Gamle Gubben Grå har hentet meg på jobb, sammen har vi handlet mat, nå er vi på vei hjem. Jeg sitter og halvsover i passasjersetet. “Fanden i helvete!!!” skriker plutselig mannen ved min side og hytter med neven mot en for lengst passert bil. Det ryker nesten like mye av hele gubben som det gjør av sen alltid tilstedeværende sigaretten i munnviken. Jeg stirrer litt spørrende på han. Hva er galt nå? Han peker på en liten “rose” i frontruta.
Ja, jeg fikk med meg en steinsprut-lyd der jeg satt med lukkede øyne. Og ja, det er ergerlig med en steinsprutskade. Plunder og heft, men det går på forsikringa. Jeg forstår ikke det voldsomme sinnet, og absolutt ikke den hyttede neven. Du tror vel ikke på alvor at noen kastet den grus-biten eller hva det var for noe som traff ruta med vilje ? sier jeg forsiktig. Nei, ikke med vilje men det går an å bruke hodet og ta hensyn!!! svarer Gubben, Det ryker fremdeles av han. Jeg ser spørrende på han nok en gang mens jeg tenker “Hvordan i all verden kan sjåføren av en grusbil, altså lastebil med et lass grus, unngå at en og annen grus forlater lasteplana? Det er sånt som skjer. Dumt, men ja ikke lett å unngå.
Gamle Gubben Grå har selvsagt svaret på det. Det må da gå an å bruke presenning å påse at lasten er forsvarlig sikret slik at sånt ikke skjer. Jeg lener meg tilbake i setet og lukker øynene. Et lite, nesten lydløst sukk unnslipper leppene mine. Noen ganger beviser Gamle Gubben Grå at han er født under en polert bro-sten i Ullevål-Havenisseby. Den banninga og hyttingen med nevene derimot tror jeg han må ha plukket opp et annet sted enn i Havenissebyen. Sikre en grus-last med presenning. Hva blir det neste? Jeg tenker tilbake til barndommen. Høvdingen arbeidet i sin tid på et lastebilverksted, og eide lastebil i alle år. Jeg kan ikke huske at de store grusbilene har kjørt med presenning. I det minste hvis de ikke skulle riktig langt.
Når jeg så skulle skrive dette innlegget sjekker jeg reglene. Tenkte at jeg nå som blodtrykket antakelig har senket seg i Gamle Gubben Grå skulle forklare han reglene slik at han ikke fortsetter med å hytte med neven til alle grusbilene han møter på sin vei. Det er noen grustak her i området. Men hva fant jeg?
Fraktere av grus og andre varer som kan forårsake skader plikter å sikre lasten slik at uhell ikke kan skje, og pålegges ansvar for skader som oppstår ved uaktsomhet.
– Sikring av slik last gjøres vanligvis med nett, presenning, eller at lasten dynkes med vann før transport, sier politiet, som også påpeker at pukk, grus og sand representerer fare når slikt blir liggende på veibanen etter å ha falt av lastebiler og hengere.
Sitatet er hentet fra en gammel artikkel i lokalavisa her. Den forteller og at saker der biler blir skadet av dårlig sikret gruslast er gjengangere på ringeriksveiene. OK da, så hadde Gamle Gubben Grå denne gangen. Litt irriterende i grunn. Kanskje er reglene for sikring av last endret siden jeg vokste opp på 1960- og 70-tallet?
I dag da jeg klikket meg gjennom bloggtopplista for å finne noe som inspirerte kom jeg over to innlegg som handlet om anger, om det å angre. Så da ble det dagens tema.
Jeg hadde tenkt å si at jeg ikke angrer på noe, men det er selvsagt ikke sant. Jeg har gjort. sagt og skrevet utrolig mye dumt opp gjennom livet. Selvsagt er det ting jeg angrer på at jeg gjorde, eller ikke gjorde eller ting jeg har sagt eller skrevet som jeg ikke burde ha gjort. Jeg burde hørt på Gamle Gubben Grå og ikke tatt turen rundt tjernet den dagen jeg knakk ankelen, Jeg skulle ikke ha brukt ordet “støttekontakt” da jeg snakket om varaordføreren på kommunestyrets talerstol. Jeg har skrevet ting på blogg som har såret enkelte. Noe av det jeg har skrevet angrer jeg på.
Men jeg lar ikke anger dra meg ned som en malstrøm. Jeg bruker ikke got mye tid på å angre, på å tenke at det er så typisk meg. Jeg er då håpløs, dum og klønete. Hvis jeg bare ikke hadde…
Jeg forsøker i stedet å ta lærdom av de dumme tingene jeg har gjort. Jeg går for eksempel ikke på talerstolen uten manus, og jeg lager ikke sluttreplikken i hodet mens jeg står der oppe. Men jeg lar ikke replikken om støttekontakten og alt bråket den medførte hindre meg i å gå på talerstolen igjen. Jeg tar lærdom av feiltrinnet og går videre.
Jeg lar ikke nedverdigende tanker om hvor dum og håpløs jeg er få feste. Jeg vet at det å gruble for mye over egne feiltrinn sjelden fører noe godt med seg. Slike tankespiraler er direkte usunne. De kan føre til både depresjon og handlingslammelse. Feiltrinnene blir gjerne overdimensjonert i eget hode hvis man gir de for mye plass.
Å angre er en sunn refleks. Å be om unskyldning hvis man har såret noen er en fornuftig reaksjon hvis man angrer på noe en har gjort, sagt eller skrevet. Å la seg dra ned av en malatrøm av anger er ingen tjent med.
Man har gjort en feil eller noe dumt. Det betyr ikke at en er feil eller dum. Ingen er feilfrie, det å feile er menneskelig. Å bruke for mye tid på å angre på ting en har gjort uten å ha mulighet til å rette opp feilen er bortkastet bruk av tid. Bruk heller den tiden til å finne ut hva du kan lære av det du gjorde feil. Prøv å tenke ut om feilen er mulig å rette opp.
Så ja jeg har gjort mye dumt. Noe av det skulle jeg ønske var ugjort. Men jeg bruker ikke for mye tid på å angre på ting jeg likevel ikke får endret.
I dag var jeg og hentet hjem nok en julegave. Er godt i rute i år. Jeg skriver ikke dette for å stresse dere som ikke har begynt å tenke på jula ennå. Dere har god tid. Det er over to måneder til klokkene ringer jula inn. Det er bare det at jeg liker å være tidlig ute. Og jeg synes det er lettere å finne gaver jeg tror mottakeren virkelig blir glad for når jeg finner julegaver i oktober i stedet for når jeg står på et overfylt kjøpesenter 22 desember og bare MÅ finne de tre siste gavene på lista. Har vært der og. Flere ganger.
Men altså tilbake til julegaven jeg hentet hjem i dag. Jeg kommer ikke til å si hva det er. Men mer reise spørsmålstillingen er det greit å finne julegaver på finn.no? Altså gå for gjenbruk i julegaver? For det er det jeg har gjort. Kjøpt julegave på finn.no.
Jeg satt ikke å lette etter julegaver da jeg klikka meg rundt på finn.no, Jeg bare har det som tidtrøyte innimellom. Titte litt på hva som ligger der. Akkurat som man noen ganger bare titter litt i en butikk. Da var det et bilde som vekte oppmerksomheten min og jeg tenkte med en gang at den tingen hadde hen likt. Så var jeg så heldig at jeg var den første som viste interesse og tingen ble min.
Så da satt jeg da og vurderte om jeg skulle overraske vedkommende med en gave nå i oktober, eller spare den til jul. Og da er selvsagt spørsmålet; Kan man egentlig gi ting man har kjøpt brukt i julegave? Eller kjøpt og kjøpt. Jeg fikk tingen gratis. Teller det da som gave? Eller er det bare en “ekstra-gave”?
Gaven har ingen skader og er i fin stand. Jeg ble gledelig overrasket da jeg fikk se den i virkeligheten. Det hender jo at bildene fremstiller ting bedre enn virkeligheten, eller at man bevisst velger å ikke ta bilder av skader. Men denne er hel og pen. Tenkte å pakke den ekstra pent inn. Og mottakeren skal selvsagt få høre historien bak tingen, at jeg fant den på finn.no. Det er ikke av gjerrighet jeg gir bort en gave jeg selv har fått gratis på finn. Det er fordi denne tingen passet til denne personen.
Men nok en gang, Er det ok å gi bort i julegave en ting som har blitt gitt bort på finn?
Målet er at flest mulig skal jobbe. Derfor må det lønne seg å stå opp om morgenen.
Jeg er glad regjeringen har fokus på at flest mulig skal jobbe. Det er hvordan vi skal komme dit jeg er uenig med regjeringen, med Vedum, Brenna og alle som snakker høyt og dumt som Ørjasæter. Jeg tror det er umulig å sulte folk friske.
Hvis utfordringen er at de som går på AAP eller andre trygdeytelser er en gjeng unnasluntrere som fint kunne klart seg ute i arbeid, men som er for late til å komme seg opp om morgenen, ja da er det den utfordringen vi som samfunn må ta tak i. Da må en se på om nåløyet for å få trygdeytelser er for stort. Ja, jeg tror det finnes folk som utnytter systemet. Som synes det er behagelig å “Nave”, men jeg tror ikke det gjelder flertallet av de som er på AAP eller uføretrygd. Så hvorfor straffe syke mennesker for å tvinge noen få ut i arbeid? Skal man ta vekk sikkerhetsnettet vi har i samfunnet for å ta noen få unnasluntrere? Skal vi gi syke mennesker økonomisk utrygghet i tillegg til alle de andre utfordringene de har? Er ikke hverdagen deres ofte utfordrende nok som den er? Er det politikernes oppgave å gjøre hverdagen deres vanskeligere? Er det en velferdsstat verdig.
Det skal lønne seg å arbeide! Ja, jeg er ikke uenig i det. Men hvorfor skal man straffes når man ikke klarer å arbeide lenger? Når kroppen er utslitt? Når man har blitt syk eller skadet seg? Jeg har alltid arbeidet mye. Hvis det skal lønne seg, sånn på lang sikt, hvorfor blir jeg straffet når kroppen ikke orker det lenger? Inntekten min ble redusert med over 30% når jeg gikk fra arbeid til trygd. Jeg er rimelig overbevist om at hvis jeg ikke hadde arbeidet så mye, ikke tatt all overtiden, ikke påtatt meg mer-ansvaret som tillitsvalgt, ikke stått på langt ut over de 35,5 timene som jobben tilsa, ja da hadde jeg mest sannsynlig holdt ut i arbeid lenger. Litt usikker på om alt arbeidet lønte seg. Ja, jeg fikk penger for overtiden og mer-ansvaret, de årene jeg holdt ut. Men det gjorde og noe med helsa mi, og gjorde at jeg måtte slutte i stillingen min 10 år før pensjonsalderen. Jeg har ikke tatt det regnestykket men usikker på om mer-ansvar og overtid gjennom 30 år i arbeidslivet vil veie opp for 30% reduksjon i inntekt de siste 10 åra av det ordinære arbeidslivet. Har jeg arbeidet over 110% stilling i snitt i de årene jeg var i arbeid? Usikker. Muligens. Jeg har arbeidet mye. Men 110% stilling i 30 år? Det er mye. Jeg må over den prosenten for at overtiden skal veie opp for inntektstapet jeg har frem til pensjonsalder.
Målet er å få flest mulig ut i arbeid. Så bra! Jeg vil gjerne ut i ordinært arbeid. Man har funnet ut at jeg har en restarbeidsevne på 40%. I over ett år har jeg vært på tiltaket “Jobbspesialist” i NAV. Så langt har den jobbspesialisten skaffet meg “arbeidstrening” i kommunen. Det tok ett halvt år å få til det. Etter 30 år i arbeidslivet måtte jeg altså “trene” på å arbeide.
Jeg har det siste halvåret vært på tiltaket “arbeidstrening”: Jeg har stått opp om morgenen og møtt på jobb til avtalt tid. Jeg har gjort de arbeidsoppgavene som har vært forventet av meg, og til og med etterspurt mer arbeid. Økonomisk har det ikke gitt nevneverdig avkastning. Muligens jeg får noen få kroner mer i måneden av å være på tiltak enn ikke å være det. Det å ha noe å gå til, det å føle at er bidrar i samfunnet har for meg en verdi. Jeg har derfor vært i dette tiltaket en ekstra måned etter at man hadde slått fast restarbeidsevnen min. Jeg trives med jobben. Det er bra å ha noe å gå til. Men økonomisk har det ikke lønnet seg for meg å stå opp om morgenen.
Jeg så en ivrig Brenna hoppende engasjert på Debatten. Hun ønsket å få folk utenfor arbeidslivet med. Vi trenger alle de hendene vi kan få. Så bra! Men hvordan hun skulle få til det, nei det visste hun ikke. Hun snakket ikke om konkrete forslag på hvordan an kan tilrettelegge for at de med nedsatt arbeidsevne kan komme ut i arbeid. Hun snakket ikke om hva som skal til for at arbeidsgivere skal ta sjansen på å ansette folk en ikke vet med sikkerhet om kommer i morgen. Ikke fordi de er late, ikke fordi de ikke gidder å stå opp om morgenene, men rett og slett fordi arbeidstakerne har gode og dårlige dager. Og på de dårlige dagene klarer man kanskje å stå opp, men har ikke helse til mer enn det den dagen.
Det eneste tiltaket jeg har sett at politikerne har lansert for å få flere med i det ordinære arbeidslivet er å fjerne den økonomiske tryggheten folk utenfor arbeidslivet har. Som om man blir friskere av å ha økonomiske utfordringer, må stå i matkø og sulte. Jeg forstår ikke at politikerne ikke ser at det er feil medisin. Folk blir sykere, ikke friskere av å leve i fattigdom. Det er bedre å være rik, frisk og mett enn å være fattig, syk og sulten.
Den siste setningen er, slik jeg ser det det viktige her. Det politikerne og Ørjasæter har forstått. Skal vi løfte de som går på minstesats AAP og andre lave trygdeytelser over fattigdomsgrensa vil det koste litt mer, ta en større del av statsbudsjettet. Da må man som politiker enten ta de pengene fra andre områder på budsjettet, eller så må man øke inntektene til staten. For eksempel i form av økte skatter hos de som tjener mer. Omfordelingspolitikk som det heter.
Så hvis vi skal løfte de fattige ut av fattigdommen så må de som tjener mest bidra med litt mer til fellesskapet. Ørjasæter, Vedum og Brenna er ikke dumme. De forstår slikt. Så for å unngå at de selv og deres omgangskrets skal måtte bidra med litt mer til felleskapet, få litt mindre inn på konto er det bedre å fremstille de svakeste i samfunnet som late unnasluntrere.
Å sitte på bussen en tidlig morgen i januar for å slite for en sur sjef og enda surere kunder i åtte timer er faktisk ikke like attraktivt som å drikke kaffe i sofaen, gå en lang tur med bikkja for deretter å bake boller og hjelpe barnebarna med lekser.
Sitatet er hentet fra Elin Ørjasæter sin kronikk på Nettavisen. Og, jeg føler en klump i magen når jeg leser det. Er det slik folk ser på meg og? Jeg likte ikke å kjøre på glatte veier til Drammen før 8 om morgenen. Når jeg ankom vaktrommet her og folk ønsket “God morgen” svarte jeg ofte mutt at god og morgen var to ord som ikke hørte sammen. Det hendte vel at jeg som engasjert tillitsvalgt idioterklærte en leder eller tre og nei, det var ikke alle pasienter og pårørende som kun fylte dagene mine med takknemlighet og positivitet. Nå deler jeg på blogg og andre sosiale medier at jeg drikker kaffe-latte med Barndomsvenninna, flotte bilder fra turer med hundene, kanskje ikke bollebaking og barnebarn men dere skjønner hva jeg mener. Jeg deler mye om det som er bra i livet. Kanskje får noen inntrykk av at jeg lever herrens glade dager?
Jeg deler ikke så mye av de dagene hvor jeg ikke har overskudd til å gå tur med hundene. De dagene hvor jeg står opp om morgenen, men tilbringer store deler av dagen rett ut på sofaen fordi jeg ikke har krefter eller overskudd til stort mer. Det er ikke de dagene jeg deler mest, det er ikke de dagene jeg ønsker å ha fokus på. Men de er der og det må de være. Jeg trenger å lade for å være såpas aktiv som jeg er.
Det går ikke en uke uten at jeg savner det livet jeg levde. Savner pasientkontakten, kollegaene og til og med noen av lederne. Savner kveldsvakter og adrenalinet som pumper i blodet når traumealarmen går. Savner møter i Drammen og diskusjoner med ledelsen og samholdet i tillitsvalgtsgruppa.
Samtidig skjønner jeg at jeg ikke lenger har kropp og helse til å leve det livet lenger. Samme hvor dårlig råd jeg får vil jeg ikke kunne få energi og overskudd og en kropp som er i stand til å leve det livet. I valget mellom mer penger eller bedre helse vil jeg måtte velge bedre helse. Eller det er egentlig ikke noe valg. Jeg har ikke helse til å arbeide fult mer. Penga eller livet sa vi når vi lekte politi og røver som barn. De fleste valgte livet.
Det er ikke fordi jeg var lat og lengtet etter lange turer med hundene og kaffe-latte at jeg sluttet å arbeide. Det var fordi kroppen sa at nok er nok. Slik er det med de fleste som lever på stønader og trygd. At de på toppen av samfunnet fremstiller oss som late unnasluntrere gjør ikke vår situasjon noe bedre. De bidrar bare til å sparke folk som alt ligger nede.
Det hender livet går på skinner, alt går lekende lett. Så er det andre dager hvor liksom alt går feil. I dag har vært en slik litt vrang dag.
Jeg fikk en sms da jeg gikk ut døra i dag tidlig. NAV ville ha et møte med meg og hun som har ansvaret for meg på jobb. Møtet burde være denne uken, og han fra NAV ba meg samkjøre med sjefen min og finne møtetidspunkt. Vel, jeg fikk sende henne en mail når jeg kom på jobb. Hun arbeider på et kontor i sentrum, jeg på et omsorgssenter litt utenfor byen.
Da jeg kom på jobb kom jeg ikke inn på pcn. Den sa at brukernavn eller passord var feil. Jeg får høyt blodtrykk av slike meldinger! Knotter ned en sms til hun som har ansvaret for meg om både ønske om møte og datautfordringer.
Det gikk både en og to timer før jeg fikk svar, ja mye mer enn det. Hadde nok vært bedre å sendt mail, men da måtte jeg jo ha kommet meg inn på pcn. (Har ikke “jobb-mail” på telefon. Jeg er jo tross,alt bare på arbeidstrening fra NAV).
En av mine oppgaver på omsorgsenteret er å ha srntralbordfunksjon. Mens jeg drev og slet med å komme inn på dataen, man må jo forsøke etter fattig evne, begynte telefonen å ringe. Så fort jeg svarte ble samtalen brutt. Det var en ivrig sjel i andre enden, for vedkommende ringte 8 ganger med samme resultat. Jeg forsøkte å ringe opp igjen med jobbtelefon, men det ble og brutt. Til slutt ringte jeg opp med min egen mobil, og fikk hjulpet vedkommende.
Så testet jeg å ringe til jobbtelefonrn fra min private mobil. Da ble det brutt med en gang. Noe var galt med telefonen på jobben og det er liksom sentralbordet til omsorgssenteret. Ble ikke mindre stressa av det.
Mens jeg stresset med PC og telefon kom det jo mennesker med jevne mellomrom. Mennesker jeg må åpne låste dører for. På mandager er det øvelse for demenskoret på dagsenteret, og det er mange dom skal inn der både av sangere og frivillige hjelpere. Hyggelig jobb å låse inn glade sangere, men en får liksom ikke konsentrert seg om passord, pc og telefon og funnet ut hvordan man kan løse proble… utfordringene.
Så kom barnehagen! 18 glade barn som skal være med å synge sammen med koret! 18 barn med masse energi og til dels utestemme inne samlet i hallen rett utenfor resepsjonen min. Det gjorde ikke akkurat konsentrasjonsevne min om tekniske duppeditter noe bedre.
Mens hallen var full av unger og liv kom en kvinne som ville snakke med en av lederne for hjemmetjenesten. Hun ville jeg skulle ringe opp å si at hun ventet i resepsjonen. Heldigvis virket telefonen plutselig. Men lederen satt opptatt i et møte. Hvis jeg fikk navnet på damen skulle lederen ringe henne i løpet av dagen fikk jeg beskjed om.
Det var feil svar!
Damen som viste seg å være en misfornøyd pårørende ville ikke gå hjem og vente på en telefon!
En resepsjon full av barn og en misfornøyd pårørende som hisser seg litt opp er ikke det som får kjerringa mindre stresset. Men jeg fikk tak i noen som ville snakke med pårørende og selv gjorde jeg det jeg kunne for å roe ned vedkommende. Ting løste seg.
Jeg fikk etter hvert tak i IT-suport. Det var som jeg hadde mistanke om blitt noe krøll da jeg fikk ny politiker i-pad forrige uke. Mens de forsøkte å hjelpe meg over telefon fyltes resepsjonen på mye av barn. De skulle bruke resepsjonen som et sted å spise og samtidig få ut litt energi i pausen på korøvelsen inne på dagsenteret. Jeg liker barn, men støynivået er litt høyt.
Jeg følte etterhvert sterkt for en cola. Vi har cola-automat rett borte i gangen her. Sånn du betaler med vipps. Det var ikke dagen min i dag der heller. Den hadde ikke nett-tilgang for øyeblikket, sa den. Gudene skal vite at jeg hadde trengt den colaen!
Etterhvert fikk jeg løst IT problemene. Hun lederen min ringte meg og vi fant tidspunkt for å møte NAV. Telefonen så ut til å virke igjen. Barnehagen dro og det ble merkbart stillere. Og da klokka nærmet seg halv to var også cola-automaten på min side. Ting ordnet seg til slutt. Ikke den roligste dagen på jobb, men det føles godt at alt har løst seg før jeg dro hjem.
I lengre tid har salongbordet i stua i Drømmehuset irritert meg. Det var et fint bord. Hvitt, selvsagt. Stua er holdt i hvitt og gull. Jeg virkelig elsker den stua, og det er ikke mye som er utelatt til tilfeldighetene når det gjelder interiør. Bordet hadde en fin pynte-bord langs kanten og pene bein med “utskjæringer”. Jeg syntes det var så fint da jeg fikk det i hus. Perfekt i Drømmehuset!
Men… Det er noen år siden nå. Bordet har fått noen hakk og merker i bordplata. Hvitmalingen er borte på en tre, fire små plasser. Store nok til at de irriterer meg. Siden bordet er et finer-bord er det ikke bare å slipe ned og male på nytt. Mulig det kan fikses med litt formtre eller sparkelmasse og litt pirkearbeid. Men jeg vet at jeg ikke ville klare å få det bordet perfekt igjen, ikke tror jeg Gamle Gubben Grå ville ha klart det heller.
Så jeg har en stund vært på leiting etter et nytt bord. Og selvsagt foregår den leitinga stort sett på finn.no. For en drøy uke siden fant jeg et bord jeg likte. Jeg lagret det i påvente av å vise det til Gamle Gubben Grå. Jeg bestemmer nok det meste av interiøret her i huset, men jeg liker å gi Gamle Gubben Grå følelsen av at han er med på å ta beslutningene. Før vi fikk tatt noen avgjørelse ble bordet endret fra å koste noen hundrelapper til å bli gitt bort gratis. Vel, jeg nølte ikke lenge med å sende selgeren en melding – og bordet ble mitt!
Vi hentet det forrige uke. Et bord i “messing”. Litt usikker på hvor ren den messingen er, men det gir ønsket illusjon av “gull”. Bordplata er i sotet glass. Jeg synes det passer godt inn her i Drømmehuset.
Det gamle bordet måtte så vekk. Og jeg håpet at det kunne skje uten langvarig mellom-lading i garasje eller annet sted i Drømmehuset. Det var et flott bord. Stødig og fint, bortsett fra de hakkene. Jeg ville ikke ha kjøpt bordet med de hakkene, nettopp fordi det ikke er lett å fikse det på en grei måte. Så jeg bestemte meg for å gi bort bordet. Ofte lettere å gi bort ting gratis enn å selge de. Og jeg ville som sagt unngå at det ble stappet inn i garasjen eller stuet bort ett eller annet sted i Drømmehuset. Gamle Gubben Grå har jo litt samlemani og det er utrolig mye “kjekke-å-ha-ting” som fyller opp Drømmehuset.
Heldigvis var det ei som raskt meldte interesse for bordet. Hun hentet det dagen etter. Det skulle få et videre liv i et spikertelt på en campingplass litt lengre opp i Ådalen. Dama sendte melding etter å ha fått bordet på plass. Hun var så fornøyd. Det er bra! Bra noen fikk glede av det, og at det “lever” videre. Det er et fint bord. jeg kjøpte det selv brukt for noen hundrelapper for godt over 10 år siden.
På bildet under kan du se mitt “nye” bord. Er det ikke vakkert? Og siden jeg fikk det gratis så gjør det ikke så mye om jeg angrer meg å finner et nytt bord om ett år eller ti, Det er det som er så genialt med gjenbruk.
I dag har kjerringa ramla helt ned på en 13. plass. Snakk om dårlig start på uka. Det er flere enn Allan som har en blåmandag i dag. Nå har ikke jeg noen planer om å stjele hans konsept og sutre over at det er blåmandag, selv om det øyensynlig gir klikk og lesere. Allan har 90 flere sidevisninger enn meg. For å være ærlig så sikter kjerringa litt høyere enn en 11. plass.
Jeg klikker meg gjennom bloggtopplista. Blir ikke inspirert av søte desserter fra 50-tallet, orker ikke vise frem tegneferdighetene mine, og absolutt ikke sminkerutinene mine. Selv om hverdagssminken min i og for seg er raskt demonstrert . Her går man for helt naturlig skjønnhet. Kjerringa er så vakker at hun ikke trenger sparkel og maling.
Nei det var Doc & Dask som klarte å få kjerringa full av inspirasjon til å kaste seg over tastaturet. Doc & Dask har nemlig begynt julefeiringa, eller i det minste oppladingen til jul. Og vet dere hva? Det gjorde denne kjerringa i helga og. Det er ikke tull en gang.
Nei, jeg dro ikke frem juletreet fra i fjor og begynte å pynte det. Akkurat som når det gjelder sminke går vi for det naturlige her i Drømmehuset. Ikke noe plasttre her i gården. Nei, grantre hugget fra egen eller i det minste Høvdingens skog er det som gjelder. Da er det ingen god ide å dra inn grantreet allerede i midten av oktober.
Nei, starten på julefeiringa her i Drømmehuset besto av å starte julebrus-sesongen. Nå er ikke jeg en stor fan av julebrus. Har liksom ikke noe forhold til det. Her går det i Coca-Cola på helårs basis. Men på fredag plukket jeg med meg noen bokser med Solo-super-julebrus hjem fra Coop. Det var noe med Solo, som jeg forbinder med påske, gul brus, appelsinsmak som nå altså har slått seg på rødbrus-trenden før jul. Og at rødbrus som jeg forbinder med søtt, kunstig kliss, skulle være sukkerfri. Dette måtte prøves. Dommen? Absolutt bestått. Ja. kanskje mer enn det. Jeg er overbevist om at det blir mer Solo-super-julebrus i månedene og ukene som kommer frem mot jul.
Nå er vi i gang! Kanskje jeg skulle lage en adventskallender med 70 luker?
Dagen i dag begynte tidlig. Klokka hadde så vidt passert 06.00 da kroppen liksom hadde fått nok av senga. Det var vanskelig å finne en god stilling. Kroppen var vond og stiv, og av erfaring vet jeg at det beste jeg kan gjøre er å komme meg opp og så smått begynne dagen.
Selv om jeg tok meg god tid med PC og frokost var jeg liksom ferdig med å kose meg i bobla mi før klokka var 9. Hundene trengte dagens første luftetur, og siden jeg liksom var godt i gang med dagen var det like greit og ta den litt lengre turen med en gang. Ikke bare traske den vanlige runden i nabolaget.
I dag ble det urban tur i ett av byens villastrøk. Det var kjølig på morgenen, og jeg savnet vanter, men ellers så det ut til å bli en fin dag. Da vi satte oss i bilen igjen hadde ikke klokka rukket å bli 10 riktig ennå. Ferdig med søndagsturen før klokka 10! Det er ikke verst.
Det var en nydelig dag, så da vi kom hjem stelte jeg litt mer i hagen. Klippet ned pioner og rotet litt rundt komposten. Fikk vek litt ugress her og der, Hensikten var ikke å arbeide så hardt midt i kirketiden, mer bare det å være ute.
Ellers har jeg pusla rundt ute og inne. Laget middag. Lest søndagsaviser. Noen flere småturer med hundene. Nok en avslappende dag – og jeg har ikke slengt meg på sofaen i det hele tatt. Nok en deilig dag hvor batteriene har blitt ladet. Nå er jeg klar for en ny uke.
For ikke alt for lenge siden i en ikke alt for fjern fortid så besto Det Norske Arbeiderparti av arbeidere, mennesker med bakgrunn i arbeiderbevegelsen. Folk som hadde arbeidet på fabrikk, i verftsindustrien eller i skogbruket. Folk med træler i nevene og muskler som ikke var bygget på et helsestudio men av hardt fysisk arbeid. Nå er jeg usikker på om det er noen i Arbeiderpartiets ledelse som har arbeiderbakgrunn i det hele tatt. Ta Støre for eksempel. Vokst opp på Oslo beste vest i en familie som hadde arbeidere, ikke var arbeidere. Prestisjestudier fra både Frankrike og USA. Ikke mye møkk under negla og svette arbeidsklær der i gården.
Ikke det at det er noe galt med en slik utdannelse, eller en slik bakgrunn for den saks skyld. Jeg bare sier at det ikke er en tradisjonell arbeiderbakgrunn. Og siden Støre ikke er alene i partiledelsen med manglende bakgrunn fra arbeiderbevegelsen kan det være en del av grunnen til at partiet sliter. Det er lettere å forstå de problemer folk flest sliter med i hverdagen hvis man har kjent de på kroppen og ikke kun hørt om de i en forelesningssal.
Jeg googlet Anniken Huitfeldt her om dagen. Lurte på alder og ekteskap, og slikt. Da fant jeg noe jeg stusset litt over. Hvis du leser om Anniken Huitfeldt i Wikipedia står det: Hun tilhører den dansk-norske tidligere adelsslekten Huitfeldt ([vittfelt]).Greit nok, en kan ikke lastes for hva folk i slekta har vært eller gjort. Fedrenes synder et liksom ikke noe jeg bryr meg om, og det et vel mang en adelsfamilie hvor deler av slekta har havnet i lavere klasser. Men I artikkelen om Huitfeldt sto det noe mer jeg bet meg merke i. Hun er også etterkommer av Norges rikskansler Jens Bjelke. Når hadde vi rikskansler her i landet?
Norges rikes kansler var i middelalderen kongens viktigste medarbeider. Han utstedte lover og forordninger, og sto for det daglige styret av riket. Fra 1270-åra satt rikskansleren i Bergen. Kanslerstillingen mistet sin betydning etter Jens Bjelkes kanslertid, og stillingen ble opphevet i 1679.
Jens Bjelke, Annikken Huitfeldts tipp-tipp-tipp-ett-eller-annet-antall-tipp-oldefar var altså i praksis Norges siste kansler, og han føde i 1659. Jeg er litt usikker på om jeg helt ser hensikten med å smykke seg med å være etterkommer av den som var kongens viktigste medarbeider for over 350 år siden når en skal komme seg opp og frem i arbeiderbevegelsen. Heller tvert i mot.
Nå var ikke Jens Bjelke den siste rikskansleren på papiret. Både hans sønn, Ove Bjelke, og Johan Frederik von Marschalck var rikskanslere etter han. Men etter 1679 har vi ikke hatt Rikskansler.
Jeg elsker jo og dykke ned i historien til slike mennesker som levde for flere hundre år siden. Så jeg måtte jo lese meg opp litt på denne Jens Bjelke, tipp-tipp-tipp-….-oldefaren til Annikken Huitfeldt, og jeg kan slå fast med en gang at han ikke var noen arbeider. I en sammenstilling av adelens jordebøker fra 1639 var Bjelke suverent rikest med jordgods tilsvarende 1.124 tønner hartkorn. Neste mann på lista var Christoffer Urne med under halvparten Han hadde et jordgods tilsvarende 558 tønner.
Jens Bjelke eide 4 herregårder på Fosen, det vil si totalt 161 gårder med totalt 215 leilendinger, På Nordmøre eide han 1 herregård med 19 gårder og 23 leilendinger. På Hedmarken 2 herregårder med 51 gårder og 51 leilendinger, i Østfold 6 herregårder med 147 gårder og 164 leilendinger. Det vil si totalt 13 herregårder, 378 gårder og 453 leilendinger. Oser liksom ikke akkurat arbeiderbevegelse av dette. Og til den som ser alle eiendommene på Fosen og tenker seg at Huitfeldt kan ha en fremtid som samisk aktivist hvis utenriksministerjobben skulle ryke i morgen. Glem det. Jeg tviler på at den som eide herregårdene var same.
Jens kom fra en rik familie. Mye av eiendommene han opparbeidet seg arvet han, og noe giftet han seg til eller overtok på annet vis. (Han var gift tre ganger). I en alder av 20 år ble han for sine studiers skyld sendt utenlands, hvor han studerte flere steder. Han studerte blant annet medisin, og skrev et «Compendium 4 monarchiarum» og noen «Compendia gratulatoria». Jeg forstår ikke helt hva et Kompendium om 4 monarkier har med medisinstdier å gjøre, men det er kanskje ikke så viktig.
Under Kalmarkrigen ledet han en norsk bondehær til Jemtland for å forsvare grensen mot et ventet svensk angrep. Jemtland var på denne tiden en del av Norge. Da han møtte uvilje hos befolkningen, og bondeshæren viste seg aldeles kampudyktig, måtte han få hæren bragt hjem til Trøndelag. Jemtland måtte overlates til svenskene, som gjorde store ødeleggelser. Etter dette var Bjelkes stilling langt fra god, men ved et personlig besøk i København og brevveksling med Christian Friis lyktes det ham å rense seg for alt ansvar og unngå anklage. Christian Friis var og i kanselliet men var nok nærmere kongen i København enn det Bjelke var. Poenget er vel at han fikk rodd seg unna tabben han hadde begått. “Uvitende inhabil” er jo en unnskyldning etterkommeren hans har kommet opp med. Jeg vet ikke hvilke unnskyldninger og bortforklaringer Bjelke kom med, men de var brukbare for et par år senere, i 1614 ble han utnevnt til rikskansler i Norge.
I denne stillingen var han den øverste sjef for rikets rettsvesen og ble jevnlig anvendt som medlem av undersøkende og dømmende kommisjoner. Bjelke fikk utarbeidet en lovsamling med forklaring til de gamle norske lovene. Denne lovsamlingen ble brukt fram til da Kristian 5.s norske lov ble utgitt. Kristian 5.s norske lov er den boken dere ser på bildet over. Det tok jeg på Norsk Folkemuseum på Bygdøy i fjor.
I 1634 gav han ut den første ordboka for norske ord. Boken fungerte i praksis som en hjelpeordbok for dansker som arbeidet i Norge. Boken var primært for hjelp i juridiske saker da jussspråket i Norge på denne tiden var gammel norsk. En driftig og sikkert flink mann. Og mektig.
Jens Bjelke hadde i alt 14 barn, hvorav 8 vokste opp og overlevde ham. Hvem av disse Annikken Huitfeldt stammer fra vet jeg ikke, men Carl Bildt som har vert både statsminister og utenriksminister i Sverige er etterkommer av datteren Dorothea, Carl Bildt er politiker for Moderatarne i Sverige, altså søsterpartiet til Høyre.
Bildt er ikke den eneste Høyrepolitikeren i slekta til Huitfeldt. Hennes onkel er Høyrepolitikeren Fritz Huitfeldt som var byrådsleder i Oslo fra 1997 til år 2000. Jeg tror ikke Jens Bjelke er den eneste rikskanseleren i slektstreet til Annikken heller. Peder Huitfeldt var rikskansler fra 1547 til 1564. Han tilhører den samme adelsslekten, men han får jeg eventuelt komme tilbake til i et senere innlegg.
Og en liten apropos til mine lesere på Fredrikstad-kanten. Jens Bjelke, han dette innlegget liksom handler mest om, han har en minnestøtte reist over seg ved Onsøy kirke utenfor Fredrikstad. Jeg burde selvsagt tatt turen dit og fotografert den før jeg skrev dette innlegget.
Høsten er for meg den fineste årstiden. Naturen viser seg i all sin fargeprakt, og man kan ikke la være å nyte omgivelsene. Klare høstdager, finnes det noe vakrere?
Jeg liker våren og, når naturen våkner til live etter vinterdvalen. Men våren er mer full av alt man må, Man må ordne hagen, plante planter, få fart på kjøkkenhagen, ordne blomsterbed, kalke plenen, klippe busker… Om høsten skal man høste av arbeidet man har lagt ned gjennom vår og sommer. Høste poteter, epler og grønnsaker. Er det litt rufsete i blomsterbedene, eller man ennå ikke har fått satt opp det drivhuset er det ikke så farlig. Vi kan ta det til våren. Alt du rekker av opprydding i bed og busker oppleves mer som en bonus. Ha-ha, nå slipper jeg dette til våren. Jeg er flink.
Når høsten ikke viser seg fra sin snilleste side, men heller lar regn og vind ule rundt veggene eller bare lar tåka ligge tung over landskapet mens lufta er så stinn av vann at det regner eller yrer konstant, da kan man kose seg inne med verdens beste samvittighet. Tenne stearinlys og kanskje opp i peisen. Kose seg med en god bok og en kopp te, finne frem varme pledd og tykke koseplagg.
Om høsten blir livet roligere. Det forventes ikke at man skal gjøre noe hele tiden. Man må ikke grille på terrassen, man må ikke dra å bade eller sykle eller jogge. Man kan sitte helt i ro hjemme med e bok. Det er liksom det som forventes av deg. Går du deg en tur i regnværet er det noe du kan “skryte” av. Flink jente stempel av en tur med hunden i november-regn, mens en joggetur på en mil eller tre i juli er slik som er forventet at en skal drive med. På sommeren kan man ikke sitte i ro inne og lese med god samvittighet. Da er man lat. På høsten kan man være lat med verdens beste samvittighet.
Er du flink og beveger deg ute i dårlig vær, ja da er du nærmest i himmelen når du etter en varm dusj kryper inn i koseklærne og tuller deg inn i pleddet foran peisen. Høsten er den beste tiden på året – og ikke bare en ventetid for vinter, is og kulde. Jeg er ikke så glad i vinteren, men ikke søren om jeg kaster bort den fine høsten på å grue meg til vinteren. Vinteren får komme når den kommer. For meg haster det ikke. Men den skal jeg forsøke å hanskes med når den tid kommer. Nå skal jeg nyte høstdagene. Denne kjerringa ser ingen hensikt med å ta sorgene på forskudd.
Noen kaller alderdommen for livet høst, og jeg har sett at noen som er på min alder mener at vi er der nå. Kanskje ikke at vi er gamle, men at vi har kommet til livets høst. Jeg har regna litt på det. Jeg har jo som mål å bli 100. Da er jeg med mine 57 år litt over halvveis. Ser man da på livet som et år, så er jeg vel kommet til slutten av juli. Jeg er altså ikke i livets høst, mer livets høysommer.
