Noen ganger er det nok med en overskrift for å få i gang refleksjonene hos meg. Slik er det i dag. Jeg betaler dyrt for fortiden min skriver Monica, og jeg tenker automatisk Det gjør jammen jeg og. 

Nå er det ikke så mange likhetstrekk mellom fortiden min og fortiden til Monica, men likevel er valg vi tok i fortiden med på å påvirke livet vårt i dag.  Sånn er det vel for de fleste. At nåtiden er et resultat av valg vi har tatt tidligere, enten det føles som betaling eller belønning.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er rimelig sikker på at hvis jeg ikke hadde arbeidet så mye tidligere i livet, tatt alle den overtiden, dykket så ned i tillitsvalgtsrollen at den til tider nesten ble en besettelse, tatt litt mer hensyn til kroppen min og ikke bitt tenna sammen og stått på selv når det nesten ikke var krefter igjen. Ja da hadde jeg kanskje ikke endt opp med en kropp som er så sliten i en alder av 57.
Det hadde sikkert hjulpet hvis jeg i tillegg hadde klart å holde meg på beina og ikke snublet i alt fra sølepytter til fortauskanter slik at jeg ikke hadde på dratt meg alle skadene og all titanen.

Fortiden får man ikke gjort så mye med. Gjort er gjort og snubla er snubla. Det hjelper ikke å tenke at det var dumt å gå denne turen rundt vannet når du sitter der i søla med knekt ankel og venter på ambulansen. Man kan tenke Fillern, men ankelen er like brukket og så må man ta følgene av det.
Sånn er det med all overtiden og de mange timene bøyd over PCn med tillitsvalgtsarbeid også. Sånn i ettertid kan jeg se at det ikke var så smart. At jeg til tider strakk strikken litt vel langt. Samtidig er jeg rimelig sikker på at hvis jeg skulle levd livet mitt på nytt, ville jeg gjort det samme igjen.
Overtiden har blitt brukt til å betale huslån, reparasjoner av biler og nye vaskemaskiner og kjøleskap når vi har trengt det. Tillitsvalgtsrollen har gitt meg mer enn den har tatt. Det vervet og det at jeg ble politisk aktiv har vært med på å gjøre livet enda mer engasjerende og spennende. Det har vært med på å gi livet farge og utrolig mange opplevelser jeg ikke ville ha vært for uten.

Den litt slitne kjerringkroppen jeg trasker rundt med i dag er kanskje prisen jeg må betale for at jeg har levd det hektiske, engasjerende livet jeg elsket. Jo mer jeg tenker over det, jo mer sikker er jeg på at det er verdt det.
Jeg er jo ikke oppbrukt, jeg er jo ikke utslitt. Jeg har fremdeles engasjement og energi  til å storme ut døra når noen trenger hjelp. Jeg har fremdeles mye å gi, selv om jeg må ha et litt roligere tempo, selv om kroppen knirker litt. Jeg er verken kisteferdig eller klar for gyngestol eller gamlehjem.

Livet vi har levd har formet oss til de personene vi har blitt. Noen opplevelser og erfaringer kunne vi sikkert vært for uten, noen ganger burde vi kanskje ha valgt annerledes. Noen ganger opplevdes det ikke som et valg når vi sto ved det veikrysset.
Å bruke for mye tid på å gruble over fortiden og angre på valg man har tatt tror jeg ikke gagner noen.  Fortiden kan man ikke endre. Man kan ta lærdom av den, la den bidra til at man kanskje ikke gjør de samme feilene på nytt.
Det er tiden som kommer man har påvirkningsmulighet på. Jeg har tenkt å ha et engasjerende om kanskje litt mindre hektisk liv i mange, mange år til. Livet har endra seg, men det er ikke over.
Kanskje er den litt roligere fasen jeg er i nå belønningen og ikke betalingen for de årene med lange, hektiske dager.