er relativt lette å se for de som møter meg. Men nå hadde også denne mannen briller. Mulig han trengte sterkere glass i de brillene? Jeg mener, siden han ikke så at jeg hadde briller.
Jeg prøvde med en liten latter, rettet på brillene og sa at jeg allerede hadde briller. Og at jeg beklaget hvis hundene hadde vært til ulempe for han selv om de ikke hadde vært nærmere han enn tja, to meter og ønsket han en god dag. Han så bare surt på meg før han gikk videre. Mumlet noe om at jeg umulig kunne lese som kunne hevde at det ikke var båndtvang.
Da vi satte oss i bilen sjekket jeg reglene på kommunens hjemmeside nok en gang. Jeg beklager nok en gang. Det er ikke båndtvang på Eggemoen 10. oktober med mindre jeg er i traseen til lysløypa, og det er oppkjørte skispor. Det var ingen skispor å se, ingen snø – og vi var heller ikke i traseen til lysløypa.
Jeg har stor forståelse for at ikke alle liker å treffe på løse hunder. Jeg ropte Kidd til meg og satte han i bånd med en gang jeg fikk øye på mannen. Charlie Chihuahua og Gamle Gubben Grå var alt borte ved bilen, og Charlie var inne i bilen før mannen kom dit bort. Kidd var heller ikke i direkte kontakt med mannen. han snudde et par-tre meter fra mannen da jeg ropte han til meg.
Eggemoen er et flott sted for alle. Det er plass ti både joggere, folk som går på tur og hunder som får nyte litt frihet hvis vi alle tar hensyn til hverandre.
Frodith får meg til masse rart. I dag var det “Husker” som var stikkordet i Frodiths utfordring. Husker. Jeg vet ikke hvorfor men slik verden har blitt føler jeg ubehag ved å gå rundt å fotografere husker. Kanskje ikke direkte ubehag, det blir å ta i litt, men at det liksom blir feil. Ikke å fotografere selve huskene da, men å fotografere lekeområdene til barn enten det er på skoler, barnehager eller lekeplasser. Og det enda det ikke er et eneste barn på området. Hvem er hun gale kjerringa som driver og fotograferer barnehagen? Hva er det hun har i tankene? Hvorfor gjør hun det?
Jeg valgte å ta bilde gjennom noen greiner, sånn litt i skjul. Som om jeg bare observerer noe jeg ikke er en del av. Litt usikker på om bildet ble mindre suspekt av den grunn.
Når jeg nå legger til at bildene av husker på en lekeplass ikke ble tatt på hjemlige trakter, men på en lekeplass i Bærum. Hvorfor jeg var der en en historie jeg sparer til et senere innlegg. Ja da regner jeg med at jeg garantert blir erklært som små-gal.
Jeg burde sikkert ha prøvd huska for å få det rette bildet.men så gal er jeg ikke. Huske på lekeplass på Jar vandalisme av overdimensjonert ukjent kjerring. Vel jeg sparte Budstikka for den kommentaren.
“Er det noen der som vil snakke med noen her?” messet vi en gang i barndommen mens vi satt rundt et bord og holdt hverandre i hendene. Midt på bordet sto et stearinlys, og med skrekkblandet fryd håpet vi at “noe” ville skje. Hva var vi vel litt mindre sikker på. Antakeligvis at vi skulle få kontakt med en for lengst avdød tipp-oldemor eller tipp-tipp-tipp-oldefar. Jeg kan ikke huske at vi fikk svar selv om det hendte at noen klarte å få blåst ut lyset eller ristet litt i bordet uten at vi andre så det. Det er min eneste erfaring med spiritisme, og var sikkert utløst av noe vi hadde sett på TV.
Lillasjel har reist til Arthur Findlay college i Essex i Engeland for å lære seg mer om healing og mediumskap. Jeg innrømmer at jeg er mer enn skeptisk til slik “overtro”, men likevel litt fasinert og.
Arthur Findlay donerte hjemmet sitt Stansted Hall til spiritismen, og det er slik jeg forstår i dette bygget Lillasjel er på kurs nå. Bygget er fra 1871. Arthur Findlay College er verdens fremste skole for fremme av spiritualisme og psykiske vitenskaper, i følge egen hjemmeside. Jeg tenker at et slikt bygg må være en perfekt ramme for både spiritisme, og mediumskap. Fort gjort å tro på spøkelser og andre mennesker fra åndeverden her. Og er det ikke litt av det dette kurset dreier seg om? Å få kontakt med “åndeverdenen” eller det underbevisste?
Hva er egentlig spiritualisme? Jeg kjenner jeg er litt usikker. For meg er det kontakt med de døde, men her må jeg google litt. Jeg lander ned på siden til Norsk Spiritualistforening og finner følgende forklaring:
Spiritualisme er troen på at vi alle er ånder som lever et evig liv, og som åndene blir vi inkarnert på jorden for å lære noe i vår åndelige utvikling. For hvert liv vi er på jorden har vi en lærdom som vi må lære. Generelt er disse lærdommene av emosjonell karakter, slikt som for eksempel toleranse, tilgivelse, kjærlighet og styrke. Målet med å lære dette er at vi skal bli bedre som ånder og komme nærmere Gud. Gud som også kan bli kalt Kilden, Den Store Hvite Ånd eller andre navn, og er den samme Gud som du kan finne i andre religioner. Spiritualister tror ikke på noen satan eller djevel som sitter og pønsker ut faenskap eller styrer en underverden. Lever du et dårlig liv, eller kriminell eller på en eller annen måte har skadet andre, vil du likevel komme over til den andre siden som alle andre. Helvete eksisterer ikke. Konsekvensen av dine handlinger vil du måtte leve med ved at din egen utvikling vil bli vanskeligere. For å nå dine personlige mål som ånd må du leve et godt liv og prøve å få lært det du skal på din reise gjennom ditt liv.
Jeg kjenner at jeg trenger en stor kopp te for å fordøye den forklaringen. Egentlig noe sterkere, men siden klokka knapt er 8.30 en tirsdags morgen er det kanskje best å holde seg til te?
Sånn rent bort fra reinkarnasjon og mangelen på helvete er vel ikke dette så forskjellig fra kristendommen? Kardemommeloven i en mer litt åndelig utgave. uten at jeg vil påstå at Thorbjørn Egner var spiritualist.
Vi er altså ånder som svever ett eller annet sted mellom hver gang vi får tildelt et nytt liv her på jorden. Jeg leser videre.
Spiritualismen har ikke noen bibel, koran eller noen annen bok som de skal følge. Det den har er kun et sett med 7 prinsipper som styrer alt. Disse prinsippene ble gitt fra spiritualisten Robert Owen som døde i 1858 og som noen år etter sin død kom tilbake som ånd og gav prinsippene til Emma Hardinge Britten.
En fyr som døde så sent som i 1858 og som kom tilbake noen år senere for å overlevere sin “bibel eller trosgrunnlag” fanger selvsagt min nysgjerrighet. Ikke mindre nysgjerrig blir jeg på hun Emma som hevder å ha møtt han.
Når jeg søker opp Owen på Wikipedia finner jeg ikke noe om at han har kommet tilbake etter sin død. Derimot finner jeg at han var en britisk industrieier og samfunnsreformator. Owen forsøkte å gjøre sitt bomullspinneri i New Lanark i South Lanarkshire i Skottland til en mønsterfabrikk der arbeiderklassens leve- og arbeidsforhold skulle forbedres vesentlig og der arbeid, fritid og undervisning skulle harmonere med hverandre. Blant annet ble arbeidernes lønn forhøyet og arbeidstiden forkortet. Bostedene ble forbedret og drukkenskap bekjempet. Det ble også satset på helsevesen og oppfostringen av barna. Han var og grunnleggeren av owenismen en sosialistisk filosofi tuftet på Robert Owens ideer. Den mest notable realisering fant den i New Harmony i Indiana. Her gjorde Owen og hans medarbeidere i 1825 et praktisk forsøk på å skape et frihetlig sosialistiske idealsamfunn – de grunnla en mønsterkoloni, der menneskene frivillig skulle leve i harmoni og likhet.
Litt usikker på hvorfor Emma Hardinge Britten hevdet at de 7 prinsippene for spiritualisme kommer fra den avdøde sosialisten Owen. Hun virker som en langt mer viktig person som helt klart kunne stå på egne ben med sine teorier uten å lene seg på en død fyr. Hun var både folketaler og forfatter. En selvstendig kvinne som ble farløs som 11 åring og først giftet seg først når hun var 47 år gammel. Før det hadde hun rukket mye. Hun hadde forlatt Engeland, reist til USA, vært med og i kampanjen for å få gjenvalgt Abraham Lincoln som president i 1864.
Jeg vet ikke om Lillasjel regner seg som spiritualist. Hun skriver selv at hun er i England for å lære mer om healing og mediumskap. Jeg må innrømme at jeg ikke kan så mye om de to temaene heller. Mer googling må til.
Healing er en fellesbetegnelse for ulike alternative behandlingsteknikker som skal muliggjøre psykisk og fysisk helbredelse uten bruk av konvensjonelle medisinske metoder.
Dette er hentet fra Store medisinske leksikon.
En av Norges mest kjente healere var Marcello Haugen (1878–1967), som praktiserte ved Lillehammer. En annen kjent healer i nyere tid var Joralf Gjerstad (Snåsamannen). Disse har rent tilfeldig oppdaget at de har helende evner, muligens gitt dem av Gud. En annen gruppe er de mer moderne healerne som ofte har utviklet sine evner gjennom kurs. Ved healing kan en benytte både håndspåleggelse og fjernhealing. Sistnevnte kan innebære bruk av teknikker som forbønn og telefonkontakt.
Jeg kjenner en som drev med sånn fjernhealing. Man kunne ringe han og han tenkte hardt på deg og så ble du frisk fra alt fra ryggplager til kreft. Ja, du måtte overføre litt, eller aller helst mye, penger til kontoen hans før du begynte å merke noe. Jo mer penger du overførte jo friskere ble du…
Jeg tror noen har helbredende evner. Om de kan læres eller om man er født med dem er jeg mer usikker på. Jeg er også sikker på at det finnes mye humbug og bedrag i denne bransjen. Men tro kan flytte fjell, og man skal ikke ta lett på placeboeffekten
Ja jeg vet at dette blir et litt langt innlegg, men temaet er da litt fascinerende ikke sant? Definisjonen på mediumskap er at man som medium er en kanal mellom åndeverdenen og menneskene. Det innebærer troen på at livet går videre etter den fysiske døden her på jorden, og at vi kan kommunisere med sjelen også etter overgangen. At alle levende vesener har en sjel som vi kan kommunisere med før fødselen, mens vi er her på jorden og også etter døden. Ett medium er en helt vanlig person som har utviklet sine evner gjennom trening og som er i stand til å kontakte åndeverdenen og å kommunisere med ulike ånder. Jeg må si at jeg er mer enn skeptisk til slike teorier.
Lillasjel er altså i England for å lære seg mer om healing og mediumskap på en sv verdens ledende skoler for spiritualisme. Samme hva du må mene om temaene, om du er veldig åpen eller mer skeptisk slik som jeg så må du innrømme at å følge litt med på hva hun bedrivere dagene med borte på den skolen kan være ganske så interessant.
Så følg med på Lilla sjel sin blogg de neste dagene. Det vil i det minste jeg gjøre.
Jeg har lest noen blogginnlegg fra bloggere som trygler oss lesere om å nominere dem til Vixen. Det var opprinnelig en prisutdeling for bloggere sutrer de. Det har de helt rett i. Vixen var opprinnelig for bloggere som var den første platformen influensere herjet på. I 1896 ble det for første gang arrangert landeveisritt på sykkel som olympisk øvelse. Alle som stilte til start stilte til start på velociped. Jeg tror ikke du kan møte opp i OL i Paris neste år med en velociped og føle deg urettferdig behandlet om du ikke vinner OL-gull. Landeveisritt var opprinnelig for velocipeder, men verden har gått videre.
Argumentet som at Det hadde vært så moro å få en pris holder heller ikke som argument for nominasjon i mine ører. Jeg for eksempel hadde syntes det hadde vært utrolig moro og bli nominert til Nobelprisen I litteratur, eller Fredsprisen. Likevel forventer jeg ikke at noen nominerer meg til disse prisene. Det holder ikke med å ha lyst, jeg bør jo ha gjort meg fortjent til det og. Jeg tror vi alle er enig i at denne kjerringa ikke kvalifiserer til Fredsprisen, samme hvor moro det hadde vært.
Slik jeg ser det har blogg utviklet seg siden influenserne regjerte her. Heldigvis. Nå er det lite jet-set liv med elleville partyer, dyre reiser og kosmetisk kirurgi som promoteres. Det er svært få som prøver å influere, påvirke, manipulere til økt kjøpepress og kroppsfiksering.
Bloggere av i dag er mer opptatt av formidling enn manipulering. Det synes jeg er en bra utvikling. Vi følger ikke bloggere fordi de lever et eventyrlig liv vi kan drømme oss bort i. Vi følger bloggere som lever et relativt vanlig liv, ikke så veldig ulikt oss selv. En og annen gang kan vi bli påvirket til å prøve en matoppskrift, gå på foto-jakt eller strikke noe. Andre ganger er det menneskeskjebner som berører oss.
Jeg synes det mer er et sunnhetstrekk enn en svakhet at svært få hvis noen av oss her inne på blogg.no blir nominert til Vixen.
I dag er bruer stikkordet i Frodiths høstutfordring og som jeg har skrevet om før tok Gamle Gubben Grå og jeg turen for å fotografere jernbanebrua på Hen.
Dette er en del av Randsfjordbanen, en banestrekning som ble oppretta i 1868. Nå er strekningen nedlagt, tror jeg. Mulig det går noen godstog nå og da. Det står i det minste et skilt der grusveien krysser jernbanetorget at man skal stoppe og se og lytte etter tog… Jeg ringer Eldste Sønn. Det er få som vet like mye om distriktets jernbanespor som han. Det går visst jevnlig godstog her.
Nei, jeg gikk ikke på sporet eller over togbrua. Bildet er tatt fra grusveien som krysser sporet, og jeg både så meg for og lyttet godt. Tog mot kjerring hadde vært rått parti, og ikke til min fordel.
Om dette er den opprinnelige brua fra 1868 eller en nyere versjon har jeg ikke klart å finne ut. Hvor vanlig var det med stålbruer i 1868? Eldste Sønn ble spurt også om det. Han visste ikke. Etter litt samtale med han kom vi til at det sikkert er den opprinnelige brua selvsagt med forsterkninger og forbedringer i løpet av de 150 åra.
Jernbanebrua på Hen er en flott skue der den ligger over Hensfossen. Foss, bru og dem gamle mølla i teglstein gjør seg godt sammen med alle høstfargene nå i oktober.
Utenfor vinduet er det fremdeles svart natt, men jeg har lagt merke til at det ligger et tykt lag is på vinduene på bilen. Yngste Sønn kommenterte det og da han dro på jobb litt før klokka 6 i dag morges. Den kalde tida har kommet. Herfra blir det bare verre.. Is og glatta. Man risikerer beinbrudd bare ved å gå ned trammen. Snart kommer snøen og mer kulde. Jeg sitter her med tekoppen og lurer seriøst på om jeg skal gå i hi. Krabbe godt ned i den gode, varme senga og bli der til det blir vår. Kvikne til live etter påske en gang i april.
Går jeg i hi helt frem til påske går jeg glipp av jula. Jeg er veldig glad i jula. Tente lys, pynta gater, god mat, gaver og koselig samvær med familien. Vi er alt godt ut i oktober. Julemarsipanen har alt kommet i butikkene. Det går raskt mot jul, den koseligste tiden i året. Hi-tanken blir litt mindre fristende. Kanskje jeg skulle vente med å gå i hi til over nyttår?
Jula, tankene begynner å kverne om pepperkaker, gløgg, ribbe og surkål. Tenke på gaver som skal kjøpes. Jeg liker å glede familie og venner. Kanskje finner jeg drømmekjolen i år? Jeg har lenge drømt om en rød sid festkjole til bruk i jula. De jeg har funnet til nå har enten vært for små eller for dyre.
Alt har blitt så dyrt. Samtidig har inntektene mine blitt betydelig redusert. Jeg er blant de 50% som føler uro rundt egen økonomi. Jeg ville ikke ha råd til den kjolen hvis jeg snubla over den. Økonomien vår for tiden gir ikke rom for de store utskeielsene. Har jeg egentlig råd til jul?
Ikke råd til jul…. Jeg vet det sitter mange rundt i Norge og tenker det samme. At de vil avlyse jula fordi de rett og slett ikke har råd til å feire jul slik “alle” feirer jul. Slik jula skal feires.
Man skulle kanskje tro at denne tanken fikk frem missmotet i meg igjen. Fikk meg til å på ny vurdere tanken om hi. Bare legge meg under dyna og slippe å tenke på jul, på dårlig økonomi, på kulde og mørke alt jeg ikke har råd til og alt som er trist og leit. Ligge der under dyna og telle vondtene mine og hvor synd det er på meg. Men i stedet vekker det pågangsmotet mitt. Dette finner jeg meg ikke i! Jula skal ikke avlyses her i Drømmehuset. Her skal det bli skikkelig jul og julestemning i hele desember. Jula handler da ikke om å bruke mest mulig penger. Det er ikke handelsstanden og markedskreftene som skal bestemme hvordan jeg skal feire jul. Det beste i livet et gratis synger Waselina Bilopphøggers.
Gå i hi! Sove bort et halvt år av livet! Nei, det har jeg ikke tid til. Kulde, snø, is og mørke til tross jeg vil leve. Og ja leve! Ikke bare overleve. Ikke bare komme meg gjennom dagene til det blir vår.
Det gjelder å se mulighetene, ikke bare begrensningene. Nattemørket har forduftet. Gamle Gubben Grå har gått ut for å skrape is av bilen før han kjører meg på jobb. Snart vil sola ta tak og det blir slutt på kuldegradene. Det blir en fin høstdag i dag og.
Planen var god den. I går da vi var i byen fotograferte vi både benk og trapp til Frodiths høstlek. Jeg tenkte jeg skulle være litt sånn i forkant på oppgavene. Et par av dagene til uka kan bli litt vel travle så da er det ikke sikkert jeg jeg rekker å vandre rundt etter de riktige motivene. Så i dag var turen kommet til å fotografere bruer.
Å finne en bru på Ringerike er ingen stor utfordring. I kommunestyret har jeg lært at vi har rundt 200 bruer, husker ikke det eksakte antallet. Lærte og at selv om vi har relativt mange bruer manglet vi bru-kompetanse. Mulig det er retta på nå.
Jeg trenger egentlig ikke gå mer enn et par hundre meter før jeg finner første bru. Den går over Europa eien rett her borte og vi kjører over den hver gang vi skal ut eller inn av boligfeltet. Det er en utrolig kjedelig bru. Jeg ville ha noe litt mer spennende å fotografere. Så vi dro til Hen. Absolutt ikke langt fra Drømmehuset det heller. Det er det ei jernbanebru ig et par andre bruer på et relativt lite område. Her er det mulig å fotografere flere bruer ute å bevege seg særlig mye. Perfekt sted, tenkte jeg.
Vi virra litt rundt for å få bilde av bruene fra forskjellige vinkler. Dette var en dag for lett trassig i mer eller mindre urbane strøk. Noen vil kanskje innvende at Hen ikke er direkte urbant, men det jeg mener er at jeg hadde “spasersko” på. Sko som fungerer greit på shopping og tur på byen, men som ikke er de rette på skogstur.
Da vi gikk oppover en grusvei for å komme litt opp i høyden og få et oversiktsbilde av bruene fant jeg en sti jeg ikke har gått før. Den måtte jo undersøkes. Gamle Gubben Grå, hundene og jeg trasket fornøyd i vei.
Da vi hadde gått et stykke ble stien brattere og jeg var klar for å snu. Jeg hadde ikke fottøy for utfordrende terreng. Gamle Gubben Grå som allerede var langt oppe i bakken sa at det flatet ut der hsn sto og at stiene videre så greie ut. Så jeg gikk opp til hsn, ville ikke ha noen morsomheter om at jeg ville snu bare fordi det ble stigning og mer anstrengende. (Selv om det er en del av sannheten.)
Vel oppe hos Gubben oppdager jeg at stien sørover er både flat og bred. Kanskje det gikk an å gå en runde å komme inn på grusveien vi hadde forlatt da vi oppdaget stien. Det er alltid mer givende å gå en runde enn å gå frem og tilbake.
Det ene skrittet tok det andre. Været var fint, temperaturen god og terrenget flatt. Det var godt å være på tur. Vi fant mye sopp og, men nå har nattefrosten kommet og ødelagt den. Synd, eller kanskje bra. Vi hadde ikke med soppkurv. Hadde vært ergerlig å gå fra så mye sopp vi kunne ha brukt hvis drn ikke hadde vært frosset.
Etter et godt stykke fant vi ut at enten måtte vi gå ned en relativt bratt skråning på en dårlig sti, forsere et område hvor det var tippet mye løsmasser eller ta en runde hvor vi måtte gå flere kilometer langs veier med en del trafikk. Kidd er ikke så glad I trafikkerte veier, jeg hadde ikke lyst til å utfordre skjebnen med å skli eller snuble ned skråningen i spaserskoene og ødelegge et eller annet. Ikke hadde jeg lyst til å forsere haugen med løsmasser heller. Så da ble det at vi snudde og gikk den samme veien tilbake.
Det ble en bra tur. Skrittelleren viser godt over 6 km, Fornøyd med det, selv om jeg angrer litt på skovalget. Har mer vondt i rygg og bein enn jeg hadde hatt hvis jeg hadde hatt på meg turskoa mine.
Bilder av bruer sier du? De kommer i et innlegg i morgen. Det er jo da temaet er broer. I dag var det trapper. Det innlegget skal og handle om brua jeg tok bilde av. Dette handler om rn lang skogstur uten en eneste bru.
Frodith sin utfordring lokker oss ut på tur. i går måtte jeg finne Benker. I dag er oppgaven trapper. Turen gikk til Nordre park. Der er det en fin, litt gammel trapp. Jeg hadde håpet det var mer høstløv i trappa, men den var nesten helt ren. Det lå bare noen barnåler fra et furutrær der. Tenkte litt på å samle sammen løv og strø i trappa, men det var en del folk i parken og området rundt så jeg lot det være. Trappa er fin også uen løv.
Arkivbilde, jeg har ikke stukket nesa utenfor døra ennå. Det er kaldt. Jeg har frosset i natt til tross for at jeg har en stor, deilig dobbeldyne helt alene. Eller, Kidd har vel lurt seg inn under dyna mi et par ganger i løpet av natta. Kulda har liksom trengt inn i alle ledd og maltrakterte kroppsdeler. Det har ikke vært en god natt. Sto opp rundt 7 og fant ut at vi ganske riktig har hatt årets første frostnatt. Fryser ennå til tross for ulljakke, ragsokker, pledd og to store krus med te.
Men det ser ut til å bli en fin dag. Sola skinner fra klar høsthimmel. Når frokosten er unnagjort og nok en kopp te inntatt skal jeg kle på meg og komme meg ut. Det er en nydelig dag for fotografering. Alt for fin til å sitte inne i.
