I dag tok vi med hundene og dro på “skauen”. For meg betyr det å reise opp til Krokskogen i området bak Min Barndoms dal, og parkere på Stubdal eller Damtjern. I dag ble det Stubdal.
Vi tok veien ned ved muren og fulgte den mot Langtjern et stykke. Hundene fikk gå uten band, noe de var lykkelige over. Etter at vi kom hjem og hadde fått litt mat tok de hver sin lange lur. Er nok deilig å få luske i sitt eget tempo uten noen som haler og drar i båndet.
Soppkurven var og med, men vi fant ikke noe sopp vi kunne ta med hjem i dag.
Turen gikk etter hvert bortover den kjente stien bort til mine familiehytta som ligger der ved tjernet. Der vi har påskeksirenn og andre familiesamlinger, og der jeg gjerne tar et bad i stille skogstjern på varme sommerdager.
Bading fristet ikke i dag, men du hvor fint det var på skauen.
En gang for mange år siden, mens jeg var tillitsvalgt, var ikke lønna på medlemmenes konto klokka 8 om morgenen på lønningsdag. Innen klokka 10 hadde jeg fått en håndfull telefoner, sms og mailer om temaet. Jeg ringte Sykehuspartner, de som hadde ansvaret for lønnsutbetalingene. Jeg var ikke den eneste som ringte. De hadde en datafeil, og de arbeidet med å få ut informasjon på sykehusenes hjemmesider. Full forståelse for at dette skapte irritasjon. De kunne og forsikre meg om at pengene ville være på kontoene senest klokka 12.
I går skulle jeg få trygd inn på min konto. Eller dagpenger da. Av erfaring kommer de litt ut på dagen. Sånn rundt klokka 15. Jeg sjekka om pengene var kommet inn på konto da jeg skulle gå fra jobben klokka 15.30. Jeg hadde tenkt å dra å handle, men siden det sto 5,65 kr på lønnskontoen var det ikke noe vits i å dra å handle mat hvis ikke pengene hadde kommet inn.
Det hadde de ikke. Jeg dro til byen, og tok en runde på senteret. Da klokka var blitt over 16 sjekket jeg kontoen igjen. Fremdeles ingen penger. Vel, det var bare å reise hjem.
Først nærmere klokka 18 kom pengene inn på konto. Og jeg måtte reise ut for å kjøpe brød og litt annet etter middag.
Selvsagt er det ingen krise at pengene kommer inn på konto 3 – 4 timer senere enn forventet, Ikke for ansatte på sykehuset og ikke for mottakere av støtte fra NAV.
Men mens jeg møtte forståelse for den ulempen dette skapte og mennesker som virket oppriktig lei seg hos Sykehuspartner, vet jeg av erfaring at det ikke er den samme forståelse for ulempen trygdete får når pengene ikke kommer inn på konto som forventet. En gang jeg tok kontakt med NAV fr å høre hvorfor pengene ikke var på konto, jeg var redd det hadde skjedd en feil da jeg nylig hadde fått et nytt vedtak, fikk jeg til svar at jeg ikke måtte mase. Pengene kunne bli utbetalt den dagen, den neste eller kanskje først om tre dager.
Det virket som om den i andre enden av samtalen mente jeg burde være glad for at jeg i det hele tatt fikk penger. Ja, hun sa det vel nesten i klar tekst.
Jeg unnskyldte meg og la på. Følte meg dum som hadde mast. Kanskje de nå hevnet seg og så fikk jeg ikke penger i det hele tatt. Sånne dumme tanker.
Vel de ble børstet fort bort med litt ettertanke?
Hvorfor var det jeg som unnskyldte meg? Jeg hadde ikke gjort noe galt. Jeg hadde bare som et ansvarlig voksent menneske ringt for å forsikre meg om at penger kom inn på konto slik at huslån, strømregning og andre fakturaer ble betalt som planlagt. Var det noe å unnskylde seg for?
Ikke er det NAV sine penger heller. Det er mine penger. Jeg har krav på de nå som jeg er utenfor det ordinære arbeidslivet. Det er en del av velferdsstaten.
Det er bestemt i lover og forskrifter at man har rett på penger når man av helsemessige grunner står utenfor arbeidslivet. Dette systemet har jeg vært med å finansiere over skatteseddelen i alle år. Nå er det jeg som trenger å benytte meg av sikkerhetsnettet.
Så hvorfor har jeg denne følelsen at jeg står med lua i hånden og ber om de kan være så snille å gjøre jobben sin?
Jeg er ikke en tigger som står der med koppen min og ber om almisser.
Jeg er en borger som spør hvor det blir av de pengene jeg rettmessig har krav på.
Pengene kom på konto til slutt. Jeg trengte ikke ta kontakt og klage.
Men hadde ikke pengene kommet på konto i løpet av kvelden var det nettopp det jeg hadde gjort. Tatt kontakt med NAV. Ikke for å tigge om penger, ikke for å trygle om almisser – men på en tydelig og høflig måte opplyst dem om at her hadde de gjort en feil jeg forventet at de ryddet opp i så fort som overhode mulig slik at deres feil ikke medførte ytterligere utfordringer for meg.
Jeg tror ikke jeg er alene om å innta den ydmyke, nesten selvutslettende holdningen når jeg tar kontakt med NAV.
Står der med lua i hånda og nesten unnskylder oss for at vi i det hele tatt bryr dem med noe så ubetydelig som hvordan vi skal få mat på bordet og betalt utgiftene våre. Står der og ber om unnskyldning for at helsa vår ikke er som den en gang var. Står der og skammer oss over at vi ikke klarer oss selv og er avhengig av penger vi helt rettmessig har krav på.
Vel, heretter har jeg tenkt å rette nakken og gå med hevet hode også når jeg kontakter NAV. Jeg har ingen grunn til å skamme meg selv om helsa ikke er slik den engang var.
Kan lykken finnes i en jakke? spør Ida Amalie Unhjem. Ja, jeg måtte helt ned på 24. plass på bloggtopplista før jeg fant noe som vekket trangen til refleksjon. Hverdagsliv, strikkeoppskrifter og mat er ikke alltid det som engasjerer denne kjerringa mest.
Likevel var det et strikke-innlegg som altså skulle få frem refleksjonene hos kjerringa i dag. For innlegget med spørsmål om lykken kan finnes i en jakke er et innlegg om oppskriften på ei bestemt strikkejakke.
Jeg klikket inn på innlegget med litt blandede følelser. Jeg kjenner ikke bloggen, har ikke vært ofte på besøk.
Det kunne jo være en av de som blir lykkelig hvis hun svir av mange lapper på den mest moteriktige jakka fra en av de dyreste designerne. Jeg kunne jo ha møtt på et budskap om at lykken ligger i å ikle seg en jakke som oser av jeg har penger og er ikke redd for å bruke dem. Det kunne vært et kamuflert reklame-innlegg for en jakke bloggeren hadde fått for å promotere den og få andre til å tro at lykken finnes i å eie akkurat den jakka.
Lykkejakka var ingen av delene. Det er et innlegg om en jakke Ida Amalie har strikket selv og som hun føler lykke når hun ikler seg. Ja, og så har designeren kalt jakka for Lykkejakka. Klart man kan finne lykken i et slikt selv-produsert plagg.
Når jeg leser innlegget tenker jeg at jeg har og en slik “lykke-jakke”. Nei, jeg har ikke strikket meg en slik jakke som den innlegget handler om. Brede, horisontale striper er ikke akkurat det som kler ei kjerring som meg. Jeg er bred nok, og trenger ikke understreke det med visuelle effekter.
Likevel. Jeg har en lykke-jakke. En jakke jeg føler meg lykkelig når jeg tar den på meg. Den er sennepsgul, og jeg kjøpte den for et par år siden. Den er ikke så vakker, ikke noen dyr design-jakke, men den er så utrolig god å ha på seg. Passe lang, passe varm og med lommer jeg kan putte mobil og nøkler i. Når den kommer opp fra et opphold på vaskerommet “bor” jeg nesten i den til jeg motvillig tar farvel når jeg føler at den nesten er overmoden for en ny runde i vaskemaskinen.
Så ja, lykken kan finnes i en jakke.
På samme måten som lykken kan finnes i en god kopp te, eller en god bok.
Eller hva med den lykken du føler når du er ute i skogen på rett plass til rett tid, akkurat når tåka letter rundt deg og sola bryter frem? Eller lykken i å finne en full kurv med sopp på en liten tur i skogen?
Lykke. Det kan vi alle finne bare vi tar oss tid til å sanse den.
Lykke er ikke å hige etter dyre statussymbol, reiser til eksotiske mål eller å gjøre karriere.
Det er noe sant i ordene i den gamle sangen De nære ting fra radarparet Knutt Foss og Reidar Bøe. Eller rett skal være rett Teksten til sangen er laget av Aase Gjødsbøl Krogh.
Den lykke, du søger bag blånende fjeld,
den har du måske altid ejet selv.
Hold op med at jage i hvileløs ring og lær blot at elske de nære ting.
Jeg tror at hvis du bare tar deg tid til å kjenne etter, tar deg tid til å sette deg litt rolig ned så vil du og finne lykken akkurat der du er.
Husker dere at Gamle Gubben Grå og jeg kom hjem fra søndagstur søndag for en uke siden med soppkurven full av furuskjellpiggsopp? Gamle gubben Grå tok med soppen på soppkontroll for å få bekreftet at det var den soppen vi trodde, og det var det! Nesten 4 kilo med furuskjellpiggsopp.
Vi har nå brukt den siste uka på å omdanne denne soppen til soppsoya. Dette er det første gangen vi har prøvd på, så prosessen har vært fulgt med en del spenning. Ville resultatet bli bra?
Vi startet med friskt mot forrige søndag ettermiddag. Jeg grovrenset soppene og delte de opp i store biter.
Soppbitene ble så lagt lagvis med salt i et spann. Saltmengden varierte ganske mye fra oppskrift til oppskrift. Jeg gjorde det ganske enkelt. Jeg tok det saltet som var igjen i esken på kjøkkenhylla. Tipper det var et sted mellom 100 og 200 gram.
Så ble soppen satt under press. Vi la ei skål på toppen av soppen og la en godt vasket stein på skåla før vi satte hele spannet i kjøleskapet.
Da jeg skulle inn i kjøleskapet etter litt cola senere på kvelden var det alt dannet en god del sopplake. Dette lovet bra. Soppen skulle jo stå slik i hele 5-7 dager.
Vi hadde bestemt oss for å fortsette prosessen etter 6 dager, altså denne lørdagen som var nå.
Jeg silte opp sopplaken. Det var blitt ca. 8 dl.
Man skal bruke 350 g sukker pr. liter sopplake. Dvs. at jeg trengte 280 g sukker.
Sukkeret ble smeltet på middels varme til mørk karamell, og så begynte jeg sakte å spe med soppkraften.
Så tilsatte jeg 6 ansjosfileter, 20 stk, hel pepper, 5 hele nellikspiker, 3 laurbærblad og 2 dl rødvin.
Senket så varmen og lot den stå å småkoke i 1,5 time.
Så silte jeg soppsoyaen gjennom et sileklede og lot den stå over natta slik at uklarheter synker til bunn.
På søndag helte jeg soppsoyaen forsiktig over i en kjele og lot bunnfallet bli igjen i bollen.
Soppsoyaen fikk et nytt oppkok før jeg helte den på varme, rene flasker.
Eller, ren flaske da.
Kurven fylt med store sopp har blitt forvandlet til en liten flaske soppsoya (pluss litt som vi brukte i soppstuingen til middag i går).
Soppsoyaen får en fantastisk mørk farge, og en kraftig sopp- og saltsmak. Den er super som smakstilsetning i supper, gryter og sauser, og kan også brukes for eksempel i omelett eller risotto.
Soppsoya har lang holdbarhet, og man trenger ikke mer enn en spiseskje i sausen for å få frem den gode smaken har jeg lest meg til.
Soppsoyaen vår ser og smaker akkurat som det står i oppskriften.
Dette var gøy.
Googler litt og ser at det finnes steder man selger flasker med soppsoya for 140,- kr for en flaske på størrelse med den jeg har laget.
Dette skal være vårt heksebrygg og være med å piffe opp middagene her i Drømmehuset ut over høsten og vinteren. Selv den kjedeligste rest med kokt ris kommer nå til å bli tryllet om til en nydelig sopp-risotto eller noe annet godt.
Vet ikke helt hvor jeg var da jeg skrev merkelappen. Det er da vitterlig 2023 nå og ikke 2013.
Så det ikke før jeg studerte bildet her etter opplasting.
Lena Lykke hevder i et innlegg at man i et parforhold ikke er hverandres terapeut. Partneren din er ikke din terapeut slår hun bombastisk fast. Har man traumer som gjør at man må støtte seg ekstra mye på partneren sin, bør man jobbe med dette i størst mulig grad. Jeg reagerer på utsagnene, og er ikke helt enig.
Det utsagnet som provoserer meg mest er Vi alle har sine laster, men ingen skylder oss noe heller. Jeg forstod det bare for et par år siden hvor jeg tok mye lærdom av sitt siste forhold. Det er utrolig belastende for en av partnere å overtale, forsikre, trygge osv.
Jeg tenker i mitt stille sinn: Hva er vitsen med et forhold da?
Hva er vitsen med å finne seg en partner man skal vandre på livsveien med hvis vi ikke skal hjelpe og trøste hverandre når livsveien blir litt bratt for den ene? I ekteskapsløftet heter det “i gode og onde dager”. Hva er vitsen med et forhold hvis man ikke skal være der for hverandre også i de “onde dagene”, være der for hverandre når livet ikke går på skinner?
Gamle Gubben Grå er helt klart min terapeut.
Når verden går meg i mot, når jeg er så engasjert at jeg må snakke på innpust og utpust for å få ut adrenalinet, når jeg må sortere tanker fordi jeg jobber med en politisk sak… I alle slike situasjoner finnes det ikke noe bedre enn å dette ned i kurvstolen på trammen eller i sofaene i stua og snakke meg tom til en Gubbe som lytter. Bedre terapi finnes ikke for meg. Og vet dere hva? Det synes jeg faktisk han “skylder meg”.
Eller “skylder” blir litt feil. Jeg vil vel heller si at såpass forventer jeg av en partner.
På samme måte som jeg ser det som en selvfølge at jeg er der for Gamle Gubben Grå når han trenger hjelp og støtte.
Er det ikke det et forhold handler om? Være der for hverandre?
Selvsagt skal det være gjensidighet i et forhold. Belastningen med å være den sterke få veksles litt på. Jeg er der for deg nå, og så er du der for meg når jeg trenger det. Uten at det føres regnskap for å påse at belastningen blir eksakt likt fordelt.
Når man velger å gå inn i et forhold velger man å bli sammen med hele personen. Ikke bare de gode sidene personen har. Et forhold er å gi og ta. Eller kanskje mer riktig å gi og få.
Jeg vet at hvis verden raser, når håpløsheten kommer, når alt er svart da er det en person som alltid vil være der for meg. Som alltid vil lytte og holde rundt meg, og som vil hjelpe meg å løse flokene etter beste evne. Selv om det eneste han kanskje evner er å lytte. Den personen er Gamle Gubben Grå – og det er grunnen til at vi er i et forhold.
I de over 30 årene vi har vært sammen har jeg muligens gitt mer enn jeg har fått. I det minste hvis man skal regne i kroner og ører. Det er jeg som skaffer mesteparten av pengene på konto og derved tak over hodet og mat på bordet.
Men man får ikke et forhold til å fungere hvis man hele tiden sitter klar med kalkulatoren og regner ut hver krone, hver klem, hvert trøstende ord, antall tekopper eller vinglass man skjenker eller antall kaffekopper som blir servert på senga.
Jeg ser på et forhold, et ekteskap, som et team. Sammen løser vi flokene. Sammen vandrer vi gjennom livet. Jeg støtter meg til deg og du støtter deg til meg. Sammen kommer vi oss videre.
Første oktober, og nok en deilig høstdag. Så vi dro av sted på tur, Kidd, Charlie Chihuahua, Gamle Gubben Grå og jeg. Ja, og så soppkurven da. Den måtte jo og få bli med.
Vi dro til et skogsområde hvor hundene kunne løpe fritt. De er begge av raser som ikke går langt fra oss, nesten fot, selv om de ikke er i bånd. I tillegg er de omplasseringshunder, og de er ofte engstelige for å bli etterlatt, så det er ikke noe problem å ha de løse. Vi tar de bare i bånd når vi møter andre. De kommer på innkalling og er vel sjelden mer enn et par, tre meter fra oss.
Du hvor de trives med å lunte av gårde i eget tempo, fly frem og tilbake mellom oss og snuse litt sånn for seg selv når de finner noe av interesse.
Turen ble på litt over 5 km. En grei tur. Fikk brukt kroppen litt både kjerringa og hundene. Gamle Gubben Grå og. Men i egne øyne er jo han super-sprek, i sin beste alder og alt det der en storrøykende gubbe på 60 kan lire av seg.
Sopp fant vi og! Kanskje ikke den mest spennende soppen, men det ble da nok til soppstuing ved siden av middagen. Røyksopp kan og bli godt bare man bruker nok timian, creme fraische og meierismør.
Memo til eg selv neste gang jeg plukker røyksopp. La de aller minste bli igjen i skogen. Det er så utrolig mye jobb å skrelle de, og så sitte igjen med en soppbit på størrelse med et riskorn.
Handlenett, for eksempel. Ja, det er god økonomi i å ha med handlenett for bruk i butikken. Plastposer koster jo en formue. Gamle Gubben Grå har et stort utvalg av handlenett. Kiwi sine til bruk på Kiwi, Meny sine til bruk på Meny og sånt stort, kjekt gult ett fra Coop Prix som vi selvsagt kun benytter når vi handler på Coop Prix.
Handlenett er i og for seg greit nok, som sagt selv om jeg himler med øynene når Gamle Gubben Grå er skråsikker på at jeg har handlet på Meny når jeg kommer fra matbutikken, enda jeg sier at jeg bare har vært på Kiwi. Han “ser” jo at jeg har vært på Meny. Varene ligger jo i ett Meny-nett. Jeg himler med øynene og tenker at han bør være fornøyd med at jeg husket å ta med handlenett inn i butikken. Ikke så opptatt av hvilket.
I dag fikk han det nesten til å ryke ut av ørenemine av utålmodighet. Vi skulle ut på tur med hundene. Jeg sto klar mef hunder i bånd og sko og jakke på og ventet på at han og skulle få på seg fillene. Da fikkhan øye på det grønne handlenettet som hang på en krok i entreen. Det nettet jeg brukte da jeg handlet på Kiwi i går. Jeg hadde bare hengt det på kroken i entreen og ikke båret det ut i bilen. Det nettet tok Gamle Gubben Grå seg tid til å brette og rulle korrekt sammen med langsomme, konsentrerte bevegelser. Jeg teller langsomt til både 10 og 20 inni meg. Hvorfor bruke tid på det i dag? Vi skal jo ikke handlemat nå. Vi skal traske rundt i skogen. Kiwi her har ikke søndagsåpent. Det var som å snakke til en vegg. Nettet måtte brettes riktig sammen og bli båret ut i bilen. Det gjelder å ha alt på stell.
Når vi så kommer ut i bilen er det en hel haug med ritualer han må igjennom før turen kan starte. Jeg har tatt tiden. Det tar nøyaktig 90 sekunder fra vi setter oss i bilen til bilen begynner å bevege seg. Du vet regulere setet hvis jeg har kjørt sist, sjekke at jeg ikke har klassa med speil og klimaanlegg. Feste setebelte, tenne en røyk og endelig vri om nøkkelen, sette bilen i gir og sjekke alle tenkelige speil og blindsoner sp vi er helt sikre på at vi ikke kjører over noen her inne på vår egen private gårdsplass.
På butikken må vi når Gamle Gubben Grå er med alltid ha kvittering. Sikkert fornuftig det og. Sånn gammel-gubbe-fotnuftig. Ikke opptatt av å verne regnskogen der, altså. Når jeg betaler og ekspeditøren spør “kvitering” svarer jeg av gammel vane “Nei.” Da skriker Gamle Gubben Grå “Jo, vi må ha kvittering!” og så står han der i fem minutter og kontrollerer kassalappen, mens jeg pakker ned varene, forlater butikken med irriterte, raske bevegelser og venter i bilen.
Er vi innom en bensinstasjon må selvsagt mengde drivstoff, literspris og totalsum føres sirlig inn i en bok spesialdesignet til slikt bruk. En side for hver måned. Mamma hadde slik bok på begynnelsen av 70-tallet da hun akkurat hadde fått førerkortet. Hun sluttet vel med det etter et år eller to. Tipper senest i 1975. Gamle Gubben Grå holder fremdeles på å notere, selv om han ikke fikk førerkort før i 1981.
En tanke slår meg. Kanskje han ikke er i ferd med å bli gammel. Kanskje han har vært det helt siden 1981! Kanskje han er født gammel. Den boka med drivstoff har han alltid hatt. Og jeg husker at når vi flyttet sammen i sykehusleiliheten i 1990 hadde vi en giga-stor hengelås på kjellerboden vår og hengelåser på alt som kunne has hengelås på. Det er og sånn jeg i grunn forbinder med gamle gubber.
Det med hengelåser irriterte meg den gang da. Jeg syntes det at vi valgte de største hengelåsene, gjerne et par stykker, signaliserte at vi i grunn trodde naboene våre i blokka var uærlige mennesker. Mens det jo var kollegaene mine fra sykehuset. Han forsto aldri mitt synspunkt. Man kunne aldri vite. Vel, jeg vokste opp i ei lita bygd hvor man ikke alltid låste alt som låses kunne. Vi stolte på naboene. Han vokste opp på beste Oslo Vest. Mulig ikke den samme tilliten til folk der.
Nå har jeg holdt ut med alle særhetene hans i 30 år. Jeg holder sikkert ut i 30 år til, men noen ganger får de meg til omtrent å fly på veggen av irritasjon. Og før noen så mye våger å antyde at jeg sikkert også har ting som irriterer han kan jeg forsikre dere om at denne kjerringa overhode ikke har noen særheter. Jeg er akkurat slik man forventer at ei kjerring litt over middagshøydrn skal være.
I går utfordret jeg Allan til vennskapelig kappestrid. Hvem av oss når først bloggtoppen. Og Allan er en sporty fyr. Han ryddet plass blant robotstøvsugere, hårfjernere og rabattkoder og tok i mot utfordringen.
Jeg fikk 43 flere sidevisninger og avanserte 2 plasser opp over lista. Så i dag er jeg blant topp 10, sikkert til glede for noen men kanskje og til mindre glede for andre. Allan for eksempel. Men det må vi rette på. Jeg har jo som mål at denne kappestriden skal løfte oss begge oppover på lista. Blir mer spennende på den måten.
Jeg gjør som jeg pleier. Klikker meg nedover bloggtopplista for å finne noe som får denne kjerringa til å reflektere litt. Få i gang hjernevinningene en søndag morgen. Det er bra hjernetrim. Blogg er bra sånn. Temaene man leser om skifter raskt fra det ene temaet til det andre.
I dag behøvde jeg ikke langt ned på lista før jeg fant noe som inspirerte til innlegg. Det holdt med å klikke seg inn på Tom sitt innlegg på plass 1.
80-talls pizza i langpanne. Lørdagskos i barndomshjemmet. Jeg liker fremdeles å lage pizza på den måten. Litt tykk bunn og så dynge på med det jeg måtte ha i skuffer og skap. Pizza-krydder som i det minste må inneholde oregano. Det fantes ikke en pizza på 80-tallet som ikke hadde rikelig oregano. Det var selve pizza-krydderet, og ble vel knapt brukt til noe annet. Tom har fått med det meste, og har og med rikelig med oregano.
Det er bare en liten detalj jeg må påpeke. Pizzaene på 80-tallet var nok ikke glutenfrie. Jeg holdt på å skrive at det var ikke “oppfunnet” ennå.
Heldigvis for de som har cøliaki og må unngå mat med gluten har man kommet lenger enn på 80-tallet. Nå finnes glutenfri mat og glutenfrie melblandinger i en hver dagligvarebutikk. Ingen reagerer om du ber om en glutenfri pizza på pizza-restauranten og det samme gjelder annen mat. De fleste steder har godt med glutenfrie retter for de som trenger det.
Cøliaki er en autoimmun sykdom som gjør deg overfølsom for gluten. Spiser du glutenholdig mat blir tynntarmens slimhinne betent og næringsstoffene fra maten kan bli mangelfullt absorbert. Dette kan føre til en rekke symptomer og helseproblemer. Noen av disse er knyttet til skaden som oppstår i tarmen. Andre er knyttet til redusert opptak av næringsstoffer fra tarmen. Det kan oppstå følgesykdommer på grunn av ernæringsmangler, som for eksempel anemi på grunn av manglende opptak av jern eller B-vitaminer. Kalsiummangel kan gi beinskjørhet (osteoporose) som øker risikoen for beinbrudd. Noen kan ha vansker med fruktbarheten – for eksempel kan kvinner ha uforklarlige spontanaborter.
Det er med andre ord god grunn til å ta en Cøliaki-diagnose alvorlig.
Cøliaki forekommer hos omtrent 1 av 100 personer. Det vil si at rundt 1% har denne sykdommen. Cøliaki, som andre diagnoser stilles av leger. Det gjøres etter at man har blitt utredet blant annet med bodprøver og gastroskopi. Du vet sånn slange ned i halsen og gjennom magesekken din og helt ned i tynntarmen.
Cøliaki er ikke en diagnose du setter ved selvdiagnostisering etter å ha lest en artikkel på internett, eller som settes av en bekjent som har ei tante som har en samboer som har cøliaki, og som derfor er ekspert på området.
1 av 100 har cøliaki og skal unngå gluten.
Det er ikke noen kjente helsegevinster i å unngå gluten hvis man ikke lider av cøliaki. Det kan tvert i mot være vanskelig å få nok fiber, sporstoffer og vitaminer med glutenfritt kosthold.
Dette er ikke noe jeg har suget av eget bryst. Jeg siterer Jüri Johannes Rumessen, enhetssjef ved Forskningsenheten på Herlev og Gentofte Hospital i Danmark.
Hvis man velger glutenfritt kosthold, er det viktig å være oppmerksom på å få i seg de rette vitaminene. Dessuten kan det bli umulig å oppdage cøliaki, sier og Rumessen.
Dessuten nevner han en oversiktsartikkel fra 2016, som indikerer at en glutenfri diett kan resultere i mangel på særlig kostfiber, men også mineraler som magnesium, sink, jern og kalsium samt mikronæringsstoffer som B-vitamin, C-vitamin og folat.
1 av 100 har cøliaki og har helseeffekt av å unngå gluten.
Likevel opplever ei venninne av meg med diagnostisert cøliaki (utredet og stilt av leger) at den glutenfrie pizzaen som ved samlinger og jobbtreff er bestilt til henne er spist opp før hun når frem til pizzafatet fordi så mange andre har fått øye på skiltet “glutenfri” på pizzaen og da forsyner seg av den for å fremstå som sunne eller trendy.
For selv om det nok ikke er moderne å ha cøliaki, er det med unngå gluten blitt en mote-greie. Formann for Dansk Selskab for Almen Medicin, Anders Beich, opplever at oppmerksomheten om gluten aldri har vært større. Han mener det er på moten å unngå gluten.
«Gluten avoiding trend» betegner en tendens til at personer som ikke lider av cøliaki, likevel forsøker å unngå gluten i kostholdet.
Noen mennesker lider av en form for overfølsomhet overfor glutenholdig kost og mener de får det bedre på en glutenfri diett, men immunsystem og tarm reagerer ikke som ved cøliaki. Det kan være en tilstand, som kalles ikke-cøliaki-glutenoverfølsomhet (non-celiac gluten sensitivity).
Det er vel det som er trenden. Altså å ha en overfølsomhet for gluten, ikke å ha en autoimmun sykdom.
Lege og forsker Cæcilie Crawley Larsen forsker på «ikke-cøliaki-glutensensitivitet» ved Odense Universitetshospital.
Hun er enig med Jüri Johannes Rumessen i at det ikke er uten konsekvenser å utelukke gluten fra kosten, og at det kan føre til mangel på vitaminer og mineraler.
Dessuten er det en risiko for å spise mer fett og proteiner, som kan føre til høyt kolesterol.
Cæcilie Crawley Larsen peker og på et annet viktig forhold. Cøliakipasienter får oppfølging og hjelp av ernæringsfysiolog som passer på at de setter opp en diett som gjør at pasienten får i seg de nærigsstoffene kroppen trenger.
Den hjelpen får ikke de som har en intolleranse stilt etter en venninnekveld eller etter å ha googlet litt symptomer og slikt. Selvsagt kan man, som cøliakipasienter, leve lenge og godt uten gluten. Spiser man glutenfritt, er det viktig å få i seg nok fullkorn, og det finnes fullkornvarianter av melet fra ris, havre, hirse, mais og sorghum/durra. Det gjør blant annet at man får i seg nok fiber.
Folk kan velge hvilken diett de ønsker å leve på uten at jeg bryr meg så veldig. Lev på økologiske tomater dyrket i en bestemt landsby i Italia eller kun mat du har dyrket, plukket eller skutt selv. Spis glutenfritt, laktosefritt, vegansk eller hva du selv av en aller annen grunn måtte ønske. Men tenk litt over en liten ting før du leverer din fyldige liste over din helt personlige diett neste gang du skal overnatte på hotell eller skal i en større middag og får spørsmål om allergier og matintoleranse.
Det er forskjell på å ikke tåle og ikke like.
Det restauranter og hoteller ønsker oversikt over er hva du ikke tåler. Hvilke ernæringsstoffer de ikke skal ha i maten din slik at du ikke blir syk av det.
Mat har alltid vært styrt av trender.
Nå er matintolleranse også blitt en trend.
De siste ukene har jeg sittet og tatt i mot påmelding til inspirasjons dag for eldre. Jeg tror det er over 200 som har meldt seg på disse kursdagene som er et tilbud for de i kommunen som fyller 74 og 75 år i år. Det er to stykker som har gitt beskjed om at de har en eller annen form for matintolleranse.
For et par år siden var jeg på en samling med Rødt politikere. Vi var vel omtrent 200 stykker der og. Stort aldersspenn, men de fleste var nok mellom 30 og 50 år. Der var det godt under halvparten, kanskje bare 20% som ikke hadde oppgitt en eller annen form for mat “allergi/intolleranse”.
Trenden nå er hver mann (eller helst kvinne) sin helt private diett.
Når et restaurantkjøkken skal lage mat til 200 personer og ta hensyn til 160 forskjellige “dietter” er det fort gjort at det glipper på noen preferanser. De vet at mange av disse “diettene” er en greie, en trend.
Det går ut over de som har matallergier, de som blir syke av å få i seg gluten, laktose eller andre spesifikke næringsstoffer. De får kvelden eller kurset ødelagt.
Jeg synes det er bra at utvalget av glutenfrie, sukkerfrie og laktosefrieprodukter blir større. Det gjør hverdagen for de med cøliaki, diabetes og lignende sykdommer lettere.
Og selvsagt kan hele husstanden spise de samme produktene. Man lager en pizza alle i huset kan spise, den er glutenfri. Det bør ikke være “din mat og vår mat” i en familie hvis man kan unngå det.
Det jeg prøver å advare mot er trenden med at hver og en av oss lager oss vår egne helt personlige diett som vi krever at alle rundt oss skal kunne forholde seg til og ta hensyn til. På samlingen jeg refererer til over var det mennesker med laktoseintolleranse men som i følge eget utsagn kunne spise fløteis. “Fordi det er jo så godt”: Folk med glutenintolleranse sendte fruktsalaten i retur når de så den lekre sjokoladefondaten, Plutselig var vist ikke gluten så farlig likevel.
Det gjør at matintolleranse og reelle allergier ikke blir tatt hensyn til i den grad det bør. Det er ikke alltid den som skriker høyest om sin egen diett er den som har de største konsekvensene av å få i seg “feil” mat.
