En gang mens jeg var i skolealder ble vaskekjerringa på skolen plutselig erstattet av en renholder. Jobben var den samme. Det var mennesket som gjorde jobben også. Samme kjerringa og samme vaskebøtta, filla og kosten.
Jeg kan forstå behovet for å gi yrket en ny tittel. Hvem ønsker vel å bli kalt kjerring? I tillegg var det vel noe med kjønnsnøytrale betegnelser. Lærerinnene og ekspeditrisene forsvant samtidig. Flyvertinnene og sydamene likeså, eller muligens det var litt senere. Jordmødre og helsesøstre fikk beholde navnene sine men sykepleierskene ble sykepleiere.
Dette var vel en språkvask i likestillingens navn, antar jeg. Pluss at renholder-yrket skulle få litt mer status.
Stillingsbetegnelsene ble altså endret, mens arbeidsoppgavene og sikkert og lønningene forble de samme.

Noe av det samme ser vi i dag. Olje- og energidepartementet ble fra 1.1.2024 til Energidepartementet. Oljedirektoratet ble fra samme dato til Sokkeldirektoratet og Petroleumstilsynet ble – av alle ting – til  Havvindtilsynet.
Oppgavene og folka er de samme, men ordet olje er fjernet.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

At petroleumstilsynet allerede nå blir Havvindtilsynet finner jeg mest underholdende. Jeg mener, den første havvindparken til havs ble åpnet for under 5 måneder siden. Greit med en instans som driver med tilsyn av virksomheten, men tror dere ikke at flesteparten av de ansatte i denne bedriften først og fremst fremdeles fører tilsyn med petroleumsrelaterte installasjoner? Det håper jeg i det minste, for hvem fører ellers tilsyn med alle oljeplattformene  våre?
Og en ting til. Kan en person som i alle år har ført tilsyn med petroleumsinstallasjoner sånn etter en drøy ukes juleferie og ei nyttårsmarkering gå over til å kontrollere og føre tilsyn med havvindinnstallasjoner? Jeg vil anta at det er nokså forskjellig teknikk etc som det skal føres tilsyn med.

Navneendringene kommer ikke av at arbeidsoppgavene har blitt vesentlig endret vil jeg anta, men mer et behov for å kvitte seg med oljen som skitner til navnet.

Oljen, det sorte gull som vi her i landet kan takke for velstanden og rikdommen vår er nå blitt noe skittent. Noe vi ikke vil forbindes med.  At Norge fremdeles er en oljenasjon må skjules så godt som overhode mulig.
Ja, det er så jeg nesten bør føle olje-skam når jeg om litt setter meg i bensinbilen vår og tar en tur ned til byen.

Griner du på nesa over at vi fremdeles kjører bensinbil? Vel, jeg kan trøste mine lesere med at husstanden også innehar to dieselbiler.

Da jeg begynte på voksenlivet så var de som fikk en jobb i Nordsjøen de heldige. De jobbet sikkert hardt de ukene de var ute, men kom hjem og kunne raskt smykke seg med selveid hus og ny bil mens vi andre bodde i leide sokkelleiligheter og kjørte biler som var både 10 og 15 år gamle.
Jeg håper inderlig ikke at norske oljearbeidere i dag skammer seg over å si at de arbeider i oljenæringa. At de føler at yrkesvalget som stigmatiserende og noe de helst ikke snakker om. At de er blitt vår tids vaskekjerringer.

Om lag 55% av olje og gass som produseres benyttes til transport. Resten er for eksempel innsatsfaktorer til kjemisk og farmasøytisk industri, og til plast og andre produkter vi ikke har gode erstatninger for i dag.
Ja, selv vindturbinproduksjon og vindturbiner er avhengig av olje for å virke.

Jeg er ikke i mot fremskritt. Jeg er ikke i mot at vi omstiller samfunnet til mer og mer bruk av fornybar energi. Men å skifte navn på departement, direktorat og tilsyn for å vaske vekk den svarte olja blir for meg et forsøk på å fremstå som noe annet og “finere” enn det man er. Vaskekjerringa har ikke blitt renholder men titulerer seg som lineolumsterapeut, men jobben er nøyaktig den samme.