Mandag. Ny uke og nye muligheter. Sola skinner og himmelen er blå. Og så må jeg sitte her og reflektere over en ukesmeny. (Sukk!)
Jeg trodde slike ukesmenyer var laget for å inspirere leserne. La de slippe å ta den oppgaven mange av oss sliter med, nemlig å finne ut hva vi skal ha til middag i dag. At litt av konseptet var å bidra til å minimere hjerneaktiviteten til leserne så de slapp å tenke ut middagen sin selv. Bare slå opp på bloggen. Ta den øverste matretten på mandag og slik jobbe og spise seg gjennom uka og innlegget. Jeg trodde og at det var derfor slike innlegg var såpas populære. At folk brukte de for å slippe å tenke. Hjerneaktivitet kan jo både være krevende og krenkende. Krenkende for de som da ikke klarer å tenke ut noe annet enn de tre P-ene. Pasta, pizza og pølser.
Vel, når så du ei rådyr-ribbe ligge og slenge i kjøledisken på Rema 1000 eller Kiwi sist?
Hvis vitsen med slike ukesmenyer er å inspirere folk flest, ja da bør man vel stille opp med matretter som inneholder ingredienser som de fleste klarer å få tak i? Da er vel ikke det smarteste å lokke med rådyr-ribbe, hvis det da ikke samtidig er tenkt som en oppfordring til tjuv-jakt. Rådyrjakta starter so kjent ikke før i slutten av september.
Det samme med Platinium 0.2 % extra virgin olivenolje? Ok. Det med extra virgin olivenolje forstår jeg. Men Platinium? Jeg blir faktisk ikke klokere av å google heller. Annet enn at man kan få kjøpt Platinum extra virgin olivenolje til solide priser på diverse nettbutikker, eller hva synes du om en literpris på 570,- kr? Eller hva med Terra creta balsamico? I den samme nettbutikken som du finner Platinum extra virgin olivenolje kan du og finne Terra Creta balsamico-eddik til 796,- kr literen.
Det hjelper lite at det kommer oppskrift på Budsjettform i slutten av uka når du har svidd av månedslønna på rådyr-kjøtt og rå-dyr olivenolje og eddik.
Absolutt ikke det beste turværet, men ut må man når man har hunder. Det var grått og vått, veldig vått. Så nå skal kjerringa så vel som hundene tørke litt opp inne før nye sprell.
Jeg måtte virkelig gni sukaten en ekstra gang ut av øynene her jeg satt en tidlig morgen med tekopp og tastatur. De har skutt Trump! Nå gikk det bra med Donald, men gjerningspersonen og en blant publikum ble drept. Gjerningspersonen kunne kanskje ikke forvente noe annet, men jeg kjenner jeg er litt nysgjerrig på hvem det andre mennesket var. Og ikke minst hvem som drepte det. Attentatmannen eller livvaktene til Trump.
Tankene surrer videre. Tenk om gjerningsmannen 20 år gamle Thomas Matthew Crooks hadde truffet litt annerledes. Ikke truffet øret, men……. ja dere skjønner. Da kunne vi fort ha kommet i den situasjonen at det var to tiltenkte visepresident-kandidater som plutselig ble presidentkandidater…….
Kan attentatet mot Trump være med å endre valgresultatet? Sympati-stemmer til Trump? Det er mange tanker som rører seg i hodet på denne kjerringa etter slike nyheter en tidlig søndags morgen.
Attentat og attentatsforsøk mot amerikanske presidenter er ikke noe nytt. Det har vært 15 kjente attentater på sittende amerikanske presidenter. Fire av disse har resultert i presidentens død. I to attentater ble den respektive presidenten skadet. Det har i tillegg vært to attentater på tidligere presidenter, og ett attentat på en tiltredende president som alle mislyktes i å drepe målet.
Abraham Lincoln var den første sittende president som ble myrdet. Han ble skutt av John Wilkes Booth da han besøkte forestillingen Our American Cousin i Ford’s Theater i Washington kvelden 14. april 1865 , og døde morgenen etter.
James A. Garfield ble skutt, den 2. juli 1881, av Charles J. Guiteau. Han lå skadet i over to måneder før han døde 19. september.
6. september 1901: Mens han besøkte verdensutstillingen i New York ble president William McKinley skutt av anarkisten Leon Czolgosz. McKinley døde av skadene 14. september,
John F. Kennedy ble skutt av Lee Harvey Oswald den 22. november 1963, i Dallas, Texas.
Av Moffett Studio and Kaufmann, Weim
Av de to attentatsforsøkene som resulterte i at presidenten ble skadet er vel forsøket på å drepe tidligere president Theodor Roosevelt det mest imponerende. Tidligere president Theodore Roosevelt stilte i 1912 på nytt som presidentkandidat. Under et valgkampmøte i Milwaukee, Wisconsin, skjøt John Schrank ham én gang med en revolver. En 100-siders, dobbeltbrettet tale og et brilleetui av metall i Roosevelts brystlomme saktnet kulen. Roosevelt fortsatte talen mens kulen fortsatt satt i ham. Han besøkte sykehuset senere, men kulen ble aldri fjernet.
Det var den gang menn var menn, og det skulle litt mer enn en kule for å stoppe en presidentkandidat i talen sin. Inges secret service som kaster seg over presidenten og får han vekk i løpet av få minutter. Ingen som skyter antatt gjerningsmann enda raskere. Schrank ble funnet rettslig utilregnelig og ble plassert på institusjon til sin død i 1943, over 30 år senere.
Det ande attentatsforsøket som resulterte i at presidenten ble skadet skjedde 30. mars 1981. Da avfyrte John Hinckley jr. seks skudd mot president Ronald Reagan i Washington, D.C.. En kule rev opp Reagans lunge og endte i nærheten av hjertet. En annen kule traff pressesekretær James Brady.
Av de mindre vellykkede attentasforsøkene kan jeg nevne at Richard Lawrence forsøkte å skyte president Andrew Jackson to ganger på en og samme dag. Først på 4 meters hold, og så på kloss hold. Begge forsøkene skjedde i senatet 30 januar 1835.
Samuel S. Byck planla å drepe president Richard M. Nixon ved å krasje et passasjerfly inn i Det hvite hus. Da han hadde bordet flyet 22. februar 1974 fikk han beskjed om at det ikke kunne ta av fordi hjulene var blokkert på bakken. Han skjøt piloten og andrepiloten, og deretter seg selv.
Litt bedre gikk forsøket til Frank Eugene Corder. Eller kanskje ikke for Frank selv. Han overlevde ikke attentatsforsøket. Den arbeidsledige tidligere militære tjenestemannen planla også å drepe presidenten ved hjelp av et fly. Bill Clinton, denne gangen. 12. september 1994 stjal han et Cessna-fly og krasjlandet på plenen ved Det hvite hus. Flyet traff Det hvite hus og Corder ble drept i kollisjonen. Presidenten var uskadet og oppholdt seg i Blair House på grunn av oppussingsarbeider i Det hvite hus.
Jeg synes selvsagt slike angrep på demokratiet som å skyte på Trump ikke er greit. Man løser ikke politiske problemer med vold, våpen eller drap. En valgkamp for å finne ut hvem som er best egnet til å inneha en av verdens mest mektige stillinger burde handle om politiske løsninger. I stedet er den blitt et sirkus hvor kandidatene slenger ut karakteristikker om hverandre og driver med personhets. Ja hvis de husker hva motparten heter, da. Og nå, og et attentatsforsøk….. Dette er bare tragisk og sier mye om USA 2024 og klimaet i valgkampen.
Sokkene alle snakker om skriver Vibbedille, og innlegget handler om noen strikkede sokker med tær og fotlenker. Jeg har aldri hørt noen snakke om slike sokker, ikke gjør jeg det selv heller, så å hevde at alle snakker om de sokkene er en real overdrivelse.
Før, da jeg var ung, kunne slike uttalelser få meg til å føle meg dum. Eller kanskje ikke dum, men i det minste utenfor. Hva var det alle andre snakket om som jeg ikke hadde fått med meg? Det forsterkes når det fortelles at sokkene er inspirert av en filmserie med navn Dune, uten at det gjorde meg noe klokere. Aldri hørt om filmene.
Yngste Sønn kan opplyse meg om det. Det er en nyversjon nå, men opprinnelig er det en film fra 1984. Vel,, jeg så den ikke i 1984 heller. Jo mer jeg hører og leser om filmen, jo bedre forstår jeg det. En film som utspiller seg i år 1091 hvor forskjellige riker bosatt på forskjellige planeter sloss om et krydder som heter Melange??!! På krydderplaneten venter de på en Mesias-lignende fyr som skal dukke opp samtidig som det finnes kilometerlange sandormer som spiser mennesker som om de skulle være insekter. Helt klart ikke noe jeg fløy ned kinodørene for å få se siste året på gymnaset, hvis filmen i det hele tatt ble vist i Hønefoss.
Så og si at alle snakket om et par merkelige raggsokker inspirert av en film for spesielt interesserte, er og forblir en overdrivelse. Jeg føler meg verken dum eller utenfor om jeg ikke er nerd.
Alle må ha skriker reklamen. Alle de andre får lov sa ungene da de var yngre, og muligens jeg og brukte det trikset da det var jeg som var ung. Alle må være enige om argumenterer politikere, selv når jeg er rasende uenig.
Hva er det med dette behovet mange har for å underbygge sine egne meninger om alt fra film til innvandring som om de snakker på vegne av alle andre? Har de ikke gode nok argumenter hvis de ikke må støtte seg til en hær av imaginære meningsfeller?
Dette gjelder kanskje mer for tilfeller hvor man uttaler seg “på vegne av flere” om noe annet enn raggsokker. Når det gjelder sokker ser jeg mer på det som et salgs-triks. Tviler imidlertid på om alle vil vandre rundt med tåsokker med fotlenke på grunn av Vibbedilles innlegg, selv om alle visstnok skal snakke om disse sokkene.
Hvis du lurer på hva bildene av kaffekopper har å gjøre med denne teksten så er forklaringen såre enkel; Vibbedille skriver også
Kos deg og ha en fin lørdag, finn på noe kjekt 🙂
Det skal jeg. Det er lørdag og alle vet at det betyr kaffe-latte for denne kjerringa. Må bare få unna litt husarbeid først.
Anders Behring Breivik sin ankesak om det han kaller umenneskelig behandling, retten til privatliv og brudd på menneskerettighetene skal opp for Borgating Lagmannsrett i desember. Saken dukket opp i nyhetene i går fordi retten har bestemt at ABB bare skal delta fysisk i retten en dag og ellers følge rettsaken digitalt fra cella. ABB er selvsagt ikke fornøyd med det og fremhever at det ved saker om menneskerettsbrudd er viktig med fysisk oppmøte og å ha fortrolig kommunikasjon med sin forsvarer under rettssaken.
Jeg kjenner jeg blir sint bare jeg hører Fjotolf-fyren nevne ordet menneskerettigheter. Hvor var menneskerettighetene til Bendik, Eivind, Diderik, Henrik og Lejla som han plaffet ned med kaldt blod på Utøya? Hadde ikke de krav på de samme menneskerettighetene han nå påberoper seg? Blant annet retten til liv.
Slik jeg kjenner samfunnet og rettigheter sånn på generelt grunnlag pleier det ofte å følge plikter med rettigheter. Så da mener jeg at før man skriker for høyt om menneskerettigheter bør man kanskje sjekke om man har gjort de plikter man har som menneske. Du vet slik de er definert i Kardemommeloven. En skal være grei og snill…
Joda, vi skal ha en human kriminalomsorg. Jeg mener ikke annet. Men jeg forstår ikke hvordan akkurat denne fyren synes han er berettiget til å påberope seg menneskerettigheter. Han valgte selv å utføre umenneskelige handlinger, og så langt har jeg ikke hørt at han har angret på noe annet enn at han ikke drepte flere.
Ingen anger, ingen skam over det han har gjort. Jeg tror han er stolt av sitt verk, sånn bortsett fra at han burde ha drept flere, så hvorfor er han ikke villig til å ta straffen for sine handlinger? Ta konsekvensene av de?
Ungdommene på Utøya ble ikke drept eller skadet fordi han hadde noe personlig i mot de. han kjente de ikke. De ble drept fordi de var medlem av en ungdomsorganisasjon i et parti han mente førte en feil politikk. De ble ofret for å …. nei jeg klarer ikke å sette meg inn i dens mannens tankegang. Men han så ett og ett menneske, siktet og skjøt. Skjøt for å drepe. Ikke bare en gang, ikke bare to men over 70 ganger!!! Nok av tid til å tenke, reflektere – og ikke minst stoppe skytingen. Men han, og ingen andre, valgte å sikte, trekke av og skyte gang på gang på gang …..
Han skylder ikke på stemmer i hodet eller at han har blitt styrt av andre. Han tar det hele og fulle ansvar for sine handlinger. Likevel er han ikke i stand til å forstå at han må ta straffen for sine handlinger. At han ikke skal få lov til å ha sosial omgang med andre fanger og få lov til å spre sitt forkvaklede budskap.
Jeg håper og tror at retten i desember fastholder det soningsnivået ABB har i dag. At han ikke får muligheter til å spre budskapet sitt. For samme hvor forkvaklet jeg synes de ideene er, så er det flere som heier på ABB og hans teorier. Muligens de fleste synes handlingene hans var litt vel ekstreme, men man skal ikke lete lenge før man finner mennesker som deler en god del av tankegodset hans.
Ferdig, 2 prosjekt i boks skriver Vibbedille. Jeg sukker stille for meg selv. Når kunne jeg sist skryte av at jeg var ferdig med et prosjekt, langt mindre to? Når satt jeg sist litt sånn oppslukt i min egen boble og koste meg med et prosjekt? Julebaksten 2023?
De mini-pepperkakehusene på bildet for eksempel. Det var gøy! Helt til vi kom hjem og hundene hadde vært alene hjemme et par timer. Hele brettet med pepperkakehus var havnet i gulvet, og vi plukket pepperkakebiter, kakepynt og noen mer eller mindre hele hus over hele stua i flere dager etterpå. (sukk).
Ferdig med noe prosjekt, selv prosjektet en god natts søvn virker uoppnåelig. I dag, eller egentlig natt, var jeg ute på tur med en utålmodig hund før klokka var 05.30. (Sukk). Ja, jeg vet det bare var en reprise av gårsdagens start på dagen. Får meg ikke til å sukke noe mindre.
Når jeg ser meg rundt ser jeg mer prosjekt som burde vært gjort enn prosjekt som er avsluttet. Beising av terrasse, kapping av ved, for ikke å snakke om rydding i boder, skuffer og skap. Jeg kjenner skuldrene krabbe opp over mot ørene når jeg tenker på alt jeg burde ha gjort. Alt jeg ikke rekker, eller ikke helt har overskuddet til å starte med.
Var det ikke 2024 som skulle bli mitt år? Eller muligens det var 2023 eller 2022. Det føles som om det året lar vente på seg. Årets prosjekt er kreftutredning og behandling. Ikke akkurat lystbetont.
Nei nå må jeg slutte å sutre. Jeg er frisk og rask. Det er ikke jeg som har kreft. Min rolle er å være støttespiller og den som holder motet oppe. Da kan jeg ikke sitte her å synes synd på meg selv. Forresten er dette prosjektet, og overvinne kreften, langt viktigere enn all verdens tøy-kaniner og pepperkakehus.
Likevel…. Jeg tror jeg trenger et prosjekt jeg kan fordype meg i i ledige stunder. Noe som jeg kan sitte konsentrert i min egen boble med. Noe som ikke gir rom for noen andre tanker enn akkurat det jeg sitter med der og da. Som dekorering av miniatyr-pepperkakehus. Et slikt prosjekt skal jeg finne meg i løpet av helgen. Det tror jeg vil gjøre meg godt.
I tidligere tider hadde man det man på min kant av landet kalte kast. En haug av stein eller kvister knyttet til minnet om en ugjerning som hadde skjedd på stedet. Kastene lå ved veiene, og den forbifarende kaste en kvist o.l. på haugen for å beskytte seg mot det onde som var knyttet til stedet. Andre steder i landet vet jeg man bruker betegnelsen varp på slike steder.
På min tur i dag kom jeg forbi et slikt kast. Ulvestøttapå Svendsrudmoen. De har gjort den i stand i nyere tid, og jeg har ikke sett skikkelig på den. Bare kjørt forbi i bil. Nå var jeg til fots og hadde god mulighet til å studere Ulvestøtta og selvsagt kaste på en kvist. Ille nok at jeg hadde ramlet og skitnet til buksa om jeg ikke skulle bli drept av ulv og.
Et sagn forteller at en gutt som var på vei til konfirmasjonsforberedelse i Hole prestegård en vinterdag i begynnelsen av attenhundreårene blev revet i hjel av ulver på dette stedet. For å gi hans sjel fred, kastet de som kom forbi friske grankvister på stedet helt til kvisthaugen og en gammel gran som stod her blev borte en gang mellem 1945 og 1950. Forfatteren Jon Guldahl, som skrev under pseudonymet Varg Villvoll på 1950-tallet, skrev i en artikkel den 20. juni 1955, at «Kastegrana på Svensrudmoen» var falt over ende. Det er flere versjoner av sagnet, men alle forteller om en gutt som ble drept av ulvene her.
For å minne om sagnet blev steinen på bildet reist i 1963 av Throne-Holst på Rytterager i samarbeid med Hole ungdomsforening.
Harald Throne-Holst var administrerende direktør og styreformann i Freia, og det var han som i 1963 i samarbeid med Hole ungdomsforening tok initiativ til å reise minnebautaen, Throne-Holst eide gården Rytterager, som ligger like i nærheten. Han bodde der som pensjonist. Han og kona omkom begge da gården ble brant i desember 1986.
Minnesteinen ble utført av billedhugger Nic Schiøll og teksten på steinens framside ble gitt av ringeriksdikteren Elling M. Solheim.
Nic Schiøll var en kjent billedhugger på 60-tallet. Hovedverket hans, det han er mest kjent for, er St. Hallvard-relieffet på Oslo rådhus. Det er plassert høyt på veggen som vender mot fjorden og Rådhusplassen. Så det var ingen hvem som helst som hugget ut mønsteret og teksten i bautaen som i mang eår sto litt bortgjemt inni granskogen på nedersiden av veien mellom Vik og Røyse.
I 2020 ble minnesteinen flyttet over på andre siden av veien, for å være mer tilgjengelig for folk. Nå står det lett synlig rett ved en gang- og sykkelsti. Det er og laget e hellelagt plass foran bautaen, og en kobberplate som forteller historien.
Et flott minnesmerke, over ungt liv og brå død, og historie det er verdt å ta vare på. Så kast en kvist foran ulvebautaen hvis du skulle være på de kanter.
Søle og denne Kjerringa er som kjent en farlig kombinasjon. Det er jo på slike rusleturer søle på stien har ført til skikkelige bruddskader både i kne og i ankel. Frister absolutt ikke til gjentakelse.
Så selvsagt klarte denne kjerringa det igjen. Å skli i en søleflekk og gå på ryggkulen. Heldigvis uten skade denne gangen. Opp igjen kom jeg meg og uten for store problemer. Ga nesten mestringsfølelse å ramle i skogen og komme seg lekende lett opp uten skade. Ikke haltet jeg meg korteste vei til bilen heller, men fortsatte turen som planlagt. Så litt ut som et barnehagebarn etter en fin dag i sandkassa med søleflekker på knærne så vel som i buksebake, men det får gå.
Det ble en tur på over 5 km. Sier meg fornøyd med det.
Nå har jeg og Charlie Chihuahua flata ut på sofaen. Late Brit (robotstøvsugeren) er satt i arbeid. Det er best å la henne jobbe i fred.
I dag føler jeg med hele meg at det er tid for en lade-dag. To dager til Oslo på rad tar på ei kjerring som før tok slike utfordringer på strak arm. Vel, nå er batteriet tomt.
Heldigvis har jeg ikke noe som må eller skal gjøres i dag. Så jeg kan surre rundt i Drømmehset og gjøre akkurat det jeg føler for. Det skal bli godt.
Passet ikke helt at Kidd da syntes det var på tide å stå opp 05.03. (Sukk.) Vel, nå sitter jeg i det minste endelig her med tekopp og tastatur. Dagen skal nytes.
Noen brukte gårsdagen til å vandre på vakre Jær-strender. (Tror i det minste det kalles Jæren der Vibbedille var på tur.) Jeg derimot brukte dagen i hovedstaden. Og gjett hva, det skal jeg i dag og. Kjenner at jeg er sliten nå, men setter på meg det optimistiske smilet, bøyer nakken og går på. Det er ikke meg det er synd på.
Siden vi var på Ullevål i går måtte jeg jo ikke bare oppom og stirre på blokka hvor jeg bodde på hybel. Jeg måtte jo selvsagt bortom paviljong B, en av de eldste byggene på Ullevål. På 80-tallet huset den Ullevål Radiografhøgskole, og det var altså her jeg fikk min radiografutdanning. I det minste teoridelen av den. Praksis hadde vi ute på forskjellige sykehus. I dag er bygget syehusmuseum.
Gud hvor mye gøy vi hadde i det bygget. Vi hadde tilgang på skolen 24 timer i døgnet, måtte bare hente nøkkel i hovedporten. Her hadde vi studentfester og her hadde vi kolokvigrupper med tilkjørt mat fra Kinaekspressen, gjerne til det lysnet av dag.
Etter Ullevål sykehus tok vi turen opp til Damplass i Ullevål Haveby. Der hadde vi avtalt å møte Datteren til en kaffekopp. Ullevål Haveby er Gamle Gubben Grås barndomsparadis. Det finnes vel knapt et mer idyllisk sted i hele Oslo enn Damplass i Havebyen. Så å sitte på kaffeen her en solskinnsdag og se på teglsteinsbygg og frodige blomsterhaver gir ro i sjela.
Dessverre var dammen tørr og området litt preget av noe vedlikehold på en av bygningene så jeg fikk ikke tatt det bildet jeg hadde planer om.
I grunn ble det mer kos og skravling enn fotografering. Har du ikke vært i Havenissebyen er det vel verdt et besøk.
Vi hadde snakket om å ta en tur til Roseslottet. Så turen gikk oppover mot Holmenkollen. Dessverre hadde vi gjort litt dårlig research, så Roseslottet stengte klokka 17 fant vi ut. Så siden klokka var 17.04 da vi fant ut det gikk vi heller en liten runde i området ved Holmenkollen. Har ikke tatt en skikkelig titt på bakken etter utbyggingen for en del år siden. Den var flott – og stor. Flott område.
Uten mat og drikke duger verken helter, kjerringer eller gubber. Så etter hvert begynte vi å bli sultne igjen. Vi ble enige om å finne et sted å spise mens vi reiste hjemover. Noen sa “ordentlig mat – og ikke burger”, så da havnet vi på Norges eldste vershus, Vertshuset på Bærum verk. Elg-carpacio, piggvar og et fat med oster til dessert må da sies å være “ordentlig mat”? Osten ble dessverre spist før jeg husket å ta bilde av den.
Det ble en dag full av mange minner, mange tanker men og flere gode opplevelser. Nå er vi klar for en ny dag og det den måtte bringe.
