Sterk er stikkordet hos Frodith i dag. Et øyeblikk tenkte jeg å stelle meg bredbeint på stuegulvet og be Gamle Gubben Grå ta bilde av meg mens jeg flekset muskler, men så sa Gubben at jeg mente vel å fleske muskler. Han mente at det var mer flesk enn muskler på denne kjerringa. Han har et poeng. I det minste når det kommer til synlig muskelmasse.
Så tok jeg noen refleksjoner rundt ordet sterk. Hva vil det si å være sterk? Er det bare å kunne vise muskler, kunne løfte mange kilo?
Jeg kjenner mage sterke personer, som kanskje har både en sped kropp og ikke er noe særlig til å lempe tunge ting, men du verden hvor sterke de er! De går gjennom livet og møter utfordring etter utfordring. Likevel bøyer de nakken og går bare sakte videre. De gir ikke opp. De legger seg ikke ned, i det minste ikke for mer enn en liten hvil. Dag etter dag fortsetter de livet. De spinker og sparer men pengene strekker likevel aldri til mer enn det helt nødvendige, noen ganger knapt det. De har helseutfordringer som kunne få noen og en hver av oss til å krype langt inn under pelspleddet og bli der. De har ofte opplevd ting i livet som kan få våre trivielle utfordringer til å virke totalt ubetydelige. Hele livet deres kunne i grunn passet godt inn i en skillingsvise, en skikkelig trist en. Det har vært få lyspunkt så langt i livet, og det er ingen i sikte heller.
De står opp hver morgen. Fyller dagen etter fattig evne. Neste morgen venter en dag som er til forveksling lik den forrige. Likevel står de opp. Gjør det beste de evner ut av dagen.
De menneskene er sterke. De har langt er styrke enn det vi som har levd våre mer eller mindre vellykkede liv noen gang kommer til å fullt ut forstå.
I går telte jeg direktører. I dag teller jeg avgåtte statsråd i Støre-regjeringa. Jeg kan røpe med en gang at tallet denne gangen verken blir 333, 334 eller 335, (direktørene i helsevesenet yngler så raskt at tallene liksom må oppdateres hele tiden.) men det er ikke så langt unna. Så vidt jeg husker har samtlige gått av etter en eller annen slags “skandale”, eller at de rett og slett ikke er skikket til jobben ut fra handlinger de selv har valgt å gjøre. Sist ute er Sandra Borch som meldte sin avgang i kveld. Tror Støre snart begynner å gå tom for gode kandidater.
Annikken Huitfeldt måtte gi seg som Utenriksminister fordi mannen hennes hadde handlet med aksjer han ikke burde. Hun ble vel først og fremst ofret for å øke presset på Høyre sin Statsminister kandidat Erna Solberg, som også har en mann som har handlet med aksjer han ikke burde… Anniken får snart stillingen som Norges ambassadør i USA, og hvis hun er riktig heldig kan hun snart poste selfier med seg selv med både Biden og Trump – antakelig ikke samtidig.
Hadia Tajik måtte gå av som Arbeids- og inkluderingsminister. da hun var en av mange politikere som syntes det var litt vanskelig å holde styr på hvor man bodde og hvor vidt man trengte gratis pendlerbolig eller ikke.
Hun ble avløst av Marte Mjøs Pedersen som måtte gi seg som Arbeids- og Inkluderingsminister da “stjerna” Tonje Brenna måtte få nye oppgaver. Så vidt jeg vet var det ingen skandaler bundet til Marte Mjøs Pedersen. Hun beskrives som en hardt arbeidende politiker med god forankring på grasrota og arbeidserfaring fra det virkelige arbeidslivet. Kanskje var det nettopp derfor hun måtte gå. Det er ikke alltid det er plass til slike i en regjering.
Odd Roger Enoksen var Forsvarsminister. Han gikk av etter at det ble kjent at han hadde hatt et litt for nært forhold til en svært ung jente da han var minister i Bondevik-regjeringen for noen år siden.
Bjørn Arild Gram var Komunal- og distriktsminister helt til han måtte overta som forsvarsminister etter jentefuten Enoksen.
Sigbjørn Gjelsvik overtok som Kommunal- og Distriktsminister etter Gram. Han ble skiftet ut med Erling Sande da Støre gjorde store endringer i regjeringen i oktober i fjor. Hvorfor Gjelsvik ble byttet ut vites ikke, men litt råklining med en ansatt i departementet på en jobb-sommerfest telte nok ikke i hans favør.
Anette Trettebergstuen måtte gå av som Kultur- og Likestillingsminister fordi hun delte ut stillinger og arbeidsoppgaver til venner og bekjente.
Tonje Brenna gikk av som Kultur- og Likestillingsminister da Støre gjorde noen endringer i regjeringen i oktober i fjor. Hun ble da Arbeids- og Inkluderingsminister.
Ola Borten Moe gikk av som Forsknings- og høyere utdanningsminister etter at han hadde gjort noen aksjekjøp han som minister overhode ikke burde ha gjort. Dere vet habilitet er et vanskelig ord å forholde seg til.
Han ble avløst av Sandra Borch, som trakk seg i dag. Det er liksom ikke så kult å være minister for høyere utdanning når det blir avslørt at din egen masteroppgave er plagiat.
Før Sandra Borch ble Forsknings- og Høyereutdanningsminister var hun Landbruksminister. Hun gikk av som Landbruksminister da hun måtte overta etter Borten Moe.
Espen Barth Eide var Klima- og Miljøminister da han måtte overta som Utenriksminister da Anniken måtte gå på grunn av at hun ikke klarte å holde styr på mannen sin.
Bjørnar Skjæran var Nærings- og Fiskeriminister helt til endringene i oktober i fjor. Den eneste grunnen jeg ser til hans avgang er at han er mann. Etter omrokkeringene måtte de ha inn en ny kvinne for å holde kjønnsbalansen oppe.
Marte Mjøs Pedersen var først Olje- og Energiminister, men ble som før nevnt Arbeids- og Inkluderingsminister da Hadia Tajic fikk problemer med å bortforklare pendlerjukset sitt.
Hvis jeg ikke teller helt feil har det vært 14 statsrådskifter i løpet av de 27 månedene Jonas Støre har ledet sin regjering. Det vil si et statsrådskifte annenhver måned i snitt. 20 statsråder og 14 skifter. Ikke alle Statsrådene som har gitt seg i en ministerpost har gått ut av regjering, opp til flere har vært på en salig runddans fra departement til departement. Likevel må det by på utfordringer når det stadig tiltrer nye mennesker som skal sette seg inn i til dels vanskelige saker i de forskjellige departementene.
Flere av statsrådene gikk av på grunn av ting de måtte være fullstendig klar over at ikke var så smart, og som de burde ha fortalt om da de ble tilbudt statsrådposten. Som for eksempel Sandra, som måtte være klar over at masteroppgaven hennes var plagiat og at det ikke er forenelig med å være minister for høyere utdanning.
Joda, rim, frost og ikke minst snø er vakkert – på bilder. Selv jeg kan se det. Men når temperaturen utenfor Drømmehuset er minus atten og det kun er tre dager dette året (ikke sammenhengende) som det har vært temperaturer over minus 10, ja da er det lov å bli litt lei. Hjelper liksom ikke på humøret at det er rundt 75 cm snødybde over hele plena, og at snøplogkantene rundt på feltet her er godt over meteren. Noen mente at jeg burde forte meg og lage snøengler i går, i tilfelle snøen forsvant. VI trenger jo et bilde av snøengler til Frodith innen søndag. Vel, her er det ingen fare for at snøen skal forsvinne med det første. Vi er lovet påfyll allerede i morgen.
Ja, jeg har fått med meg at det skal bli betydelig mildere, på søndag og mandag. At noe av nedbøren blir svært våt snø, som meteorologen på radioen uttrykker det, Men fra tirsdag av er kulda tilbake. Antakelig får vi glaserte veier og gangstier ypperlige for lårhalsbrudd og annen faenskap. Og på ubrøyta steder som plena og skogen djup snø som du kan synke ned i til langt oppe på lårene hvis du er dum nok til å tro at den fristende skaren bærer deg stort lenger enn de første fem skrittene.
Noen har utfordret meg til å skrive et dikt om vinter, male denne fantastiske årstiden i lyriske og poetiske ordelag. Men jeg klarer ikke helt å finne noe positivt med vinter, kulde og snø akkurat nå. Derfor ble det i stedet nok et blogginnlegg hvor jeg syter over snø og kulde. Jeg som egentlig hadde tenkt og ikke henfalle til det denne vinteren.
Gul er stikkordet hos Frodith i dag. Gul solen og sommerens farge. Jeg velger et bilde av en sterk og vill løvetann. Jeg tror vi trenger litt sol, sommer og løvetenner denne fredagen.
Det står en liten løvetann blant andre løvetenner i bakken på et åkerland og blomstrer så den brenner
Den har slått ut sitt gule hår på toppen av seg selv. For av en bustet knopp i går er det blitt blomst i kveld.
Nå er den sterk og stri og vill, en riktig løvetann, og strekker kry sin lille ild mot solens kjempebrann.
Hvor stolt og gladelig den gror! Men like nedenfor står en sørgmodig eldre bor og feller hvite hår.
Slik, venner, farer livet med all verdens løvetenner. Først blir de ild, så blir de sne, og siden gamle menner.
Dette diktet av Inger Hagerup leste jeg høyt på skoleavslutningen i førsteklasse på barneskolen. Framfor hele skolen, alle elever, lærere og foreldre sto jeg der på scenen alene 7 år gammel og leste dette diktet. Eller leste og leste. Jeg husker at jeg hadde lært det utenat. Hadde boka der bare i tilfelle hjernteppe.
Jeg kan fremdelesdiktet utenat, og i voksen alder har jeg blitt enda mer glad i diktet. Nå forstår jeg det mer skjulte budskapet som en 7 åring ikke fikk med seg.
Og kjerringa satt i kvellinga og koste seg med tellinga… Og det denne kjerringa sitter og teller i kveld er direktører, eller rettere sagt direktører i spesialisthelsetjenesten, det vi i dagliglivet tenker på som sykehusene våre, Når man skal telle direktører sånn en for en så tar det litt tid. Det er nemlig 333 personer med direktørtittel i departement, direktorat, tilsyn og ulike nasjonale og regionale helseforetak. Eller var. Dette er tallene fra desember 2023. I dag ble det ansatt en ny direktør i en nyopprettet direktørstilling. Det er viseadministrerende direktør i Helse Nord som er det nyeste tilskuddet i direktør-gjengen.
Eller han er jo ikke ny i direktør-gjengen. Han kommer fra stillingen som assisterende fagdirektør ved Helse Vest. Slike direktørstillinger pleier å gå litt på rundgang. Altså, det er vel sjelden at en som er direktør slutter å være det, med mindre man går av med pensjon. Eller jo, når jeg tenker etter vet jeg om et par. Men om en slutter står det alltid nye klare til å ta over. Og nå har det altså mest sannsynlig blitt 334 av dem.
Helse Nord sier riktignok at de ikke vil øke antall direktører totalt. De har fått kritikk for å ha litt stor administrasjon. I forhold til Helse Sør-Øst skal det visst være litt mange i Helse Nord. Jeg har arbeidet mange, mange år i Helse Sør-Øst, jeg har aldri hatt følelsen av at det har vært direktør-mangel der. Heller tvert i mot.
Helse-Nord hadde før den nye ansettelsen 22 direktører. De skal holde seg på det tallet sier HR-direktøren. Når den nye viseadmini\strerende direktøren er på plass skal stillingen som Stabsdirektør fases ut. Jeg klarer ikke å la være- Jeg må søke opp hvem denne direktøren som skal fases ut er. Hvem som enten snart er klar for pensjonisttilværelsen, eller muligens på desperat jakt etter en ny direktørstilling. Det er Lisbet Tjønna som sitter i den stillingen i dag. Hun er alt for ung til å være klar for pensjonisttilværelsen. Vel, det blir vel ledig en stilling som assisterende fagdirektør i Helse-Vest—
Det er altså 333 eller 334 direktører tilknyttet norske sykehus. Vet dere hvor mange intensivplasser det er? Altså plasser for intensivpasienter, de sykeste av de syke. De vi fryktet det skulle bli alt for få av under pandemien og hvor kapasiteten til tider er nærmest sprengt også uten at det er pandemi? Det er 278. Det er altså langt flere direktører enn intensivplasser.
Bilde fra Digitalarkivet
Selv om fagfolk lenge har skreket høyt om at intensivkapasiteten er for liten har det ikke vært noen økning av kapasiteten de siste årene. Antall direktører derimot er, som vi ser, stadig stigende….
Jeg er ingen ekspert på intensiv kapasitet, men jeg forstår at det ikke er den pasientgruppen det er lettest , og tryggest å flytte land og strand rundt for å utnytte intensivkapasiteten der den måtte finnes. Det hjelper liksom ikke om det er tre ledige intensivplasser i for eksempel Oslo hvis pasienten som trenger den plassen ligger i Hammerfest. Så hva tror dere helsevesenet trenger flest av, intensivplasser eller direktører? Jeg mener direktører burde vært litt enklere å sende rundt. Med 333 direktør-årsverk burde det jo være litt ledig direktør-kapasitet i systemet.
Det som provoserer mest med denne nyoppretta direktørstillingen i Helse-Nord er jo at det har vært kniven på strupen for både akutt- og fødetilbudet ved flere av sykehusene i Helse-Nord. Det har vært fakkeltog, og debattert i Debatten på NRK. Helt til Kjerkol, helseministeren, tidligere denne uka ble nødt til å sette foten ned og frede tilbudene. Når man i et Helseforetak ikke har råd til å opprettholde livsviktige funksjoner føles det litt provoserende at de finner råd til flere direktører. Ja, jeg vet at å opprettholde de funksjonene de vurderte å legge ned ville ha kostet langt mer enn den drøye millionen denne direktørstillingen koster. Det er symboleffekten jeg synes er særdeles umusikalsk.
En gang mens jeg var i skolealder ble vaskekjerringa på skolen plutselig erstattet av en renholder. Jobben var den samme. Det var mennesket som gjorde jobben også. Samme kjerringa og samme vaskebøtta, filla og kosten. Jeg kan forstå behovet for å gi yrket en ny tittel. Hvem ønsker vel å bli kalt kjerring? I tillegg var det vel noe med kjønnsnøytrale betegnelser. Lærerinnene og ekspeditrisene forsvant samtidig. Flyvertinnene og sydamene likeså, eller muligens det var litt senere. Jordmødre og helsesøstre fikk beholde navnene sine men sykepleierskene ble sykepleiere. Dette var vel en språkvask i likestillingens navn, antar jeg. Pluss at renholder-yrket skulle få litt mer status. Stillingsbetegnelsene ble altså endret, mens arbeidsoppgavene og sikkert og lønningene forble de samme.
Noe av det samme ser vi i dag. Olje- og energidepartementet ble fra 1.1.2024 til Energidepartementet. Oljedirektoratet ble fra samme dato til Sokkeldirektoratet og Petroleumstilsynet ble – av alle ting – til Havvindtilsynet. Oppgavene og folka er de samme, men ordet olje er fjernet.
At petroleumstilsynet allerede nå blir Havvindtilsynet finner jeg mest underholdende. Jeg mener, den første havvindparken til havs ble åpnet for under 5 måneder siden. Greit med en instans som driver med tilsyn av virksomheten, men tror dere ikke at flesteparten av de ansatte i denne bedriften først og fremst fremdeles fører tilsyn med petroleumsrelaterte installasjoner? Det håper jeg i det minste, for hvem fører ellers tilsyn med alle oljeplattformene våre? Og en ting til. Kan en person som i alle år har ført tilsyn med petroleumsinstallasjoner sånn etter en drøy ukes juleferie og ei nyttårsmarkering gå over til å kontrollere og føre tilsyn med havvindinnstallasjoner? Jeg vil anta at det er nokså forskjellig teknikk etc som det skal føres tilsyn med.
Navneendringene kommer ikke av at arbeidsoppgavene har blitt vesentlig endret vil jeg anta, men mer et behov for å kvitte seg med oljen som skitner til navnet.
Oljen, det sorte gull som vi her i landet kan takke for velstanden og rikdommen vår er nå blitt noe skittent. Noe vi ikke vil forbindes med. At Norge fremdeles er en oljenasjon må skjules så godt som overhode mulig. Ja, det er så jeg nesten bør føle olje-skam når jeg om litt setter meg i bensinbilen vår og tar en tur ned til byen.
Griner du på nesa over at vi fremdeles kjører bensinbil? Vel, jeg kan trøste mine lesere med at husstanden også innehar to dieselbiler.
Da jeg begynte på voksenlivet så var de som fikk en jobb i Nordsjøen de heldige. De jobbet sikkert hardt de ukene de var ute, men kom hjem og kunne raskt smykke seg med selveid hus og ny bil mens vi andre bodde i leide sokkelleiligheter og kjørte biler som var både 10 og 15 år gamle. Jeg håper inderlig ikke at norske oljearbeidere i dag skammer seg over å si at de arbeider i oljenæringa. At de føler at yrkesvalget som stigmatiserende og noe de helst ikke snakker om. At de er blitt vår tids vaskekjerringer.
Om lag 55% av olje og gass som produseres benyttes til transport. Resten er for eksempel innsatsfaktorer til kjemisk og farmasøytisk industri, og til plast og andre produkter vi ikke har gode erstatninger for i dag. Ja, selv vindturbinproduksjon og vindturbiner er avhengig av olje for å virke.
Jeg er ikke i mot fremskritt. Jeg er ikke i mot at vi omstiller samfunnet til mer og mer bruk av fornybar energi. Men å skifte navn på departement, direktorat og tilsyn for å vaske vekk den svarte olja blir for meg et forsøk på å fremstå som noe annet og “finere” enn det man er. Vaskekjerringa har ikke blitt renholder men titulerer seg som lineolumsterapeut, men jobben er nøyaktig den samme.
Ensom er stikkordet hos Frodith i dag. Det er et ord jeg må reflektere litt over. Jeg føler meg sjelden ensom, kanskje fordi jeg trives godt i mitt eget selskap og at behovet for alenetid er relativt stort til tider.
Ensom og det å være alene er ikke synonymer. Man kan fint være alene uten å være ensom. På samme måte kan man føle seg ensom selv om man er sammen med mange. Den formen for ensomhet har jeg nok følt på oftere. Et ordtak jeg hørte en gang og som jeg synes er relativt dekkende er:
Det er ikke greit å være geit i et sauesamfunn.
Det ordtaket sier litt om hvordan jeg kan føle det enkelte ganger. At jeg liksom ikke passer inn. At jeg er annerledes. Den følelsen var nok sårere og vondere da jeg var ung. Når jeg fremdeles strevde med å passe inn, med å bli som alle andre. Etter at jeg fant ut at jeg egentlig ikke hadde behov for å være slik de andre er, at jeg klarte å være fornøyd med å være meg selv forsvant noe av ensomhetsfølelsen ved å være annerledes. Kanskje og fordi jeg fant nye arenaer. Arenaer hvor jeg ikke var så annerledes. Hvor det var flere mennesker med de samme interesser som meg. Jeg tror de fleste mennesker trenger å føle på fellesskap, kanskje ikke hele tiden men å vite at man har en plass å høre til.
Likevel. Jeg kan ofte føle meg som ei geit i et sauesamfunn av og til. Både geiter og sauer er ålreite dyr, men det hadde vært greit med et par geiter til noen ganger. Noen flere som går sine egne veier, hopper og spretter litt. Ikke bare tanketomt følger flokken.
Nå er vi godt over halvveis i januar. En måned som har gitt oss rikelig av vinter. Snø og kulde har vekslet på, og det har vel knapt vært varmere enn ti kuldegrader så langt dette året. I dag er det -16.2 grader utenfor Drømmehuset. Det ser heldigvis ut som om det ikke har kommet noe påfyll av snø i natt. Vi fikk nok i går, selv om jeg tror det var steder som fikk mer enn det vi fikk her på Ringerike.
Det har ikke blitt så veldig mye turgåing i år. Hundene våre er ikke de rasene som trives best ute i kulda, så det har stort sett blitt den vanlige runden her oppe. Har passet meg bra. Jeg er som kjent heller ikke så glad i denne kulda.
Det har blitt litt mye stueliv, og jeg har rukket å bli litt rastløs. Godt da at det endelig var et politisk møte i går slik at jeg fikk brukt hjernen litt.
Det positive med stuelivet er at jeg faktisk har rukket å lese ut en bok allerede i år. Ikke verst til å være meg å bli ferdig med en bok på bare 10 dager. Den forrige brukte jeg vel rundt 5 måneder på, eller noe slikt. Og ja, også den har blitt fullført nå i januar. Kanskje det gir håp om at stabelen med uleste bøker kan bli litt mindre i 2024.
Noe annet som har blitt litt mindre er innholdet i fryseren. Vi har tenkt å bli flinkere i år til å ta ting ut av fryseren og, ikke bare putte mat opp i den. Så langt har det gått ganske greit.
Tross kulde og snø synes jeg 2024 så langt har vært ok. Det er greit med skikkelig vinter i januar. Og snø- og kulde vinter er langt å foretrekke enn en vinter full av is og holke og grader rundt 0. Vi har hatt gjester i Drømmehuset, en lørdag og det setter jeg jo alltid pris på. Kanskje ikke det største “gjestebudet”, bare Datteren og samboeren hennes. Men koselig å lage god mat og kose seg sammen med de nærmeste også. Skal bli flinkere til å be gjester og. Har vært litt lite med det de siste årene.
2024 er godt i gang. Jeg har trua på at dette skal bli et bra år.
Jeg er feit, men jeg er så utrolig mye mer enn det. Jeg er klok, frittalende, empatisk, glad i bøker, ikke glad i trening, liker å gå tur i mitt eget tempo, har temperament……
Hvis verden går meg i mot på en eller annen måte, enten ved at jeg ikke får en stilling jeg har søkt på, ikke blir bedt på den festen, får plass i det utvalget, blir valgt til det vervet, føler at noen ikke helt har sansen for denne kjerringa, ja så antar jeg ikke automatisk at det kommer av antall kilo jeg drasser rundt på. Det kan jo være noen av alle de andre egenskapene jeg har og ikke har som veier tyngst på vektskåla.
Jeg er fullstendig klar over at jeg veier for mye, men jeg går ikke rundt og tenker på det daglig. Jeg står ikke opp om morgenen, møter meg selv i speilet og sier God morgen, tjukka! Jeg definerer kort sagt ikke meg selv som feit, tjukk eller overvektig. Jeg er klar over at jeg er det, men det definerer meg ikke som menneske. Det er ikke fettet og kiloene som forteller omverdenen eller meg selv hvem jeg er.
Innimellom støter jeg på folk som er tykke, og det er liksom det eneste de er. Mennesker som lar hele tilværelsen kverne rundt det faktum at de veier noen kilo for mye. Jeg synes det er trist når jeg møter mennesker som er så kroppsfiksert. Alle mennesker er da så mye mer enn innpakningen, og jeg nekter å tro at det store flertall av den voksne befolkningen går og vurderer sine medmennesker utelukkende ut fra kroppsfigur og kilo.
Selvsagt har jeg og støtt på mennesker som har meninger om kroppen min. Det er nok å poste et bilde av meg selv uten BH under genseren så er kommentarfeltet fullt av kommentarer fra folk som mener at de har rett til å fortelle meg hvordan jeg, kjerring 57 år, skal kle meg. Om det sier mest om meg og mine hengepupper eller om de som kommenterer er jeg usikker på.
Vi vil ha en drømmedame En effen, fjeng og fin dame En sånn som man kan se på kino En dame man er stolt av å ha med En kom-å-se-på-meg-dame Som ikke trenger å si no
synger Trang Fødsel. Vel, mennesker med slike holdninger har aldri vekt interesse hos meg. Ikke da jeg var ung og slank, og ikke nå når jeg er voksen. Hvis man ønsker seg ei kjerring som holder kjeft er jeg helt klart feil person.
Å nei man blir kanskje ikke noen trofékone hvis man har noen kilo feilplassert, men er det det de fleste kvinner higer etter å være? En partner valgt kun ut fra ytre attributter?
Jeg er feit, men jeg er så utrolig mye mer enn det. Jeg sitter ikke og studerer valker og grevinneheng og tenker at jeg er en dissende fettklump som ikke kan vise seg på ei badestrand eller i en sommerkjole. Det finnes kjoler for alle størrelser, og solbruna fett er penere enn det som ikke har sett dagslys på flere år.
Jeg er feit, men jeg har like mye rett som alle andre til å vandre rundt i samfunnet uten å be om unnskyldning for at jeg opptar plass. Vekta mi skal ikke stoppe meg fra å entre en talerstol el et dansegulv.
For meg blir det feil når mennesker bruker vekta si som unnskyldning for ikke å leve det livet de hevder de ønsker. Hva er det egentlig som stopper dem annet enn fordommer i deres eget hode? Det er nok av eksempler på mennesker som har lykkes selv om de er i pluss-størrelse.
Vann er stikkordet I Frodiths lille januar-moro i dag. Jeg liker å fotografere vann. Bekker, elver, fjorder og skogstjern. Men i 18 minus beveger jeg meg ikke ut for å fotografere vann. Ikke for å fotografere noe som helst annet heller. Turene med hundene blir foretatt med raske skritt og uten fotostopp. Frister ikke å dra av vottene og fikle med mobilen. Ikke er det noe vann å fotografere heller. Det ligger under tykke lag med is og snø.
Ja, jeg vet at snø og is er vann, bare i en annen form. Men tro meg jeg føler heller ikke behov for å fotografere snø. Det kom et nytt lass fra oven i natt. Vi trengte ikke påfyll.
