Margrethe sin helgeutfordring sist helg gikk på å fortelle om den beste isen. Jeg skrev om isen som forsvant. Boblevaffel-isen på Kirkens Bymisjon på Hønefoss. De  har jeg ikke sett noe til på flere år.

Nå lider ikke kjerringa direkte nød. Jeg har spist is både i går og mandag. Denne dagen er fremdeles ung, så det kan fort bli en is I dag og.

Jeg spurte i det innlegget om noen av leserne mine visste hvor jeg skulle finne slik boblevaffel-is. Jeg fikk to forslag.

Det ene var å gi Hadeland Glassverk en ny sjanse. Som du kan lese og se bildebevis av i det forrige innlegget var jeg ikke fornøyd sist.  Og joda jeg kan gi Hadeland Glassverk en ny sjanse hvis jeg likevel er på de kanter, men jeg tar ikke turen over Eggemoen og blir loppet i bommen bare for å oppleve en ny skuffelse.

Det andre forslaget gikk på at det var flust av steder i Litauen som selger boblevaffel. Frister selvsagt mer med en tur til Litauen og kysten av Østersjøen. Men det er muligens litt langt å dra for en iskrem?

Nå har det seg slik at jeg må en tur til Drammen i morgen. Jeg har gjort research. Det finnes et sted i Drammen som selger en hel haug forskjellige varianter av vaffel og is. Jeg har studert menyen og tror jeg skal finne en is som kanskje kan veie opp litt av savnet etter drn perfekte isen. Jeg skal selvsagt holde dere oppdatert.

Det blir muligens litt feil å hevde at denne kjerringa ville bli direkte lykkelig over å bli servert avocado-chips, jeg er mer burger-type.  Men sannheten er at hjertet gjorde et lite hopp av glede da jeg så at det nettopp var en ukemeny jeg skulle reflektere over i dag.

Nei, det har ikke rabla for kjerringa. Ikke ennå.  For tiden er dagene fylt med litt mye alvor, da er det godt å starte dagen med å la tankene kretse om smørdampet sommerkål, avocadochips og gresskartaco.

Og la oss starte med avocadochipsen. Det er jo ikke avocadoen som gir smak. Det er baconchipsen du ruller de i (sammen med krydderet) som gir smaken. Men selvsagt, det høres mer sunt ut med avocadochips enn baconchips.
For å fremstå som sunn tror jeg jammen jeg skal begrave en bit avocado eller to nede i ostepop-bollen til helga og hevde at jeg spiser avocado-pop.

Squash-lasagne er greit nok. Det er bare skiftet ut lasagenplater med squash. Gir nesten litt moussaka følelse, bruk lammekjøtt-deig så har d vel nesten den?
I oppskrifta til Katrine Stenhjem står det at hun bruker lavkarbo-soyasaus. Jeg sitter her og lurer på om min soyasaus er lavkarbo. Det er hjemmelaget soyasaus fra i fjor høst. Ved nærmere ettertanke kommer jeg til at den nok ikke er det. Mener det er litt brent sukker oppe i den… (Eller det heter vel karamellisert sukker…)

Gresskar-taco inneholder selvsagt gresskar. Det brukes i stedet for taco-skjell eller lefser, og så dynger du på med det du måtte ønske av aioli, kjøttdeig, ost og grønnsaker slik som du har jafsa i deg fredags-tacoen i alle år.

Konklusjon og et godt råd fra kjerringa blir altså; Spis den maten du ønsker, men begrav litt grønnsaker i retten, som noen tynne gresskarskiver under tacofyllet, squash i lasagnen og et par biter avocado i ostepopbollen,  Da fremstår du som både sunn og trendy.

De sier på radioen at det er 15 år siden Michael Jackson døde.  Folk husker hvor de var da de fikk greie på at han var død. Nesten sånn som alle husker hvor de var da Brå brakk staven.  
Jeg husker også hvor jeg var og hva jeg gjorde da det gikk opp for meg at Michael Jackson var død, og selv i dag 15 år senere kan jeg fremdeles føle på den skuffelsen jeg følte akkurat da.
Eller skuffelse blir muligens litt feil, for det var jo og iblandet ganske mye lettelse.
Men la oss ta det litt fa begynnelsen…

Jeg hadde hatt nattevakt natt til 25. juni 2009. Så jeg lå på soverommet og slumret med soveromsdøra sånn halvveis oppe. Knep for at hundene vi hadde da kunne snike seg ut og inn av soverommet mens jeg sov, og ikke ble stående utenfor døra og klore eller klynke.
Radioen står alltid på på dagtid i Drømmehuset.
Gamle Gubben Grå var sikkert på jobb, hvor ungene var er jeg usikker på. De var 12, 14 og 18. Klarte seg selv.

Annonsørinnhold

Stort høstsalg: Nå kupper du høstfavorittene på salg

Mens jeg gled ut og inn av søvnen hørte jeg radioen på hver eneste nyhetssending messe om en som var død. Hvem fikk jeg ikke helt med meg, bare at vedkommende var 50 år. En alt for ung alder å gå bort i.

Jeg hadde fått med meg at Jens Stoltenberg, daværende statsminister hadde fylt 50 tidligere det året, og i min halvsovende hjerne konkluderte jeg med at det var Stoltenberg som hadde vandret over til de evige stortingssaler.
Trist, selvsagt. Og helt klart en nyhet, ja altså hvis statsministeren hadde gått bort. Hvem ville overta statsministerembede?  Regjeringskabal som måtte stokkes på ny. Valget til høsten. Hvem ville bli Arbeiderpartiets statsministerkandidat?

Som dere skjønner, min sovende hjerne arbeidet alt med problemstillingene som i mitt hode hadde oppstått. Jeg var og litt nysgjerrig på hva som hadde skjedd. Hva dødsårsaken var. Hjerneblødning? Hjerteinfarkt? Ulykke?

Så våknet jeg, sto opp og fikk med meg nyheten på ordentlig.
Det var “bare” Michael Jackson som hadde dødd. En for meg totalt uinteressant fyr.
Dere kan tro jeg var skuffa…..

Engler finnes er tanken som slår meg når jeg leser Vivian sitt innlegg. Vibbedille er en sann engel der hun tar turen til Bergen for å få opp perleriene til Vivian og hjelpe til å få hagen slik Vivian ønsker, men hadde gitt opp ¨å få til i år. Det er bra at engler finnes. Slikt gjør meg glad.

Kommer til å tenke på at perle-snilen jeg kjøpte av Vibbedille for et par år siden ikke har kommet frem i år. Det skyldes bare latskap fra min side, men det skal fkses pronto. Den ligger i putekassa ute på terrassen og skal bare stikkes ned i et blomsterbed, pallekarm eller stor blomsterpotte. Alt etter hvor jeg synes det passer med snile i år.

Annonsørinnhold

Stort høstsalg: Nå kupper du høstfavorittene på salg

Når jeg ser ut på hagen er det kanskje litt mer enn å stikke en plast-snile på en pinne ned i jorda, Planter og ugras gror fort nå som sola kom etter noen uker med regn.  Får ta et skippertak i dag. Sola skinner fra klar blå himmel, så litt uteaktivitet er på sin plass.

Jeg klarer ikke helt og bry meg om ei med plantar fascitt bruker Fit Flop’er eller Gaitline sandaler.
Hodet mitt er for fult av tanker for tiden.
Nå er det i grunn ikke noe nytt, for hodet mitt er som regel fult av tanker. Kjerringtanker. Navnet på denne bloggen tilsier jo at det er ei dame med en viss cerebral sirkulasjon som er blogger. Jeg som lar meg engasjere av alt fra gamle presteboliger til politiske intriger på 60 tallet og kan hisse meg ordentlig opp over en ukemeny pleier ikke å vandre tanketom rundt.
Kanskje blir det mer riktig å si at jeg er mer grublende enn jeg pleier.
Jeg pleier ikke å være den som overtenker, men det gjør jeg nok for tiden.

Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for oss selv. Det er vi selv som velger hvor mye tid vi setter av til trening, og aktivitet. Det er vi selv som velger maten vi spiser, og hva vi dytter i oss.  Det er vi selv som velger hvordan livet vårt skal være, og det er vi selv som må velge å ta ansvar. Skriver Heidi Rosander i dette innlegget som jeg nå sitter og reflekterer over for andre gang. Og ja, jeg er så hjertens enig i det. Vi er selv ansvarlig for å få mest mulig ut av våre egne liv. Ingen kan leve livet for deg, det ansvaret må du ta selv.

Annonsørinnhold

Stort høstsalg: Nå kupper du høstfavorittene på salg

Men…
Vi er alle mennesker. Få av oss er uten feil Vi tar i blant dumme valg. Det er ikke sikkert de er så gjennomtenkte heller. Det er vel få som lager en ROS-analyse før de tenner sin første sigarett eller tenker førti år frem når man kaster gymtøyet i søpla etter siste gymtime på videregående og tenker aldri mer.
Selv de som vandrer gjennom livet som prakteksempler, aldri drikker noe annet enn rent kildevann, er veganere og lever kun av kortreiste grønnsaker og kjempesunne frø fra planter som kun vokser på andre siden av jordkloden lever ikke evig.

Sykdom rammer, og den rammer ikke rettferdig.
Selvsagt har livsstil noe å si for risikoen for å pådra seg forskjellige sykdommer. Du kan øke eller minske risikoen ut fra valg du tar, men du har ingen garantier.
Den sunne veganeren som trener to ganger daglig og går i kirken hver søndag dør av kreft før hun er midtveis i livet.
Storrøykeren med fast bord i pubens mørkeste hjørne lever til han er 97, og dør med den siste rullingsen i kjeften der inne i kroken sin.

Ingen kan leve livet sitt i reprise. Gjort er gjort og spist er spist.
Så kan man heller tilstrebe seg å ta bedre valg i tiden som kommer.

Ingen vet hva morgendagen, dagen deretter og alle dagene, ukene, årene som kommer vil bringe. Ingen vet heller hvor mange dager, uker år fremtiden består av. Slike grublerier svirrer rundt i kjerringhodet for tiden.

Jeg nyter tekopp nummer to, ser ut på en flott sommerdag med skyfri himmel. Bestemmer meg for at jeg skal gjøre denne dagen god. Ta meg tid til å være her og nå.
Jeg har alt konkludert med at fortiden får jeg gjort lite med. Gjort er gjort og spist er spist.
Fremtiden kan jeg heller ikke styre, verken hvor lang den blir eller hva den vil bringe.
Dagen i dag derimot. Den er her her og nå. Det er opp til meg og lage den til en god dag.

Den beste isen spør Margrethe hvilken is er det?  Jeg er ikke i tvil. Den beste isen finnes ikke mer. Det var Boblevaffel-isen på Kirkens Bymisjon i Hønefoss. De lager den dessverre ikke lenger. Men du verden for en iskrem!

Jeg bestilte det samme på Hadeland Glassverk en gang samme sommer (2021) Sjelden har jeg blitt så skuffet. Jeg var jo vant til den på bildet over

Annonsørinnhold

STOR PÅGANG: Sikre deg Lykos populære kalender her

På Hadeland måtte jeg langt ned i kremmerhuset før jeg fant iskrem, strø eller godteri. Vet ikke om Hadeland Glassverk fremdeles selger Boblevaffel-is. Det har liksom ikke fristet til gjentakelse.

Hvis noen vet et sted de selger ordentlig Boblevaffel-is gi meg gjerne beskjed i kommentarfeltet.

I går kveld var Gamle Gubben Grå og jeg på Hønefoss-revyen.  Bilettene var bestilt for en stund siden. Og du hvor godt det var akkurat i går og avslutte dagen med litt latter. Noen ganger er revynummer og mer eller mindre gode vitser akkurat det en trenger.  På bildet over er det Stand-up-prest Svenn Tore Johannesen alias Jonas Rønning som forretter, eller hva det nå var han gjorde. Han leste i det minste fra Matteus, som han fornøyd fant i den tykke boka si.

Revy er enkel humor, sa noen til meg i forkant. Muligens med et lite ry k på nesa. Og ja, jeg er enig. Men du hvor godt detvar med litt enkel humor akkurat i går. Glemme tanker som kverner en liten stund og bare le og kose oss.

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Her ser dere revyens svar på blogger-kollega Sophie Elise. Litt fiksa på både foran og bak, kan man se.

Hun var ikke den eneste kjendisen som dukket opp på sena. Taylor Swift var desverre forhindret fra å komme på grunn av magasjau kunne konfransieren den før nevnte stand-up-presten, men den fjerne slektningen hennes, Trailer Swift fra Åsbygda var ingen dårlig erstatning.

Det var dans, sang, god musikk og god stemning.

Musikk ja. Her ser dere regjeringens eget orkester. Eller kanskje besto den hovedsakelig av avgåtte regjeringsmedlemmer?

Han i grønn regnjakke på rytmeinstrument er som folk sikkert ser Trygve Slagtsvold Vedum, han blir Støre vistnok ikke kvitt samme hvor lei han er av både han og latteren hans. (Samt litt breking og ei sauebjelle.

Jonas Gahr Støre er han lange, tynne ved siden av som hadde et svare strev med å holde styr på ensemblet sitt.

Så har du Ingvild Kjerkhol. Hun hevdet hardnakket at det var hun som hadde skrevet sangen Nei så tjukk (i hue) du er blitt. Eller i det minste 80% av den.

Ved siden av Kjerkhol står Borten Moe. Han spurte damene i ensemblet til stadighet om å få se både det ene og det andre – mens Støre truet med at hvis han ikke skjerpet seg, så måtte han gå.

Den siste, hun i rødt, er Anniken Huitfeldt, som nøye forklarte hvordan etternavnet hennes skulle uttales og hvorfor (uten at det ga stor mening). Hun var nok og litt uenig i at sangen Nei så tjukk i hue du et blitt passet på henne. Litt mer opptatt av å bevise at hun var en stjerne.

For meg var dette revyens beste nummer. Spekket med en god del gode replikker. Jeg husker sikker ikke halvparten en gang.

Vi er verdensmestere i å klage skriver Heidi Rosander, og jeg tenker er vi det? Er jeg det? En verdensmester i å klage? Jeg føler ikke det.

OK: Litt klaging bedriver jeg selvsagt. Et langt liv som tillitsvalgt og opposisjonspolitiker har liksom gjort det til nærmest en livsstil å påpeke ting jeg mener er feil, men gjør det meg til en klager? Er det å påpeke feil og mangler i samfunnet å klage? Jeg mener nei. Uten at noen stiller kritiske spørsmål vil ikke samfunnet utvikle seg.

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Nå er det ikke klaging over de store samfunnsspørsmålene Heidi har i tankene. Mer de små tingene. De små tingene som vi bare burde la passere. Som alle vondtene folk pådrar seg gjennom livet, og som mange sukker og stønner over.
Det hender jeg klager over vondtene mine. Det er jeg enig med Heidi i.
Men jeg føler ikke at jeg er i verdenstoppen der. Jeg synes liksom jeg titt og ofte møter noen som slår meg langt ned i støvlene når det gjelder klaging på egne vondter.

Noe annet Heidi tar opp er det å noen ganger prioritere seg selv foran andre. Ikke sånn ren egoisme, men mer ta surstoffmaska på deg selv før du hjelper andre. Der har jeg noe å lære!
Jeg har blitt flinkere til å ta hensyn til egen kropp og eget energinivå, men noen ganger krummer jeg nakken og går på litt til. Må bare gjøre det, og det så kan jeg slappe av….og så dukker det opp en ting til som jeg bare må, og en til…..
Det å si nei når noen trenger hjelp og jeg kan bidra er fremdeles vanskelig.
Det jeg har blitt flinkere til er å ikke tenke at det må skje straks.  Ikke gripe bilnøklene og løpe på dør med en gang noen ymter om at de trenger hjelp.  Tilby hjelp litt frem i tid. Jeg kan fikse det i morgen, eller på fredag. Det holder jo som regel i massevis. Det er sjelden det brenner og må gjøres straks.

Og så har jeg rydda litt i vennekretsen. Flyttet noen fra kategorien venner til kategorien bekjente.
Det vil si at jeg gjerne tar en kaffekopp og skravler litt når vi tilfeldig treffes i byen, men jeg er ikke klar for utrykning hver gang vedkommende har et problem som må løses.
Vedkommende er sånn som tar langt mer enn vedkommende gir i et vennskap. Tenkte over det her for noen uker siden da vi traff hverandre og tok en kaffekopp sammen. Det var de samme klagene som i vinter, i fjor sommer og året før det.  Og så var det det gjentagende problemet som kom gang på gang. Hvordan skulle vedkommende komme seg til Gardemoen for en planlagt reise? Jeg sjekket busstidene. Så og forklarte at det gikk fint med buss her fra til Gardemoen i god tid før flyet skulle gå. Men skjønte hva som lå i at problemet ble gjentatt gang på gang.
Det hadde jo vært mye enklere om jeg kjørte henne til Gardemoen, hjalp henne med innsjekking og bagasje, slik at hun slapp å tenke på noe selv.
Jeg var skikkelig stolt av meg selv når jeg ikke foreslo den løsningen.

Dette handler ikke om at jeg ikke kan gjøre noen en vennetjeneste. Jeg kan godt kjøre de 10 milene tur/retur Gardemoen for å hjelpe noen som trenger det jeg. Det har jeg gjort mer enn en gang.
Det handler om min evne til ikke alltid mene at det er min oppgave å løse andres små og store problemer. Eller kanskje mer at løsningen min var å foreslå buss i stedet for privatsjåfør.

Jeg liker å finne løsninger på problemer. Jeg vet jeg er blitt betegnet som løsningsorientert.  Det er det som ofte fører til tankekjør og muligens litt klaging fra min side. Når det er problemer eller utfordringer det ikke er opp til meg å løse. Som jeg ikke kan løse, samme hvor mye jeg vil.
Nå er jeg i en slik fase.  Det gjør meg nok mer stille enn klagete.

I dag raser tankene i hodet mitt. Jeg har vondt i magen og kjenner jeg er kvalm av redsel. Klarer ikke å få ned noe fornuftig tale til ungdommen eller til noen andre for den saks skyld.
I dag er min rolle å være en klippe for noen som trenger meg, og det skal jeg klare.  Selv om jeg føler meg som en stein som så vidt har toppen over vannskorpa. Og nei, jeg er ingen bauta under vann heller. Jeg er bare en liten stein, stiger vannet for mye blir jeg borte.

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Sola er i ferd med å gå ned i  vest. Nok en dag går mot natt. Jeg har spist jordbær både hos Høvdingen og i Drømmehuset. Kost meg med sommerfugler på terrassen og kjent på et snev av feriefølelsen fra slik den var da jeg var i arbeid. Det er ikke politiske møter før i august. I det minste nesten ikke. Har vel et lite teams-møte i neste uke, men kjappe teams-møter teller nesten ikke.

Det er den tiden av året hvor man legger utfordringer og bekymringer fra seg og nyter late sommerdager og lyse sommerkvelder. Rydder vekk alt som har hopet seg opp, tar et skippertak, noen lange dager og så – endelig etterlengtede fridager.

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

I år er det  umulig å ta ferie fra tanker som kverner.
Snart venter en ny natt med mange tanker og lite søvn.

Når morgengryet kommer er min oppgave å være den trygge, den sterke. Den som vet hva som skal sies, og når det ikke skal sies noe som helst.